Lyn - Tromsdalen 1-2

Sesongen for nye baner i Norge går definitivt mot slutten, så da er det bare å line opp noen frekke revisits når man kan. Denne onsdagen startet kvalifiseringsspillet om å rykke opp fra 2. til 1. divisjon, så etter jobb tok jeg på meg noen ekstra lag ull før jeg tok banen ut til Bekkestua og tuslet opp til Nadderud for å se kvalikkampen mellom Lyn og Tromsdalen.

Vent litt, sier du kanskje nå, Lyn på Nadderud? Joda, Oslo kommune har stengt Bislett for året, og Lyns forrige lånte hjemmebane Nordre Åsen har ikke gode nok flomlys for kveldskamper, så da var det Stabæks hjemmebane i Bærum som ble redningen for Lyn.

Jeg hadde alliert meg med Sören, så før kamp deponerte jeg sekken min i bilen hans, før vi sammen med hans bedre halvdel inntok studioet til Stabæk-podcasten «Kikkertsvingen» for litt sosialisering med Christian. Med et lite kvarter igjen til avspark gikk vi så ut i kulda og stilte oss i en overraskende lang kø for å slippe inn på tribuna. Etter å ha forsert denne slo vi oss ned i det som viste seg å være en ganske bortesupportertung sone, og mens vi satt her dukket en lang rekke mer eller mindre kjente opp for å hilse på, med Tom og André som de mest prominente.

Lagene marsjerte inn til stor røyk- og ild-utvikling i Bastionens seksjon av hovedtribuna, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp. Innledningsvis syntes jeg Lyn virket veldig friske, men da den innledende fasen ebbet ut uten noen scoringer kom TUIL litt mer med på notene, og det var også karene nordfra som ganske tidlig fikk en abrupt jubel da ballen gikk i nettet, men assistentdommeren hadde vinket for offside.

Dette var nok en vekker for de rødhvite, men de slet fortsatt med å komme til de helt store sjansene. Tromsdalen leverte på sin side noen fler store muligheter, før kampen jevnet seg mer ut, dog med Lyn kanskje et ørlite knepp over.

Første omgang ebbet likevel målløs ut, og vi begynte så smått å frykte at dette skulle bli en sånn kamp hvor begge lag var så redde for å tape at de tok null sjanser. Sören bestemte seg i pausen for å sjekke forholdene i kiosken, og kom etter noen minutter tilbake med deilig toddy! Drikken var utrolig dårlig blandet, men etter at jeg ofret nøkkelen til kjellerboden fikk jeg vann og saft til å være jevnt fordelt i koppen, og jeg kunne nyte litt sårt tiltrengt varm drikke!

Da andre omgang startet var Lyn i særklasse det friskeste laget. Vestkantguttene gjorde omtrent som de ville, og det virket svært fortjent da de i det 53. minutt satte inn 1-0 til stor jubel fra øvre del av hovedtribunen. For en som mange ganger har vært bortesupporter på Nadderud føltes det for øvrig svært rart å sitte på hovedtribunen nå!

Vi hadde såvidt passert timen da Sören lente seg mot meg og sa han var litt overrasket over hvor dårlige Tromsdalen hadde vært i andre omgang. Jeg var ikke uenig, men sa også at nå kunne det virke som om de hadde noe på gang. Sören har iflg sin bror uante jinxe-ferdigheter, og de slo også denne gangen til. Et nydelig skudd passerte hjemmelagets keeper, og det sto 1-1.

Vinneren av dette dobbeloppgjøret skal møte Hødd til kamp om plass i neste års nivå 2 i norsk fotball, og det var kanskje derfor den iskalde arenaen var prydet med reklame for leverandøren av Møre og Romsdals nasjonaldrikk. Sunnmøringer som så kampen ble iallfall neppe voldsomt skremt foran de avgjørende kampene, selv om utligningen definitivt hadde gitt blåtrøyene ferten av noe stort.

Vi hadde så vidt kommet inn i de siste ti minuttene da Tromsdalen igjen fikk finstilt siktet. En ball føk inn til 1-2, og det ble helt enorme jubelscener foran bortesupporterne!

Etter dette var det for øvrig en gjeng som begynte å synge lett hånlige sanger i retning hjemmefansen. Blant disse så jeg jakker fra diverse andre norske klubber, som Start, Grane, Urædd og Odd!

Hjemmelaget presset og presset og presset på for utligning i sluttminuttene, men etter fem minutters overtid sto det fortsatt 1-2 da dommeren blåste av kampen, og de blå igjen kunne juble for en sterk seier på bortebane, og ettersom det etter sigende fortsatt er bortemålsregel i bruk i denne kvaliken (EDIT: Her kommer det motstridende meldinger. Lyn selv skriver at det ER bortemålsregel, mens media sier de har fått beskjed fra NFF at det ikke er det) to mål som kan vise seg å være gull verdt foran returkampen i Tromsdalen til helga!

Jeg forlot arenaen sammen med Sören, og ble ekspedert helt hjem til døra, så jeg kunne krølle meg sammen i sofaen etter å ha inntatt et enkelt, men akk så godt, måltid!

Voll - Tonstad 5-4

Etter fredagens kamp tilbragte jeg en rolig natt på garasjeloftet, før jeg lørdag formiddag igjen trasket ut i Brynes gater. Jeg landa etterhvert på at dagens lunsj måtte bli reprise av gårdagens middag, og kjente mens jeg fortærte denne på torget at jeg nok burde smette på meg stillongsen før jeg dro på kamp i dag. Mens jeg foretok den akrobatiske øvelsen det er å skifte klær inne på et do på et kjøpesenter tikket det inn melding fra Håvard som skulle frakte meg til dagens kamp om vi kunne møtes der (på kjøpesenteret, ikke på do), noe som jo passet svært godt. Han dukket opp, og etter en kort kjøretur svingte vi av hovedveien for å se femtedivisjonskampen mellom Voll og Tonstad.

Kampen var av litt uklare årsaker flyttet fra Volls faste hjemmebane på Voll til en noe mindre bane ved Bore skule. Håvard hadde vært på en befaring og sett at utenfor banen på Voll sto det enorme mengder bobiler parkert, så noe var iallfall på gang der. Det rogalandske banehoppermiljøet var uansett svært glade for dette, så inn mot kampstart dukket flere og flere av dem opp, tross at en sportslig langt mer interessant affære pågikk på andre sida av fjorden, hvor Egersund kunne rykke opp til nivå to for første gang siden vi fikk én toppdivisjon her i landet.

Siden kampen ikke var på Voll var det dårlig med kioskfasiliteter, men siden arrangørklubben hadde hørt rykter om at det ville dukke opp litt folk hadde de forberedt seg ved å ta med en svær kaffekanne og en stabel pappkrus som ble overlatt til Håvard da vi kom. Svært serviceinnstilt!

I skarp rute kom kampen i gang, og innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake uten at noen fikk noe klart overtak. Det var derfor på ingen måte ufortjent da hjemmelaget klarte å bryte gjennom Tonstad-forsvaret og sette inn 1-0 etter 8 minutters spill.

Det var på grunn av den jevne starten heller ikke ufortjent da gjestene, som for anledningen var ikledd overtrekksvester over sine blå trøyer, brukte et hjørnespark til å utligne til 1-1.

Blant oss rundt førti frammøtte var det opptil flere som heiet på bortelaget, og disse fikk i det 16. minutt virkelig noe å glede seg over, da de tok ledelsen 1-2. Hjemmelaget som spilte i sine blå trøyer uten vester over ble nå ganske presset, men da gjestene etter halvspilt omgang slo inn et frispark fra kanten ble dette fanget opp og kontret inn til 2-2.

Deretter kom passende nok 3-2 i det 32. minutt.

Det som var mitt Futbology-registrerte mål nummer 700 i 2023 ble så hamret inn på et frispark som ga 4-2 fem minutter senere.

4-2 sto seg til pausen, og jeg innså at jeg måtte innom bilen og hente litt strøm til mobilen foran andre omgang. Jeg fikk da se at gjestene tok pausepraten med garderobedøra åpen, noe som framsto som et uutholdelig irriterende valg, da døra hadde en pipende alarm for at den ikke var lukket! Ellers ble det nå klart at Egersund hadde klart å holde unna på Jørpeland. Takket være en enkelt scoring til Fram Larvik på Nordre Åsen hadde Lyn ett mål dårligere målforskjell enn de gulsvarte fra «Okka by», som dermed rykket direkte opp mens hovedstadslaget må ut i kvalifisering mot Tromsdalen.

Andre omgang var lenge ikke veldig begivenhetsrik. Etter 81 minutter av kampen ble det delt ut et velfortjent gult kort til en Voll-spiller som sparket bort ballen, før gjestene reduserte til 4-3 etter vel 86 minutter av kampen. 

Dette ga Tonstad ferten av blod, og ett minutt inn i overtiden kom utligningen til 4-4! Jeg hadde det ganske travelt etter kampen for å rekke flyet hjem, og hadde begynt å bevege meg mot bilen, da vi gjennom gjerdet fikk se vertskapet slå umiddelbart tilbake. 5-4, og stor jubel hos jærbuene. Flere mål ble det ikke, og mens sirdølene nok var nokså misfornøyde med å klare å rote bort den sterke opphentingen på denne måten kjørte Håvard i full fart til Sola, hvor jeg kom meg ombord på flyet og tilbake til Østlandet etter en strålende todagerstur til Rogaland.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rosseland - Vardeneset 3-3

Breddefotballsesongen går definitivt mot slutten, men i Norges sørvestlige hjørne holder de ennå stand noen dager til. Jeg forlot derfor hjemmekontoret og dro ut til Gardermoen for å jobbe ferdig for dagen derfra, før jeg hoppet på et fly som skulle ta meg vestover. Jeg ble etterhvert litt småstressa, for flyet måtte vente nesten en halvtime før det fikk avising, men etterhvert kom vi oss vestover, og jeg ble plukket opp på flyplassen av Rune. På grunn av tidspresset skrinla jeg opprinnelig plan om at han skulle kjøre meg helt til Bryne, så han droppa meg av på Gausel togstasjon, hvor jeg ved hjelp av litt småjogging akkurat rakk et tog som tok meg til Jærens hovedstad. Da jeg gikk av her sto Nils Henrik og ventet på meg, og via en stopp for å skaffe en «farsa i brø» spaserte vi til åstedet for kveldens fjerdedivisjonskamp mellom Rosseland og Vardeneset.

Rosseland hadde inntil nylig hatt alt i egne hender for å rykke opp til tredjedivisjon, men etter i nest siste runde å ha tapt mot Sola var de nå avhengige av at foruten at de selv måtte vinne denne kampen, så måtte Sola tape mot serietreer Varhaug. Jeg og Nils Henrik tok plass på gangveien langs banen, og så herfra lagene entre banen til tonene av «Blue Hawaii», og knallrød pyro, og plutselig fikk vi også selskap av min gamle trønderske IRC-kompis Ove som hadde oppdaget at jeg var i nærområdet.

Hilseseremoni ble gjennomført, og kampen kom i gang. Om lagene fikk oppdateringer vet jeg ikke, men for oss som fulgte med på nett ble det kjapt klart at her ble det oppoverbakke for de lokale, da Sola hadde tatt ledelsen i sin kamp alt etter ett minutt!

Også hjemme på kunstgresset på Brynes østkant gikk det trått for de orange, og det var absolutt ikke ufortjent da de rødhvite gjestene i det 12. minutt gikk opp i ledelsen 0-1. Hjemmelaget fortsatte å stange hodet i veggen, og like før halvtimen var spilt økte Vardeneset ledelsen til 0-2. Nå så veien mot opprykk veldig veldig lang ut.

Rosseland Ballklubb, eller RBK som de gjerne kalles (Ove var svært skuffet over at det ikke var det trønderske RBK som spilte), hadde dog ikke tenkt å legge seg ned og dø uten kamp, og i det stadionuret viste 33:20 vartet de opp med et mål av de sjeldne, noe som igjen ga dem kontakt med motstanderdne og 1-2.

Gledesjubelen etter dette målet må ha påvirket konsentrasjonen hos bohemklubbens spillere, for under tre minutter etter reduseringen hadde bortelaget igjen scoret, så det sto 1-3. 1-3 sto seg inn mot pause, og samtidig ble det kjent at på Varhaug ledet Sola 1-2, så her måtte det skje litt av hvert skulle det bli noen feiring i kveld.

Jeg benyttet sjansen til å inspisere kiosken, og kjøpte meg en vaffel som i utgangspunktet ikke var så verst, men led litt under at det ikke var noe syltetøy å få tak i (Jeg tipper dette var en konsekvens av at dette var årets siste kamp). Alt går i grisen, så borte ble den uansett.

Etter hvilen var det tydelig at Rosseland ikke hadde tenkt å gi opprykket til Sola uten at de i det minste skulle gjøre sitt selv for å hindre laget fra flyplasskommunen. Tenningsnivået virket høyere enn i første omgang, og det syntes hvem det var som faktisk hadde noe å spille for. Dette medvirket nok også til at det etterhvert ble litt småampert, og dommeren måtte flere ganger gripe inn mellom spillere som var i ferd med å fly på hverandre.

Rett etter at klokka hadde bikket 58 minutter kom endelig den etterlengtete reduseringen for RBK, og med 2-3 kjente de igjen duften av muligheten for opprykk om bare Varhaug kunne ta seg sammen og snu kampen mot Sola.

Ble det jublet mye da 2-3 kom, så var ikke jubelen noe mindre da orangetrøyene etter vel 70 minutter utlignet! 3-3, og en liten forsmak på de gledesscenene vi kunne fått om det bare hadde skjedd noe annet i kampen på Varhaug enn at det ble delt ut gule kort.

På overtid kom så en av kampens store kontroverser. Rosseland malte på og malte på i jakt på det forløsende vinnermålet, men ikke snakk om at ballen ville i mål. Etter en lang rekke hjørnespark startet de orange å juble, men dommeren satte en brutal stopper for feiringen, da han mente det skulle dømmes frispark utover.

Det ble like etter klart at kampen på Varhaug hadde endt med borteseier, og dermed ville det ikke ha noe å si hvordan resultatet her ble, så skuffelsen over at det fortsatt sto 3-3 da dommeren til slutt blåste av var nok ikke så stor som den ville vært om resultatet lenger sør på Jæren hadde blitt et annet. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, og jeg satte kursen via butikken mot mitt tilholdssted for natten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Driv - Lervik 4-1

Tirsdagskveld, og siden fjerdedivisjonssesongen i Oslo er over måtte kursen settes ut av byen. Målet for kvelden ble Mjær, som var den mest kortreiste muligheten til å få sett litt fotball. Vel framme parkerte jeg, og så straks at også Tom, Ludvig og Martin hadde tatt turen for å se sjettedivisjonskampen mellom Driv og Lervik.

Det var ikke så verst oppmøte her i kveld, sannsynligvis fordi kampen var ganske viktig for hjemmelaget, og rett før avspark dukket også Terje opp. Med seier ville Driv ha mulighet til å ta et direkte opprykk, med poeng var de sikra minimum kvalik, mens med tap kunne de risikere å bli tatt igjen. Etter at kampen var sparket i gang ble det raskt tydelig at Driv ikke hadde tenkt å miste muligheten til opprykk, og de blårøde festet raskt et solid grep om kampen.

Tross den klare dominansen fra hjemmelaget kom de hvitkledde fra Fredrikstads vestligste utpost til et par sjanser av typen jeg tenkte ville vært kroneksempler på «mot spillets gang» dersom de hadde endt i nettet. Inn mot halvspilt førsteomgang kom så vertskapet til en voldsom corner-bonanza, men stort sett klarte Lervik å klarere til ny corner, og når ballen endelig endte i nettet annullerte dommeren scoringen for en hands i forkant.

Det var likevel et hjørnespark som skulle sørge for at hjemmelaget endelig tok ledelsen, da ballen etter litt kaos rett foran målet trillet ut og en umarkert spiller fikk fyre løs til 1-0 rett etter halvtimen var spilt.

Dette skulle vise seg å gi en ørliten ketsjup-effekt, og det tok bare to og et halvt minutt før et nytt hjørnespark endte med nok et mål og 2-0.

Jeg slo like etter dette av en prat med en av Drivs trenere, som tross dominans og ledelse absolutt ikke virket overbevist om at dette skulle holde helt inn. Det var nok derfor en liten lettelse for ham da laget hans gikk opp til 3-0 i det 39. minutt.

Slutten av omgangen ble ganske hendelsesløs, og det sto fortsatt 3-0 da lagene tok pause, og dommeren i høy hastighet forsvant i retning kiosken. Jeg fulgte hans eksempel, og skaffet meg en helt nystekt vaffel av beste sort. Jeg rakk bare såvidt å få smurt syltetøy på denne, før lagene igjen var klare for fotball, og kampen fortsatte.

Driv slapp seg nå noe ned, uten at Lervik klarte å utnytte dette til å komme noe særlig inn i kampen. I lyset fra 12 av 18 lyspunkter i flomlysmastene fikk vi se et relativt kontrollert Driv-lag beholde styringen, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom 4-0, også det på et hjørnespark.

Etter dette slappet nok de lokale enda litt mer av, og vi fikk se Lervik komme litt mer med i kampen. De hvite hadde et par halvsjanser, før vi 11 minutter før full tid fikk se noe som rett og slett må ha vært en kandidat til årets mål i sjettedivisjon. 4-1, og kanskje et ørlite håp om opphenting?

Noen opphenting fikk vi aldri. Dommeren blåste av kampen, det sto fortsatt 4-1, og med storseier til Askims andrelag som spilte samtidig må Driv forberede seg på kvalik mot enten Trøgstad/Båstad eller NMBUI etter siste kamper i den andre avdelinga i kretsen. Jeg ryddet plass i bilen til Ludvig og Martin, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyd med endelig å ha fått besøkt Ytre Enebakk igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Elfsborg - Degerfors 2-2

Etter en liten times kjøretur fra dagens første kamp kom vi fram til Borås, og etter en overraskende smertefri jakt på parkeringsplass ble bilen deponert og jeg kunne kle meg om til gult antrekk. Vi tuslet bort til stadion, forserte køen inn mot Elfsborgsläktaren, og jeg kunne endelig innta toalettet, etter å ha vært tissetrengt omtrent siden jeg var i Uddevalla. Turen gikk deretter opp til tribuna, og jeg var klar for allsvenskan-kamp mellom Elfsborg og Degerfors.

Mens vi ventet på kampstart ble det klart at Malmö hadde snublet borte mot Häcken, så her var alt duket for drømmescenarioet: Elfsborg kunne sikre seriemesterskapet hjemme på Borås arena! Dette var for øvrig min første «revisit» på et stadion utenfor Norge, noe som jo i seg selv er verdt å krysse av i margen for. Jeg stilte for anledningen i en selvdesignet t-skjorte som jeg om jeg skal si det selv ble svært bra. Den kommer helt sikkert til å bli brukt også ved senere besøk på Elfsborg-kamper (Jeg har jo fortsatt noen stadioner i allsvenskan jeg mangler).

Før kampstart ble det gjennomført en stemningsfull minnemarkering for den tidligere Elfsborg-treneren Klas Ingesson, og så var det klart for å spille fotball! Ikke uventet ble det til stadighet fyrt av pyro fra hjemmeultrasene, til glede for noen og irritasjon for andre av mine medsupportere.

Elfsborg kunne som sagt med seier i dag sikre seriemesterskap, mens Degerfors på sin side fortsatt hadde en syltynn mulighet til å berge plassen i divisjonen om de vant. Utover i omgangen ble jeg derfor mer og mer bekymret av at det så ut til at bare ett av lagene var interesserte i å oppnå målet sitt, og det var ikke «di gule».

Dommeren hadde på ingen måte gjort seg populær i Borås den første halvtimen av kampen, og da DIF fikk nok et ultrabillig frispark i det førtiende minutt var det vel så mye ham jeg ble irritert på som Elfsborg-forsvaret da ballen endte i mål til 0-1.

0-1 sto seg til pause, og jeg fikk Mattis til å skaffe meg noe drikke så jeg var klar for ny innsats fra tribuneplass for å få jaget IFE fram mot seriegull. Mens jeg nøyde meg med en Fanta var Mattis selv mer storforlangende, og gikk for en løsning med å drekke med begge henda!

Da spillet ble gjenopptatt ble det fyrt av noe pyro jeg ikke har kjent maken til fæl lukt av siden jeg var i Trøgstad og så Sparta Sarpsborg rykke opp. Dette var nasty greier! Om det var røyken, synginga eller noe annet som gjorde utslaget vet jeg ikke, men like før det var spilt et kvarter av andre omgang kunne feltet eksplodere av glede. 1-1, nå var det bare å fortsette å jage den avgjørende scoringa!

Med noen svært imponerende lydtopper fra tribuna som inspirasjon skulle man tro at Elfsborg nå faktisk ville overta kampen, men neida! Degerfors fikk slippe inn igjen, og man kan umulig si at det var ufortjent da rødtrøyene i det åttiende minutt satte inn 1-2.

Elfsborg satte nå i gang en massiv sluttspurt, og fem minutter inn i overtiden kom endelig utligningen. Skulle det gå? Du tror kanskje at med utligning fem minutter på overtid ville det ikke være tid til flere mål, men det var faktisk lagt til elleve minutter her, noe som ikke bare sier en hel del om pyrobruken på tribunene, men også svært mye om bortelagets drøying av tid underveis. Med seks gjenstående minutter levde håpet, og Elfsborg kom også til flere store sjanser de siste minuttene, men da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 2-2, og dermed gikk lufta ut av absolutt alle som var til stede. Elfsborg hadde rotet bort muligheten til å ta gull på hjemmebane, og Degerfors hadde rotet bort muligheten til å unngå nedrykk.

Tross skuffelsen, det gikk ikke mange minutter før «Krossa Malmö» runget over stadion. Alt er fortsatt i gultrøyenes egne hender, og seriegullet kommer til Borås så lenge man bare ikke taper mot serietoerne i serieavslutninga neste helg!

Jeg og min medsammensvorne forlot stadion, satte oss i bilen, innså at det kom til å ta så lang tid å komme seg ut av parkeringa at det var like greit at Mattis som skulle videre til Norrköping dagen etter bare gikk til overnattingsstedet og forlot meg, og jeg fikk så tid å smøre meg litt mat mens jeg ventet på å komme meg ut i trafikken og setter kursen tilbake mot Oslo, hvor jeg ankom litt etter midnatt, trøtt som en strømpe etter en lang fotballdag.

Jönköping-Södra - GAIS 0-2

HamKam hadde lørdagskamp denne helga, og Tromsø spilte hjemme, så jeg hadde avtalt med Mattis at vi skulle ta oss en svensketur på søndag! Etter å ha plukket opp en dødstrøtt Mattis ble kursen satt sørover, og etter en kort pitstop på Nordbysenteret fortsatte vi sørøstover til vi kom til Jönköping. Her gikk det overraskende greit å finne gateparkering ikke altfor langt unna Stadsparksvallen, og vi tuslet opp mot stadion hvor det var klart for Superettan-kamp mellom Jönköping-Södra og GAIS.

Gjestene fra Göteborg hadde stilt med et imponerende bortefølge, og i tillegg til en ikke bare fullsatt, men direkte fullstappa bortetribune på kortsida, så anslår jeg at minst halvparten av alle fremmøtte på langsidene også var «Gaisare». Grunnen til det massive oppmøtet var at klubben med poeng i dag ville rykke opp til Allsvenskan etter flere års fravær, og Mattis hadde delvis på grunn av dette kjøpt seg billett nettopp i bortesvingen, mens jeg hadde skaffa meg en noe mer sedat plassering på langsida.

Jeg fikk herfra se gjestene varte opp med imponerende sangprestasjoner, før de like før avspark dro opp en tifo om at dette skulle bli siste året i «Ettan». Er man en gammel storklubb så lar man seg ikke affisere av at fotballforbundet har døpt om nivå tre til Ettan, da er det nivå to som er Ettan uansett.

Da kampen startet ble det futta av litt pyro, og mens speaker strengt informerte om at dette ikke var lov runget «Vi ska bränna hele jävla Jönköping» fra tribuna. Spillet kom uansett i gang, og de for anledningen hvitkledde viste kjapt at de mente alvor. Det ble generert et par hjørnespark, og like før det var spilt fem minutter dømte dommeren mål. Ikke alle var helt overbevist om at ballen hadde vært inne, men det er dommeren som bestemmer. Min video av det som ble 0-1 var i følge flere på twitter bedre enn tv-produksjonen, så du får prøve å avgjøre selv.

Resten av omgangen fortsatte Gais-dominansen både på tribuna og på banen, men de helt store målsjansene lot likevel vente på seg. De grønnsvarte ultrasene som hadde satt seg oppå gjerdet mellom bortefeltet og banen fyrte nå og da av noen bluss, og det så også ut som om de drev og forberedte det som kom til å skje etter kampen hvis det ble opprykk, da nettet foran feltet ble løsnet fra festene nede, og det ble demonstrert hvordan man måtte gå fram for å brenne hull i nettet med blussene. Da det kom noen spede forsøk på sang fra hjemmesvingen som tross bra oppmøte ikke lot seg høre så veldig ofte ble de kontant møtt med det som for folk fra Göteborg nok er den ultimate fornærmelsen: «Ni har sämre klack enn Häcken!»

Det sto tross enveiskjøringen fortsatt 0-1 da lagene tok pause, og jeg skjønte at vaktene måtte ha sett planene om å destruere nettet, for dette ble nå plukket ned. (Sikkert også fordi man anså sjansene for at det skulle bli kastet ting etter GAIS' egen keeper for å være heller små). Jeg kom etter hvert i prat med han som satt bak meg på tribuna, en tilreisende Gaisare fra Stockholm som var mektig imponert over at folk kjørte helt fra Oslo for å bivåne denne kampen.

Utover i andre omgang ble stemninga bedre og bedre på bortefeltet. Ultrasene fortsatte å fyre nå og da, og det oppsto en ganske interessant situasjon da speaker hevdet at kampen var stoppet og ikke ville fortsette før pyrobruken ble avsluttet. Alle vi andre som var på kampen så derimot at spillet fortsatte ufortrødent videre.

Inn mot slutten av kampen samlet det seg etter hvert veldig mange med refleksvester i borteenden av banen, og i motsatt ende så jeg også noen politifolk med hjelm i handa som gjorde seg klare. På bortetribuna var det nå en jevn strøm av folk ned mot bakkeplan, så det var tydelig at det kom til å bli folksomt på gressmatta når kampen ble blåst av.

Det viste seg at jeg tok feil, alt noen minutter før det var spilt nitti begynte folk å strømme over gjerdene og samle seg rundt banen, og i det det ble varslet 7 minutters tilleggstid stoppet dommeren kampen. Det kom klar beskjed på høytaleranlegget om at kampen ville IKKE bli gjenopptatt før samtlige «oanhöriga» hadde forlatt baneområdet, og GAIS' kaptein måtte rykke ut for å få jaget vekk egne supportere. Det tok ganske nøyaktig 7 minutter før kampen igjen ble satt i gang, etter at en overraskende stor andel av de tilreisende lot til å tro at «samtlige» gjaldt alle andre enn dem selv.

Resten av tilleggstiden ble preget av at hver gang dommeren blåste i fløyta var det noen som trodde det var klarsignal for banestorming, samt enorm jubel da Göteborgerne gikk opp i 0-2. Da dommeren til slutt ga opp, blåste av, og rømte banen flommet det på ny folk over gjerdene og inn på matta. Her skulle det feires!

Jeg fikk tak i Mattis igjen, og vi kom oss tilbake til bilen og fikk satt kursen videre til vårt neste mål, Borås arena hvor vi hadde et håp om å få bivåne nok en banestorming! 

Langangen - Sannidal 6-2

Etter noen fotballfri dager på grunn av mye nedbør hadde jeg lørdagen landet på at jeg skulle ta turen til Telemark for litt playoff-spenning. Kampen jeg hadde sett meg ut skulle egentlig spilles på gress, men ble torsdag bestemt flyttet til en annen bane på grunn av snøen. Heldigvis var den utvalgte banen en annen jeg manglet, så lørdag formiddag ble kursen satt via et par gårdsbutikker i Vestfold, og til Sundjordets bane på Frednes i Porsgrunn hvor det var klart for femtedivisjonsplayoff mellom Langangen og Sannidal.

Ved ankomst var en av de første jeg så Telemarksfotball-Mads, så jeg rakk å veksle noen ord med ham mens vi ventet på at spillerne skulle entre banen. Myntkast ble tatt, og så var kampen om å få spille om den andre opprykksplassen fra sjettedivisjon i gang.

Etter at lagene møttes i det ordinære seriespillet forrige helg var det nok Langangen som da vant 5-2 som måtte leve med å ha favorittstempelet her. Dette viste seg raskt etter avspark å være noe de takla godt, for de tok raskt tak i kampen og presset Sannidal bakover. Jeg hadde strategisk nok plassert meg bak Sannidals mål, og fikk etterhvert også selskap av Vardens utskremte medarbeider Tor Henrik der.

Dette var ikke den eneste kvalik-kampen i Telemark denne lørdags ettermiddagen, og min sidemann ble mer og mer stresset i jakten på noen gode bilder av en scoring før han måtte stikke videre til oppgjøret mellom Hei og Åssiden som jaktet opprykk til 3. divisjon. Han måtte vente helt til det 17. minutt, men da kunne endelig Langangen juble for dagens første mål og 1-0-ledelse.

Under ett minutt senere jublet så Sannidal for det de trodde var en utligning, men jubelen her ble kortvarig da assistentdommeren hadde flagget til værs for offside. Før dommeren fattet sin beslutning måtte han ut og ta en prat med mannen på linja, men scoringa forble annullert.

Langangen fortsatte å være det førende laget, og vartet etter vel 26 minutters spill opp med en perle av et angrep. Alt satt som det skulle, og ballen endte i nettet til 2-0, til stor glede for en hel del av de rundt 70 fremmøtte.

Tomålsledelsen holdt seg til pause, og mens jeg gikk til bilen for å hente regnjakka overhørte jeg flere av de frammøtte som forlot åstedet for å komme seg til den tidligere nevnte tredjedivisjonskvalikkampen. Selv inntok jeg kiosken og skaffet meg en herlig nystekt vaffel, før jeg var klar for nye 45 minutter med fotball.

Etter pause tok det under tre minutter før ballen igjen passerte Sannidals keeper, og det sto 3-0, og før det var spilt ti minutter av andre omgang hadde vi også fått 4-0 og 5-0, så det som måtte ha vært igjen av spenning etter første omgang var det nå fint lite igjen av. Jeg ble stående og prate med to karer fra Langangen, som var litt småirriterte over at de ikke hadde hatt is i magen angående flyttinga av kampen, da de mente banen på Myrhaug nok fint kunne håndtert kamp i dag likevel.

I det åttiende minutt kom så 6-0, og det var dermed klart at vi ikke fikk noen reprise av forrige helgs resultat. Sannidal slapp likevel mer inn i kampen etter dette, og med to kjappe reduseringer i sluttminuttene gikk vi inn i overtiden med 6-2 i målprotokollen, og hadde det ikke vært for en svært god inngripen fra Langangen-keeperen kunne det fort også vært 6-3.

Det ble ikke spilt stort mer enn ett minutt overtid før dommeren blåste av, og de blårøde kunne juble for avansement i playoffen, der de møter Drangedal til avgjørende kamp på Skagerak arena førstkommende onsdag.

Mens aktørene på banen takket hverandre for kampen satte jeg kursen nordover, og vedtok etter en kikk på været at jeg ikke gadd å svinge ned i Tønsberg for å se slutten av oppgjøret Flint - Råde, men heller fortsatte rett hjem for å lage meg et bedre måltid av godsakene jeg hadde kjøpt på formiddagen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.