Etter drøye halvanna times kjøretur fra formiddagskampen parkerte vi i god tid før neste kamp i skyggen av fjernvarmeverket Sannaverket. Siden vi var tidlig ute benyttet vi anledningen til en liten visitt i Kristinehamn Arena (hvor jeg så kamp i 2022) for å benytte fasilitetene der, før vi betalte oss inn (Masse kudos for å ta kort) på stadionet hvor det skulle være kamp i den høyeste kretsserien, division 4, mellom IFK Kristinehamn og Kronoparken United.
Sannavallen, som stadionet heter, var et flott anlegg med en lekker tretribune, og i tillegg til fotballbane også fulle friidrettsfasiliteter. Vi tok innledningsvis plass på tribuna, og fikk sammen med litt over hundre andre se relativt lite skje foran mål i begge ender av banen. Jeg var blitt litt sulten, og siden planen var å skaffe noe skikkelig mat etter kamp, fant jeg så snart grillen var blitt varm ut at jeg skulle skaffe meg en liten hamburger.
I det 40. spilleminutt fikk vi så endelig et mål, og det var hjemmefansen som kunne juble for ledelse 1-0, mens gjestene fra Karlstad fortvilte. De sistnevnte hadde nemlig sett ganske bra ut, men uten å klare å få uttelling for innsatsen.
1-0 holdt seg til pause, og etter en til fjerdedivisjon å være overraskende kort hvil var vi igjen i gang. Fra avspark gikk bortelaget rett i angrep, og på imponerende vis soset Kristinehamn-keeperen det til, og han må nok ta en betydelig del av skylden for at det ble 1-1 med 46:30 på klokka.
Kronoparken United fortsatte å produsere sjanser, men det ville seg ikke. De blåhvite sto solid imot, og jeg begynte egentlig å lure på om kampen skulle ende uavgjort, men så fikk vi kampens klart største drama! I et angrep skjedde et eller annet som gjorde at gjestenes målvakt ble liggende nede. Angrepet fortsatte likevel, og det endte med at ballen trillet i mål til 1-2 seks og et halvt minutt før full tid.
Bortelagets spillere var rasende, og selv om dommer tydelig signaliserte at han skulle ta en prat med sin assistent kjeftet en av dem så mye at han endte opp med et rødt kort. Dommeren endte etter å konferert med mannen med flagget med å avgjøre at scoringen skulle bli stående, noe som ikke akkurat roet gemyttene ute på gressmatta. Når da det også ble klart at han som lå nede måtte ut med skade (og noen reservekeeper hadde de selvsagt ikke) kokte det også over for Kronoparken-treneren så også han måtte foreta en tidlig exit fra banen.
Da avspark endelig ble tatt igjen var det over åtte minutter siden ballen hadde vært i spill, så det var klart at det kom til å bli en betydelig overtid. Med en mann mindre og en utespiller i mål så det blytungt ut for bortelaget å komme tilbake. De leverte likevel noen sjanser, men 11 minutter på overtid kom spikeren i kista da det oppsto en straffesituasjon, og denne ble hamret i mål til 1-3.
Med 102 spilte minutter på klokka ble så kampen blåst av, og det var en svært fornøyd og en svært misfornøyd gjeng som kunne takke hverandre for kampen, mens jeg kjapt hilste på Futbology-bruker og VFF-mann Bosse Bakken som også var på plass før OJ og jeg via litt mat i Karlstad og litt shopping i Töcksfors satte kursen hjemover igjen etter en helt strålende groundhoppingdag.
Siste feriedag, og etter en enkel frokost i Kramfors satte jeg kursen sørover langs «efyran», før jeg etterhvert svingte innover i landet. Kom etter hvert fram til Alfred Nobels by Karlskoga, og fant meg en plass å spise litt før jeg inntok Nobelstadion for å se treningskampen mellom KB Karlskoga FF og IFK Kristinehamn.
Det som møtte meg var et riktig så imponerende stadionanlegg, med en svær overbygd sittetribune på den ene siden av en gressbane med løpebaner rundt, og en åpen ståtribune på motsatt langside. Siden dette var en treningskamp forventet jeg ikke allverdens med publikummere, men da kampen startet etter en meget spesiell myntkastvariant (Dommeren ga mynten til hjemmelagets kaptein, som så foretok selve myntkastet) var det faktisk rundt 60 frammøtte.
KB Karlskoga FF (KB står for Karlskoga og Bofors, klubbene som på sekstitallet fusjonerte og dannet denne klubben) spiller til vanlig i division 3, altså nivå 5, mens gjestene fra Kristinehamn huserer i divisjonen under. Divisjonsforskjellen ble raskt tydelig, men det var likevel de tilreisende som kom til den første store sjansen etter noen få minutter. Sjanser havner dessverre for de for anledningen rødkledte ikke i målprotokollen, men det gjør derimot sånt som det som skjedde etter et frispark i det niende minutt. 1-0.
Bare tre-fire minutter senere fikk så hjemmelaget et par kjappe hjørnespark, og på det andre av disse lyktes de igjen med å beseire Kristinehamns-forsvaret. 2-0.
Hjemmelaget fortsatte å ha en klar dominans ute på banen, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 20. minutt på nytt fikk ballen i mål. Her ble jeg riktig nok litt i tvil om det faktisk ble dømt mål, ettersom jeg rett etter scoringen så ned på telefonen for å skrive en oppdatering om målet, og når jeg så så opp igjen så at gjestene var i ferd med å ta en dødball ca 10 meter inne på egen banehalvdel. Hadde denne situasjonen oppstått umiddelbart etter avsparket, eller hadde det faktisk blitt dømt offside på målet? Det sto iallfall enten 3-0 eller 2-0.
I det 37. minutt kunne hjemmefansen på nytt juble, da en frekk lobb seilte over målvakten og i nettet til 4-0 (eller 3-0 dersom det forrige målet hadde vært annullert). Hjemmelaget fikk også nok en gang ballen i mål før pause, men denne gangen BLE det dømt offside, selv om jeg overhørte noen som mente dette måtte ha vært feil dømt.
Det sto altså fortsatt 4-0 eller 3-0 da lagene tok pause, og jeg etterhvert dristet meg til å spørre noen av spillerne for å få klarhet i hva stillinga faktisk var. Jeg fikk bekreftet at målet jeg var i tvil om var blitt godkjent, og at det dermed faktisk sto 4-0, så da slo jeg meg ned på tribuna og konsumerte en medbrakt vaniljecola.
Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortsette å føre an i andre omgang, og knapt tretten minutter etter hvilen kunne de igjen juble etter å ha økt til 5-0. Begge lag hadde både i pausen og i minuttene etterpå gjort flere bytter, og plutselig virket det som om IFK-erne fra Vänerns nordøsthjørne hadde funnet en oppskrift som virket, for i løpet av 100 sekunder fra 59:20 til 61:00 på min stoppeklokke ble både 5-1 og 5-2 scoret. Skulle vi få se en nokså sensasjonell opphenting?
Vi hadde underveis i kampen fått noen yderst få regndråper fra en relativt truende himmel, og disse hjalp ikke bare på skogbrannfaren, men slukket også gjestenes håp om å få flere trøstende mål. Med et drøyt kvarter igjen av kampen gikk derimot hjemmelaget opp i 6-2, og etter dette ble resten av kampen aldri særlig spennende.
Begge lag fikk nok noen svar (og kanskje noen nye spørsmål?) foran høstsesongen etter denne kampen, så da dommeren blåste av og det fortsatt sto 6-2 kunne de bare takke hverandre for i kveld og begynne forberedelsene til første seriekamp etter ferien. Selv hoppet jeg i bilen igjen og satte kursen vestover, og kom like før midnatt endelig hjem etter en usedvanlig fotballfylt ferie.
