Etter den korte kjøreturen fra dagens første kampfant jeg en parkeringsplass ikke langt fra stadion i Sundsvall og trasket bort mot inngangen mens jeg så at været så skumlere ut enn det hadde gjort hele dagen. Etter å ha blitt visitert fant jeg plassen min på tribuna, og så at jeg kunne være glad jeg hadde tak over hodet til Superettan-kampen mellom GIF Sundsvall og Nordic United.
Stadionet i Sundsvall ligger veldig sentrumsnært, og er noe av en arkitektonisk raritet. Mens den søndre tribuna er helt inkludert i et kontorbygg ligger de andre tre tribunene mer for seg selv. Hadde det ikke vært for snøen som gjorde oppvarminga ganske utrivelig hadde jeg virkelig kost meg her.
Da kampen startet tok snøværet til, men lenge så det ut til at banen skulle klare å håndtere været. De nyopprykka fra Södertälje så slett ikke ufarlige ut, og tross at de bare hadde 1 supporter på bortefeltet tror jeg han koste seg. Hjemmefansen som sto uten tak over hodet hadde på sin side rikelig motivasjon til å synge og hoppe for å holde varmen mens de heiet «Giffarna» fram.
Etter et drøyt kvarter kom det så et mål, og det var den ene bortesupporteren som kunne juble! 0-1, og de rødsvarte spillerne stormet ufint nok rett mot hjemmefansen for å feire rett foran dem.
Etter dette begynte snøen å legge seg på banen, og jeg fryktet for hva som skulle skje videre. Det ble spilt ti minutter etter scoringen, men så skjedde det uunngåelige. Dommeren blåste av, og etter litt konferering ved sidelinja forsvant spillerne inn i garderoben. En traktor entret så banen og begynte å fjerne snø fra området foran målene, men vi så fra tribuna godt at han slet med å holde unna mot de hvite lagene som la seg på kunstgresset.
Etter ei stund kom dommeren ut og kikka litt på forholdene, og etter at han hadde forsvunnet inn igjen fikk vi høre fra speaker at en beslutning om hva som skjedde videre ville komme om ca tjue minutter. Når de tjue minuttene hadde gått kom det beskjed om at vi måtte vente nye tjue minutter, og jeg gikk nå ut for å se om det fortsatt var matservering i teltet bak tribuna. På veien dit møtte jeg ingen ringere enn Erik Niva, og litt starstruck hilste jeg på ham, før jeg gikk inn i teltet og fant ut at det bare var drikke som ble solgt her nå, så da sto jeg over.
Jeg gikk tilbake på tribuna, og prata litt med en som lot til å ha vært med på det meste sammen med GIF Sundsvall, og omtrent ti minutter etter annonsert tid kom endelig beskjeden vi hadde forventet: Kampen ville ikke bli spilt ferdig i dag, men man skulle prøve på nytt dagen etter.
Ganske skuffet, men i det minste litt fornøyd med å ha fått besøkt det kanskje verste stadionet å komme meg til av de to jeg fortsatt manglet på nivå to i Sverige, tuslet jeg tilbake mot bilen, og fortsatte på et forferdelig føre på motorveien mot Hudiksvall ferden hjemover, nå med en innlagt overnatting på et ridesenter i Bollnäs!
Siste natt tilbakelagt i Umeå, og gjennom et langt mer vinterlig landskap enn da jeg tok turen på fredag kjørte jeg sørover mot Sundsvall. I Timrå, kommunen som kanskje er mer kjent for hockeylaget sitt, svingte jeg av, og fant etter hvert fram til en kunstgressbane hvor det skulle være treningskamp mellom Söråkers FF og det som viste seg å være de facto B-laget til Älgarna-Härnösand IF.
Jeg hadde stusset litt på at division 3-laget Älgarna skulle spille treningskamp mot et lag fra division 5 bare tre dager etter at de hadde hatt årets første kamp i serien, men da jeg så lagoppstillingen så jeg at det var ingen av navnene fra kampen skjærtorsdag som skulle i aksjon nå. Jeg gjettet derfor at dette var noen form for B-lag, selv om klubben så vidt jeg kunne se i terminlistene hos Medelpads Fotbollförbund bare hadde ett seniorlag for herrer i aksjon i seriesystemet. Dette fikk jeg også bekreftet senere på dagen.
Inn mot avspark strømmet det til overraskende mange tilskuere, og vi var rundt femti som fikk se en ganske jevnspilt førsteomgang, der det kanskje var hjemmelaget som kom til noen av de største mulighetene. Den største sjansen trodde jeg kom da en av de rødsvarte stormet forbi gjestenes forsvar, men til min og vertskapets støtteapparats store forbauselse ble det avvinket for offside. Jeg er nesten 100% sikker på at spilleren var på egen banehalvdel da pasninga ble slått, men når slike feil gjøres på toppnivå i Norge kan de vel også skje på laveste nivå i Sverige…
Feil skjedde derimot ikke da hjemmelaget i det 37. spilleminutt fikk et frispark fra distanse som ble vippet inn i feltet, og headet i stolpen og inn. 1-0, kanskje noe overraskende.
1-0 sto seg til lagene gikk i garderoben for å varme seg litt, og jeg fulgte etter å ha hentet et par hansker i bilen etter dem og fikk sjekket ut sanitæranlegget litt før det igjen var tid for fotball. De grønnhvite hadde tydeligvis bestemt seg for å slå knallhardt tilbake, og etter tre minutter av andre omgang kom 1-1 på corner.
Bare ett minutt senere var det gjestenes tur til å få frispark, og de utnyttet kynisk at Söråker ikke hadde sikret seg mot at det skulle tas raskt, og satte det inn i et bortimot åpent mål mens hjemmelagets keeper var opptatt med å dirigere muren. 1-2, og stor frustrasjon hos vertskapet.
De tilreisende fra länshovedstaden hadde nå helt tatt over, og rett før timen var spilt scoret de igjen på dødball, nå en ny corner. Med 1-3 så jeg små sjanser for at Söråker skulle komme tilbake.
Var ikke sjansene små nok fra før, så ble de ikke noe større av at 1-4 kom på nok en corner i det 69. minutt.
Mot slutten kom Söråker til noen fler sjanser, men da disse ikke ble utnyttet kom typisk nok også 1-5 i mot, etter at en av de grønnhvitstripete stormet oppover høyrekanten og gjorde alt selv før han avsluttet i mål. Rett før klokka bikket nitti minutter fikk så Älgarna også en straffe, og da denne gikk inn til 1-6 var alt virkelig avgjort.
Spillet ble bare så vidt satt i gang etter dette før dommeren blåste av, og mens spillerne gikk mot garderoben med 1-6 i kofferten hastet jeg mot bilen og satte kursen videre mot Sundsvall for nok en kamp denne dagen.
Etter gårdagens jubileumsfeiring våknet jeg langfredag i AirBnB-stua jeg hadde hyrt, og satte etter en liten frokost kursen sørover på E4. Etter noen timer kom jeg fram til Sundsvall, parkerte, fant meg en hamburgersjappe, og tuslet tilbake mot parkeringa mens jeg gomla i meg fries og burger. Det var deretter klart for å gå over gata og innta banen hvor det skulle være serieåpning i division 3 (Altså nivå fem i den svenske fotballpyramiden) mellom Svartvik og Cosmos.
«The Mighty Cosmos» som bortelaget liker å omtale seg selv som hadde etter at jeg så dem i aksjon i den jämtlandske division 4 i fjor rykket opp, og det var altså nå duket for debut på nivået over. Jeg hadde vært ute i veldig god tid, så jeg slo i hjel ventetida med å snakke med folk fra begge klubber, mens sola skinte og truet med å gjøre dette til årets første kamp som endte med at jeg ble solbrent!
Med eneste inngang til banen gjennom en «snurreport» ble innmarsjen ikke akkurat enkel å gjennomføre, men et par minutter over tre ble kampen blåst i gang. Innledningsvis så Cosmos riktig så friske ut, men det ble litt for unøyaktig i det avgjørende øyeblikket, og Svartvik så ut til å ha en relativt grei oppgave med å holde gjestene i sjakk.
Svartviks angrep ble etter hvert hyppigere og hyppigere, og jeg mistenkte etter hvert at Cosmos kunne ende opp med å få et ublidt møte med den regionale fotballserien de nå spilte i. Ute på kunstgresset som ligger under en kilometer unna stadionet til byens stolthet, GIF Sundsvall, fikk vi knapt hundre som hadde møtt opp så se vertskapet få ballen i mål etter et frispark knapt tjue minutter ut i kampen. Heldigvis for laget fra Östersund ble de reddet av assistentdommerens flagg denne gangen.
Like heldige var de ikke rett etterpå. Etter å ha mottatt et tilbakespill ble den svært rutinerte målvakten til Cosmos litt for nølende med å sparke ballen ut, og dermed rakk en av rødtrøyene fram for å blokkere utsparket. Blokkeringen ble helt perfekt, og ballen trillet rolig i mål til 1-0!
Etter å ha tatt ledelsen så Svartvik seg aldri tilbake. De kontrollerte nå det meste som skjedde, og i det 32. spilleminutt kom også 2-0, denne gang som følge av et hjørnespark.
Et hjørnespark var også det som overmannet Cosmos knappe seks minutter senere, og med 3-0 mistenkte jeg at kampen nok på det nærmeste var over.
Vi fikk ikke flere mål i første omgang, og mens spillerne gikk i garderoben (Nå var porten åpnet på gløtt så man slapp kødannelse i sluseporten) kjente jeg at det hadde kommet snikende en sur vind som gjorde at faren for solbrenthet hadde blitt betydelig mindre ettersom jeg nå måtte ha hetta på meg for ikke å fryse ihjel.
Andre omgang er det lite å fortelle om. Keeper Keita mer enn gjorde godt for den tabben han leverte på 1-0 ved flere ganger å levere noen helt fantastiske redninger. Svartvik virket riktig nok som om de gikk litt på sparebluss, men uansett kom Cosmos også til noen muligheter, men ingen av dem klarte å ta knekken på hjemmelagets forsvar, og dermed sto det fortsatt 3-0 da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen.
Jeg fant tilbake til bilen, og mens en tung busstur inn i landet ventet bortelaget tok jeg fatt på ferden langs Höga kusten tilbake til Umeå, hvor jeg skulle tilbringe to netter til før jeg forlot byen for denne gang.
På vei sørover igjen etter ferie nordpå tok jeg en omvei gjennom Sverige, og etter 60 mil i tjukke skogen ankom jeg Medelpads hovedstad (og Västernorrlands største by) Sundsvall. Etter en lekker kinesisk middag entret jeg en buss i riktig retning, og kom etter noen minutter til Kubikenborgs Idrottsplats.
Etter å ha trasket litt rundt på det flotte anlegget, hvor det var en rekke ulike baner ikke bare for fotball, men også for bueskyting og baseball, bl.a., fikk jeg bekreftet at dagens kamp mellom Kubikenborgs lag i Division 4 og Essvik skulle spilles på kunstgresset. Litt skuffende, all den tid det lå en strålende gressbane like inntil, men etter litt søking fant jeg ut at den først og fremst brukes av «Kubens» damelag.
Da kampen startet kan det ikke ha vært langt unna 100 mennesker tilstede, og det ble fort tydelig at kampen betød mye for begge lag. Selv om Alnö har tatt et fast grep om førsteplassen i serien har det hendt før at lag har kollapset på høsten, så det var derfor viktig for begge lag med tre poeng i dag for å henge på i toppen. Før avspark hadde for øvrig to av spillerne en kort markering med en minnetrøye, og hjemmelaget spilte også med hvite bånd (siden de hadde sorte ermer ville sorte bånd funket dårlig), jeg antar dette gjaldt en avdød lagkamerat eller noe.
Etter fem minutters spill fikk de grønnkledde ballen i mål, men jubelen ble kortvarig da assistentdommer hadde vinket for offside. Det kom få protester, så det var nok riktig også.
Like før det var spilt 20 minutter kom så kampens første tellende scoring, og denne gangen var det hjemmelaget som kunne juble. Sviktende kommunikasjon kombinert med sviktende vurderinger i Essvik-forsvaret (herunder keeper) medførte at en av de Harstad IL-stripete enkelt kunne nikke ballen over keeper og i mål.
Flere scoringer ble det ikke før pause, og jeg kunne rusle bort i kiosken for å prøve litt av det brede utvalget i «breddesnadder». En litt kjip kanelbolle ble mer enn oppveid av en helt episk punsjbolle!
Jeg tok igjen plass i mitt hjørne av banen med sola i ryggen, og fikk herfra se gjestene utligne bare tre minutter etter hvilen. Igjen var det en merkelig keeperinngripen som måtte til, faktisk var foranledningen til målet slett ikke ulikt det som skjedde før 1-0, men avslutningen var enda enklere (Egentlig minte begge scoringene meg litt om 0-2-scoringen på Bleik søndag…).
Utover i andre omgang hadde begge lag flere sjanser, og spillet bølget frem og tilbake. Lufttemperaturen var ikke veldig høy denne tirsdagskvelden, men temperaturen ute på banen ble etter hvert ganske høy, og ganske ufortjent ble dommeren gjentatte ganger skyteskive for spillernes frustrasjon. Ut fra det jeg så var han fullt på høyde med dem hva gjaldt nivå, og jeg vil berømme ham for å gi svært gode tilbakemeldinger på hvorfor han dømte som han gjorde i flere situasjoner.
Var det noe som skuffet meg denne kvelden, så må det sies å være kvaliteten på dødballene. Begge lag utnyttet etter min mening de muligheten de fikk slik alt for dårlig. Med unntak av en corner som endte i mål like før slutt, men ble avvinket for offside, så var utbyttet av dødballene svært magert. (Etter å ha finstudert videoen fra denne situasjonen må jeg si dommerne også her later til å ha gjort en god jobb)
Flere mål ble det altså ikke, og jeg kunne pakke sammen og tusle tilbake til busstoppet og komme meg tilbake til sentrum for en god natts søvn før retur til Oslo.
