Borgen - Sarpsborg FK 2-5

Etter en rolig morgen med egg og sild til frokost satte jeg etterhvert kursen som så mange ganger før sørover på E6. Etter en begivenhetsløs drøy time kom jeg til Sarpsborg, og svingte av. Google Maps sendte meg først inn en blindvei som endte i en skolegård, før jeg på egenhånd skjønte hvor jeg måtte kjøre for å komme til Sandbakken kunstgressbane hvor det var duket for en kjempeviktig kamp mellom Borgen og Sarpsborg FK i fjerdedivisjon.

At kampen var viktig gjenspeilet seg også i publikumsmengden som var tilstede. Godt over hundre frammøtte ved kampstart, og på det meste nærmere 150 som hadde tatt turen i et til tider ganske ufyselig høstvær. Utgangspunktet før kampen var ganske enkelt: Vinneren ville være sikret spill i fjerdedivisjon også i 2022, mens taperen er avhengig av at Sprint Jeløy vinner kvaliken mot Sandefjord 2 og rykker opp, ellers havner de nede i femtedivisjon neste år. (Og hvem som evnt rykker ned får masse konsekvenser videre nedover også)

Lenge følte lagene hverandre litt på tennene, og innledningsvis følte jeg kanskje at det var det brunkledde hjemmelaget (Selv om deres hovedbane er på Borgenhaugen hvor jeg så dem i en treningskamp tidligere i år) som hadde en liten fordel. Etter et drøyt kvarter hadde jeg uansett notert meg 1-1 i OK sjanser, men fortsatt 0-0 i mål.

I det 20. minutt fikk så vertskapet et frispark fra litt distanse. Hjemmefansen fikk se ballen bli hamret avgårde, og selv om keeper fikk fingrene på den klarte han ikke å hindre at det sto 1-0, til stor jubel både fra den ene Borgen-supporteren med megafon og ganske mange andre med brune luer, skjerf og andre effekter.

Lykkefølelsen hos hjemmelaget ble dog ikke veldig langvarig. Vel fem minutter senere ble en av de blåstripete klipt ned i feltet, og dommeren pekte raskt på ellevemetersmerket. Tross noen forsøk på mindgames og utpsyking gjorde eksekutøren ingen feil, og vi var like langt med 1-1.

Etter dette tok det knapt et minutt før «Assi»s arvtakere igjen kunne juble. Kampen var snudd fra 1-0 til 1-2, etter at Borgen-forsvaret hadde vært utilgivelig passive.

Utover i kampen ble vi stadig minnet om at veldig mye sto på spill. Temperaturen i lufta var kanskje ikke spesielt høy, men inne i hodene til både spillere og støtteapparat må det ha ligget tett oppunder kokepunktet. Dommer lot lenge (muligens litt for lenge) det meste gå, men innså etterhvert at her måtte kortstokken fram.

Inn mot pause roet regnet seg noe, og i det førtiende minutt kom så 1-3-scoringen. Veien til fornyet fjerdedivisjonskontrakt så nå veldig kronglete ut for Borgen. De ga likevel aldri opp, og etter at et hjørnespark langt på overtid av overtiden aldri ble skikkelig klarert kom også 2-3 og fornyet håp før lagene tok pause.

Jeg benyttet pausen til å skaffe meg en helt fremragende vaffel, helt på høyde med noe av det beste jeg har smakt i år. Dette kan de virkelig i sørenden av den gamle (og snart igjen?) fylkeshovedstaden! Jeg hørte ellers at diskusjonene fortsatte rundt hvorvidt overtidsscoringen burde vært annullert for offside, men visstnok hadde AD sagt at han var «ganske sikker» på at det ikke var offside.

Etter pause ble jeg stående ved siden av en gjeng småttiser, og jeg overhørte et diskusjonstema jeg aldri før har hørt på en fotballbane: Hvem ville vunnet en slåsskamp mellom Makka Pakka og Fantorangen? Noen konklusjon kom aldri, men alle var enige om at begge ville slått Fantorangens sidekick Eddie.

Drøyt 12 minutter inn i andre omgang fikk vi annet å tenke på, da SFK igjen økte ledelsen til to mål. Med 2-4 virket det igjen veldig langt fram for Borgen, og etter hvilen hadde de i tillegg virket ganske sjanseløse på å skape mer.

Temperaturen var fortsatt skyhøy blant spillerne, og jeg var til tider spent på om kampen kom til å bli fullført med 22 spillere på banen, men tross en total på 12 gule kort ble det ikke delt ut et eneste rødt kort.

Med første omgangs irriterende baklengsmål friskt i minne ble det en hel del diskusjoner mellom AD og SFK-benken da vi gikk inn i tilleggstiden, men denne gangen skulle det bli de blåstripete som kunne juble på overtid. Når alle forventet et kort hjørnespark for å drøye tida ble det lagt inn i feltet, og ballen ble stanget i mål til 2-5, og enorm lettelse og jubel hos alle med hjerte for Sarpsborg FK.

Flere mål ble det ikke, og de blåhvite feiret som om de hadde vunnet konferanseligaen, mens hjemmelaget rimelig kjapt forduftet fra området.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Åsane 3-2

Opptatt med korpset hele ettermiddagen denne lørdagen, så hva passet vel da bedre enn en aldri så liten Grorud-kamp før avgang til konsert. Kjørte opp og parkerte nedafor stadion, og tok etter å ha tørket vekk et tykt lag med sørpe (Kudos til Grorud for å plassere ut store mengder tørkepapir på tribuna) plass litt mer sentralt på tribuna enn jeg pleier.

Da kampen startet tok det nøyaktig 75 sekunder før vi fikk kampens første gule kort, da dommeren blåste av et angrep og en frustrert Christos Zafeiris likevel fullførte. En noe urovekkende start på kampen! Heldigvis klarte både han og de andre gulblå å holde hodet på rett sted etter dette, og vi fikk se mye bra spill, men ikke de helt store sjansene første firedel av kampen. I det 26. minutt slo så Groruds kaptein inn et hjørnespark som Oscar Aga på elegant vis stusset videre inn i målet, og det sto 1-0.

Etter scoringen fortsatte det i stor grad slik det hadde gjort før, men vi fikk en og annen målsjanse innimellom. Helt inhabilt vil jeg likevel si at den aller beste innsatsen var det Ultras Grorud som sto for, med en sammenhengende strøm av synging og roping. Tross støtten fra tribunen var det bergenserne som fikk kampens neste scoring, da Grorud-forsvaret tre minutter før pause slurvet litt og en hvitkledd som kom gjennom alene med keeper fikk sette inn 1-1.

Da pausen kom stussa jeg litt på at et bord ble båret inn på kunstgresset sammen med to stoler. Det viste seg at dagens «pauseunderholdning» var at fornyet sponsoravtale med OBOS skulle signeres live med publikum.

Etter pausen fikk Grorud på nytt hjørnespark etter ett minutt, og denne gang steg Henrik Bredeli til værs over alt og alle, og stanget ballen i nettet til 2-1. Enorm jubel!

Det var litt færre fotballcelebriteter å se på Grorud denne høstdagen enn det har vært ved enkelte tidligere anledninger, men foruten Per Ravn Omdal så jeg plutselig at også Lars Tjærnås der. For så vidt ikke så spesielt i seg selv, men det spesielle var at han stimet rett forbi hovedtribuna, og forsvant i retning bortesvingen. Foruroligende!

Det er ofte sånn at det er de som scorer mål som hylles mest, mens de i andre enden av banen har lett for å bli glemt. Det er derfor veldig på sin plass i dag å hylle Geirald Meyer, som etter rundt et kvarters spill foretok en vill redning på strek i en meget god Åsane-periode. Hadde han ikke vært rett mann på rett plass der, så hadde vi vært like langt med 2-2, men det sto ennå 2-1 i høstsola i Groruddalen. 

Åsane var store deler av andre omgang det førende laget, men Grorud red av angrepsbølge etter angrepsbølge, og kom samtidig selv smått til farlige situasjoner foran gjestenes mål. Med knappe fem minutter igjen av ordinær tid fikk groruddølene både på banen og på tribuna nok en gang grunn til å juble. Oscar Aga ble spilt gjennom, herjet litt med Åsanes forsvarsspillere og keeper, før han hamret ballen i mål til 3-1. 22 mål og solid grep rundt toppscorertittelen for en spiller på et bunnlag lar seg høre, og det skal bli veldig spennende å se hva han klarer å prestere i Allsvenskan neste sesong!

Vi var nok flere som nå trodde at kampen var avgjort og Grorud ville safe inn med to måls ledelse, men nesten før kampen var satt i gang ble en Åsane-spiller felt foran Groruds mål. Jeg mente det så billig ut, men fikk senere høre at det nok var en helt grei straffe som ble dømt. Tidligere nevnte Meyer som hadde overtatt kapteinsbindet klarte å pådra seg et gult kort i protester, ikke på straffesparket, men på plasseringa av ballen på 11-metersmerket! Åsanes spiller som skulle ta straffesparket lot seg dog ikke påvirke av kranglinga, og satte ballen sikkert i mål til 3-2.

I sluttminuttene ble det ganske hektisk, men nå klarte Grorud å ri av stormen, og da dommeren endelig blåste av drøyt fire minutter på overtid fikk vi en solid runde «Grorudgutt hei», mens jeg la merke til at flere fra Åsane-leiren var borte og klagde til dommer. Jeg oppdaget også etterpå at ikke bare hadde Åsanes assistenttrener pådratt seg et gult kort, hovedtreneren hadde også fått rødt kort, så det var tydelig at bortelaget følte seg snytt for et eller annet.

Grorud hadde uansett sikret seg 3 nye poeng, og samtidig fikk jeg sikret meg en overskuddsvaffel ved utgangen når jeg hastet avgårde for å spille konsert. Når det utover ettermiddagen viste seg at alle de tre lagene bak på tabellene tapte, så ser det nå veldig lyst ut med tanke på fornyet kontrakt i den nest øverste divisjonen!

Løten - Ottestad 0-2

I håp om at trafikken på E6 nordover var noe bedre enn den fredagen jeg skulle til Nord-Odal satte jeg på nytt kursen mot Mjøsas østbredd. Denne gangen gikk det forholdsvis greit, og jeg kom etter hvert inn i Innlandet fylke og svingte østover på Kolomoen. Tåka hadde blitt tykkere og tykkere helt siden Eidsvoll, og da jeg svingte inn mot Løten sentrum var det tykk ertesuppe som hang over stadion hvor fjerdedivisjonsoppgjøret mellom Løten og Ottestad skulle spilles. (Jeg så for øvrig motsatt oppgjør i 3. divisjon for noen år siden)

Tok en runde og rekognoserte litt på anlegget, og oppdaget at på motsatt side fra der jeg kom var det faktisk ei tribune. Det var helt umulig å se der jeg kom inn på stadion, og det ble også påpekt av speaker da kampstart nærmet seg at for første gang på de over 20 årene han hadde vært speaker på Løten ante han ikke om det var noe publikum på kampen.

Publikum var det, omlag 35 stykker fikk se hjemmelaget som ikke hadde noe som helst å spille for komme hardt ut fra startblokkene, før gjestene som forventet overtok. Tåka virket å plage spillerne overraskende lite, mens for oss som prøvde å se på kampen var den tidvis helt ugjennomtrengelig. Det ble likevel klart ut fra hvor mesteparten av spillet foregikk at det var de gulkledde fra nabokommunen som førte an i sin jakt på topplasseringen i avdelingen.

Scoringen lot dog vente på seg, og innimellom kom de blå på noen kontringer som uten unntak endte ganske så ufarlige. De var nok likevel litt stressende for Ottestad, som visste så inderlig vel at om de avga poeng i dag var nok opprykksmuligheten tapt. Gjestene fortsatte derfor å presse på, og i det stoppeklokka mi vippet over fra 36 til 37 minutter spilt, så kunne jubelen bryte løs, det sto 0-1.

Flere mål fikk vi ikke før hvilen, og mens jeg stimet bort til kiosken og investerte i en vaffel begynte faktisk tåka å lette, så da kampen ble blåst i gang igjen var det langt lettere å se utover banen. Det var dessverre ikke blitt noe særlig enklere å fotografere, da det kunne virke som om mesteparten av vannet i tåka hadde lagt seg som dugg på objektivene mine i stedet.

Ottestad fortsatte å dominere på kunstgresset i akevittbygda, og kom også til noen relativt gode sjanser. Flere av disse ble avvinket for offsider begått av samme mann, som ble mer og mer frustrert og klagde mer og mer høylytt over det. Om det var dette som faktisk virket vet jeg ikke, men da det i det 67. minutt kom en scoring etter et innlegg fra han som stadig hadde havnet i offside syntes jeg det fra min ganske dårlig plasserte posisjon så mer ut som han var i offside enn det hadde gjort da han ble avvinket. Kompensasjonsdømming eller ikke, det sto i alle fall 0-2, og jeg mistenkte at Engerdal som før denne kampen lå 1 poeng foran Ottestad neppe ville få noe hjelp fra Løten i kveld.

Tenningsnivået hos de blå var tross små sjanser til poeng og ingenting tabellmessig å spille for likevel høyt, og det ble utover i omgangen delt ut flere gule kort. Det var også en periode ganske dårlig stemning ute på banen, men heldigvis utartet det aldri, og kampen endte etter et par minutters overtid med 0-2, og fortsatt 22 mann på banen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gulset 2 - Storm 3 (6-3)

Da jeg forlot kontoret tirsdag tok jeg i stedet for lokaltoget hjem et regiontog i motsatt retning. Etter et par timer førte det meg inn på Skien stasjon, hvor mannen bak twitterkontoen «Hjalmarlosjen» sto klar og ventet på meg med bilen i gang. Da jeg gikk fra toget til bilen småregnet det, men i det vi begynte å kjøre gjennom kanalbyen begynte det å virkelig styrte ned. Etter en kjapp tur kom vi til Kitolano-brødrenes hjemsted Gulset, hvor jeg skulle se sjuendedivisjonskampen mellom Gulset 2 og Storm 3.

Til min store glede så jeg at det var en balkong i andre etasje på klubbhuset som man kunne stå under og se kampen, så det var muligheter til å holde seg ganske tørr. Inn mot kampstart kom det sigende litt fler folk som fikk se årets siste kamp i Telemarks-bredden bli innledet med litt pyro.

Da dagens danske dommer hadde foretatt myntkast og blåst i gang kampen var vi vel såvidt et tosifret antall tilskuere. Nå roet regnet seg også noe, så det gikk an å sirkulere litt rundt banen. Jeg merket meg at det ene målet hadde fått noe hard medfart som hadde gjort det rammeskjevt i alle retninger, uten at det lot til å påvirke kampen på noe vis.

Hjemmelaget var nok favoritter i denne kampen, og i det 17. minutt fikk de for første gang uttelling, da en spiller tok ballen med seg og stormet gjennom Storms backrekke og plasserte ballen sikkert i mål til 1-0.

Like etter dette økte det på med regn, og jeg innså at paraply neppe var tilstrekkelig i åpent lende lenger, så jeg fullførte runden min rundt banen og plasserte meg på ny trygt under balkongen på klubbhuset. Mens vannstanden steg og steg kom 2-0 etter 26 minutter, uten at jeg helt fikk med meg hva som skjedde på grunn av det kraftige regnet.

pic.twitter.com/1NsVABKsUU

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) November 2, 2021

Hva som skjedde fikk jeg derimot med meg da Gulset like etter halvtimen var spilt fikk et hjørnespark. Ballen ble flott lagt inn, og kontant headet i det allerede skadeskutte målet. 3-0, og det var vel ikke lenger spørsmål om det ble hjemmeseier, men hvor stor den skulle bli.

Typisk nok, når jeg antar at seieren er klar, så blir det ny spenning. Storms spillere hadde smått vært framme og yppet seg litt uten at det hadde blitt så mye konkret av det, men like før klokka bikket 35 minutter spilt satt både kombinasjonene og avslutningen, og vips så sto det 3-1.

Det skjedde lite mer nevneverdig før pause annet enn at en av Gulsets spillere pådro seg en kneskade. For meg så det ut som han vred kneet i en ugunstig retning, og han ble i pausen kjørt på legevakta. 3-1 sto seg dermed til pause. Jeg benyttet anledningen med stopp i spillet til å avtale med dommeren at han skulle skysse meg til jernbanestasjonen etter kampen. Fotball-Norge er altså fullt av trivelige og hjelpsomme mennesker!

Ingen av lagene hadde noe tabellplasseringsmessig å spille for, men hjemmelaget hadde da de møtte opp færrest baklengsmål av alle i divisjonen. Med baklengsmålet før pause var det nå en delt førsteplass på denne rangeringen, men om de virkelig hang i og scoret riktig mange mål kunne de fortsatt ta igjen avdelingsvinnger Urædd 2 i antall scorete mål. Dette var nok en viss motivasjon, og vel åtte minutter etter hvilen kom 4-1, før et flott angrep i det 67. minutt også ga 5-1.

Det begynte nå å regne igjen, og jeg begynte virkelig å lure på om Utnapishtim (Enorme mengder kudos til alle som tar denne referansen uten å søke) eller Noa skulle komme seilende forbi. Flere av spillerne på banen så virkelig ut til å hate tilværelsen akkurat nå, men dette stoppet ikke Storm 3 fra å fortsette å prøve å hindre Gulsets statistikkforbedring. Med såvidt over ti minutter igjen av ordinær tid lyktes så en av de blåkledde svært godt da han først snurret rundt seg selv et par ganger før han fyrte løs og ballen snek seg i mål til 5-2.

Med færrest antall baklengsmål ute av sikte var det kun antall scorede mål Gulset 2 hadde mulighet til å hevde seg i, og i det 87. minutt lyktes de igjen med å score, før de fikk nok et mål i sekken under to minutter senere. Med 6-3 i boka, mytologiske mengder regn med antydning til hagl i lufta, og 90 minutter på klokka la ikke dommeren til mer enn noen få sekunder før han blåste av kampen, og begge lags spillere satte ny rekord i å bevege seg av banen og inn i garderoben.

Som lovet fikk jeg skyss av den dyvåte dansken tilbake til stasjonen, og jeg tok så et tog som brukte nesten en halvtime lenger enn vanlig pga signalproblemer, så jeg ikke var hjemme før over midnatt. (Fikk heldigvis underholdning på togturen av å overhøre ei som hadde vært i Skien på date og ringte til alle venninnene sine for å avlegge rapport)

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Strømmen - Ull/Kisa 2-1

Mandag klokka 1300 er kanskje ikke akkurat verdens beste kamptidspunkt, men pga de dårlige flomlysene på Strømmen var det på dette tidspunktet det var satt opp obosligaoppgjør mellom Romerikes to nest beste lag. Jeg sneik meg derfor avgårde fra jobb etter lunsj og satte kursen mot Strømmen stadion, hvor jeg fikk parkert og inntatt tribunen med det usannsynlig høye taket.

Slo meg ned ca der jeg pleier å sitte når jeg er her som nøytral, og ble snart omringet av Ull/Kisa-supportere som ble jaget vekk fra resten av tribuna av meget bryske vakter. Fant ut at jeg kunne leve med det, og fikk herfra se kampen komme i gang samtidig med at regnet begynte å bøtte ned.

Det tok ikke lang tid fra avspark til dommeren hadde hisset på seg de tilreisende fra Jessheim. En kontringsstoppende inngripen fra en strømling uten at det ble gitt kort, og en grisetakling der dommeren ville vinke spillet videre til AD grep inn var mer enn nok for de gulgrønne, og det kom noen spydige tilrop om at de to svartkledde burde bytte posisjon.

Lenge var spillet på banen ganske jevnt, men etter hvert virket det som om divisjonens bunnlag, Strømmen, var i ferd med å opparbeide seg et lite initiativ, og like etter at halvtimen var spilt kom 1-0. Målscorer var Sander Birkeland, nevø av landslagslegende Ingvild Stensland, og sørlendingen var ikke ferdig for dagen. Fem minutter tok det før han igjen kunne la seg hylle av lagkameratene, mens gjestene fortvilte over å ligge under 2-0.

Inn mot pause fikk vi et par skader som tok litt tid å håndtere, men heldigvis ingenting alvorlig. Likevel var det litt overraskende at det ikke ble lagt til mer enn tre minutter da fjerdedommer holdt opp tavla si. Flere mål hadde det ikke blitt, og det sto fortsatt 2-0.

Etter å ha fortært en «hagle» i lompe (to pølser i én lompe) kom jeg og min sidemann Roy fram til at vi skulle flytte oss litt vekk fra området med bortesupporterne. Jeg satte meg da helt ved midtstreken, som jeg hadde hørt skulle være et av de gjeveste stedene på ethvert stadion. Tja…

Jeg hadde iallfall god sikt mot begge mål, men lenge skjedde det lite av betydning der. Strømmen prøvde etter beste evne å få tida til å gå, og dette frustrerte etterhvert Ull/Kisa-treneren så mye at han pådro seg et gult kort.

Offisielt tilskuertall i dag var 252 personer, et tall jeg er overbevist om at hadde like mye med virkeligheten å gjøre som historiene i brødrene Grimms eventyr. Det var riktignok flere tilstede enn jeg hadde forventet, det merkelige kamptidspunktet tatt i betraktning, men det kan umulig ha vært mer enn 150 på plass.

Strømmen fortsatte sine kyniske forsøk på å vente ut kampen med 2-0-ledelse i lomma, men til slutt fikk dommer nok. Da et innkast ikke ble tatt hurtig nok endte han, til de gråkleddes store irritasjon, opp med å tilsynelatende gi gult kort til feil mann. 

@magnustvedte man må melde litt, man må jo det 😎😂 pic.twitter.com/v8psN57VVc

— Roy Sørum (@roysorum) November 1, 2021

Bare minuttet etter dette reduserte så Kisa, og med 2-1 på tavla og fire minutter pluss tillegg igjen var alt duket for en hyperspennende innspurt i nedrykksdramaet.

Bortelaget prøvde nå desperat å utligne, men «grånissene» som Jørgen Knutsen ynder å kalle dem red av stormen. De kunne dermed når dommeren over seks minutter inn i overtiden blåste av kampen løpe bort til hjemmesupporterne og juble for tre poeng, selv om veien til fornyet kontrakt på nivå to fortsatt er lang. Ull/Kisa på sin side kunne ikke annet enn å fortvile over en forspilt mulighet til å komme seg vekk fra nedrykkstrusselen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rana - Skeid 2 (4-1)

Jeg hadde egentlig forventet å få en helt fotballfri uke, men da timeplanen for korpslørdagen dukket opp så jeg at det akkurat gikk an å klemme inn en tredjedivisjonskamp mellom øving og konsert med Mo Hornmusikk. Da dirigenten avsluttet øvelsen tvang jeg derfor min sidemann på tuba til å skysse meg bort til Sagbakken stadion så fort som mulig, så jeg skulle få sett oppgjøret mellom Rana FK og Skeids andrelag.

Ved ankomst så jeg at også en slagverker fra korpset hadde tatt turen, så sammen entret vi tribuna, og fikk se at det fortsatt sto 0-0 etter ca tre minutters spill. Vi hadde altså ikke gått glipp av noe på banen, men kruttlukta som hang i lufta tilsa at vi nok hadde gått glipp av noe utenfor kunstgressmatta.

Ettersom Skeid hadde en viktig hjemmekamp i andredivisjon som skulle starte en time senere enn denne kampen, så var det et svært ungt hovedstadslag vi fikk se i aksjon i dag. Det ble raskt klart at hjemmelaget nok var de beste i aksjon i dag, men det tok sin tid før det kom noen scoringer. Jeg var ganske sulten, så etter en drøy halvtime gikk jeg i kiosken for å fange noen vafler, og i det jeg kom tilbake på framsida av tribuna smalt ballen i mål til 1-0.

Etter dette kom faktisk gjestene litt mer med i kampen, og fem minutter før pause kom de til noen helt ville sjanser. Rana FKs forsvar hang virkelig i tauene nå, men på mystisk vis ble sjansene avverget, før det med 41:20 på stadionuret kom en utligning. Hadde 1-0 vært en høyst fortjent ledelse da den scoringen kom, så var denne utligningen ikke langt unna like fortjent etter det vi hadde sett de siste minuttene.

1-1 sto seg til pause, og mens lagene var samlet i hver sin garderobe fikk Rana FKs sportslige leder utdelt bevis fra fotballkretsen på at klubben er blitt godkjent som «Kvalitetsklubb».

Etter pause samlet supporterklubben «Rataskankan» kreftene og hamret løs på ei tromme. Dette var kanskje inspirert av uttalelsene fra daglig leder i Skeid som ville forby trommer på klubbens hjemmearena Nordre Åsen. I tillegg til tromminga ble det sunget, og vel ti minutter ut i omgangen kunne de juble sammen med de fleste andre på stadion for en en knallscoring som ga dem 2-1.

Knapt ti nye minutter senere kom så nok en scoring, og denne var av det virkelig spektakulære slaget. En av hjemmelagets spillere fikk ballen rundt sekstenmetersstreken og fyrte løs et sånt skudd man så ofte ser fyke himmelhøyt over mål. Det gjorde det ikke denne gangen, og det sto nå 3-1.

Litt etter dette fikk jeg et nytt underholdningsmoment på tribuna, da en RFK-spiller som var byttet ut kom og satte seg ikke langt unna der jeg befant meg etter å ha vært en snartur i dusjen. Det var virkelig morsomt å følge med på engasjementet hans resten av kampen.

Underholdning på tribuna kunne trengs nå, fordi der første omgang hadde vært ganske spennende hadde det etter pause vært lite annet enn de to scoringene å skrive hjem om. Jeg så at en av byens to aviser meldte om 400 publikummere, noe jeg nekter tvert å gå med på. I beste fall var det kanskje halvparten så mange, og da 4-1 ble satt inn på overtid hadde en god del av dem allerede forlatt stadion.

Da dommeren blåste av var det uansett tid for hjemmelaget å feire sammen med publikum og takke supporterne for støtten gjennom sin debutsesong på nivå 4, mens jeg sammen med tidligere nevnte trommis hastet tilbake til konsertarenaen for de siste forberedelsene før det som skulle bli en svært fin konsert.

Engerdal - Elverum 2 (4-2)

Startet søndagen relativt tidlig, og satte kursen nordover. På Kolomoen svingte jeg østover, og på Elverum fortsatte jeg rett fram i rundkjøringa. Jeg havnet dermed i Trysil, men i motsetning til da jeg var der for første gang i starten av august fortsatte jeg denne gangen forbi både Nybergsund, Innbygda og Jordet, og kom dermed etterhvert fram til en kommune jeg aldri hadde besøkt før, Engerdal. Her cruisa jeg langs sjøen som har gitt kommunen navn fram til jeg kom til bygda Heggeriset i nordenden av sjøen. Her var det lite annet enn en liten matbutikk å se, så jeg dro direkte til stadion som lå et lite stykke utenfor «sentrum» for å se om det var mulig å få i seg noe næring der i forkant av kampen Engerdal - Elverum 2.

Det som møtte meg her var et herlig lite stadion med både tribuner, kiosk og alle fasiliteter. Etter å ha vekslet noen ord med noen av de lokalela jeg inn bestilling på en elgburger, men fant etterhvert ut at hun som lagde dem ikke hadde kommet ennå, så jeg måtte vente litt på servering. Inn mot kampstart ble plutselig musikken på lydanlegget avbrutt av en veldig veldig entusiastisk speaker som presenterte lagene. Vi fikk innmarsj til tonene av «The Final Countdown», og så var det klart for toppoppgjør i fjerdedivisjon.

Fra avspark tok det ca 55 sekunder før vi fikk en scoring, og til fortvilelse for de aller aller fleste av de rundt 125 fremmøtte var det gjestene fra Elverum som fikk satt ballen i nett. Jeg benyttet anledningen med et kort stopp i spillet til å hente ut burgeren jeg hadde bestilt, som viste seg å være akkurat så god som jeg hadde håpet! Like etter dette tikket det plutselig inn flere innsjekkinger i futbologyappen, og da jeg skuet mot inngangen så jeg at både Elisabeth, Marius, Beate og Raymond hadde tatt turen. Jeg gikk derfor for å hilse på dem, og fikk fra kortsiden se hjemmelaget få straffespark i motsatt ende av banen, og med 5:20 på klokka sto det 1-1 etter at keeper først reddet, men returen ble ekspedert i mål.

Etter dette kom Engerdal i flere gode angrep, men avslutningene ble for dårlige enten de kom ut av spillet eller etter dødballer. Var effektiviteten lav hos de rødkledde var den tilsvarende høy hos de tilreisende. I det 26. minutt kom de til et angrep Engerdal aldri klarte å få klarert. Ballen endte i mål, til store protester fra hjemmelagets spillere, men etter en kjapp prat mellom dommer og AD ble scoringen registrert i målprotokollen.

Resten av første omgang ble fortsatt fartsfylt, med et flertall misbrukte sjanser til hjemmelaget. Sjanser som ikke ble misbrukt fikk vi derimot ikke, og lagene tok dermed etter tre kvarters spill pause med 1-2 på scoringstavla.

Etter hvilen dabbet kampen noe av, og etter et kvarters tid gjorde jeg genistreken å påpeke dette i twittertråden min fra kampen. Det første som skjedde etter at tweeten var publisert var at hjemmelaget utlignet omtrent nøyaktig i det klokka mi viste 61:00. Hadde speaker vært entusiastisk før kampstart tok han helt av nå i jubelen over 2-2-scoringen!

Elverumsingene prøvde nå å trappe opp et trinn, men de slet med å overliste «Døla». Sin kanskje største mulighet fikk de rundt tjue minutter før full tid, da hjemmelagets keeper måtte varte opp med en svært solid dobbeltredning for å holde dem inne i kampen.

Var stemningen god etter dobbeltredningen ble den ikke noe dårligere da en av Elverums spillere pådro seg sitt andre gule kort for dagen et par minutter senere. Med en mann mer på banen ville vel sjansen være langt bedre for at snuoperasjonen skulle fullføres?

Så, i det 82. minutt skjedde det! Engerdal klarte å etablere et godt angrep, og ballen endte i mål. 3-2!

Skulle toppoppgjøret ende med luke på tabelltoppen? Elverum prøvde resten av kampen desperat å utligne, og på overtid sendte de keeper opp for å bidra i feltet på et hjørnespark. Dette gikk slik det ofte gjør, Engerdal fikk tak i ballen, kontret, og satte inn 4-2 i det tomme målet i motsatt ende.

4-2 ble også sluttresultatet. Speaker tok dermed igjen helt av oppe i bua si, og spillerene kunne feire tre poeng, først sammen med publikum foran tribuna, og deretter for seg selv inne i garderoben.

Selv rygget jeg bilen ut av kvisthaugen jeg hadde parkert oppe i (Jeg tror ikke noen bildeler ble liggende igjen) og satte kursen tilbake til hovedstaden mens jeg fikk høre Tromsø IL ta tre sårt tiltrengte poeng direkte på NRK Radiosporten.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.