Driv - Lervik 4-1

Tirsdagskveld, og siden fjerdedivisjonssesongen i Oslo er over måtte kursen settes ut av byen. Målet for kvelden ble Mjær, som var den mest kortreiste muligheten til å få sett litt fotball. Vel framme parkerte jeg, og så straks at også Tom, Ludvig og Martin hadde tatt turen for å se sjettedivisjonskampen mellom Driv og Lervik.

Det var ikke så verst oppmøte her i kveld, sannsynligvis fordi kampen var ganske viktig for hjemmelaget, og rett før avspark dukket også Terje opp. Med seier ville Driv ha mulighet til å ta et direkte opprykk, med poeng var de sikra minimum kvalik, mens med tap kunne de risikere å bli tatt igjen. Etter at kampen var sparket i gang ble det raskt tydelig at Driv ikke hadde tenkt å miste muligheten til opprykk, og de blårøde festet raskt et solid grep om kampen.

Tross den klare dominansen fra hjemmelaget kom de hvitkledde fra Fredrikstads vestligste utpost til et par sjanser av typen jeg tenkte ville vært kroneksempler på «mot spillets gang» dersom de hadde endt i nettet. Inn mot halvspilt førsteomgang kom så vertskapet til en voldsom corner-bonanza, men stort sett klarte Lervik å klarere til ny corner, og når ballen endelig endte i nettet annullerte dommeren scoringen for en hands i forkant.

Det var likevel et hjørnespark som skulle sørge for at hjemmelaget endelig tok ledelsen, da ballen etter litt kaos rett foran målet trillet ut og en umarkert spiller fikk fyre løs til 1-0 rett etter halvtimen var spilt.

Dette skulle vise seg å gi en ørliten ketsjup-effekt, og det tok bare to og et halvt minutt før et nytt hjørnespark endte med nok et mål og 2-0.

Jeg slo like etter dette av en prat med en av Drivs trenere, som tross dominans og ledelse absolutt ikke virket overbevist om at dette skulle holde helt inn. Det var nok derfor en liten lettelse for ham da laget hans gikk opp til 3-0 i det 39. minutt.

Slutten av omgangen ble ganske hendelsesløs, og det sto fortsatt 3-0 da lagene tok pause, og dommeren i høy hastighet forsvant i retning kiosken. Jeg fulgte hans eksempel, og skaffet meg en helt nystekt vaffel av beste sort. Jeg rakk bare såvidt å få smurt syltetøy på denne, før lagene igjen var klare for fotball, og kampen fortsatte.

Driv slapp seg nå noe ned, uten at Lervik klarte å utnytte dette til å komme noe særlig inn i kampen. I lyset fra 12 av 18 lyspunkter i flomlysmastene fikk vi se et relativt kontrollert Driv-lag beholde styringen, og knapt tjue minutter inn i omgangen kom 4-0, også det på et hjørnespark.

Etter dette slappet nok de lokale enda litt mer av, og vi fikk se Lervik komme litt mer med i kampen. De hvite hadde et par halvsjanser, før vi 11 minutter før full tid fikk se noe som rett og slett må ha vært en kandidat til årets mål i sjettedivisjon. 4-1, og kanskje et ørlite håp om opphenting?

Noen opphenting fikk vi aldri. Dommeren blåste av kampen, det sto fortsatt 4-1, og med storseier til Askims andrelag som spilte samtidig må Driv forberede seg på kvalik mot enten Trøgstad/Båstad eller NMBUI etter siste kamper i den andre avdelinga i kretsen. Jeg ryddet plass i bilen til Ludvig og Martin, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, fornøyd med endelig å ha fått besøkt Ytre Enebakk igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lervik - Torp 3-1

Etter en uke med lite tid til fotball var det fredag kveld endelig tid for litt kvalitetstid igjen. Kursen var satt sørover fra hovedstaden, og etter å ha slått i hjel litt tid ved å velge «unngå motorveier» på Google maps krysset jeg grensa fra Råde til Fredrikstad, og kom til den lille bygda Manstad, hvor det var duket for femtedivisjonsoppgjør. Da jeg kom drev en fyr og harvet opp granulaten i kunstgresset med firhjuling, så her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene.

Vi var totalt 15-20 personer tilstede som fikk se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Det eneste som egentlig var noe å skrive om var at en av Torps spillere etter knapt 27 minutter lagde en forferdelig dum straffe. Selve straffesparket, derimot, det var ikke stort å skrive om.

Lagene gikk altså til pause med 0-0, og på vei til kiosken utbrøt med-groundhopper Jørgen Knutsen spøkefullt «Og detta har vi kjørt i halvanna time for?». Heldigvis viste det seg at vaflene holdt utmerket kvalitet langs Østfoldskysten, så humøret var fortsatt på topp.

Litt #breddesnadder pic.twitter.com/5IUzDpu3zv

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) October 11, 2019

Etter pause begynte det plutselig å bli kjøligere, og med lavere temperatur kom tåka sigende. Da 1-0 kom etter drøyt 6 minutter var det likevel fortsatt så god sikt at gjestene ikke kunne skylde på det. De prøvde dog å skylde på at det skulle vært offside, men det fikk de absolutt ikke noe gehør for av dommertrioen.

I det 59. minutt kom så 2-0, og etter pausen hadde det meste handla om hjemmelaget, så det var alt annet enn ufortjent. Tåka ble dog tettere og tettere, og det ble vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde på banen.

Sikten begynte også å plage dommerne, og noen minutter etter scoringen måtte dommeren konferere litt med laglederne om de kunne fortsette. Det var enighet om at man skulle spille videre, og jeg var spent på hvordan dette skulle ende. Tåka fortsatte å ligne mer og mer på julegrøt i konsistens, så da det litt over fem minutter før slutt kom en redusering mistenker jeg at dårlig sikt var en medvirkende faktor.

To og et halvt minutt før full tid blåste så dommeren flere ganger i fløyta. Han mente helt opplagt at det ikke var mulig å fortsette, noe som ga store reaksjoner. Begge lags spillere virket svært lite interesserte i å måtte møtes på nytt for å spille 150 sekunder fotball pluss tilleggstid, og etter en lang diskusjon mellom dommerne og laglederne ble det enighet om å fortsette.

Jeg gikk bak Lerviks mål for å prøve å få tatt noen bilder som virkelig viste hvor ille tåkeforholdene var, og på overtid hørte jeg og hjemmekeeperen plutselig vill jubel i motsatt ende av banen. Hva som skjedde visste vi ikke, men ut fra reaksjonene tydet ting på at det hadde kommet nok en scoring. Joda, en av lagkameratene hans kom ut av tåka, og kunne fortelle at det hadde blitt 3-1. Dette ble også sluttresultatet i en kamp hvor jeg er sikker på at Sam Bartram ville følt seg hjemme.

Flere bilder fra tåkehavet kan du se på facebook.

HSV - Lervik 4-0

Hva i alle dager, Hamburger Sport-verein i norsk femtedivisjon, tenker du kanskje når du ser denne overskrifta. Jeg tenkte noe i den gata selv første gang jeg oppdaget at HSV var en klubb i Østfold fotballkrets, men ting ble straks klarere da jeg skjønte at dette var en sammenslått klubb, og at de tre bokstavene de deler med det tyske laget står for Hølen, Son, Vestby.

Jeg innledet denne hektiske groundhoppinghelga med en tur til Soon Arena (Ja, med to o-er) for å se nettopp dette laget ta imot Lervik fra utkanten av Fredrikstad. Det første jeg fikk se ved ankomst var en flaggende ultra-supporter, og det andre jeg fikk se var en spiller som kom løpende som en gal fordi han hadde glemt skoene hjemme.

Jeg skaffet meg en vaffel, og tok plass på en liten knaus i skogkanten, og mens jeg sto der like før avspark kom plutselig spillende assistenttrener Mamadou Diagne joggende ut av skogen. Dette var virkelig en dag for overraskelser!

Ute på banen fikk hjemmelaget tidlig et klart overtak, og heiet fram av noenogtjue ordinære tilskuere, samt omlag like mange gjester fra en barnebursdag på klubbhuset kom kampens første scoring etter omlag halvspilt førsteomgang, da en corner fikk litt hjelp av vinden, og ble flikket i mål bak Lerviks keeper.

Etter knapt fem minutter kom det neste målet, også dette for hjemmelaget, og også dette på corner!

Den første halvtimen av kampen handlet bare om hjemmelaget, mens de for anledningen rødkledte (med overtrekksvester, man har såklart ikke bortedrakter på dette nivået) kom mer inn i kampen mot slutten av omgangen, uten at det lyktes for dem å få noen scoring på plass.

Etter pause tok det bare noen få minutter før det kom nok et mål, og også denne gangen var det et hjørnespark som senket østfoldingene. Dette var virkelig som kryptonitt for dem!

En halvtime ut i omgangen klarte endelig gjestene å få ballen i mål, men assistentdommer mente det var offside. Jeg var HELT på linje med ham da han dømte, og jeg var ikke enig!

Resten av kampen ble preget av at hjemmelaget i praksis alt hadde vunnet, så Lervik fikk ha ballen mye mer enn tidligere, men de klarte altså ikke å få en scoring som ble godkjent. For virkelig å sette spikeren i kista kom det så en scoring til for hjemmelaget på overtid. 4-0 ble altså sluttresultatet. Hvordan scoringen kom, spør du? På corner!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.