Bagn - Slidre/Røn 1-6

Da jeg kikka gjennom dagens kamper for denne søndagen merket jeg at dersom jeg snek meg litt tidlig avgårde fra korpsets seminar kunne jeg rekke å få en ny bane i sørenden av Valdres. Som tenkt, så gjort, da dirigenten kunngjorde siste pause pakka jeg sammen og satte kursen nordover E16, og etter et par timer kunne jeg parkere utenfor kunstgressbanen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Bagn og Slidre/Røn.

Bortelaget hadde jeg jo også sett i forfjor, mens vertskapet var et nytt bekjentskap for meg. Fossvang som stadionanlegget heter ligger på et lite nes ut mot elva gjennom sentrum av Bagn, rett over fra kraftverket som hadde et utseende som ga assosiasjoner til ymse James Bond-kulisser. Bak banen pågikk det noe byggeprosjekt, men det var satt inn en del benker langs banekanten som gjorde at det var gode muligheter for de som ønsket å sitte. Jeg hadde nettopp kommet da jeg ble gjenkjent av dommeren, som også dømte kampen jeg så på Otta forrige helg, og han kom bort og hilste og lurte på hvordan jeg nå lå an i banehoppinga. Han ble ganske imponert da jeg kunne fortelle at dette ifølge Futbology ville bli min bane nummer 956.

Da lagene ble lest opp merket jeg meg at det var en nordnorsk speaker, og jeg fant senere ut at han var finnmarking som hadde bodd i Bagn i snart 25 år. Da han hadde ramset opp hvem som skulle starte for gjestene avsluttet han med å si at de også hadde ført opp en haug med innbyttere, men han var i tvil om hvor mange av dem som faktisk var med. 

Ute på kunstgressmatta så gjestene umiddelbart sterkest ut, men etter fem minutter var det faktisk hjemmelaget og deres fans som først kunne juble. En Bagn-spiller stormet mot mål, og fikk satt inn 1-0 på flott vis!

Gleden over å lede fikk dog ikke leve så lenge. I det niende minutt kom utligningen, da en av mennene med lysegrå vest ble felt innenfor sekstenmeteren og det ble idømt et straffespark som altså medførte 1-1.

Gjestene tok nå mer eller mindre helt over, og knappe ti minutter etter straffen ble et frispark fra kanten ekspedert i mål til 1-2.

Tross klar dominans fra de tilreisende yppet begningene seg innimellom, og like etter vi hadde passert en halvtime spilt fikk de en enorm mulighet til å utligne. Det kom først en mulighet som isolert sett var ganske bra, og som endte med at keeper måtte gi en retur. Han som fikk tak i returen hadde nå en helt utrolig sjanse, men på mystisk vis endte avslutningen skyhøyt over mål fra fem meters hold!

Når man misbruker sånne sjanser, så blir det tungt å få med seg noe, og når vi 60-70 som var på kamp i kveld så fikk se vertskapet slippe inn nok et mål, denne gang på hjørnespark, bare noen få minutter etter at de hadde misbrukt sjansen til å utligne, da ble det en tung høstkveld!

Rett før pause fikk Slidre/Røn igjen corner, og denne gangen vartet han som tok den opp med en ball som ble skrudd rett i mål til 1-4! Morten Gamst Pedersen kunne ikke gjort det stort bedre!

1-4 sto seg til pause, og jeg inntok kiosken for å skaffe meg en vaffel, som ikke bare var god, men også så varm at jeg fikk gjenopplivet fingrene litt. Det var definitivt blitt høst, det var ensifret temperatur på gradestokken, og i tillegg en sur vind som kom nedover dalen, så jeg var glad jeg hadde valgt ullsokker til shortsen i dag.

Litt etter pause gikk plutselig flomlysene i svart, noe jeg først trodde skyldtes at ballen smalt i et reklameskilt, men jeg kunne ikke helt skjønne hvordan det skulle påvirke noe. Da jeg oppsøkte speakeren for å høre om han visste hva som lå bak, så kunne han noe beskjemmet innrømme at det nok var han som hadde rota med lysstyrings-appen da han fikk en kunde i kiosken som ville ha kakao. Etter litt tasting på mobilen fikk han slått på lysene igjen, noe som nå begynte å bli litt påkrevd ettersom sola gikk ned bak fjellene i vest alt da kampen startet.

Ti minutter før kampen var over kom så bortelagets første mål som ikke var resultat av en dødball da de fikk satt inn 1-5, og i det 88. minutt kom også 1-6. Med en så klar ledelse var det lite behov for noen lang overtid, og etter at hjemmelaget hadde fått et par sjanser på cornere uten å klare å redusere blåste dommeren av, og slidringene kunne feire både sin første seier og sine første poeng for sesongen!

Jeg forlot raskt området, og satte kursen sørover igjen, og etter en høyst begivenhetsløs kjøretur (Som alltid når man kjører bil: Intet nytt er godt nytt) kom jeg hjem litt etter ti, og kunne innta sofaen ei stund før jeg tok kveld etter ei helg som hadde gitt meg mye mer fotball enn jeg først hadde trodd ville la seg klemme inn mellom all trombonespillinga.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hedalen - Slidre/Røn 0-3

Etter noen dagers influensa konkluderte jeg fredag med at jeg heldigvis var blitt frisk nok til å gjennomføre turen jeg hadde booket for en stund siden, selv om det ennå kom noen ufine hostekuler nå og da, og jeg også hadde en snørrproduksjon som ikke var langt unna det forventete ølsalget hos Heidi's Bier Bar i Oslo med USS Gerald Ford på besøk. Etter noen timers kjøring og en enkel groundhoppingmiddag i veikanten kom jeg fram til et nydelig anlegg hvor det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Hedalen og Slidre/Røn.

Når jeg sier Hedalen er det fordi det er det det står i terminlistene hos NFF, men om man klikker på laget og får opp full info, så ser man plutselig at de i realiteten er et samarbeid som er Hedalen/Begnadalen/Valdres 2. Jeg velger likevel å omtale dem bare som Hedalen her, og håper eventuelle begnadøler og fagernesinger på laget tilgir meg.

Ved ankomst skjønte jeg at noen måtte ha tystet om min ankomst, for klubbens speaker tok varmt imot meg, og også flere andre gjorde det klart at Roar hadde fortalt at jeg skulle dukke opp. Jeg fikk fortalt litt om groundhopping, og at dette ble min bane nummer 609 med kampbesøk, og så rakk jeg akkurat en tur for å sjekke fasilitetene bak kioskbua (Terningkast 6- (Trekk for voldsomt komplisert låsemekanisme på døra, ellers helt strålende)) før kampen ble blåst i gang.

Tross advarsler fra lokalkjente om både fare for knivbruk og langeleik-relaterte fornærmelser gikk første omgang av kampen forbausende rolig for seg. Ingen av lagene produserte noen sjanser å skrive hjem om på den strøkne gressmatta (Imponerende til å være 457 moh.!), men jeg fikk etterhvert en liten følelse av at gjestene fra Slidrefjordens bredder kanskje var et lite hakk bedre enn hjemmelaget.

Rett før pause minte speaker nok en gang om at det var åpen kiosk, før han kom med en beskjed jeg mener alle breddeklubber som ikke har billettsalg på kampene sine burde komme med. «Vi har ikke billettsalg, men om du vil støtte oss, vipps gjerne ti eller femti eller tusen kroner til 11466.». Frivillig billettsalg, og med totalt femti tilskuere hvorav kanskje halvparten vippser en femtilapp i snitt, så har man plutselig dekt inn mesteparten av dommerregninga. Virkelig noe flere kan lære av.

I pausen måtte jeg på ny benytte meg av stedets fasiliteter, og da jeg oppdaget at mobiltelefonen min var forsvunnet fikk jeg litt panikk for at dommeren skulle blåse i gang andre omgang uten at jeg fikk starta stoppeklokka. Heldigvis ble det igjen ledig, mobiltelefonen lå der jeg trodde, og jeg rakk akkurat å starte klokka på nytt fra 45 minutter i det dommeren blåste.

Siden pausen gikk med til andre ting prøvde jeg nå å kjøpe en vaffel, noe jeg ble nektet med beskjed om at tidligere nevnte Roar hadde sagt det måtte jeg få gratis. Jeg hadde heldigvis alt vippset frivillig billett så jeg tok etterhvert imot uten å krangle mer på den saken.

Ved speakerbua gikk nå debatten ivrig om veistandarden i bygda, mens min følelse av at bortelaget under ledelse av noe så sjeldent som en kvinnelig hovedtrener var et knepp bedre enn vertskapet stadig ble styrket. Lenge så det dog ut til at rødtrøyene virkelig ikke skulle lykkes med å trenge gjennom et hardtarbeidende Hedals-forsvar.

Med ti minutter igjen av kampen begynte jeg å tenke på da den lange rekka mi med kamper med scoringer i røk i nettopp sjettedivisjon Indre Østland i fjor på denne tida, og for virkelig å gjøre det enda skumlere vartet Hedalens keeper opp med en redning som var så god at han som løp for å hente ballen mente det var viktig at han ikke fikk krampe i armene nå.

Så, med såvidt over to minutter igjen av ordinær spilletid smalt det. Ballen gikk i mål, og ikke ufortjent var det bortelaget som endelig kunne juble for 0-1-ledelse!

Spenningen steg nå noen hakk, skulle grønntrøyene klare å komme tilbake før dommeren blåste av kampen? Spoiler alert: Nei, tvert imot. Vel ett minutt inn i overtiden fikk Slidre/Røn et innkast hvor ballen ble ekspedert gjennom et noe passivt forsvar, og vips sto det 0-2.

Som om dette ikke var nok, over fire minutter på overtid gjentok dette seg fra motsatt kant, og med 0-3 var det liten tvil om hvem som kom til å vinne dette.

Da dommeren blåste av hadde vi altså ikke bare fått en kamp med to innkastmål på overtid, vi hadde også sett en tremåls sliteseier! Mens spillere og dommeren takket hverandre for kampen hoppet jeg     i bilen og satte kursen videre oppover dalen mot Tyinkrysset, hvor jeg skulle overnatte før morgendagens eventyr på Vestlandet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.