KB Karlskoga FF - IFK Kristinehamn 6-2

Siste feriedag, og etter en enkel frokost i Kramfors satte jeg kursen sørover langs «efyran», før jeg etterhvert svingte innover i landet. Kom etter hvert fram til Alfred Nobels by Karlskoga, og fant meg en plass å spise litt før jeg inntok Nobelstadion for å se treningskampen mellom KB Karlskoga FF og IFK Kristinehamn.

Det som møtte meg var et riktig så imponerende stadionanlegg, med en svær overbygd sittetribune på den ene siden av en gressbane med løpebaner rundt, og en åpen ståtribune på motsatt langside. Siden dette var en treningskamp forventet jeg ikke allverdens med publikummere, men da kampen startet etter en meget spesiell myntkastvariant (Dommeren ga mynten til hjemmelagets kaptein, som så foretok selve myntkastet) var det faktisk rundt 60 frammøtte.

KB Karlskoga FF (KB står for Karlskoga og Bofors, klubbene som på sekstitallet fusjonerte og dannet denne klubben) spiller til vanlig i division 3, altså nivå 5, mens gjestene fra Kristinehamn huserer i divisjonen under. Divisjonsforskjellen ble raskt tydelig, men det var likevel de tilreisende som kom til den første store sjansen etter noen få minutter. Sjanser havner dessverre for de for anledningen rødkledte ikke i målprotokollen, men det gjør derimot sånt som det som skjedde etter et frispark i det niende minutt. 1-0.

Bare tre-fire minutter senere fikk så hjemmelaget et par kjappe hjørnespark, og på det andre av disse lyktes de igjen med å beseire Kristinehamns-forsvaret. 2-0.

Hjemmelaget fortsatte å ha en klar dominans ute på banen, og det var på ingen måte ufortjent da de i det 20. minutt på nytt fikk ballen i mål. Her ble jeg riktig nok litt i tvil om det faktisk ble dømt mål, ettersom jeg rett etter scoringen så ned på telefonen for å skrive en oppdatering om målet, og når jeg så så opp igjen så at gjestene var i ferd med å ta en dødball ca 10 meter inne på egen banehalvdel. Hadde denne situasjonen oppstått umiddelbart etter avsparket, eller hadde det faktisk blitt dømt offside på målet? Det sto iallfall enten 3-0 eller 2-0.

I det 37. minutt kunne hjemmefansen på nytt juble, da en frekk lobb seilte over målvakten og i nettet til 4-0 (eller 3-0 dersom det forrige målet hadde vært annullert). Hjemmelaget fikk også nok en gang ballen i mål før pause, men denne gangen BLE det dømt offside, selv om jeg overhørte noen som mente dette måtte ha vært feil dømt.

Det sto altså fortsatt 4-0 eller 3-0 da lagene tok pause, og jeg etterhvert dristet meg til å spørre noen av spillerne for å få klarhet i hva stillinga faktisk var. Jeg fikk bekreftet at målet jeg var i tvil om var blitt godkjent, og at det dermed faktisk sto 4-0, så da slo jeg meg ned på tribuna og konsumerte en medbrakt vaniljecola.

Herfra fikk jeg se hjemmelaget fortsette å føre an i andre omgang, og knapt tretten minutter etter hvilen kunne de igjen juble etter å ha økt til 5-0. Begge lag hadde både i pausen og i minuttene etterpå gjort flere bytter, og plutselig virket det som om IFK-erne fra Vänerns nordøsthjørne hadde funnet en oppskrift som virket, for i løpet av 100 sekunder fra 59:20 til 61:00 på min stoppeklokke ble både 5-1 og 5-2 scoret. Skulle vi få se en nokså sensasjonell opphenting?

Vi hadde underveis i kampen fått noen yderst få regndråper fra en relativt truende himmel, og disse hjalp ikke bare på skogbrannfaren, men slukket også gjestenes håp om å få flere trøstende mål. Med et drøyt kvarter igjen av kampen gikk derimot hjemmelaget opp i 6-2, og etter dette ble resten av kampen aldri særlig spennende.

Begge lag fikk nok noen svar (og kanskje noen nye spørsmål?) foran høstsesongen etter denne kampen, så da dommeren blåste av og det fortsatt sto 6-2 kunne de bare takke hverandre for i kveld og begynne forberedelsene til første seriekamp etter ferien. Selv hoppet jeg i bilen igjen og satte kursen vestover, og kom like før midnatt endelig hjem etter en usedvanlig fotballfylt ferie.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.