Etter en times råkjøring fra kampen på Finsland på tvers av dalføre etter dalføre svingte jeg med god margin til kampstart inn foran Uenes stadion i Flekkefjord. Heldigvis var ikke parkeringa helt full ennå, og jeg kunne gå forbi den fine gressbanen og ta plass bak tribuna for å se fjerdedivisjonskamp på kunstgressbanen mellom Flekkefjord og andrelaget til Start.
Kampen hadde liten tabellmessig betydning, da ingen av lagene var involvert verken i topp- eller bunnstrid i divisjonen, men siden de var tabellnaboer var det nok likevel en hel del prestisje involvert her. Foran et publikum som ikke var langt unna 200 ble det snart klart at hjemmelaget var et knepp mer gira, og det aller meste skjedde foran det unge Start-lagets målvakt.
Hjemmelaget vartet etterhvert opp med et tverrliggertreff, men det så egentlig ut som om det gikk mot en målløs førsteomgang da de rødkledte drøyt fem minutter før hvilen fikk et frispark ute ved kanten som ble lempet inn og ekspedert i mål til 1-0. (For øvrig av samme mann som fikk et straffespark reddet sist jeg så Flekkefjord)
1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kjelleren på klubbhuset for et nødvendig ærend konkluderte jeg med at kioskkøen var for lang til at jeg gadd å forsere den nå. Dette fikk derfor vente til etter at kampen igjen var satt i gang, men da var det en vaffel som absolutt var verdt å vente på jeg fikk servert! I løpet av pausen hadde jeg også snakket litt om groundhopping med speakeren og de som sto rundt ham, og fikk da overrakt en Flekkefjord-buff som raskt erstattet den jeg hadde på meg.
Utover i andre omgang skjedde det ikke all verden. Start 2 var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men flekkefjæringene forsvarte seg heroisk. De gule fra Kristiansand fortsatte å prøve, men hadde innimellom også nok med å forhindre at stillinga skulle forverre seg for dem, samtidig som rødtrøyene leverte en god dose kynisme i det de drev med.
Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-0, og dommeren hadde akkurat signalisert at han la til fire minutter da gjestenes målvakt fikk motstandernes kaptein i høy hastighet inn i knærne. Mannen i rosa måtte forlate banen, og fra liggende stilling kom han med stadige instrukser og motiverende tilrop til sin erstatter resten av overtiden.
Klokka hadde faktisk passert 97 minutter da dagens dommer endelig avsluttet kampen, og mens den skadde keeperen ble båret vekk kunne hjemmelagets spillere og fans juble for en hardt tilkjempet seier.
Selv satte jeg kursen tilbake østover mot Setesdal, men la inn en middags-pitstop i Kvinesdal, før jeg krysset noen nye småveier fra dal til dal inntil jeg var tilbake på overnattinga i Evje, hvor jeg nå hadde fått selskap av fire fransktalende gjester.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar