Etter knappe tre kvarter kjøring fra dagens første kamp kom vi endelig fram til helgas hoveddestinasjon. Vi skaffa oss en lett lunsj, og foretok deretter litt sightseeing før vi endelig kjørte opp og parkerte utenfor det imponerende stadionet hvor det skulle være kamp i Ettan Södra, altså svensk nivå 3, mellom Åtvidaberg og Ängelholm.
Som sagt var det et massivt stadion som møtte oss, og det var tydelig at klubben med to SM-gull og to cupmesterskap hadde en stolt historie, som de siste årene ikke helt hadde vært fulgt opp sportslig. Vi hadde kjøpt oss plasser på den verna nordtribuna, og etablerte en liten base her, mens vi konkluderte med at det neppe ble så fullt at vi ikke kunne ferdes litt rundt omkring underveis.
Da kampen kom i gang var det lenge ganske jevnt ute på kunstgresset. På tribuna var det derimot de fem-seks unge syngende supporterne fra Åtvidaberg som styrte showet.
Kanskje det var støtten fra klacken som gjorde at hjemmelaget fikk den boosten de trengte til å gå opp i 1-0 i det 21. spilleminutt, og herfra syntes jeg egentlig de var best resten av kampen. En ettmålsledelse er likevel sjelden noe særlig trygg, og det var nok mange i publikum som trakk et lettelsens sukk da denne ble doblet til 2-0 fem minutter før pause.
Før dommeren sendte lagene inn gjennom spillertunnelen under hjemmefansens tribune fikk også gjestene fra Skåne ballen i mål, men dette ble avvinket for offside. Det sto dermed fortsatt 2-0 da spillerne fikk et kvarters hvile, og vi fikk se at i Åtvidaberg er kaffe definert som en del av helsetilbudet.
Etter pausen kom Ängelholm veldig påskrudd ut, og alt etter ett minutt fikk de straffespark. Straffen ble først reddet, men returen ble lirket inn til 2-1 og ny spenning i kampen.
Omtrent halvveis inn i andre omgang jublet så gultrøyene på ny. Ballen lå i nettet bak ÅFF-målvakten, men lå gjorde også en blåkledd spiller som hadde blitt sparket i hodet i det akrobatiske avslutningsforsøket. Dommeren mente dette hadde vært farlig spill, og hjemmelaget var reddet for nå.
Det var ikke mer enn 12 minutter av kampen da 3-1 kom som resultat av et nydelig innlegg som bare var å dytte i mål. Flesteparten av de 1135 som hadde møtt opp i dag jublet, og én av dem fikk enda mer grunn til å juble like etterpå da det ble kunngjort at en med et loddnummer som ikke engang lignet litt på dem jeg hadde kjøpt.
I det stadionuret passerte 81 spilte minutter kom så 4-1, og nå var det virkelig over. Ängelholm satte faktisk inn en liten sluttspurt, men det virket ikke som om de selv trodde på at de skulle hente inn tre mål, og resultatet ble uansett at de ikke hentet inn et eneste, og dermed endte det hele 4-1 på den ærværdige fotballbanen.
Vi fant raskt tilbake til bilen, og satte kursen tilbake til overnattingsstedet, nå via en pitstop i Linköping, hvor vi til vår store forferdelse oppdaget at søndagens planer måtte kastes om på fordi en kamp var flyttet fra 12 til 16.
Etter en god natts søvn i etasjen over en stall spratt vi lørdag morgen opp, fikk i oss litt frokost, og satte kursen sørøstover mot Östergötland. Etter en liten avstikker til Mjölby for å se på potetrundkjøringa der passerte vi en militær flyplass hvor det var flyshow og hvor det krydde av folk som ville se på jetjagere som gjorde halsbrekkende manøvre. Vi fortsatte sørover til vi kom til en middelalderkirke hvor vi svingte motsatt vei, og vips hadde vi parkert utenfor en perle av en fotballbane hvor det var klart for kamp i division 6 mellom Hägerstad og Slätmon.
Det var duket for noe av en topp- mot bunn-batalje her, så etter å ha betalt oss inn (Etter litt smisking gikk det greit å betale kontant) forventet vi noe av en målorgie, også basert på hvordan lagenes målforskjell så ut. Langs den ene langsida på banen, som for øvrig var noe preget av en invasjon av villsvin sist vinter, var det flere benker, en liten terrasse, og også en relativt nybygd liten tribune, så det var nok av muligheter for å sitte.
Da kampen kom i gang ble det som forventet ganske enveiskjørt i favør hjemmelaget. Gjestene forsvarte seg lenge godt, men da 1-0 kom rett før kvarteret var spilt ble det litt «ketsjup-effekt», og det begynte å renne ukontrollert på. 2-0 og 3-0 kom i rask rekkefølge i det 22. og 23. spilleminutt, og vi 50-60 som var tilstede fikk også se 4-0 med 27:20 på stoppeklokka mi, før 5-0 kom rett etter halvtimen var spilt.
Før det ble pause hadde vi også fått det sjette og det syvende til hjemmelaget, og dermed sto det altså 7-0 når lagene fikk hvile seg litt. Jeg undret meg virkelig på hva man som trener sier til laget sitt i en sånn situasjon. Du har sluppet inn sju mål på en knapp halvtime, og nå venter nye tre kvarter med fotball hvor vel lite tyder på at veldig mye skal forandre seg. Motivasjonen kan umulig være på topp!
Etter hvilen gikk det fem minutter før vi igjen fikk se ballen i mål, og nok en gang var det hjemmelaget som kunne juble. 8-0 var et faktum som resultat av et hjørnespark.
Så, bare tre minutter etter dette skjedde det: Slätmon hadde redusert til 8-1! Jeg mistenkte at dette nok ikke var starten på noen mirakuløs opphenting, og da et flott skudd ga 9-1 i det 57. spilleminutt ble mine mistanker styrket.
De blåhvitstripete (horisontale striper er et undervurdert draktdesign!) fortsatte å produsere sjanser, og hadde blant annet minst tre treff i tverrliggeren i løpet av kampen, samt også noen stolpetreff. At ledelsen ikke var større var dermed ganske utrolig, men i det min klokke passerte 68:40 kom endelig 10-1, før også 11-1 kom fem minutter senere.
I sluttminuttene fikk vertskapet to scoringer til, og dermed sto det hele 13-1 da kampen var over. En tung dag «på jobb» for de gulsvarte, mens Hägerstad fortsetter å herje i kampen om en retur til division 5.
Mens spillere og dommer takket hverandre for kampen fant jeg og mine kumpaner raskt tilbake til bilen, og satte kursen videre mot dagens neste kamp, som egentlig var turens hoveddestinasjon.
En times tid etter avreise fra formiddagskampen i Dalarna var jeg på plass i Sandviken, og parkerte utenfor Göransson Arena, den store bandyhallen som er selve navet i stadionområdet. Etter å ha skrevet ferdig bloggpost fra kampen jeg hadde sett gikk jeg meg en runde i nabolaget, og kikket litt på det gamle VM-stadionet fra 1958 som nå er redusert til å være bandyarena, før jeg stilte meg ved inngangen og venta til klokka ble fire så jeg slapp inn for å se Superettan-matchen mellom Sandviken og Norrköping.
Hele grunnen til at jeg hadde orka å reise helt inn hit denne helga var at Jernvallen, som stadion her heter, var det siste stadionet på svensk nivå to som jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på. Det var dermed litt av en milepæl som inntraff da jeg sjekket inn i Futbology, under en uke unna at det var ni år etter at jeg første gang så kamp i den svenske toppfotballen.
Etter å ha vært innom kiosken og skaffet meg en is og en Trocadero tok jeg anlegget i nærmere øyensyn, og bestemte meg for å stille meg på kortsida. På langsida foran bandyhallen var det ei sittetribune hvor enden var forbeholdt de stående syngende, og motsatt av denne var det også en mindre ståtribune uten tak. Bortesupporterne var plassert motsatt diagonalt fra hjemmefansen, og fra min posisjon var det stort sett de sistnevnte man hørte noe til, selv om det så ut som om også de tilreisende drev med ymse.
Etter innmarsj var det en markering av noe slag som kanskje de på sittetribunen hørte hva var. På resten av anlegget var speaker helt umulig å høre, og når heller ikke storskjermen sa noe om hvorfor spillerne stilte seg ærbødig opp rundt midtsirkelen er det ikke godt å vite hva som skjedde.
Mens hjemmefansen hadde røyklagt litt tidlig under innmarsjen, så kom bortesupporterne med et banner, haugevis av konfetti, og også litt blå og hvit røyk omtrent da kampen starta. Noe av konfettien landa på banen, men innledningsvis gjorde ingen noe med dette.
Ute på kunstgressmatta var det i begynnelsen av kampen ganske jevnt, men jeg satt med en følelse av at serielederne fra «Peking» (Som altså er et kallenavn på Norrköping, og ikke som Runar Søgaard trodde, Kinas hovedstad) hadde et litt høyere nivå inne enn vertskapet, som for øvrig også henger godt med i kampen om opprykkskvalifisering etter sesongen. Det tok likevel over tjue minutter før vi fikk noen virkelig action, og til glede for flesteparten av de frammøtte (Som tross at stadion så ganske fullt ut nok bare var en brøkdel av de over 20 000 som var til stede da de samme to lagene møttes på VM-stadionet like ved i 1957) hadde de rødhvite fått straffe. Denne ble satt i mål, og etter halvspilt førsteomgang sto det 1-0.
Når det først var stopp i spillet etter straffen benyttet man anledninga til å spa vekk litt konfetti foran bortefeltet før kampen fortsatte, og deretter fortsatte kampen mye i samme spor som før. De blåhvite kom stadig til skumle angrep, men sluttproduktet ble stort sett for dårlig, og jeg syntes da vi nærmet oss pause at det så ut til å bre seg litt frustrasjon i laget. Den mest effektive kuren mot dette er en scoring, og halvanna minutt på overtid kom den, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk i garderobene.
Jeg benyttet pausen til å kjøpe meg et nytt rødhvitt skjerf (Uten logo, så jeg også kan bruke det i TIL-sammenheng), og han i merch-utsalget virka litt misunnelig da jeg kunne røpe at skjerfet skulle få bli med til Brighton på europacup-kvalifisering om et par uker.
Da andre omgang starta var jeg tilbake samme sted som jeg hadde stått i første halvlek, og kunne herfra observere at en ganske betydelig andel av de syngende hjemmesupporterne fortsatt var på do eller på puben eller noe annet lurt sted da IFK Norrköping scoret 1-2 med 47:35 på stadionuret.
Ca halvveis ut i omgangen beveget jeg meg så mot motsatt ende av stadion, der hvor utgangen var, for å komme meg raskt avgårde når kampen var over. Herfra fikk jeg se gjestene ta helt over, samtidig som fler og fler av de rødkledde tilskuerne begynte å bevege seg hjemover. Da 1-3 kom i det 66. spilleminutt bare for å bli fulgt av 1-4 5-6 minutter senere tiltok folkevandringen kraftig, mens det stadig ble sunget fra bortesupporterne.
De som gikk tidlig hjem gikk ikke glipp av stort. Helt på tampen klarte Sandviken å få noen halvsjanser, men da dommeren blåste av kunne bortefansen juble for å ha vunnet 1-4, og mens jeg hasta mot bilen for å ta fatt på 6 timers kjøretur hjemover hørte jeg gledesscenene utspille seg i fullt monn bak meg.
Etter å ha forlatt dagens første kamp dro jeg videre sørover, og etter noen svært slitsomme kilometre hvor jeg delte veien med tusenvis av syklister kom jeg meg endelig inn på en annen vei. Google var så snille at de foreslo et par småveier også senere, så med unntak av et lite parti inn mot Motala gikk kjøreturen ganske greit. Etter ankomst til byen hvor kampen jeg nå skulle se fant jeg meg en matbit, før jeg kjørte og parkerte utenfor anlegget hvor kampen i division 3, altså nivå 5 i det svenske seriesystemet, mellom Mjölby AI FF og IFK Västervik skulle spilles.
Ved ankomst snakket jeg med noen trivelige MAI-folk, og fikk klarsignal for å gå rundt og fotografere underveis i kampen. De ble for øvrig mektig imponerte da jeg kunne fortelle at jeg ikke var fotograf for bortelaget, men faktisk samlet på fotballbaner og medregnet denne var oppe i 1038 baner jeg hadde sett kamp på.
Anlegget jeg hadde inntatt var riktig så fint, med en stilig overbygd tretribune over de gamle garderobene, mens lagene som skulle i aksjon heller brukte noen nyere garderober i et nærliggende bygg. På området var det også tennishall, hockeyhall og banen var omkranset av løpebaner for friidrett. Det eneste som trakk ned var at det var lagt kunstgress i stedet for naturgress innenfor løpebanene.
Før avspark fikk vi et minutts stillhet for å hedre en mangeårig ildsjel i Mjölby, og så var det klart for at jeg skulle se mitt trettiende IFK spille kamp! Gjestene fra østkysten har startet sesongen svært tungt og bare tatt to poeng, og det ble raskt klart at det var vertskapet som var favoritter. Kampen var totalt enveiskjørt, og da 1-0 kom rett før det var spilt 11 minutter var det høyst fortjent.
Det var på grunn av det klare favorittstempelet litt rart å se i hvor stor grad Mjölby falt sammen etter å ha tatt ledelsen. Plutselig var IFK-erne fullt på høyde med hjemmelaget, og i det 28. spilleminutt kom utligningen til 1-1! Vertskapet var rystet, men ingen kan påstå at dette var ufortjent, selv om målet kanskje kom litt ut av det blå.
1-1 holdt seg til pause, og jeg klarte å få forhandlet meg til å få handle med kontanter i en ellers Swish-basert kiosk. Siden jeg ikke hadde mindre enn en tjuekrone, og kioskpersonalet ikke hadde vekslepenger, så ble det to Piggelin, noe som egentlig ikke var negativt i det hele tatt. (Norske isprodusenter: Hvis dere vil ha pengene mine må dere lisensiere produksjon av Piggelin!)
Foran noe jeg tror måtte begynne å nærme seg 200 tilskuere kom Mjölby igjen best i gang etter hvilen, og 6 minutter etter pause fikk vi se Västervik-keeperen gjøre en klassisk feilvurdering der han løp ut for å ta ballen, men ikke rakk den før angrepsspilleren som kom løpende og dermed kunne dytte ballen inn i et tomt mål. 2-1.
Etter et lite kvarter fikk vi så det som kanskje var kampens største mulighet som ikke ble mål. Et hjørnespark fra de gule gubbarna ble headet resolutt i stolpen, men ballen gikk altså ikke inn.
Etter 63 minutter av kampen kom så 3-1, og jeg trodde at nå var det over og ut for de tilreisende. MAI satte nå også i gang med et veritabelt bombardement av den stakkars målvakten fra Småland, men ikke snakk om at det ble scoring. Når da dommeren ga gjestene et straffespark etter 82 minutter og dette gikk inn til 3-2 så jeg for meg at dette kunne bli et blytungt poengtap for hjemmelaget.
Ikke uventet gikk de blåhvite «all in» på slutten for å prøve å få utlignet, men fire minutter på overtid var det de lokale som kunne juble for scoring. 4-2 sto det på måltavla, og dommeren blåste av raskt etter at spillet var satt i gang igjen.
Jeg satte kursen nordover igjen, ble på ny rammet av sluttfasen av Vätternrundan, men kom meg til slutt både til et sted å få litt mat, og i hus igjen så jeg kunne få samlet krefter til søndagens fotballkamper.
Etter å ha dratt fra kampen i Norrviken havnet jeg i en grusom kø på E4 inn mot Stockholm, men da jeg kom ut på andre sida var det heldigvis nesten ingen biler i min retning. (Inn mot byen var det derimot enda verre trafikk på veien sørfra enn det hadde vært nordfra). Jeg rakk derfor med god margin å komme meg inn på stadion i Södertälje for å se kamp i division 2 mellom Syrianska og Sleipner.
Stadionet var virkelig lekkert, med en svær sittetribune på den ene sida, og godt med ståplasser motsatt. Det var bare sittetribunen som var åpen i dag, og selv om vi som var der hadde spredt oss godt utover virket det rimelig tomt på en tribune med kapasitet til nesten 3500 mennesker når vi bare var ca en prosent av dette på plass.
Syrianska, som så sent som i 2013 spilte i Allsvenskan og var de syriansk-svenske fotballklubbenes flaggskip, har de senere år både hatt sportslig og økonomisk motgang og siden 2020 vært henvist til å spille på det fjerde nivået i svensk fotball. Det var nok dette som gjenspeilet seg i det manglende publikumsoppmøtet, men det at det var påske virket nok også noe inn.
Da kampen kom i gang gikk spillet litt fram og tilbake, men etter ti minutter fikk gjestene satt ballen i mål etter et hjørnespark. 0-1, og mye frustrasjon blant de mest engasjerte på tribuna.
Resten av første omgang syntes jeg Sleipner så sterkest ut, men det eneste nevneverdige som skjedde var at en due bæsjet på meg.
Det sto derfor 0-1 både ute på banen og mellom duene og meg da det ble pause. Jeg så at kiosken nå var åpen, men fant ut at jeg skulle heller prioritere en ordentlig middag på vei tilbake til Bålsta etter kampen.
Etter pause virket Syrianska langt mer påslått enn de hadde vært i første omgang, mens jeg begynte å mistenke laget fra Norrköping for å prøve å safe inn seieren, og eventuelt øke ledelsen hvis en anledning bød seg gjennom en kontring. Denne anledningen kom aldri, og da 1-1 ble skutt i mål fra langt hold i det 79. minutt fikk jeg høre at speaker ikke bare var entusiastisk da han presenterte lagoppstillingen!
I sluttminuttene prøvde begge lag hardt å få seg et vinnermål, men tross at en Syrianska-spiller pådro seg direkte rødt kort etter en horribel takling på midtbanen fikk vi ikke flere mål, og begge lag kunne sånn mellomfornøyd takke for kampen med 1-1 på tavla.
Jeg satte som tenkt kursen tilbake via et spisested, og holdt på å bli kraftig forsinka da bommen over Hjulstabron gikk ned rett foran bilen min, men heldigvis bestemte båten seg for å vente litt til, så bommen åpna seg igjen og jeg kunne returnere relativt etter tidsskjemaet.
I fjor tilbragte jeg den første helga i oktober i Stockholm for å groundhoppe litt og i tillegg få med meg en Elfsborg-kamp, og jammen hadde jeg ikke gjort det samme nå i år! Jeg hoppet på et fly til Arlanda, tok bussen til samme leilighetskompleks som i fjor, og tok deretter et lokaltog sørover gjennom den svenske hovedstaden til jeg kom til forstadskommunen Haninge. Her fant jeg meg en liten buffetmiddag før jeg dro ut til Torvalla IP hvor det skulle spilles kamp i division 2 (altså nivå 4) mellom IFK Haninge og IK Sleipner.
Da jeg kom fram ventet jeg på parkeringsplassen til Terje dukket opp med sin leiebil, så jeg kunne deponere snacksen og brusen jeg hadde kjøpt der under kampen. Sammen entret vi så arenaen, og oppdaget at kampen ikke skulle spilles på den banen vi hadde trodd på forhånd, som var en kunstgressbane med løpebaner rundt. Det viste seg nemlig at det på det som på Google maps så ut som en megasliten gressbane var det nå en ganske ny kunstgressmatte med en liten tribune ved siden av, og det var her kampen skulle spilles.
Vi tok plass på tribuna, og så at i det ene hjørnet av banen hadde en liten gjeng unger plassert seg med en improvisert tromme samt noen flagg og bannere, og anført av en pjokk med megafon kom det en jevn strøm av lyd herfra. Det viste seg raskt at det ikke bare var her det kom lyder denne fredagskvelden. Helt foran på tribuna satt det to karer med hver sin ølboks, og fra den ene av disse kom det med ujevne mellomrom noen voldsomt engasjerte Haningesupporter-sanger, tidvis avbrutt av en voldsom uling fra et lufthorn han blåste i.
Selve kampen var ikke ventet å bli spesielt spennende. Hjemmelaget hadde alt vunnet serien og var klare for opprykk, mens gjestene var trygt plassert midt på tabellen. Etter avspark ble det raskt klart at det var vertskapet som var favoritter, og da de etter et lite kvarter tok ledelsen 1-0 var det på ingen måte ufortjent.
Resten av første omgang fikk vi ikke flere mål, selv om begge lag produserte noen sjanser. IFK Haninge viste hvorfor de var seriemestere og så klart sterkest ut, men ballen ville altså ikke i mål for dem. Gjestene fra Norrköping kom til noen muligheter, men klarte ikke å utnytte dem, og det sto dermed fortsatt 1-0 da det ble pause.
Da andre omgang startet tok det under to minutter før en kort corner endte med scoring, og det var hjemmelaget og deres fans som kunne juble for å ha økt ledelsen til 2-0.
Knappe ti minutter inn i omgangen ble så det lille av spenning som gjensto fjernet, da et skudd snek seg gjennom hendene til bortelagets målvakt, så det sto 3-0. I det 59. minutt reduserte riktignok gjestene til 3-1 på et frispark, men det var nok ingen av de omlag 70 frammøtte som trodde dette skulle påvirke sluttstillingen.
Til konstant lyd fra de unge supporterne fortsatte hjemmelaget å føre an, men flere mål fikk vi ikke.
Det sto dermed fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av, og mens spillerne hastet mot garderoben i den kjølige høstlufta fikk jeg Terje til å kjøre meg til en togstasjon nært hotellet hans, så jeg kom meg i hus for å samle krefter til lørdagens kamper.
Etter å ha forlatt stadionområdet i Finspång hadde jeg en liten halvtimes kjøretur før jeg var i Norrköping, og da jeg nærmet meg åstedet for dagens andre kamp innså jeg at jeg hadde vært veldig smart ved å plotte inn en parkeringsplass i stedet for stadion som mål på GPS-en min. Da jeg svingte inn her viste det seg at jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente, her var det nemlig akkurat én parkeringsplass igjen, så jeg dumpet bilen og labbet ned gata til stadion hvor det skulle spilles Allsvenskan-kamp mellom IFK Norrköping og Göteborgs Atlet- & Idrottsselskap, bedre kjent som GAIS.
Dette var faktisk sjette gang jeg skulle se bortelaget spille (og det sjette stadionet jeg så dem spille på!), mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg (og et nytt kryss på lista mi over IFK-er jeg har sett). Etter å ha funnet riktig inngang stusset jeg litt på at det var så lite kø, og da jeg kom inn på tribunen skjønte jeg hvorfor: Det var rikelig med ledige plasser på det over 17000 seter store stadionet.
Slik det skal være på et ordentlig stadion var de syngende hjemme- og borte-supporterne plassert på hver sin kortside. Det er mulig jeg ble litt påvirket av hvor jeg satt, men det virket for meg som om lydtrykk pr hode var betraktelig høyere hos de tilreisende enn hos de litt imponerende mange i motsatt ende av banen. De grønnsvarte kom likevel til kort da de prøvde å overdøve klubbhymnen før innmarsj.
Jeg har etterhvert sett nok fotballkamper til å skjønne at når ultrasene forsvinner under en såkalt «OH» (et banner/flagg/seil som legges over hodene til folk så man ikke ser hva som skjer under det) før avspark, så kommer det til å skje ting som politi og fotballforbund ikke ser med blide øyne på. Da kampen startet var det likevel ikke annet å se fra bortefeltet enn litt flekking av ræv mot banen, og ellers holdt man seg til synging.
Ute på banen var det lenge vanskelig å utpeke ett lag som overlegent det andre. Begge lag hadde et par kurante sjanser, men ellers var det ikke akkurat noen minneverdig kamp jeg hadde dratt for å se. Høydepunktet i første omgang var kanskje da hjemmelagets medisinske personell hissset seg opp mot fjerdedommeren fordi sistnevnte stoppet ham fra å løpe ut og se til en skadet Daniel Eid før det ble stopp i spillet.
For meg som hadde fem-seks timers kjøring foran meg etter kampen var selvsagt avspark 1400 fint, men for supportere som liker pyroteknikk skapte det litt stusselige arbeidsforhold. Da det ble futtet av noen bluss klokka 1435 var effekten omtrent null, annet enn et par av politifolkene på stadion fikk gått seg en liten runde.
Kampen var altså fortsatt målløs da det ble pause, og siden jeg ikke hadde sett noe mer spennende enn korv i kiosken bak tribuna valgte jeg å holde meg på plassen min i stedet for å utforske serveringstilbudet.
Da kampen igjen ble sparket i gang lignet det vi så lenge på førsteomgangen. Jeg overhørte at de som satt bak meg mente dette var en «skitmatch» og at de burde fått betalt for å være der og se på den, og jeg var nesten tilbøyelig til å være enig med dem.
I det 69. minutt kom så det som gjorde kampen verdt billetten. Tim Prica kriget seg forbi eller mer eller mindre gjennom GAIS-spiller etter GAIS-spiller, og skjøt til slutt ballen i mål! 1-0 til «Peking», og stor jubel hos de blåhvite.
GAIS presset etter dette voldsomt på for utligning, men da tilleggstiden til slutt var over sto det fortsatt 1-0, noe som om jeg skal dømme på reaksjonene derfra hadde fått IFK-keeperen til å juble litt mot bortefeltet bak seg.
Jeg forlot stadion, og mens jeg gikk mot bilen begynte det å småregne, før himmelens sluser åpnet seg for fullt i det jeg hadde kommet ut på hovedveien! Takk og pris for at dette været ikke hadde kommet en liten time tidligere. Veien tilbake til Oslo ble ganske så begivenhetsløs, og når sant skal sies er vel intet nytt godt nytt når man kjører bil!
Femkampershelga i Sverige hadde iallfall vært en suksess, og jeg har nå kun de to nordligste kamparenaene igjen før jeg kan si at jeg har fullført Allsvenskan.
Nok en natt tilbragt i en strålende AirBnB, og nok en tidlig morgen for å komme meg videre til et län jeg aldri hadde besøkt før. Denne gangen fortsatte ferden nordover fra Småland til jeg kom til Östergötland, og etter å ha tatt noen dristige (noen vil kanskje si dumdristige) rutevalg som hadde ført meg via et par mil med grusvei kom jeg fram til Finspång rett nord for Norrköping, hvor det var klart for treningskamp mellom division 6 (nivå 8)-laget Reijmyre IF og Vånga IF fra nivået over.
Eller, klart og klart, da jeg kom fram til arenaen ble jeg umiddelbart litt skeptisk da det tross at det bare var en liten halvtime til avspark ikke var en sjel å se. Heldigvis dukket det plutselig opp en fyr som gikk inn med en stol under armen gjennom en dør i gjerdet jeg ikke hadde sett, og like etter kom først ett fotballag og så ett til. Her ble det kamp!
Grosvads Idrottspark var et inngjerdet område med en lang rekke anlegg for ulike aktiviteter. Her var en kombinert friidretts- og fotballbane med stor tribune integrert i garderobebygget, her var bandybane, her var bueskytterbane, her var ishall, like utenfor gjerdet var det discgolfanlegg og badeland, og ikke minst var her altså en kunstgressbane hvor det skulle spilles kamp denne søndags formiddagen. (Sikkert også flere andre anlegg jeg ikke så i farta)
Da avspark nærmet seg hadde vi faktisk såvidt blitt flere tilskuere rundt banekanten enn det var spillere på banen, men jeg mistenkte at kvaliteten på fotballen vi skulle få se kunne komme til å bli noe påvirket av den kraftige vinden som passerte banen litt på skrå i lengderetningen. Sjelden har jeg hatt mer rett i en forutanelse!
Det var bortelaget (som spilte i en grell kombinasjon av grønne shorts og lilla bortetrøyer) som skulle ha vinden i ryggen i første omgang, og det ble raskt klart at om ikke divisjonsforskjellen var i deres favør fra før, så ville vinden absolutt være til stor hjelp ute på banen. Det tok faktisk ganske nøyaktig 80 sekunder fra avspark til ballen første gang lå i mål bak Reijmyre-keeperen og det sto 0-1.
Vel seks minutter senere kom 0-2, og i praksis var det jeg bivånet spill mot ett mål. Vinden var ikke bare til hjelp, jeg så flere tilfeller der de lilla ble lurt av at ballen fikk mer fart enn de hadde beregnet, og jeg tror faktisk ledelsen kunne blitt større med litt mer normale forhold i lufta. Vi måtte kanskje delvis derfor vente helt til det 29. minutt før det igjen ble scoring, og selvsagt var det Vånga-folket som igjen kunne juble for mål og 0-3.
0-3 sto seg til pause, og jeg fant en vegg å skjule meg for vinden bak mens jeg ventet på at spillet skulle bli gjenopptatt. Jeg la samtidig merke til at enkelte av de parkerte ekstramålene rundt banen nå og da flyttet litt på seg, og var litt bekymret for om kampen ville la seg fullføre.
Mine bekymringer begynte ganske raskt etter at andre omgang hadde startet å materialisere seg som virkelighet. Det ble flere stopp i spillet som følge av at målet i nordøstenden av banen hadde flyttet seg, men til slutt fant noen smarte sjeler en måte å bedre forholdene noe på. Løsningen ble at et annet mål ble veltet og plassert helt inntil baksiden av dette for å skape litt mer friksjon mot bakken, noe som om det ikke stoppet problemene helt i det minste minimerte dem.
Sidebyttet hadde som ventet redusert Vångas overtak kraftig nå som de måtte spille mot vinden, men samtidig ble det klart at det ikke var bare vindens skyld at de hadde vært så dominerende som de hadde vært før hvilen. De merket uansett godt at det å spille i motvind ikke var bare enkelt, kanskje det ble aller tydeligst da en som etter å ha kommet forbi forsvaret og havnet alene med keeper klarte å avslutte utenfor mot åpent mål!
Hjemmelaget klarte faktisk etterhvert å begynne å utnytte medvinden noe, men lenge så det ut som om de skulle ende like målløse som i første omgang. Jeg hadde likevel en mistanke om at det ville komme scoringer i det vindutsatte målet også i denne halvdelen av kampen, og i det 72. minutt fikk jeg endelig rett da 1-3 kom.
I det 78. minutt fikk så de grønnhvite fra glassverkbygda i utkanten av Finspångs kommun et frispark litt ute på kanten. Igjen klarte de å utnytte medvinden, og ballen gikk i mål til 2-3. Etter scoringen ble det litt diskusjon mellom gjestenes keeper og dagens dommer, og for meg som sto et stykke unna virket det som om målvakten mente at målet igjen hadde vært ute av posisjon så målet ikke kunne godkjennes. Spillet ble uansett gjenopptatt fra midtbanen, så målet var blitt tellende.
I det 83. minutt kom så beviset på at det faktisk var mulig å score også i motvind, da Vånga lyktes med å fullføre et angrep så det ble 2-4.
Spikeren i kista kom så i siste ordinære spilleminutt da 2-5 kom, og ikke lenge etter blåste dommeren av det som hadde vært en tidvis litt parodisk fotballkamp.
Jeg skyndte meg tilbake til bilen og satte kursen mot Norrköping for å besøke mitt 14. av 16 Allsvenskan-stadioner, og konkluderte med at tross vinden hadde det i det minste ikke regnet noe!
