Odda - Varegg 2 (3-1)

Etter to fine dager med fotball på Sørlandet satte jeg søndag formiddag kursen nordover opp Setesdalen. Etter å ha krysset et par fjelloverganger kom jeg så ned på Vestlandet, og etter litt til kjøring kunne jeg parkere bak en betongtribune og gå inn på stadionet hvor det et par timer senere skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Odda og andrelaget til Varegg.

Ventetida til kampen slo jeg ihjel med å se meg rundt, og jeg fikk også en kikk inn i Oddahallen, noe så sjeldent som en underjordisk idrettshall (Inngangskorridoren hit var visstnok første mulighet i Norge til å løpe 110 m hekk innendørs), og et ganske imponerende anlegg selv om man merket at det begynner å bli noen år siden den var ny. Ute var det som nevnt en solid betongtribune, og foran denne fant man en kunstgressbane som var omkranset av løpebaner. Det må også nevnes at på baksida av tribuna var det en inngangsport som ville gjort mange svenske anlegg sjalu!

Det var et helt fantastisk høstvær denne oktoberdagen, men da kampen etter et lite opphold for å fikse en skade på det ene målnettet ble blåst i gang forsvant akkurat sola bak Jordalsnuten i sørvest, og temperaturen droppa ganske raskt betydelig. Ute på banen stoppet ikke dette det opprykksjagende hjemmelaget fra å sette gjestene fra Bergen under et visst press, men lenge uten at de helt store målsjansene kom.

Selv om det var et visst favorittstempel på rødtrøyene sto de blågule anført av sin kaptein (som jeg hadde oppdaget at var nevø av Mo Hornmusikks mangeårige NM-dirigent!) godt imot, og satte vertskapet på noen prøver innimellom. Jeg hadde likevel begynt å forberede meg på at det kom til å være målløst til pause og vendt ryggen mot banen for å besøke kiosken da det brøt ut jubel bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Varegg-spillerne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 med 44:40 på min stoppeklokke.

0-1 sto seg til pausen, som jeg benyttet til å få meg en deilig stekt lapp, og så var det klart for kamp igjen.

Oddas trenere måtte ha sagt de rette tingene i pausen, for de første minuttene etter hvilen haglet det med store målsjanser. Avslutningene ble enten blokkert eller for upresise, så noen mål ble det ikke, og etter noen minutter fikk også Varegg inn et skremmeskudd da ballen igjen havnet i nettet, men heldigvis for hardingene var også assistentdommeren enig i det alle vi på tribuna så: Han som scoret hadde vært langt offside.

Om noe fikk dette Odda til å stramme skruen enda et knepp, og da de etter 57 minutter fikk et frispark ute ved kanten fikk lagets kaptein etter litt om og men æren av å hamre inn utligningen til 1-1.

Ti minutter senere kunne de røde på nytt juble. Straffespark, og nå var det en av de som hadde skapt mange målsjanser i starten av omgangen som satte ballen i nettet. 1-2, og etter dette så hjemmelaget seg aldri tilbake.

Vi gikk inn i en periode med en del frustrasjon nå, i situasjonen hvor det ble gitt straffe måtte dommeren dele ut gult kort i begge retninger, og det samme skjedde også ikke lenge etter da det på ny kom en ulovlig hevnaksjon. Gemyttene roet seg heldigvis noe, og med et drøyt kvarter igjen av kampen kom spikeren i kista da Odda gikk opp i 3-1.

Etter et kvarter med ganske mye gnål i dommernes retning, og overraskende mye tilleggstid sto det fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av. Odda hang fortsatt med i kampen om andreplassen i avdelinga og spill i 4. divisjon 2026!

Jeg takket for meg, og forlot raskt stadion. Jeg hadde tidligere på dagen vurdert å ta Hardangervidda hjem for avvekslingens skyld, men fant ut at den ekstra halvannen timen det ville ta ville jeg helst slippe å bruke, så det ble korteste vei over Haukeli (Så kunne jeg nok en gang sende Martin en melding og minne ham på en traumatisk tur over fjellet et par år tidligere), og jeg var hjemme rundt 2200 etter en helt strålende helnorsk groundhoppinghelg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.