Otra - Flekkerøy 2 (3-2)

Etter jobb fredag satte jeg kursen sørvestover for ei herlig groundhoppingshelg i sør og vest. Jeg hadde egentlig tenkt at første stopp skulle være i nærheten av Arendal, men etter at overnatting hadde blitt booket på klubbhuset til Otra IL fant jeg ut at jeg like gjerne kunne starte turneen med å se kamp der også. Som sagt så gjort, kjøreturen gikk smertefritt, og jeg kunne en knapp time før avspark sjekke inn på rommet, og så tusle over veien for å se sjettedivisjonsoppgjøret mellom Otra og Flekkerøy (Populært kalt Fløy) sitt andrelag.

Inn mot kampstart var jeg litt bekymret for lysforholdene, og bekymringen ble ikke noe særlig mindre da drøye ti minutter seks av de fjorten lyspunktene ble slått på, men heldigvis, før hilseseremonien var gjennomført var også de åtte siste pærene tent. Lyset som kom på hadde for øvrig et kraftig blåskjær, noe som kombinert med en minst like kraftig aftenrøde medført et ganske spektakulært fargespill mens dagslyset ble borte.

Ute på kunstgressmatta var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, men lenge uten at de klarte å skape noe særlig. Gjestene fra kysten hadde på sin side noen skumle kontringer innimellom, men heller ikke disse fikk noe sluttresultat som ble notert i dommerens bok. Tross de utfordrende lysforholdene kom jeg fram til at vi var rundt femti frammøtte som så kampen, og jeg tror nok langt de fleste holdt med vertskapet.

Underveis i min ferd rundt banen oppdaget jeg plutselig at min gamle klassekamerat fra barneskola Stig-Cato (Som jeg også møtte da jeg var på Flekkerøy på kamp) befant seg på sidelinja og myndig ropte ut kommandoer på høyst utvannet nordlandsdialekt til Fløy-spillerne. En hyggelig overraskelse, men etter å ha hilst lot jeg ham konsentrere seg om kampen uten at jeg skulle forstyrre ham.

Vi hadde spilt et par minutter etter at halvtimen var passert da et Otra-hjørnespark etter litt om og men endte i nettet bak øyværingenes målvakt. Jubelen ble dog kortvarig, da dagens dommer mente han som satte ballen i mål var offside, og det var dermed fortsatt offisielt målløst.

Utover i omgangen ble det mer og mer klaging på mannen med fløyta, men det var på ingen måte hans skyld at det fortsatt sto 0-0 da lagene fikk en pust i bakken. Selv fant jeg meg en benk å sitte på i de minuttene det ikke ble spilt ball, og hadde dermed fått litt nye krefter da kampen igjen ble satt i gang.

Hadde Otra vært det beste laget før pause, så var det tydelig at de tilreisende nå hadde bestemt seg for at det skulle det bli en slutt på! De første ti-femten minuttene av andre omgang fikk vi en voldsom dominans fra blåtrøyene, men typisk nok endte den gode perioden med at keeper hadde en veldig uheldig igangsetting som gjorde at ballen endte hos en gulkledd som fikk en relativt enkel jobb med å sette inn 1-0 i det 62. spilleminutt.

I det stoppeklokka mi passerte 68 spilte minutter kom også 2-0, denne gangen som resultat av en suser av et frispark, og jeg må innrømme at nå mistenkte jeg at kampen var avgjort.

Så feil kan man ta! Fløy 2 viste nå enorm mental styrke, og i løpet av 35 sekunder i det 71. og 72. minutt kom først reduseringen til 2-1 og deretter utligningen til 2-2. Otra var nå synlig rystet, og jeg mistenkte at nå kunne det fort komme flere mål til bortelaget.

I takt med at kreftene ebbet ut steg amperhetsnivået mens tempoet sank ute på banen, og dommeren måtte gang på gang i lomma for å finne fram det gule kortet. Det ble heldigvis aldri virkelig stygt, men jeg er ganske sikker på at en spiller som hadde gult fra før fikk en muntlig advarsel om at han var heldig som fikk en sjanse til nå.

Like heldig var ikke Fløy-spilleren som drøye fem minutter før ordinær tid var omme rev overende en motstander som stormet framover mot mål. Klar straffe, og 3-2 til Otra!

Fløy prøvde desperat å utligne, men tross at vertskapet på ingen måte kan beskyldes for å legge seg ultradefensivt etter å ha tatt en sen ledelse ville det seg ikke. Faktisk var det Otra som fikk ballen i mål en gang til, men dette ble avblåst av en eller annen grunn. Med det samme var det stor forvirring, men jeg tror årsaken var at han skulle blåse i gang spillet, og på neste forsøk fra samme sted ble det ikke scoring.

Da det ble blåst av etter vel fem minutters overtid sto det dermed fortsatt 3-2, og hjemmelaget kunne glade takke dommer og motstandere for kampen, mens kjøreturen nedover riksvei 9 nok ble litt lengre enn den behøvde for gjestene.

Jeg tok meg en snarvisitt på butikken, og inntok deretter for alvor nattens overnattingssted for å skrive denne bloggposten, og for å samle krefter til lørdagens kamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre mye grøtete bilder pga forferdelige lysforhold)