Sunnanå SK - Skellefteå FF 2-3

Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.

Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!

Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.

Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.

Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.

Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.

Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).

Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Östersund - Skellefteå FF 1-0

Etter en god natts søvn i Trysil satte jeg kursen videre nordøstover, og etter noen ganske så begivenhetsløse timer kom jeg fram til Øst-Trøndelags hovedstad. Her lokaliserte jeg stadionet hvor Östersunds FK spiller sine kamper i Superettan og tidligere har spilt både Allsvenskan og europacup, men hvor jeg nå skulle se kamp i Division 2 (Altså nivå 4) mellom IFK Östersund og Skellefteå FF.

På det ganske så imponerende stadionet var det i dag svært tynt med folk, men jeg kunne levende se for meg hvor livlig det måtte ha vært både på de to langsidene og ikke minst på kortsidetribunene som var tilrettelagt for stående supportere på ÔFKs store kvelder. Inn mot kampstart kom det likevel litt fler sigende, og rett etter at det svært alternative myntkastet var tatt (Dommeren brukte gulkortet som «mynt») kom plutselig en hyggelig romsdaling bort og hilste, så da fikk jeg selskap av det som viste seg å være Endre gjennom førsteomgangen.

Ute på banen syntes jeg innledningsvis gjestene fra Västerbotten så kvassest ut, men de maktet ikke å omsette dette overtaket til scoring, og da gikk det selvsagt slik at rett før halvtimen var spilt fikk hjemmelaget scoret. Det sto 1-0, og brorparten av de noe over hundre frammøtte applauderte heftig.

Til pause takket Endre for selskapet og dro videre til en annen kamp på en bane han ikke hadde besøkt tidligere, mens jeg så meg mer rundt på stadionet her. I kiosken var det så lang kø at siden jeg ikke visste om de godtok kontanter som betaling droppet jeg å kjøpe noe.

I andre omgang spaserte jeg litt rundt på de ulike tribunene, men bortetribunen i sørenden av stadion var grundig inngjerdet så helt rundt kom jeg meg ikke. Jeg fikk likevel kikket grundig på motsatt kortende, og oppdaget at noen hadde gjort genistreken å legge brennende bluss ned på tredekket under ståfeltet. Neppe veldig smart, men heldigvis hadde det ikke fått verre følger enn noen solide svimerker.

Ikke uventet viste det seg mot slutten av kampen at med en 1-0-ledelse ble det plutselig veldig vanskelig for hjemmelagets spillere å holde seg oppreist, mens gjestene på sin side malte mer og mer på i jakten på utligning. På overtid ble også keeper med opp på et par dødballer, men det ville seg ikke for de svartkledde, og dermed sto det fortsatt 1-0 da dommeren til slutt blåste av kampen, etter at det også hadde vært litt knuffing etter et lite sammenstøt.

Mens glade IFK-ere jublet for seier, hastet jeg ut av stadion, kjørte på en liten sightseeingtur, og dro deretter på nok en kamp.

Selv om jeg bare tok mobilbilder på denne kampen kan du se litt fler av dem her.