På denne tida av året må man se de kampene man kan få sett, så jeg hadde klart å gråte meg til en fotoakkreditering til en kamp på et stadion jeg har besøkt som bortesupporter mange ganger, men nå for første gang skulle dokumentere som nøytral. Jeg plukket med meg Jon Are, og etter en svært lite hendelsesrik kjøretur parkerte vi utenfor stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Mjøndalen og Stabæk.
For hjemmelaget var denne hengekampen en man var helt avhengige av å vinne for å fortsatt ha en teoretisk mulighet til å berge plassen på nivå to i den norske fotballpyramiden. For Christian (Som endelig hadde fått muligheten til å kjøpe bløyta på bortefeltet) og de andre bæringene var derimot situasjonen den at det var sjansen for å havne på nedrykkskvalik som var ganske teoretisk, mens man med en seier i dag ville få sikret på alle måter at ny kontrakt i divisjonen var klar alt før man skulle spille mot et opprykksjagende Lyn til helga.
Etter litt pyro på innmarsjen fikk vi en ganske oppskriftsmessig start der det var «de blaa» som kom best ut fra startblokkene, og etter ni minutters spill ble målnettet strekt ut og det sto 0-1. Blytungt for bruntrøyene, men hjemmefansen fortsatte likevel å synge, selv om det nå var de tilreisende som sang høyest.
Hjemmelagets fortvilelse ble likevel ikke så veldig langvarig. Det var ikke spilt fem minutter etter Stabæk-målet før vi fikk en utligning til 1-1, og nå ble det virkelig god stemning hos 3050-supporterne.
Resten av omgangen fortsatte Stabæk å se et lite knepp skarpere ut enn sine verter, men noen scoringer ble det lenge ikke. Etter rundt 42 minutter ble det litt bråk rundt et innkast alle med brunt hjerte mente var feildømt da dommeren pekte Stabæks vei, og som om dette ikke var ille nok ble ikke gjestene stoppet fra å stjele nærmere tjue meter før de tok kastet, og for virkelig å toppe det hele endte ballen etter litt om og men i mål til 1-2.
Da spillere og dommere etter at det i overtiden hadde vært litt håndgemeng og flere gule kort gikk mot garderoben var det en høylytt herre på en av balkongene over utgangen som kom med noen klare meldinger om hva han syntes om dommerens innsats i forkant av målet, men det sto uansett 1-2 til bortelaget, og alt tydet på at Mjøndalen gikk en mørk framtid på nivå tre i møte i 2026.
I pausen møtte jeg en purung Stabæk-supporter, som tross at han bare var rundt tre måneder gammel alt var på sin sjette kamp med klubbens herrelag, hvorav dette var den andre bortekampen. I tillegg hadde han også vært på en kamp med damelaget, så her hadde supporterkarrieren virkelig fått en pangstart! Siden han stort sett hadde ryggen til banen er det kanskje en framtidig capo jeg møtte? (Jeg har i ettertid latt meg fortelle at han ble innmeldt i supporterklubben straks han var født, og før besteforeldrene var orientert om hans ankomst)
Etter hvilen forventet jeg at Stabæks overtak skulle fortsette men det viste seg at Mjøndalen nå mer eller mindre tok over. Laget fra Drammenselvas sørbredd bet seg fast på motstandernes banehalvdel, men det så lenge ut til at det ikke skulle la seg gjøre å få ballen i mål foran det som offisielt var 1110 tilskuere i et etterhvert ganske uanstendig regnvær.
MIF hadde svidd noen sjanser av den typen et lag som kjemper mot nedrykk egentlig er nødt til å sette, samtidig som målvakten deres flere ganger hadde hatt noen svært sketchy involveringer, så selv om vertskapet hadde sett best ut var det stadig fare for at alt skulle bli beseglet nå i kveld. Vi var akkurat i ferd med å gå inn i det som ble varslet å skulle bli fem overtidsminutter da hjemmelaget fikk tent et nytt håp. Et frispark fra 17 meters hold ble perfekt hamret inn via tverrliggeren, og det sto 2-2!
De poengdesperate fra gamle Nedre Eiker kommune stormet tilbake for å legge ballen til rette for nytt avspark, og jammen lyktes det ikke! De fem minuttene hadde akkurat løpt ut da ballen ble lempet inn i feltet og nikket inn til 3-2! Ville gledesscener, og nå var det Stabæk som hadde det travelt dersom de ville få plassen sikret også teoretisk.
Det ble spilt nesten to minutter med fotball etter scoringen, og det siste som skjedde var at Nicolai Næss fyrte av et skudd Mjøndalens keeper med nød og neppe klarte å dytte utenfor. Hadde ballen gått inn hadde vi nok fått en helt annen stemning, men da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-2, og vi fikk enorm feiring mellom brunkledte spillere og ditto supportere!
Jeg fikk levert tilbake fotovesten igjen, og fant igjen min passasjer, og sammen satte vi kursen østover mot hovedstaden igjen etter en kamp vi var skjønt enige om at det etter den gode andreomgangen deres var høyst fortjent at hjemmelaget hadde vunnet så de nå fortsatt hadde en teoretisk mulighet til å spille på det nest høyeste nivået også neste år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar