En bane jeg lenge har hatt litt dårlig samvittighet for er Lillestrøm 3 kunstgress, siden mitt første besøk der var litt amputert i starten. Da André sa han skulle dit og jeg ikke hadde andre planer var derfor terskelen lav for å bli med. Etter å ha sett OBOS-runden på TV hoppet jeg derfor i bilen og satte kursen østover for å se sjettedivisjonskampen mellom Flisbyen og Fjellhamars andrelag.
Mens jeg ventet på avspark så jeg at en gjeng ivrige Flisbyen-supportere drev og maskerte seg, så da André dukket opp ga jeg ham beskjed om å filme, mens jeg selv fotograferte. Dette viste seg å være smart, for da dommeren blåste i gang kampen ble det full fyr på supporterfeltet.
Ute på kunstgresset skjedde det ikke stort å skrive hjem om i første omgang. Mest applaus fra supporterne kom det nok da en av Fjellhamar-spillerne fikk gult kort for kjefting etter en situasjon der han var veldig uenig i en dommeravgjørelse. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause.
I første omgang hadde jeg hatt intykk av at gjestene hadde et lite overtak, men etter hvilen overtok hjemmelaget mer, og det var i høy grad fortjent da de etter knapt ti minutter satte inn 1-0. Hjemmesupporterne som ikke hadde gjort så veldig mye av seg etter litt synging tidlig i kampen våkna plutselig til liv igjen.
Ledelsen skulle dog vise seg å ikke vare så veldig lenge. Ganske nøyaktig fire minutter etter forrige mål kom utligningen, etter et flott angrep der jeg dog fra min ganske gode posisjon ikke kunne avvise at det hadde vært en offside involvert. Dommeren så iallfall ikke det, så det sto 1-1 i målprotokollen.
Ikke lenge etter ble det delt ut minst ett rødt kort. Jeg trodde først at det kun var en av gjestene som ble utvist, men skjønte senere at det var en mann på hvert lag som hadde måttet forlate banen. Antagelig var jeg distrahert av skyer av mygg som drev og suttet på øreflippene mine, og derfor ikke fikk med meg nøyaktig hva som sto på.
Siden vi trodde Fjellhamar hadde en mann mindre forundret det oss litt at Flisbyen ikke klarte å utnytte overtaket de hadde hatt etter pausen, og gjestene kom mer inn i kampen igjen etter utligningen. Det varte likevel lenge før vi igjen fikk en scoring, men da den endelig kom var den til gjengjeld av den typen som er verdt å vente på, da et frispark ble satt rett i mål i det 83. minutt.
Tross et stormløp fra Flisbyen i sluttminuttene fikk vi ikke flere scoringer, og kampen endte dermed 1-2. Rutinerte som vi er hadde André og jeg trukket mot utgangen så vi hadde kort vei til parkeringsplassen og vekk fra myggen da dommeren blåste av.
Jeg hadde lenge planlagt å få sett Tromsøs andrelag i en østlandskamp nå i august, men da ekstremværet Hans meldte sin ankomst ble jeg litt bekymret. Heldigvis ble kampen flyttet innendørs, så etter en deilig laksemiddag følgte jeg vannstrømmene nedover Groruddalen til jeg kom til Vallhall, hvor det var klart for tredjedivisjonskamp mellom Oppsal og TIL 2.
Møtte haugevis av kjente i hallen, både TIL-supportere og andre, og fikk sammen med dem og noenogfemti ukjente se de rødhvite komme best i gang i det som var min tiende TIL2-kamp, uten egentlig å få noe klart overtak. Etter noen minutter flyttet jeg meg ned til banekanten, akkurat i tide til å få se Runar Norheim storme framover og sette inn 0-1 i det åttende minutt.
TIL-spillernes glede skulle ikke vare lenge, for før det var spilt to minutter etter forrige mål var det blåtrøyene fra hovedstaden som kunne juble for scoring. 1-1, og ikke engang ti minutter spilt.
Etter dette jevnet spillet seg noe ut, og vi fikk en del halvsjanser i begge ender av banen, uten at det så virkelig farlig ut. Spillet var tidvis ganske tøft (Men aldri stygt), og det ble en del frispark begge veier. I det 22. minutt kom en Oppsal-spiller inn mot TILs felt og ble voldsomt revet i. Oppsal-benken spratt opp og ropte etter frispark, og var rasende fordi dommeren ikke blåste, men sinnet forsvant fort da spilleren fikk revet seg løs og hamret inn 2-1 i det klokka mi passerte 23 spilte minutter.
Etter 35 minutter sørget så tidligere nevnte Norheim for balanse i regnskapet igjen, og det sto 2-2, en stilling som holdt seg til pause. Jeg var fortsatt så mett etter middagen at jeg sto over å inspisere dagens utvalg i kiosken, men jeg så flere andre som var ute og sikret seg litt næring.
Da andre omgang startet var det første som skjedde at jeg fikk varsel fra FlashScore om at TIL hadde gått opp i 2-3. Merkelig, det var det nemlig ingen av oss som var i hallen som hadde sett noe til. Her må det ha vært en overivrig liverapporterer på jobb, for etter et minutt eller to kom det opp et korreksjonsvarsel, og som vi som var der godt visste sto det fortsatt 2-2.
I det 75. minutt fikk vi så en god gammeldags keepertabbe. Det ble somlet litt for mye med å spille ballen vekk etter et i utgangspunktet greit og upresset tilbakespill, og en av de blå stormet fram og snappet ballen fra Tromsøkeeperen. 3-2, og stor frustrasjon hos gjestene fra nord.
Resten av kampen ble ganske udramatisk, helt til Tromsø på slutten presset voldsomt på for utligning, og etter et hjørnespark ropte voldsomt ut etter hands og straffe. Situasjonen er litt skjult på min video, men jeg vil si dette ser minst like klart ut som den annulleringen som kom i eliteseriekampen i Stavanger dagen før.
Det ble dermed ikke flere mål, og kampen endte 3-2. Glade oppsalinger (er ikke det noe man gjør med hester?) og skuffede tromsøværinger kunne dermed forlate hallen og komme seg ut i regnet igjen.
Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Dessverre både færre og dårligere bilder enn vanlig pga de horrible lysforholdene i hallen)
Etter gårdagens affære kjørte jeg den korte veien til Vennesla, sjekket inn på internatet til Kristen Videregående, og fant meg noe mat før jeg sovna fullt påkledd mens jeg skrev bloggpost fra kampen. Da søndagen opprant sjekka jeg ut, kom meg i bilen, spiste frokost på en benk ved elva, og tok en liten roadtrip i tre kommuner jeg aldri hadde vært i før, før jeg drøyt en time før kampstart inntok Moseidmoen hvor Vindbjart og Mjøndalen 2 skulle møtes til tredjedivisjonsoppgjør!
Det første jeg så da jeg svingte inn foran stadion var groundhopper og Vindbjart-patriot Stian som selvsagt var på plass, og etter å ha parkert og gått inn møtte jeg også Harald Hansen som etter over 30 år i klubbstyret i 2021 ble deres første æresmedlem. Han hadde hørt rykter om at jeg skulle komme, og overrakte meg et blått skjerf, og ga beskjed om at jeg kunne få gratis hamburger i kiosken. Før kampen fikk jeg også slått av en lengre prat med MIF2-materialforvalter Jan Erik som ikke hadde noen viktige oppgaver mens spillerne varmet opp, og så sjekket jeg selvsagt inn i Futbology-appen og fikk badge for å ha fullført en ny avdeling i 3. divisjon!
Da kampen startet var det ikke veldig sjanserikt, men det som lignet på sjanser kom stort sett fra hjemmelaget. Det var derfor en solid kalddusj for de blå da en ørliten glipp i forsvaret i det 25. minutt ble nådeløst utnyttet og 0-1 satt i nettet.
Vertskapet fortsatte å prøve å tilfredsstille de omtrent 200 fremmøtte, men det ble litt for upresist i de fremre rekker. Hadde det vært tungt da 0-1 kom, så ble det absolutt ikke noe bedre da 0-2 og 0-3 kom med bare to minutters mellomrom etter 35 og 37 minutters spill. Full krisestemning!
To-tre minutter før pause kom så en redusering til Vindbjart, så da dommeren sendte lagene i garderoben sto det 1-3, noe som på ingen måte gjenspeilet hvordan kampen hadde vært. Det er lov å være effektive, men å score tre mål på tre sjanser er nesten litt i overkant.
Jeg benyttet meg etter en kort rapport til 4-4-2 av tilbudet om hamburger i pausen, og må si dette var en av de absolutt beste stadionburgerne jeg har spist. Som hamburger generelt var den nok terningkast 3+, men som fotballburger tenker jeg vi trygt kan dele ut en sterk femmer!
Da andre omgang kom i gang fortsatte spillet mye i samme gate som før hvilen, med det unntaket at Mjøndalen kanskje hadde litt mer spill nå enn de hadde hatt i første omgang. Fortsatt fikk vi få sjanser, og da vi med litt over et kvarter igjen endelig fikk se ballen i nettet igjen var det til Vindbjarts store lettelse avvinket for offside.
Mot slutten av kampen ble det tydelig at eikværingenes overordna mål var å ri inn denne seieren nå. Ikke bare fikk keeperen deres gult kort for drøying av tid, spillerne bakover på banen ble også voldsomt frustrerte når angriperne prøvde å øke ledelsen heller enn å bare gå mot hjørneflagget og holde på ballen mens klokka gikk. Hvem av dem som hadde rett i sitt taktikkvalg vet jeg ikke, men nervene lå tykt utenpå de brune draktene da hjemmelaget rett før det var spilt 88 minutter reduserte til 2-3.
Dette målet ga hjemmelagets menn nye krefter inn i overtiden, som det var varslet at ville bli på minst fem minutter. Vel tre minutter inn i overtiden kom så det de tilreisende fryktet, Vindbjart fikk ballen i mål igjen og det sto 3-3!
Spillet fortsatte et par minutter til, og rett før kampen ble blåst av fikk hjemmelaget en enestående mulighet til å snu kampen helt da de fikk et frispark rett utenfor sekstenmeteren. Denne gangen slapp Mjøndalen unna med skrekken da frisparket ble blåst høyt over, og umiddelbart etterpå blåste dommeren av kampen med ett poeng til hvert lag.
Jeg satte kursen hjemover, og fikk på veien høre mye deilig Eliteseriefotball på radioen, før jeg endelig kom hjem og kunne forberede bilen på et lenge etterlengtet verkstedbesøk dagen etter.
Etter litt for lite søvn spratt jeg lørdag morgen opp, smørte en haug med brødskiver, og hoppet i bilen med kurs mot sørvest. Etter en ganske så begivenhetsløs kjøretur kom jeg i ett-tida fram til Kristiansand, hvor jeg stoppet utenfor ærverdige gamle Kristiansand stadion, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Donn og Halsen.
Stadion bærer fortsatt preg av gammel storhet som åsted for to seriemesterskap for over førti år siden, men nå for tiden er det magrere tider både her på gressbanen og også ellers i byen. Donns A-lag rykket i fjor opp fra 4. divisjon, men har fått et tøft møte med nivået over, og situasjonen foran dagens kamp var nærmest vinn eller forsvinn! (Og de tidligere seriemesterne skal jeg la vær å si noe om)
Litt før avspark dukket det opp en svært ung supportergruppering lengst sør på hovedtribuna, og jeg lurte virkelig på hva som ville komme derfra da jeg så at de hadde med seg flere store høytalere! Da kampstart nærmet seg fikk vi høre musikk fra høytalerne, men etterhvert ble det klart at de egentlig bare hadde en birolle for å støtte opp under de unge supporternes sang og rop.
De første tjue minuttene av kampen var det strengt tatt ikke stort å skrive hjem om som skjedde ute på den strøkne gressmatta. Begge lag kom til noen halvsjanser, men noen alvorlige utfordringer for målvaktene kom det ikke, og det var de tidligere nevnte supporterne som sto for de mest imponerende prestasjonene.
Om det var støtten fra tribuneplass som ble avgjørende vet jeg ikke, men like før det var spilt 25 minutter kunne endelig de blåhvite juble for å ha tatt ledelsen 1-0.
Flere scoringer fikk ikke vi omtrent hundre frammøtte se i første omgang, og jeg kunne etterhvert trekke inn i skyggen igjen for å finne fram til kiosken og skaffe meg en sårt tiltrengt vaffel. Litt kaos da de to som var på vakt der skulle prøve å innføre et avansert rabattsystem for supporterfeltet, men da det ble min tur gikk det raskt å få en svært god vaffel.
Da lagene igjen entret banen ble det blusset fra supporterfeltet, og mens lukten av pyro fortsatt hang igjen over det vindfylte stadionet fikk hjemmelaget tildelt et straffespark! Straffeeksekutøren gjorde jobben, og etter 49 minutters spill var stillinga 2-0.
Bare et par minutter etter dette kom dagens styggeste hendelse, da hodene til to spillere smalt sammen i lufta. Begge ble liggende og vri seg litt, men da de kom seg på bena så man at Halsens mann hadde fått et stygt kutt ved øyet som produserte enorme mengder blod. Her måtte det byttes.
Gjestene fra Vestfold kom nå mer og mer inn i kampen, og da de med 63:45 på klokka satte inn 2-1 var det ingen stor overraskelse. Her hadde det ligget en redusering i lufta ei stund.
Denne reduseringen viste seg å være det sparket Donn-spillerne trengte bak. De overtok nå igjen det som skjedde på banen, og i det åttiende minutt lyktes de med å ta tilbake tomålsledelsen etter et frispark som ga 3-1.
Flere scoringer ble det ikke tross ganske høy temperatur og flere gule kort i sluttminuttene. Kampen endte dermed 3-1, og de blåhvite kunne glade feire sammen med supporterne for å ha holdt liv i håpet om fornyet kontrakt i divisjonen.
Etter et par fotballfri dager var tiden endelig kommet for en relativt kortreist tur på Østlandet igjen. Jeg hadde invitert med meg Mattis, Ole Jakob og ingen ringere enn «pølsebrødmannen» Emil som var sørpå i forbindelse med Norway Cup, og etter å ha plukket dem opp var det å begi seg ut i rushtrafikken vestover fra Oslo. Etter å ha krysset Drammenselva et par ganger tok vi en pitstop for å skaffe litt mat, før vi forserte siste del av turen opp til Haugfoss hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom samarbeidslaget Haugfoss/Modus 2 og Birkebeineren.
Vi tok ved ankomst plass ved en av de to benkene som sto langs langsida, hvor det var nydelig utsikt over den flotte banen. Tross at det var litt regn i lufta lå alt til rette for en flott fotballkamp her i Blaafarveværkets nabolag. Jeg fikk da jeg sjekket inn i futbology-appen en hyggelig overraskelse da det viste seg at dette var den siste banen jeg manglet i divisjonen så det ble en badge!
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at vi hadde å gjøre med et oppgjør mellom et lag som jakter opprykk og et som prøver å unngå nedrykk. Gjestene virket klart sterkest, men det var likevel hjemmelaget som først kunne juble etter å ha fått ballen i mål etter knapt syv og et halvt minutts spill.
De blåkledde fra Finnemarkas sørende var rystet, men kom raskt inn i det igjen, og akkompagnert av jevnlig kjefting på dommeren fra begge lag var det på ingen måte ufortjent da vi fikk utligningen til 1-1 i det 21. minutt.
Kjeftingen og klagingen fortsatte, men dommeren nøyde seg med å gi tilsnakk og ikke dele ut noen kort, noe jeg tror var greit. Da pausen nærmet seg hadde jeg observert at det var kiosk på klubbhuset, og jeg hadde egentlig posisjonert meg for å teste denne når dommeren hadde blåst i fløyta, men plutselig kom blåtrøyene til en stor mulighet, som endte med scoring med et knapt minutt igjen av omgangen. Det sto dermed 1-2 når lagene tok pause og jeg kunne gå for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy.
Etter hvilen var det tydelig at Birkebeineren hadde bestemt seg for å prøve å drepe kampen, og det tok ikke mer enn fem minutter før de gikk opp til 1-3. Nå kunne vel ikke grønntrøyene komme tilbake?
Joda, i det 65. minutt kom plutselig 2-3, og vips var kampen vidåpen igjen. Hjemmelaget var nå virkelig i siget og kom til flere muligheter, men lyktes ikke i å overvinne de tilreisende. Et nytt håp ble dog tent da en uheldig birkebeiner pådro seg sitt andre gule kort vel fem minutter før full tid. Med en mann mer på banen burde det da være mulig å utligne?
Det skulle vise seg at vi fikk flere mål, men det var ikke på grunn av, men på tross av utvisningen. Birkebeineren fikk et frispark på ganske langt hold som ble løftet inn i feltet, og etter et par trekk ble det satt i mål til 2-4 med 86:10 på min stoppeklokke.
Haugfoss/Modum 2 presset på som best de kunne i sluttminuttene, men flere mål ble det ikke, og kampen endte med borteseier 2-4. Regnet hadde tiltatt ganske mye de siste minuttene, så etter et kjapt nødvendig ærend i skogkanten for mine øldrikkende kumpaner ble bilen inntatt og kursen satt tilbake til hovedstaden.
Siste feriedag, og etter en enkel frokost i Kramfors satte jeg kursen sørover langs «efyran», før jeg etterhvert svingte innover i landet. Kom etter hvert fram til Alfred Nobels by Karlskoga, og fant meg en plass å spise litt før jeg inntok Nobelstadion for å se treningskampen mellom KB Karlskoga FF og IFK Kristinehamn.
Det som møtte meg var et riktig så imponerende stadionanlegg, med en svær overbygd sittetribune på den ene siden av en gressbane med løpebaner rundt, og en åpen ståtribune på motsatt langside. Siden dette var en treningskamp forventet jeg ikke allverdens med publikummere, men da kampen startet etter en meget spesiell myntkastvariant (Dommeren ga mynten til hjemmelagets kaptein, som så foretok selve myntkastet) var det faktisk rundt 60 frammøtte.
KB Karlskoga FF (KB står for Karlskoga og Bofors, klubbene som på sekstitallet fusjonerte og dannet denne klubben) spiller til vanlig i division 3, altså nivå 5, mens gjestene fra Kristinehamn huserer i divisjonen under. Divisjonsforskjellen ble raskt tydelig, men det var likevel de tilreisende som kom til den første store sjansen etter noen få minutter. Sjanser havner dessverre for de for anledningen rødkledte ikke i målprotokollen, men det gjør derimot sånt som det som skjedde etter et frispark i det niende minutt. 1-0.
Bare tre-fire minutter senere fikk så hjemmelaget et par kjappe hjørnespark, og på det andre av disse lyktes de igjen med å beseire Kristinehamns-forsvaret. 2-0.
Hjemmelaget fortsatte å ha en klar dominans ute på banen, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 20. minutt på nytt fikk ballen i mål. Her ble jeg riktig nok litt i tvil om det faktisk ble dømt mål, ettersom jeg rett etter scoringen så ned på telefonen for å skrive en oppdatering om målet, og når jeg så så opp igjen så at gjestene var i ferd med å ta en dødball ca 10 meter inne på egen banehalvdel. Hadde denne situasjonen oppstått umiddelbart etter avsparket, eller hadde det faktisk blitt dømt offside på målet? Det sto iallfall enten 3-0 eller 2-0.
I det 37. minutt kunne hjemmefansen på nytt juble, da en frekk lobb seilte over målvakten og i nettet til 4-0 (eller 3-0 dersom det forrige målet hadde vært annullert). Hjemmelaget fikk også nok en gang ballen i mål før pause, men denne gangen BLE det dømt offside, selv om jeg overhørte noen som mente dette måtte ha vært feil dømt.
Det sto altså fortsatt 4-0 eller 3-0 da lagene tok pause, og jeg etterhvert dristet meg til å spørre noen av spillerne for å få klarhet i hva stillinga faktisk var. Jeg fikk bekreftet at målet jeg var i tvil om var blitt godkjent, og at det dermed faktisk sto 4-0, så da slo jeg meg ned på tribuna og konsumerte en medbrakt vaniljecola.
Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortsette å føre an i andre omgang, og knapt tretten minutter etter hvilen kunne de igjen juble etter å ha økt til 5-0. Begge lag hadde både i pausen og i minuttene etterpå gjort flere bytter, og plutselig virket det som om IFK-erne fra Vänerns nordøsthjørne hadde funnet en oppskrift som virket, for i løpet av 100 sekunder fra 59:20 til 61:00 på min stoppeklokke ble både 5-1 og 5-2 scoret. Skulle vi få se en nokså sensasjonell opphenting?
Vi hadde underveis i kampen fått noen yderst få regndråper fra en relativt truende himmel, og disse hjalp ikke bare på skogbrannfaren, men slukket også gjestenes håp om å få flere trøstende mål. Med et drøyt kvarter igjen av kampen gikk derimot hjemmelaget opp i 6-2, og etter dette ble resten av kampen aldri særlig spennende.
Begge lag fikk nok noen svar (og kanskje noen nye spørsmål?) foran høstsesongen etter denne kampen, så da dommeren blåste av og det fortsatt sto 6-2 kunne de bare takke hverandre for i kveld og begynne forberedelsene til første seriekamp etter ferien. Selv hoppet jeg i bilen igjen og satte kursen vestover, og kom like før midnatt endelig hjem etter en usedvanlig fotballfylt ferie.
Etter å ha kommet hjem til Nordsjona etter gårdagens utflukt fikk jeg etterhvert sove, og etter noen timer i horisontalen spratt jeg opp og stappet trombone, koffert, kameraer, supporterutstyr og alskens annet i bilen. Satte kursen sørøstover, og etter mange timers kjøring kom jeg fram til Kramfors i Ångermanland hvor jeg hadde booket overnatting. Jeg sjekket inn på hotellet, og satte så kursen over elva og litt oppover dalen, til jeg såvidt hadde krysset kommunegrensa mot Sollefteå og kom til Bohedsvallen som jeg hadde fått Futbology-folkene til å legge inn siden jeg hadde planlagt å se division 5-oppgjøret mellom Undroms IF og Myckelgensjö IF der nå i kveld.
Da jeg kom fram fant jeg en flott gressmatte foran et noe slitt klubbhus med garderober og kiosk. Etter å ha betalt meg inn innså jeg raskt at her måtte myggmiddelet fram, men parkeringsplassen var heldigvis kort vei unna så det var ingen stor ekspedisjon å få impregnert eksponerte hudflater.
Da kampstart nærmet seg la jeg merke til at de på en plattform foran klubbhuset hadde montert et flott analogt stadionur. Ofte ser man slike som ikke er i bruk rundt omkring, men her var det tydelig at når kampen startet var det ei dame som hadde fått i oppdrag å plugge inn et støpsel så klokka starta. Herlig ukomplisert driftsmodell.
Ute på gressmatta ble det raskt klart at hjemmelaget leder serien, mens gjestene mer er en middelhavsfarer. Det meste foregikk foran de blåkleddes mål, med unntak av noen spede forsøk på kontringer innimellom. Likevel slet rødtrøyene lenge med å trenge gjennom gjestenes forsvar, men det føltes høyst fortjent da 1-0 kom i det 19. minutt.
Ikke lenge etter fikk vertskapet igjen ballen i mål, men denne gangen hadde assistentdommeren hevet flagget for en offside, og ut fra mangelen på protester mistenker jeg at dette var en høyst riktig avgjørelse. Tross hjemmelagets dominans fant jeg etter vel 27 minutters spill ut at det ikke var bare hjemmesupportere blant de vel 70 frammøtte, for plutselig utlignet Myckelgensjö, og det sto 1-1 så de tilreisende kunne juble litt.
Det tok etter dette bare fem minutter før hjemmelaget igjen tok ledelsen, denne gangen etter en utsøkt lobb som akkurat gikk over keepers rekkevidde, og samtidig akkurat snek seg under tverrliggeren. 2-1, og fortsatt kjentes det fortjent med ledelse til Undrum.
Bortelaget kom etter hvert litt mer med på notene, og yppet seg blant annet på noen cornere, før det litt før pause kom en ny offsideavgjørelse i hjemmelagets disfavør. Denne gangen var neppe avgjørelsen like klar som den første, for nå ble det litt surmuling mot dommertrioen, og typisk nok var det han som sto nest lengst bak på banen som var mest ivrig i sin framføring av argumentasjon for hvorfor dette ikke kunne ha vært noen offside. Dømt var uansett dømt, og lagene kunne etterhvert ta pause med 2-1 i målprotokollen.
Jeg benyttet pausen til å få i meg en korv og en Fanta, og mens jeg sto ved kioskkø hørte jeg en eldre herre klage sin nød over at det ble spilt så mye bakover. Det mente han var helt unødvendig!
Da kampen kom i gang igjen var noe av det første som skjedde at det ble arrangert komikveld foran gjestenes mål. Folk skled inn i hverandre og målstengene og gud vet hva i alle retninger, og omtrent det eneste som ikke skjedde var at ballen gikk i mål. Helt utrolig at ikke ledelsen ble økt i denne situasjonen.
Typisk nok fikk da Myckelgensjö satt opp en stjernekontring etter 9 minutter av omgangen, og etter at jeg først hadde vært sikker på at momentumet kom til å bli rotet bort ble ballen til slutt satt i mål til 2-2. Skulle virkelig Undrum skli på dette bananskallet og risikere å miste serieledelsen?
De røde gjenvant etterhvert dominansen på banen, men det varte og rakk før vi fikk flere mål. Det ble etterhvert tydelig at det var mye frustrasjon ute og gikk over alle de misbrukte sjansene, og tidvis kunne nok ingen sagt så veldig mye om dommeren hadde valgt å grave litt i lomma etter det gule kortet sitt.
Frustrasjonen over måltørken ga seg i det 79. minutt, da vertene endelig fikk alt til å sitte og fikk gjennomført et strålende angrep som endte med 3-2.
Om måltørken var over var dessverre også all annen tørke det, for samtidig dukket det opp en regnbyge som sendte flere tilskuere ut på parkeringsplassen, men selv fant jeg et takskjegg på ei bu å stå under for å holde det verste regnet unna.
Herfra fikk jeg i en herlig miks av solskinn og regn se hjemmelaget fortsette å prøve å sikre seieren, og etter nesten 85 minutter av kampen lyktes de endelig. Et hjørnespark traff riktig mann og ble stanget inn til 4-2, og kampen var i praksis avgjort.
Det ble spilt noen minutter overtid, men det skjedde aldri mer spennende, så da dommeren blåste for siste gang var det Undrum som kunne juble for en fortjent, men hardt tilkjempet, seier. Spillere og dommere takket hverandre for kampen, mens jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen tilbake mot Kramfors for forhåpentligvis å få sovet litt mer enn sist natt.
