Påskeferie, men fotballfri kan man da ikke ta likevel. Jeg fyrte derfor i gang snøscooteren og kom meg ned fra påskefjellet og satte kursen inn mot Mo i Rana. Besøkte min hoffleverandør av hamburgere, og etter å ha konsumert varene ute på parkeringa entret jeg et nær folketomt stadion hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Rana FK og Junkeren.
Kampen hadde vært avtalt en god stund, men hadde fått ny aktualitet da oppsettet for første runde i cupen kom tidligere denne tirsdagen i «stille uke». Rana FK skulle to uker senere møte nettopp Junkeren som første skritt på veien mot Ullevaal. Gjestene fikk kanskje en litt suboptimal oppladning til kampen da en av utstyrskassene deres var låst med en hengelås ingen hadde nøkkel til. Heldigvis dukket kommunal altmuligmann Kurt Vonheim etterhvert opp med en svært effektiv universalnøkkel, så de varme jakkene kom fram i tide for at Junkerens reserver kun ne holde varmen på benken.
Da klokka ble seks forsvant sola, og samtidig ble oppgjøret blåst i gang. Vertskapet kom ut fra startblokkene i hundre, og oppildnet av sine trofaste supportere, og nær 200 andre frammøtte satte de umiddelbart bodøværingene under press. Litt før kvarteret var spilt fikk dog hjemmelagets supportere en støkk da lagkaptein Kim André Råde ble liggende nede etter et sammenstøt i feltet, og like etter måtte halte av banen.
Det var kanskje litt skummelt at Råde måtte ut, men forskrekkelsen ble raskt døyvet da noe av det første som skjedde etter at han forlot banen var at Fredrik Rise vippet ballen over Junkerens målvakt og i mål til 1-0. Stor jubel!
I det 27. minutt gjorde så IKJ-forsvaret en tabbe som ble nådeløst straffet, og vips sto det 2-0. Selv om Junkeren manglet et par mann som nok hadde styrket laget (bl.a. Daniel Berntsen), var dette på ingen måte noe resultat som var ventet. Inn mot pause arbeidet de blå fra fylkeshovedstaden seg noe mer med i kampen, men det var på ingen måte ufortjent at det var en tomålsledelse til hjemmelaget før pause, selv om trener Ørjan Valla i pauseintervjuet var litt kritisk til eget lags prestasjon omgangen sett under ett. (For øvrig var nok et høydepunkt i dette intervjuet da svaret på spørsmålet om hva fokus i andre omgang ville være at det var å jobbe med fokusområdene).
Jeg brukte pausen til å skaffe meg en vaffel på et sleipt vis som omgikk køen (Jeg fant en kjenning som sto langt fram i køen og fikk ham til å handle for meg, og så vippset jeg ham etterpå. Meget smart!). Absolutt godkjent vaffel, selv om den nok med hell kunne vært stekt til litt mer farge.
Etter hvilen følte jeg at Junkeren i langt større grad styrte kampen, men hjulpet av en svært god keeper fortsatte RFK å stå imot. Til stor glede for Rataskankan og de fleste andre som hadde møtt opp kom så litt mot spillets gang 3-0 i det 72. minutt da Rise leverte en svært god soloprestasjon som gjorde ham til tomålsscorer.
Hjemmefansen kastet nå all nøkternhet på båten, og brøt ut i sang av «…og vi skal rykke opp i år hurra, hurra!», noe som jo faktisk er helt på linje med klubbens uttalte målsetting for 2024-sesongen.
Etter det siste målet falt Junkeren litt sammen, og det siste kvarteret av kampen ble dermed i stor grad en transportetappe hvor det virket som om spillerne tenkte like mye som oss på tribuna på å komme seg inn i varmen. Da dommer Makumbu blåste av sto det fortsatt 3-0, og jeg hastet mot bilen for å få slappet av litt før jeg skulle tilbake til fjells neste morgen. Junkeren kan se fram mot en lang busstur tilbake til Bodø, mens Rana FK kan ta med seg en positiv opplevelse i de videre forberedelsene mot seriestart og mot cupkampen hvor de igjen skal ta imot Junkeren.
Ferien går mot slutten, og fredag satte jeg kursen sørover etter knappe to uker i regnet på Helgeland. Etter en særdeles hyggelig fredagskveld i Trondheim slet jeg meg etterhvert opp av senga og ut i et strålende sommervær i bartebyen. Etter å ha kjøpt litt brønsj på Meny satte jeg kursen mot Lade, hvor jeg konsumerte maten, og så gjorde meg klar til å se tredjedivisjonskampen mellom Trygg/Lade og Rana FK.
Trygg/Lades hjemmebane OBOS-banen, som er den vestligste av de 5-6 gress- og kunstgressbanene på Lade (området er nok godt kjent for de som har vært på Skandia cup i årenes løp) viste seg å være en svært gjennomsnittlig breddestadion, uten tribuner eller garderober, men heldigvis med en liten kiosktilhenger. Jeg var spent på serveringstilbudet her, men fikk høre at siden det var ferie lå det ikke an til å bli annet enn kaffe eller brus i dag.
Ute på kunstgresset dukket etterhvert begge lag opp (Ranværingene hadde blitt rammet av et litt forsinket fly), og et par minutter over den bebudete avsparktiden var kampen i gang. Etter noen få minutter fikk hjemmelaget et hjørnespark som endte i nettet, og de tilreisende hadde fått en solid kalddusj i solskinnet.
Trygg/Lade fortsatte å presse på, men da et angrep endte med at RFK-keeper Håkonsen fikk et kne eller en sko i hodet fikk midtstopper Olav Hauknes tenning på alle pluggene. Jeg var nesten overbevist om at han kom til å få gult kort for reaksjonene mot den trønderske angrepsspilleren, men dommeren lot ham slippe unna, og heldigvis kom Håkonsen seg på bena igjen.
Om det var denne episoden som ga laget fra Nord-Helgeland motivasjon til å varte opp med det som kanskje var kampens fineste angrep vet jeg ikke, men det endte iallfall med at i det 13. minutt satte de mørkeblå inn 1-1.
Denne scoringen innledet en god periode for gjestene, men da gikk det slik det ofte gjør i gode perioder hvor man ikke klarer å score: Etter ganske nøyaktig 17 minutter av kampen fikk en av hjemmelagets spillere stjernetreff på et skudd som seilet over en sjanseløs keeper og i mål til 2-1.
Når vi så passerte rundt tjue minutter av kampen stoppet det helt opp for Rana FK. Vi drøyt femti frammøtte fikk se trønderne ta mer eller mindre helt over, og en stund var cornerstatistikken helt kokos fordi det ble corner på corner på corner på corner for hjemmelaget. Flere scoringer ble det dog ikke, og da vi nærmet oss pause var det fortsatt bare ett måls forskjell på lagene.
Helt på tampen av omgangen skjedde så en av kampens store snakkiser. En av hjemmelagets spillere ble felt et par-tre meter utenfor sekstenmeteren, og dommeren blåste frispark. Han ga derimot ikke synderen gult kort, noe som lot til å bli for mye for en av de hvitkledde. Han lirte av seg noen totalt uakseptable gloser, og dommeren grep resolutt til det røde kortet! Kunne Rana med en mann mer på banen hele andre omgang klare å tukte Trygg/Lade?
Det ble pause, så vi måtte vente et kvarter på å begynne å få svar på dette spørsmålet. Da omgangen ble blåst i gang ble det raskt klart at vi nå ville få langt mer ranværing i monitor enn vi hadde hatt andre del av første omgang. Det ble likevel også raskt klart at Trygg/Lade ikke hadde tenkt å gi seg bare fordi de var en mann mindre på banen. De forsvarte seg svært godt, samtidig som det til stadighet ble akkurat litt for upresist hos gjestene.
Etter hvert åpnet Ranas jakt på mål noen rom bak hos dem, og med litt over ti minutter igjen av kampen endte en kontring med at en av Trygg/Lades spillere ble revet overende inne i sekstenmeterfeltet. Straffeeksekutøren gjorde ingen feil, og plutselig var ledelsen økt til 3-1!
Rana fortsatte likevel å jakte scoring, og i det siste ordinære spilleminutt kunne endelig de tilreisende juble igjen. En god Fredrik Rise herjet litt med T/L-forsvaret, og la inn til en viktig redusering. Kunne man klare å få en utligning i overtiden?
Jeg hørte Lade-treneren kommandere sine tropper over i en hyperdefensiv 5-3-1-formasjon, og dette lot til å virke. Etter noen frenetiske overtidsminutter tok dommeren (som jeg må si jeg syntes hadde gjort en svært god jobb under ikke alt for enkle arbeidsforhold) fløyta til munnen for siste gang i dag, og gjestene måtte skuffet innse at med 3-2 som sluttresultat ble det ingen poeng med hjem denne gangen heller.
Jeg skyndte meg avgårde for å dumpe bilen i innkjørsla til søstra mi, og satte deretter kursen mot Lerkendal for kveldens andre kamp.
Jeg hadde egentlig forventet å få en helt fotballfri uke, men da timeplanen for korpslørdagen dukket opp så jeg at det akkurat gikk an å klemme inn en tredjedivisjonskamp mellom øving og konsert med Mo Hornmusikk. Da dirigenten avsluttet øvelsen tvang jeg derfor min sidemann på tuba til å skysse meg bort til Sagbakken stadion så fort som mulig, så jeg skulle få sett oppgjøret mellom Rana FK og Skeids andrelag.
Ved ankomst så jeg at også en slagverker fra korpset hadde tatt turen, så sammen entret vi tribuna, og fikk se at det fortsatt sto 0-0 etter ca tre minutters spill. Vi hadde altså ikke gått glipp av noe på banen, men kruttlukta som hang i lufta tilsa at vi nok hadde gått glipp av noe utenfor kunstgressmatta.
Ettersom Skeid hadde en viktig hjemmekamp i andredivisjon som skulle starte en time senere enn denne kampen, så var det et svært ungt hovedstadslag vi fikk se i aksjon i dag. Det ble raskt klart at hjemmelaget nok var de beste i aksjon i dag, men det tok sin tid før det kom noen scoringer. Jeg var ganske sulten, så etter en drøy halvtime gikk jeg i kiosken for å fange noen vafler, og i det jeg kom tilbake på framsida av tribuna smalt ballen i mål til 1-0.
Etter dette kom faktisk gjestene litt mer med i kampen, og fem minutter før pause kom de til noen helt ville sjanser. Rana FKs forsvar hang virkelig i tauene nå, men på mystisk vis ble sjansene avverget, før det med 41:20 på stadionuret kom en utligning. Hadde 1-0 vært en høyst fortjent ledelse da den scoringen kom, så var denne utligningen ikke langt unna like fortjent etter det vi hadde sett de siste minuttene.
1-1 sto seg til pause, og mens lagene var samlet i hver sin garderobe fikk Rana FKs sportslige leder utdelt bevis fra fotballkretsen på at klubben er blitt godkjent som «Kvalitetsklubb».
Etter pause samlet supporterklubben «Rataskankan» kreftene og hamret løs på ei tromme. Dette var kanskje inspirert av uttalelsene fra daglig leder i Skeid som ville forby trommer på klubbens hjemmearena Nordre Åsen. I tillegg til tromminga ble det sunget, og vel ti minutter ut i omgangen kunne de juble sammen med de fleste andre på stadion for en en knallscoring som ga dem 2-1.
Knapt ti nye minutter senere kom så nok en scoring, og denne var av det virkelig spektakulære slaget. En av hjemmelagets spillere fikk ballen rundt sekstenmetersstreken og fyrte løs et sånt skudd man så ofte ser fyke himmelhøyt over mål. Det gjorde det ikke denne gangen, og det sto nå 3-1.
Litt etter dette fikk jeg et nytt underholdningsmoment på tribuna, da en RFK-spiller som var byttet ut kom og satte seg ikke langt unna der jeg befant meg etter å ha vært en snartur i dusjen. Det var virkelig morsomt å følge med på engasjementet hans resten av kampen.
Underholdning på tribuna kunne trengs nå, fordi der første omgang hadde vært ganske spennende hadde det etter pause vært lite annet enn de to scoringene å skrive hjem om. Jeg så at en av byens to aviser meldte om 400 publikummere, noe jeg nekter tvert å gå med på. I beste fall var det kanskje halvparten så mange, og da 4-1 ble satt inn på overtid hadde en god del av dem allerede forlatt stadion.
Da dommeren blåste av var det uansett tid for hjemmelaget å feire sammen med publikum og takke supporterne for støtten gjennom sin debutsesong på nivå 4, mens jeg sammen med tidligere nevnte trommis hastet tilbake til konsertarenaen for de siste forberedelsene før det som skulle bli en svært fin konsert.
Fem år etter forrige besøk på CC Vest Arena, eller Ullernbanen som den kalles i dagligtale, hadde jeg igjen sett meg ut banen på vestligste vestkant (Faktisk er dette så vidt jeg kan skjønne Oslos aller vestligste stadion) som reisemål. Etter å ha avsluttet noen timer med trombonespill på Lørenskog hoppet jeg derfor i bilen og kom meg vestover og fant parkering og en god plass på tribuna hvor jeg skulle se hjemmelaget Ullern ta imot mine sambygdinger i Rana FK til tredjedivisjonskamp.
Siden sist jeg var her hadde det skjedd litt av hvert. Der det før var en klassisk tretribune var det nå bygd en idrettshall, mens det var kommet opp en moderne stillastribune på motsatt side av banen. Hit kom «rataskank» og for anledningen støtteapparatmedlem hos ranværingene, Ken Tore, innom og hilste på, og etter hvert dukket også min gamle medsammensvorne fra supportergruppa i Stålkameratene, Ronny, opp.
Da kampen ble blåst i gang fikk vi se gjestene fra Helgeland komme til en slags halvsjanse, før hjemmelaget tok mer eller mindre totalt over. RFK ble underlig passive i begge ender av banen, og da ballen i et angrep i det 12. minutt aldri ble klarert endte det med 1-0.
8 minutter senere kom så 2-0, før vi fikk kampens mest dramatiske situasjon. I en duell i feltet fikk nordlendingenes keeper en albue i ansiktet, og ble liggende og vri seg og hyle av smerte. Til alt hell kunne han etter noen minutters pleie igjen ta plass mellom stengene, så trener og keeperveteran Thor André Olsen slapp å bytte seg selv inn.
Jeg var tørst, så jeg gikk tidligere enn vanlig til kiosken, og når jeg først var der måtte jeg jo kjøpe en vaffel også. Veldig god!
Gjestene fikk fortsatt ikke til stort, og da hjemmelagets nummer 4 fikk stå helt alene med ballen nesten på midtbanen brukte han anledningen til å finstille siktet og fyre ballen avgårde mot mål. 1:30 på overtid, og 3-0, noe som medførte en helt vanvittig klyngefeiring ved de hvite og rødes benk.
Lagene tok altså pause med 3-0 på scoringstavla, og jeg kunne slappe av i femten minutter siden jeg alt hadde vært i kiosken. Rana FKs forsvar valgte derimot å slappe av litt lenger enn de tilmålte femten minuttene, og det var ikke engang spilt to minutter av andre omgang da 4-0 kom.
De få halvsjansene bortelaget kom til ble enkelt ryddet opp i av et godt Ullern-forsvar, så keeper Kirsebom hadde en veldig rolig lørdagskveld. Riktig like rolig var det ikke i andre enden av banen, og da 5-0 kom like før timen var spilt lurte jeg på om de marineblås forsvar alt hadde tatt helg. Tross de stygge sifrene var Ronny og jeg skjønt enige om at Ranas keeper hadde vært blant lagets minst dårlige denne lørdagen, og i liten grad kunne lastes for de mange baklengsmålene.
Ullern fikk ballen i nettet ved ytterligere en anledning, men denne gangen ble de tilreisende reddet av assistentdommeren som markerte for offside. Flere mål ble det heller ikke, og det endte dermed med et tungt 5-0-tap for ranværingene, mens Ullern kunne juble for fortsatt tabelltopp.
Sist helg var jeg hjemme for litt korpsing, og fikk benyttet en lang lunsjpause til å se litt fotball.
Nyskapningen Rana FK skulle i sin første offisielle kamp etter fusjonen møte Mosjøen IL til første runde cupkvalik, og det var ventet mye folk på Sagbakken stadion. Undertegnede møtte opp hypertidlig, og klarte dermed å bli den nye klubbens aller aller første billettkjøper gjennom tidene!
Fikk en del kommentarer knyttet til «Skulle ikke du aldri se kamp i Rana igjen», men jeg presiserte at dersom jeg har sagt noe sånt har jeg snakket over meg. Det jeg har sagt, og det står jeg ved, er at jeg aldri kommer til å bli noen supporter av Rana FK.
Da kampstart nærmet seg tok jeg plass helt ytterst på tribuna, siden jeg måtte gå alt før pause, og fikk se en rimelig jevnspilt omgang. Det jeg også fikk se var kø-tilstander jeg ikke hadde sett maken til på lenge, og det var nok av de som ikke var på plass på tribuna før langt ut i kampen. Iflg fotball.no var tilskuertallet 150, men det tror jeg faktisk ikke litt på en gang. Det reelle tallet må ha vært langt høyere.
De 40 minuttene av kampen jeg så var preget av en tett snøbyge som ankom rett etter avspark, men som styreleder i klubben sa etter at det hadde vært knallvær timene før kampstart: «Det gjør ikke noe at det snør nå, folk har jo alt kommet!»
Hjemmelaget hadde et lite overtak så langt jeg så av kampen, men gjestene ble absolutt ikke overkjørt, og det var ganske likt i store målsjanser da jeg dro.
Jeg fant senere ut at det sto 0-0 til pause, og det hele endte 3-0. Jeg blir nok å se på flere RFK-kamper, men som sagt: ikke som supporter.
