Robertsfors IK - Sävar IK 6-0

Etter en rolig start på påskeaften ble kursen satt nordover fra Umeå, mot nabokommunen Robertsfors (Kjent som hjemstedet til bandet Sahara Hotnights). Her tok jeg først en visitt på Systembolaget, før jeg navigerte meg fram til Stantorsvallen, hvor det skulle spilles kamp i distriktsmesterskapet i Västerbotten mellom Robertsfors og Säver.

Det hadde vært litt forvirring i forkant om kamptidspunktet, men da jeg fant noen å spørre fikk jeg bekreftet at avspark skulle være 1300, og ikke 1400 som det opprinnelig hadde stått i noen sosiale medier. Jeg slo av en prat med flere lokale folk som lurte på hva som hadde lokket en nordmann dit, og fikk forklart litt om groundhopping og alt rundt det.

Da det var klart for avspark hadde det samlet seg bra med folk på de to tribunene nord for kunstgressbanen, og jeg tok meg også dit for å få knipset bilde av myntkastet. Mens hjemmelaget er nyopprykket og skal spille i division 4 kommende sesong holder gjestene til to divisjoner lenger ned, så favorittstempelet på de rødsvarte var absolutt til stede. Det tok heller ikke lang tid før de levde opp til dette, og det ble raskt etablert et solid press foran Sävars mål.

Rett før vi passerte ti spilte minutter lyktes hjemmelaget endelig med å trenge gjennom de rødhvites forsvar og sette inn 1-0. Ledelsen kunne så mange ganger blitt økt, men gjestenes målvakt hadde litt flaks og litt skills, så lenge klarte han å stå imot, men etter 33 minutter av kampen måtte han igjen gi tapt da 2-0 kom etter et frispark.

Ikke veldig lenge senere kom også 3-0, men dette så jeg litt dårlig ettersom jeg akkurat da hadde ukas tredje opptreden hos NRK Radio, denne gangen i Ukeslutt. Jeg var fortsatt på tråden med dem da lagene gikk til pause, men jeg gikk altså ikke glipp av så mye mer enn 3-0-scoringen.

Da hjemmelaget og dommerne var kommet ut på banen igjen viste det seg at de tilreisende ikke hadde hørt fløytesignalet, men etter en liten patrulje inn i garderoben dukket de opp igjen. Dessverre for dem var det lite som tydet på at vi skulle få noen snuoperasjon etter hvilen, faktisk var det bare spilt 45 sekunder av andre omgang da Robertsfors gikk opp i 4-0.

Gode keeperprestasjoner kombinert med avslutninger av ymse kvalitet førte til at 5-0 ikke kom før det 54. spilleminutt, og så kom også 6-0 etter et skikkelig kremangrep drøye tre minutter senere. Robertsfors fortsatte å prøve, og det var når sant skal sies litt utrolig at ikke ledelsen hadde blitt enda større, men ballen ville virkelig ikke i mål flere ganger.

I motsatt ende av banen fikk Sävar noen halvmuligheter på dødballer, men disse ble utnyttet alt for dårlig, og dermed sto det fortsatt 6-0 da kampen ble blåst av. Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen mot Umeå igjen, hvor det etter litt avslapning var klart for en bedre påskemiddag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Bureå IF - Vebomarks IF 0-1

Etter å ha forlatt Norrvalla suste jeg sørover på Efyran, og svingte etter et drøyt kvarter inn mot Bureå. Her fant jeg raskt fram til fotballbanen, hvor treningskampen mellom Bureå IF og Vebomarks IF allerede hadde vart i rundt ti minutter da jeg kom fram til banekanten.

Også her var det et overraskende godt oppmøte av tilskuere, og faktisk også ei lita stillastribune hvor de mest varmblodige hadde slått seg ned. Det hadde blitt rimelig kjølig i denne aprilkvelden, så de aller fleste hadde valgt å bli stående i håp om at det ville gi litt mindre varmetap.

Ute på kunstgresset bølget spillet fram og tilbake, og knapt ti minutter etter at jeg hadde ankommet var det gjestene som skal spille kommende sesong på nivå 7, divisjonen under vertskapet, som kunne juble. Ballen ble kranglet i mål i motsatt ende av banen fra der jeg sto, og det hadde blitt 0-1.

Rett før pause dukket plutselig en fyr opp og spurte om det var jeg som var «norsken». Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte det, og fikk da overrakt både skjerf, lue og buff fra Bureå IF. Så mange av mine forfedre fra før midten av attenhundretallet som kom fra nærområdet her, så var jo det høyst passende!

Det var fortsatt ettmålsledelse til de grønnsvarte da lagene fikk gå i garderoben for en liten pust, og jeg benyttet anledningen til å avtale med dommeren at det var OK at jeg gikk på en liten fotosafari rundt banen etter pause. Lysforholdene var dessverre litt utfordrende, men jeg fant ut at det uansett ville være bedre enn å bare stå på ordinær publikumsplass.

Andre omgang ble dessverre ingen stor forestilling. Utenom en svært god redning fra hjemmelagets målvakt var stort sett det eneste minneverdige som skjedde at en Bureå-spiller fikk en klarering der det gjør aller mest vondt. Heldigvis medfører smeller der sjelden langvarige fravær, så etter å ha vridd seg litt på bakken kom han i gang igjen.

Det siste kvarteret av kampen ble akkompagnert av ivrig såpebobleblåsing fra publikumsplass, uten at dette sørget for flere mål. Det sto dermed fortsatt 0-1 da dommeren blåste av, og det var en noe misfornøyd gjeng i hvite trøyer som takket motstanderne og dommertrioen for kampen og innsatsen, for det var nok ingen tvil om at de hadde planlagt å se sterkere ut enn dette nå når sesongstart nærmer seg.

Selv hoppet jeg igjen i bilen og tok fatt på dagens siste etappe, mot Umeå hvor de neste nettene skulle tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sunnanå SK - Skellefteå FF 2-3

Etter mye om og men hadde påskeplanene blitt noe endra, så etter en god frokost skjærtorsdag satte jeg kursen østover og krysset grensa til Sverige. Etter litt «slektshopping» (Jeg kjørte innom den knøttlille bygda hvor tippoldefaren min ble født i 1835, og passerte også muligens gjennom hjemstedet til kona hans) kom jeg fram til Skellefteå, og lokaliserte en sjappe som solgte kebab som jeg tok med og spiste på parkeringa utafor fotballbanen hvor det snart skulle spilles treningskamp mellom Sunnanå SK og Skellefteå FF.

Jeg var ute i god tid, så jeg rakk å se meg litt rundt på anlegget før kampstart, og kunne blant annet se det flotte hovedstadionet her på Norrvalla som dessverre ikke brukes noe særlig fordi gresset ikke tåler at man trener på det. Ellers var her også en fotballhall med en litt mindre bane, men jeg lot meg fortelle at det var planlagt en ny full 11-er hall noen hundre meter unna. På dagens kamparena lot jeg meg overraske av at det også her var en flott tribune, og inn mot kampstart strømmet det på med folk som plasserte seg her. Jeg møtte en representant fra Skellefteå FF som overrakte meg et skjerf, og så kunne jeg stolt sjekke inn i Futbology og få badge for 1000 besøkte stadioner!

Da kampen kom i gang var det første som skjedde at Sunnanås målvakt holdt på å pådra seg rødt kort. Han rev overende en motstander som var på vei gjennom, men var heldig og slapp unna med det gule. Ikke lenge etter overlistet de blå Skellefte-forsvarets offsidelinje, og han som smatt gjennom kunne i det fjerde spilleminutt juble for å ha sendt laget sitt opp i ledelse 0-1.

Sunnanå fortsatte å totalt ignorere at det var de som på papiret var det svakeste laget, og fremsto svært gode. Bortelaget (som altså var bortelag på sin egen hjemmebane) kjempet seg dog etter hvert inn i kampen igjen, og etter tjue minutters spill kom 1-1 etter et litt fikst hjørnespark.

Foran vel 200 tilskuere (Hockeyfeberen har altså ikke tatt helt kontroll over byens idrettspublikum) overtok nå de svartkledde (som for øvrig er en av den tidligere TIL-spissen Ieltsin Camões' tidligere klubber!) mer og mer ute på banen, før en liten sluttspurt fra Sunnanå ikke førte til noe som helst, så lagene gikk til pause fortsatt med 1-1 i dommerens bok.

Etter pause scoret så Skellefteå et mål jeg rett og slett gikk glipp av. Om dette var fordi jeg var distrahert av en journalist fra lokalavisa eller bare fordi SFFs feiringer var av det svært nøkterne slaget vet jeg ikke, men det hadde iallfall blitt 2-1 uten at jeg fikk det med meg.

Med et lite kvarter igjen av kampen var det SSKs tur til å score på corner. Skellefte-forsvaret var litt passive, og etter en god del fram og tilbake endte ballen i mål til 2-2 (som jeg altså trodde var 1-2).

Division 2-laget hadde likevel ikke gitt opp å sette byrivalen fra divisjonen under på plass. Med 82:45 på min stoppeklokke ble 2-3 stanget inn etter et flott angrep, og nå ble det faktisk jublet litt!

Kampen ebbet ut uten flere scoringer, og jeg hastet mot bilen for å komme meg videre til kveldens neste kamp, og første kryss i lista på vei mot de neste tusen stadionbesøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Krokom Dvärsätts IF - Dorotea IF/Vilhelmina IK/IFK Kyrktåsjö 2-1

Etter en kjapp kjøretur fra den dramatiske kampen vi hadde starta lørdagen med kom vi til Hissmovallen nesten et kvarter for sent til avspark i division 5-kampen mellom Krokom Dvärsätt og samarbeidslaget Dorotea/Vilhelmina/Kyrktåsjö (Som forresten holder til i Västerbotten, men spiller i den jämtlandsk/härjedalske serien).

Vi hadde akkurat rukket å komme oss inn på et helt fantastisk fint anlegg før første mål kom, og det var hjemmelagets fans som kunne juble fordi laget deres hadde tatt ledelsen 1-0, ifølge stadionuret rett etter det var spilt 17 minutter. Mens spillerne feiret scoringen kunne jeg selv feire at dette var mitt stadion nummer 950 i Futbology-appen.

Ute på den strøkne gressmatta gikk spillet fram og tilbake, før det var bortelagets tur til å juble, da de etter å ha ligget under i ti minutter utlignet til 1-1.

Balansen i regnskapet holdt seg dog bare i vel tre minutter, før målscorer Sjöö igjen fikk nettkjenning. 2-1, og denne gangen var det en virkelig flott scoring vi hadde fått se.

Ettmålsledelsen holdt seg til pause, og siden jeg hadde valgt shorts som dagens benklær ble kursen raskt satt mot bilen for å hente litt myggspray før andre omgang. Etter å ha fått impregnert leggene tok jeg en tur inn på kiosken og skaffet meg en liten is (Selvsagt hadde André også en sticker om hat mot is), samt oppdaget at de andre hadde funnet en vesteråling som hadde bosatt seg her i Jämtlands dype skoger.

Etter pause syntes jeg nok hjemmelaget hadde et lite overtak, men det varte og rakk uten at det kom noe særlig med store målsjanser. De to dommerne (Samme ordning som jeg så i Jönköping i mai) fikk rettmessig stoppet flere (og kanskje også urettmessig noen) angrep for offsider, og jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at det ikke skulle bli flere mål.

Med knapt ti minutter igjen av kampen skulle så tidligere nevnte Sjöö igjen få muligheten til å score. KD fikk straffespark, og han la ballen til rette på straffemerket. Skuddet endte dog med å gå høyt over, og det ble ikke noe hattrick nå iallfall.

Resten av kampen skjedde det ikke noe nevneverdig, og dermed sto det fortsatt 2-1 til grønntrøyene da dommeren blåste av. Jeg fikk lastet de andre inn i bilen igjen, og etter en kjapp middag på det lokale vertshuset ble kursen satt videre mot Norge og Helgeland, hvor turen skulle avsluttes med to kamper søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sollentuna FK - Team TG 1-3

Etter å ha sovnet litt tidligere enn planlagt lørdag kveld ble søndagsmorgenen brukt til å få blogget ferdig fra de to kampene jeg hadde sett, før jeg på ny dro ut på jakt etter fotballkamper å se. Første etappe var ikke så veldig lang, og jeg kunne snart parkere og innta Norrviken IP hvor det skulle være Ettan-kamp mellom Sollentuna FK og Team TG.

I gårdagens første kamp var det to omstridte klubber som møttes, mens i dag var det bare bortelaget som ikke står så høyt i kurs hos de som mener fotball handler om tradisjoner og ikke penger. TG i navnet til klubben som holder til i Umeå står nemlig for Thoréngruppen, et privatskolekonsern som nylig har skiftet navn (Så ingen blir vel overrasket om det også kommer forslag om navneskifte for fotballklubben og de andre idrettslagene i dette konglomeratet.)

Dagens kamp var ganske viktig for begge klubbene, da ingen av dem har hatt noen god sesongstart. Faktisk sto begge uten noen poeng etter sesongens tre første kamper, så en trepoenger i dag ville være ekstremt viktig. Foran et rimelig fåtallig publikum var det gjestene fra Västerbotten som kom best i gang, da de alt etter 40 sekunder satte et hjørnespark rett i mål til 0-1!

Jeg fant nå ut at det faktisk var en del bortesupportere på plass, både en med et grønt skjerf, og en med et trykkluftshorn. Det kom etter hvert også noen som hang opp et supporterbanner for SFK, og dette gjorde tydeligvis underverker, for like etterpå, i det 15. minutt kom 1-1.

Det er mulig hjemmefansen burde hengt opp fler bannere, for det tok ikke mer enn sju-åtte minutter før de tilreisende hadde slått tilbake og satt ballen i mål til 1-2.

Jeg tok nå en grovtelling av publikum, og fant ut at det var ganske nøyaktig 100 personer på plass. Om man ganger de 20 minuttene som gjensto av 1. omgang med 100 personer får man ca 33 timer som var totalt bortkastet. Det skjedde lite, og da dommeren blåste til pause sto det fortsatt 1-2.

Andre omgang ble også ganske hendelsesfattig, og da jeg overhørte en sent ankommet far spurte sin arving om hvem som hadde vært best så langt hadde jeg litt lyst å bryte inn og si «ingen». Etter 73 minutter av kampen satte så Team TG inn 1-3, og det lille som var igjen av spenning virket ganske borte.

Om jeg hadde gitt opp, så skal Sollentuna ha all ære for at de ikke gjorde det. De sortkledde satte inn et voldsomt trøkk mot slutten, men ballen ville ikke i mål, så da dommeren til slutt sa at nok var nok etter vel fem tilleggsminutter, så sto det fortsatt 1-3, og bortelaget kunne juble.

Selv var jeg tom for strøm på mobilen, så i stedet for bilder av feiringa ble det straka veien bort til bilen, og så kunne jeg sette kursen sørøstover mot Södertälje for helgas siste kamp i hovedstadsområdet.

Flere mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.

Frösö - Täfteå 1-4

Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg på en liten sightseeingutflukt til Frösö kyrka, før jeg inntok dagens andre kampåsted. Ute på den store øya i Storsjön parkerte jeg og inntok baneområdet hvor det skulle spilles nok en kamp i Division 2 Norrland, men nå altså mellom Frösö IF og Täfteå IK.

Da jeg parkerte utenfor anlegget her som av Kald Kaffe er kåret til å inneha et av Sveriges verste sponsornavn la jeg merke til at bilen som kom bak meg inneholdt en fører jeg mente å ha sett før. Joda, det var AD1 fra forrige kamp som nå skulle være AD1 også på denne kampen! Uansett, det er altså Lövsta idrottspark som er det opprinnelige navnet på stadionet her, og banen hvor jeg skulle se kamp var en relativt kjip kunstgressbane av den typen det går tretten av på dusinet. Dette ble ekstra frustrerende av at det lå en tilsynelatende strålende gressbane rett bakom, men her kunne man tydeligvis ikke spille.

Rett før kamp kom det en liten regnskur, men det var heldigvis et lite tak jeg kunne gjemme meg under foran bortegarderoben, så jeg holdt meg tørr, og når kampen startet ga regnet seg. Tross at været hadde bedret seg, jeg hørte i det fjerne noe som lignet veldig på torden, og det var nok av mørke skyer å se, så jeg var langtfra sikker på at det kom til å forbli tørt til kampen var over.

Ute på kunstgresset fikk jeg raskt inntrykk av at det var västerbottningene som var best, men de lyktes ikke med å overliste hjemmelaget i sine svart/rosa drakter. Det var nok derfor ekstra frustrerende da en felling foran mål medførte et straffespark som sikkert ble satt i mål til 1-0 etter halvspilt førsteomgang.

Mer å skrive hjem om skjedde det egentlig ikke før pause, og jeg gikk inn på kiosken på klubbhuset bare for å konkludere med at jeg ikke gadd å kjøpe noe nå, men heller sparte meg til en matbit på veien mot Trondheim senere på kvelden.

Da lagene kom tilbake etter hvilen virket det som om Täfteå hadde bestemt seg for at de måtte klare å utnytte overtaket de hadde vist på banen bedre. Det tok under tre minutter fra kampen var blåst i gang til de vartet opp med en nydelig scoring som ga 1-1 og balanse i regnskapet.

To og et halvt minutt senere var det så et frispark som ble kriget inn i mål, og 1-0 var snudd til 1-2.

I forbindelse med dette målet fikk Frösö-keeperen seg en smell i overkroppen, og det var lenge usikkert om han var i stand til å fortsette. Det virket ikke som om laget hadde noen reservekeeper, noe som nok gjorde terskelen for at han skulle kaste inn håndkleet svært høy, og han bet tennene sammen og fortsatte.

At målvakten ikke var helt 100% fit var likevel neppe avgjørende for at kampen endte som den gjorde, for gjestene hadde nå tatt mer eller mindre helt over. Rett før stadionuret passerte timen spilt kom 1-3 etter et nytt flott angrep, før også de tilreisende fikk en skade som tok litt tid å behandle, og jeg skjønte at det kom til å bli rikelig med overtidsminutter i dag.

I det 75. minutt tok Täfteå en kort corner som endte med scoring og 1-4, og nå forsvant i praksis alle spor av spenning i kampen.

Tross utsikt til tap og en regnbyge som kom like før full tid: De to ungguttene som hadde ei tromme og en paraply i nordenden av banen dro på med «Vi hatar Täfteå»-synging på slutten, men til ingen nytte.

Etter åtte lange og våte minutter overtid endte kampen 1-4, og mye tyder på at hjemmelaget må tilbinge 2025 en divisjon lavere i den svenske fotballpyramiden enn den inneværende sesongen.

Jeg forlot stadion og fant tilbake til bilen, og satte kursen tilbake mot Norge, klar for å heie Tromsø fram til seier på Lerkendal dagen etter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Östersund - Skellefteå FF 1-0

Etter en god natts søvn i Trysil satte jeg kursen videre nordøstover, og etter noen ganske så begivenhetsløse timer kom jeg fram til Øst-Trøndelags hovedstad. Her lokaliserte jeg stadionet hvor Östersunds FK spiller sine kamper i Superettan og tidligere har spilt både Allsvenskan og europacup, men hvor jeg nå skulle se kamp i Division 2 (Altså nivå 4) mellom IFK Östersund og Skellefteå FF.

På det ganske så imponerende stadionet var det i dag svært tynt med folk, men jeg kunne levende se for meg hvor livlig det måtte ha vært både på de to langsidene og ikke minst på kortsidetribunene som var tilrettelagt for stående supportere på ÔFKs store kvelder. Inn mot kampstart kom det likevel litt fler sigende, og rett etter at det svært alternative myntkastet var tatt (Dommeren brukte gulkortet som «mynt») kom plutselig en hyggelig romsdaling bort og hilste, så da fikk jeg selskap av det som viste seg å være Endre gjennom førsteomgangen.

Ute på banen syntes jeg innledningsvis gjestene fra Västerbotten så kvassest ut, men de maktet ikke å omsette dette overtaket til scoring, og da gikk det selvsagt slik at rett før halvtimen var spilt fikk hjemmelaget scoret. Det sto 1-0, og brorparten av de noe over hundre frammøtte applauderte heftig.

Til pause takket Endre for selskapet og dro videre til en annen kamp på en bane han ikke hadde besøkt tidligere, mens jeg så meg mer rundt på stadionet her. I kiosken var det så lang kø at siden jeg ikke visste om de godtok kontanter som betaling droppet jeg å kjøpe noe.

I andre omgang spaserte jeg litt rundt på de ulike tribunene, men bortetribunen i sørenden av stadion var grundig inngjerdet så helt rundt kom jeg meg ikke. Jeg fikk likevel kikket grundig på motsatt kortende, og oppdaget at noen hadde gjort genistreken å legge brennende bluss ned på tredekket under ståfeltet. Neppe veldig smart, men heldigvis hadde det ikke fått verre følger enn noen solide svimerker.

Ikke uventet viste det seg mot slutten av kampen at med en 1-0-ledelse ble det plutselig veldig vanskelig for hjemmelagets spillere å holde seg oppreist, mens gjestene på sin side malte mer og mer på i jakten på utligning. På overtid ble også keeper med opp på et par dødballer, men det ville seg ikke for de svartkledde, og dermed sto det fortsatt 1-0 da dommeren til slutt blåste av kampen, etter at det også hadde vært litt knuffing etter et lite sammenstøt.

Mens glade IFK-ere jublet for seier, hastet jeg ut av stadion, kjørte på en liten sightseeingtur, og dro deretter på nok en kamp.

Selv om jeg bare tok mobilbilder på denne kampen kan du se litt fler av dem her.

Karlstad - Umeå 1-0

Ny dag, ny tur over grensa. Denne gangen gikk turen ganske rett østover, og etter noen timer kom jeg fram til bydelen Klara i Karlstad. Her ligger Tingvalla idrettspark, og etter å ha inntatt en liten brønsj i bilen gikk jeg inn her for å se nivå 3-matchen mellom IF Karlstad Fotboll og Umeå FC.

Det første jeg fikk se etter jeg kom inn var en enorm panne med hamburgere og pølser, og jeg begynte nesten å angre på at jeg nettopp hadde spist. Jeg hadde likevel et lite håp om at jeg skulle klare å bli sulten igjen til det var tid for pause, så jeg inntok tribunen og tok anlegget i nærmere øyensyn. Den majestetiske hovedtribuna bar preg av å være bygget i en annen tid, men gjorde fortsatt nytten. Motsatt lå det en tretribune, og i den ene svingen sto det to stillastribuner. Ved siden av scoringstavla hang det et stort skilt som gjorde det klart at dette også var hjemmebane for Carlstad Crusaders, amerikansk fotball-laget som i 2015 vant Champions League! Det er kanskje et stykke derfra til Ettan norra, en av to avdelinger på nivå tre i svensk ligasystem. (Men snart er det slutt. Stadion skal rives og erstattes med et nytt på andre sida av europaveien.)

Da kampen ble blåst i gang konstaterte jeg at det ikke var så aller verst med folk tilstede, og vi fikk se hjemmelaget komme best i gang. De første ti minuttene var ballen omtrent ikke på Karlstads banehalvdel, men etter at jeg påpekte dette i en tweet tok selvsagt gjestene fra Västerbotten over i en periode.

Like før omgangen var halvspilt kikket jeg ned på mobilen et øyeblikk, og hørte nesten med en gang folk på tribunen bryte ut i jubel. Hjemmelaget hadde gått opp i 1-0, til stor glede for storparten av de fremmøtte. Selv hadde jeg altså ikke sett hva som skjedde.

Mer som var verdt å nevne skjedde det ikke før pause, så da dommeren sendte lagene i garderoben tuslet jeg bort mot hamburgergrillen med håp om å få tak i noe kjøtt. Da jeg kom fram pågikk det hektisk utdeling av burgere til ballguttene, og i tillegg viste det seg at man hadde feilberegnet gassforbruket totalt. Panna ble kald, det tok lang tid å få varmet flere burgere, ikke alle ballhenterne hadde fått burger ennå (og de måtte jo på plass igjen før andre omgang startet), så det begynte å bre seg en viss krisestemning rundt kioskområdet. Til alt hell fikk man fyrt det opp igjen og fikk gjennomlunket noen burgere såpass at både ballhenterne og vi som hadde kjøpt fikk spist det som kanskje ikke var noe kulinarisk høydepunkt, men iallfall førte meg fra nivået ganske mett til stappmett.

Mett ble jeg uansett, og jeg tok igjen plass på tribuna, med håp om å få sett flere scoringer i andre omgang enn jeg hadde gjort i første. Spoiler alert: Verken jeg eller de 447 andre tilskuerne fikk se noen scoringer i andre omgang. Umeå fikk fem minutter på overtid et frispark fra meget farlig posisjon, men klarte ikke å utnytte dette til å få utlignet, og kampen endte dermed 1-0, og jeg kunne haste videre til dagens neste kamp. (Etter at han som stekte burgere faktisk hadde spurt om den ble grei, tross leveranseproblemene i pausen.)