Rana - Skeid 2 (4-1)

Jeg hadde egentlig forventet å få en helt fotballfri uke, men da timeplanen for korpslørdagen dukket opp så jeg at det akkurat gikk an å klemme inn en tredjedivisjonskamp mellom øving og konsert med Mo Hornmusikk. Da dirigenten avsluttet øvelsen tvang jeg derfor min sidemann på tuba til å skysse meg bort til Sagbakken stadion så fort som mulig, så jeg skulle få sett oppgjøret mellom Rana FK og Skeids andrelag.

Ved ankomst så jeg at også en slagverker fra korpset hadde tatt turen, så sammen entret vi tribuna, og fikk se at det fortsatt sto 0-0 etter ca tre minutters spill. Vi hadde altså ikke gått glipp av noe på banen, men kruttlukta som hang i lufta tilsa at vi nok hadde gått glipp av noe utenfor kunstgressmatta.

Ettersom Skeid hadde en viktig hjemmekamp i andredivisjon som skulle starte en time senere enn denne kampen, så var det et svært ungt hovedstadslag vi fikk se i aksjon i dag. Det ble raskt klart at hjemmelaget nok var de beste i aksjon i dag, men det tok sin tid før det kom noen scoringer. Jeg var ganske sulten, så etter en drøy halvtime gikk jeg i kiosken for å fange noen vafler, og i det jeg kom tilbake på framsida av tribuna smalt ballen i mål til 1-0.

Etter dette kom faktisk gjestene litt mer med i kampen, og fem minutter før pause kom de til noen helt ville sjanser. Rana FKs forsvar hang virkelig i tauene nå, men på mystisk vis ble sjansene avverget, før det med 41:20 på stadionuret kom en utligning. Hadde 1-0 vært en høyst fortjent ledelse da den scoringen kom, så var denne utligningen ikke langt unna like fortjent etter det vi hadde sett de siste minuttene.

1-1 sto seg til pause, og mens lagene var samlet i hver sin garderobe fikk Rana FKs sportslige leder utdelt bevis fra fotballkretsen på at klubben er blitt godkjent som «Kvalitetsklubb».

Etter pause samlet supporterklubben «Rataskankan» kreftene og hamret løs på ei tromme. Dette var kanskje inspirert av uttalelsene fra daglig leder i Skeid som ville forby trommer på klubbens hjemmearena Nordre Åsen. I tillegg til tromminga ble det sunget, og vel ti minutter ut i omgangen kunne de juble sammen med de fleste andre på stadion for en en knallscoring som ga dem 2-1.

Knapt ti nye minutter senere kom så nok en scoring, og denne var av det virkelig spektakulære slaget. En av hjemmelagets spillere fikk ballen rundt sekstenmetersstreken og fyrte løs et sånt skudd man så ofte ser fyke himmelhøyt over mål. Det gjorde det ikke denne gangen, og det sto nå 3-1.

Litt etter dette fikk jeg et nytt underholdningsmoment på tribuna, da en RFK-spiller som var byttet ut kom og satte seg ikke langt unna der jeg befant meg etter å ha vært en snartur i dusjen. Det var virkelig morsomt å følge med på engasjementet hans resten av kampen.

Underholdning på tribuna kunne trengs nå, fordi der første omgang hadde vært ganske spennende hadde det etter pause vært lite annet enn de to scoringene å skrive hjem om. Jeg så at en av byens to aviser meldte om 400 publikummere, noe jeg nekter tvert å gå med på. I beste fall var det kanskje halvparten så mange, og da 4-1 ble satt inn på overtid hadde en god del av dem allerede forlatt stadion.

Da dommeren blåste av var det uansett tid for hjemmelaget å feire sammen med publikum og takke supporterne for støtten gjennom sin debutsesong på nivå 4, mens jeg sammen med tidligere nevnte trommis hastet tilbake til konsertarenaen for de siste forberedelsene før det som skulle bli en svært fin konsert.