Ventetida inn mot kampstart i denne utrolig viktige kampen ble slått i hjel med å prate litt med den nye grupperinga Tromsøs yngre, som var nyoppstarta og hadde tatt plass med eget banner like ved siden av capotårnet. I god ultras-stil tok vi et anonymisert bilde av dem, som jeg lova å ikke publisere før etter kampen.
Da kampen kom i gang var det et ganske glissent Alfheim som møtte «Gutan» og de tilreisende rogalendingene. På bortetribuna var det selvsagt helt tomt etter hendelsen der for noen uker siden, men heldigvis hadde mange Viking-supportere valgt å bruke pengene sine på andre ting enn bortekamper i Arktis denne høsten, så de som hadde kommet fikk plass på enden av tribuna.
Herfra fikk de se sine mørkeblå helter komme ganske skjevt ut, da en av TILs rogalendinger satte inn 1-0 alt i det femte spilleminutt! Skulle det virkelig rakne for laget mange hadde spådd ville klare å forsvare fjorårets seriegull?
Resten av første omgang fortsatte de rødhvite å være klart best, men scoringer ble det ikke flere av. Alfheim-publikummet lot for øvrig Joe Bell, som på mystisk vis hadde sluppet unna rødt kort i forrige møte mellom lagene, få høre klart og tydelig hva man syntes om ham.
Etter to minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-0, og jeg tok en liten patrulje for å se om det var mulig å få tak i en pølse eller to. Køene var alt for lange til at jeg gadd å stå der, men jeg møtte den gamle TIL-helten Anders Jenssen som var helt enig i min analyse av første omgang: Hvorfor hadde ikke laget spilt på denne måten tidligere i høst?
Like etter at andre omgang var sparket i gang kom så snøen som hadde vært meldt, men heldigvis ble det ikke så store mengder at det ble liggende på bakken. Spillet fortsatte derfor uforstyrret, og 7 minutter inn i omgangen kunne vi på felt L igjen eksplodere i feiring. Igjen var det en rogalending som sto bak, og nå sto det altså 2-0!
Fem minutter senere fant Alexander Warneryd at som svenske kunne han ikke være noe dårligere enn lagkameratene sine, og sendte laget opp i 3-0! Telefonen min holdt for øvrig på å eksplodere med varsler om at folk hadde sett meg på TV i feiringen av målet.
«Denna e for Troy» runget over supporterfeltet til ære for Troy Nyhammer som ble stygt skadd av tidligere nevnte Bell da lagene sist møttes, og det store flertallet av de nærmere 5000 som var til stede følte nok at det var den mest fortjente seieren på år og dag man var i ferd med å innkassere.
Med et par minutter igjen av ordinær tid kom så det som måtte komme. Selvsagt fikk Viking en straffe også i denne kampen, og med 3-1 i det vi gikk inn i de fire tillagte minuttene var det på ny en viss spenning i kampen.
Var det ikke spennende nok, så kom det nok et mål tre og et halvt minutt på overtid. 3-2. Skulle det rakne? Uavgjort ville være et kriseresultat for begge lag, men heldigvis blåste dommeren raskt av etter at spillet var satt i gang igjen. Kampen endte 3-2 og det var tid for feiring, for anledningen ledet av nettopp Troy Nyhammer, som selv om han så mest glad ut også virket litt rørt over hyllesten!
Jeg fikk ordna meg skyss til flyplassen, og satte meg der strategisk til for å sikre at Viking-spillerne fikk et siste glimt av rødhvite striper på vei hjem for å forberede seg til møtet med nok et rødhvitt lag, denne gang i Champions League.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar