Varberg - Halmstad 1-2

Etter å ha forlatt dagens første kamp kjørte jeg rett til Varberg, enda jeg hadde svært god tid til kampen jeg skulle se. Parkerte ved stadion, tuslet ned til sentrum og konkluderte med at dette definitivt ikke var en by som var innenfor definisjonen på «fotballby», tuslet ut av sentrum, fant en butikk som hadde börek, og gikk tilbake til stadion og fikk kjølt meg ned litt i bilen før jeg gikk inn for å se allsvenskan-kampen mellom Varbergs BoIS og Halmstad BK.

Jeg hadde valgt plass ut fra å ville ha utsikt til både hjemme- og bortesupporterne, noe som hadde gitt meg den bonusen at jeg satt på skyggesida og slapp å bli mer stekt enn jeg allerede var. Jeg skjønte raskt at det var flaks at jeg satt i den enden av banen som var nærmest det utrolig dårlig plasserte bortefeltet, da hjemmesupporterne var en noe skuffende forsamling.

Da det var noen minutter til avspark trakk de tilreisende ultrasene plutselig et svært flagg over seg, og jeg fikk raskt en mistanke om hva som kom til å skje på innmarsjen. Joda, når spillerne kom ut på gresset ble det full fyr i svingen foran det som er rangert som nummer tre av de tre Hallands-derbyene (Både Halmstad og Varberg har de etterhvert sjeldne oppgjørene mot Falkenberg som sitt fremste hatoppgjør).

Varberg har for å si det mildt en tung sesong, og lå før denne kampen helt sist i serien etter 11 runder. Det var derfor en positiv overraskelse for meg å se hva de presterte på eget gress i dag. De var helt klart det førende laget, og jeg hadde stor forståelse for de stadige «Jäklar vilken tur dom har, Halmstad»-ropene som kom fra han som satt bak meg, for det var ikke tvil om at de mørkeblå hadde veldig mye marginer på sin side som gjorde at det ikke ble noen scoring til hjemmelaget i første omgang.

Det var for øvrig tydelig at et av de fremste angrepsvåpnene til grønntrøyene var En Som Kaster Langt™. Alle innkast de siste 20-25 metrene var jevngode med hjørnespark, eller faktisk i stor grad bedre enn hjørnespark, fordi kvaliteten på innleggene fra buen i hjørnet var alt annet enn god.

Det sto uansett fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg kjente at jeg rett og slett ikke orka å gå og stå i kø for å få kjøpt meg noe å drikke. Jeg holdt meg derfor på plassen min mens lagene var i garderoben og planla andre halvdel av kampen.

Foran 3822 tilskuere fortsatte kampen etter pause mye i samme spor, men fortsatt var det bortesupporternes innsats som var høydepunktet på arenaen. Jeg har vel sjelden sett en toppdivisjonskamp hvor hjemmesupporten så til de grader har blitt overkjørt av gjestene som det de ble her i dag, og når det er sagt: Halmstad er med all respekt ikke akkurat kjent som et supporterkulturens fyrtårn!

Etter hvert begynte faktisk noen unger på mitt felt av tribuna å prøve å mobilisere folk til å bli med på å heie fram «BoIS», med vekslende hell. Selv begynte jeg så smått å frykte at rekka med kamper med scoringer i igjen skulle bli avbrutt, men etter vel 80 minutter ble en blåkledd revet overende foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. 0-1 i det 82. minutt!

Varberg ble nå voldsomt stresset, men fikk etterhvert kontroll i hodene sine og fortsatte å male på. I det 89. minutt fikk de så et innkast langt framme, og den tidligere nevnte langkasteren gjorde seg klar. Kastet ble langt, ballen ble stusset videre, og så ble den hamret i mål til 1-1! Skulle man klare å få iallfall ett poeng likevel?

Spoiler alert: Det skulle man ikke. I en løpsduell bare minuttet senere slengte en av Varbergs spillere ut en fot i et forsøk på å klarere ballen ut bak mål. Det han istedet gjorde var å vippe den over egen keeper og i mål til 1-2. Som lagets trener sa til Discovery etter kampen «Vi bjuder på en straffspark och gör ett självmål. Då vinner man inga matcher…»

Etter noen spennende overtidsminutter ble kampen avblåst uten flere scoringer, og mens hjemmefansen kjapt forlot stadion ble de blå stående igjen og juble sammen med spillerne sine i flere minutter.

Jeg fant tilbake til bilen, svingte innom en butikk og fikset meg noen kalde bokser vaniljecola, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet i Göteborg, hvor jeg skulle planlegge morgendagens program som jeg ikke hadde spikret 100% ennå.

Degerfors - Varbergs BoIS 1-0

Etter en kort kjøretur fra ettermiddagens første kamp kom jeg fram til Degerfors, bare for å måtte lete litt etter hvor jeg skulle, fordi gata forbi Stora Valla var stengt i anledning noe markedsgreier som ble arrangert der.

Da jeg og Google maps var blitt venner igjen fant jeg meg selv sammen med flesteparten av publikum på ståtribunesida (Det var faktisk direkte påfallende hvor få som hadde valgt å kjøpe seg plass på sittetribuna) av stadion. Kjøpte meg en kryddkorv, og fant meg en plass hvor jeg kunne sitte.

Kun få minutter etter at kampen tok til fikk hjemmesupporterne juble. En kanonkule fra spiss vinkel gikk inn bak en fortvilet Varberg-keeper, og det sto 1-0.

Resten av omgangen var hjemmelaget et hakk kvassere hele veien, uten at de klarte å omsette dette i flere mål, likevel var det med en følelse av at dette var et fortjent pauseresultat vi fikk se lagene gå i garderoben.

I pausen fikk vi et lite cheerleading-show med Black Dragons før vi i andre omgang fikk se et mye mer tent Varbergslag komme på banen.

Om Degerfors var et hakk kvassere før pause, så var nå gjestene fra Halland minst like mye kvassere. Det var likevel ett punkt hvor de ikke var kvassere: Hjemmelagets keeper Jesse Öst vartet opp med klasseredning etter klasseredning, og de få (om noen) bortesupporterne måtte vantro se at deres gutter ikke klarte å omsette sjanser til mål.

Mot slutten av kampen fikk så hoveddommer et voldsomt markeringsbehov og det kom en rekke merkelige avgjørelser (Til alt hell i begge retninger, selv om jeg tror hjemmelaget ble litt hardere rammet enn gjestene). Dette fikk likevel ikke påvirket denne kampens resultat, og da fløyta til slutt gikk kunne både de to trivelige gubbene jeg hadde kommet i prat med under kampen og vel 1800 andre slippe jubelen løs.

Fotbollens hus