Fin busstur for å se eliteseriekamp mellom Odd og TIL.
Deretter gidder jeg ikke skrive noe annet enn at TILs offensive spill henger like mye sammen som en raknet ullsokk, og at Verdals seniorlag som for tiden ligger på nedrykksplass i 3. divisjon avdeling 4 på ingen måte er klubbens dårligste representanter.
Bussturen hjem ble betydelig mindre trivelig enn turen sørover var, legger derfor inn en videosnutt fra turen sørover her.
Etter å ha spasert det lille stykket fra kampen vi hadde stått så tidlig opp for å få se, kom André og jeg fram til stadionet som nok var en av hovedbestanddelene her i idrettsparken Rocklunda, som området heter. Etter først å ha gått feil vei fant vi en kiosk hvor mitt reisefølge fikk kjøpt seg en billett på samme tribuneseksjon som meg, og vi entret deretter arenaen for å se Allsvenskan-kampen mellom Västerås SK og GAIS.
Etter å ha skaffet oss hver vår korv i bröd og litt å drikke fant vi oss en plass nederst i hjørnet på hovedtribuna, hvor det var litt ledige plasser så vi fikk sitte sammen. Herfra var det god sikt til hjemmefansen som sto på motsatt langside, men relativt dårlige muligheter for å se hva de tilreisende supporterne fant på. Vi la raskt merke til at en rekke av de grønnhvite supporternes bannere hang opp ned, og da det rett før kampstart kom opp et tekstbanner som kritiserte klubben for at det var montert nett foran supporterfeltet etter en episode hvor noen hadde kastet en flaske skjønte vi at bannernes posisjon rett og slett var en del av protesten.
Det ble også futtet av et bluss rett før kampen skulle starte, noe som fikk den obligatoriske forhåndsinnspilte beskjeden om at dette ikke er lov til å komme over høyttaleranlegget. Det som var litt komisk med dette var at omtrent i det det ble sagt at «Kampen er midlertidig stoppet» blåste dommeren i gang kampen.
Hjemmelaget, som har hatt en mildt sagt tung sesong, kom best i gang, men dette stoppet ikke supporterne fra å komme med nok et kritisk banner, denne gang mot «Sveriges sämsta myndighet».
Skjønt at det aller meste skjedde foran Gais-keeperen, ballen ville ikke i mål for vertskapet, og det var nok en solid kalddusj da vi i det tjuende minutt fikk en scoring i motsatt ende av banen. 0-1, og stor jubel hos de mange frammøtte fra vestkysten.
Vi fikk enda et protestbanner, og det virket som om speakertjenesten etterhvert ga opp kampen mot pyro. De sluttet iallfall å hevde at kampen var stoppet (noe den beviselig ikke var ved noen anledningene dette ble opplyst), og lot det brenne i fred.
Hjemmelaget fortsatte likevel å male på, noe som endte med at de etter 36:30 fikk nok et baklengsmål i sekken. 0-2 kom etter en noe kontroversiell frisparkavgjørelse, og de grønnhvite på tribuna var for å si det mildt lite fornøyde med dommeren.
Tre minutter før pause kom så også 0-3, og jeg mistenkte at nå var det bare å bestille billetter til Borlänge, Östersund og Trelleborg for de grønnhvite, for med en slik mangel på effektivitet kunne de da umulig berge plassen på øverste nivå.
Det ble pause, kampen startet igjen, og etter ca 11 minutter ble det litt forvirring i motsatt ende av banen. Hva skjedde, lurte vi, men plutselig viste det seg at dommeren hadde pekt på straffemerket. Ballen ble satt i mål, og plutselig sto det 1-3. Var dette starten på et comeback for grönvit?
Ingen skal beskylde VSK for ikke å prøve, så litt uti kampen fant jeg og André ut at vi skulle ta et sidebytte siden det meste skjedde foran det sørlige målet. Dette viste seg å være et smart trekk, for med nøyaktig fem minutter igjen av ordinær tid ble et hjørnespark etter litt om og men satt i mål, og det sto 2-3.
Alt var nå duket for en svært spennende avslutning på kampen, men hvor dramatisk den faktisk ble kunne verken jeg og min sidemann eller noen av de 5869 andre frammøtte vite nå. Det ble først annonsert fire minutter tillegg, før dette ble korrigert til fem, sannsynligvis som følge av en krampe rett før vi passerte nitti. (Ingen bonus til de som gjetter at han som hadde krampe spilte på laget som ledet kampen). Etter nok et hjørnespark eksploderte så stadion i glede, men så så man at dommeren hadde dømt noe. Hva skjedde? Etter mye forvirring, mye sinne, og mye protester ble det klart at målet var annullert og det var dømt frispark utover!
Etter å ha sett både min egen video og opptaket fra TV er jeg tilbøyelig til å være enig med kommentatorene: Dette hadde aldri blitt straffe dersom tilsvarende dytt hadde kommet i motsatt ende av banen! Ikke ovverraskende runget «domarjävel» utover banen i sluttminuttene, men dette hjalp ikke. Kampen ble blåst av godt over sju minutter på overtid med 2-3 på tavla, og dommeren kunne etter å ha takket lagene for kampen forlate kunstgresset til en massiv pipekonsert.
Vi to nordmenn forlot også arenaen, fant tilbake til bilen, og klarte etter mye venting å komme oss vekk fra parkeringsplassen og tilbake på E18, men denne gang vestover (og igjen med sola i øynene. Dette er absolutt det verste med dagsturer til Sverige!). Etter en fremragende matpause i Örebro og litt shopping i Karlstad ankom vi så våre respektive hjem igjen litt etter midnatt, skjønt enige om at dette hadde vært verdt en lang dag i bilen med flere runder Kirovs bil på stereoen.
Etter ei litt ufrivillig fotballfri uke som hadde skrotet planen min om å nå bane nummer 800 i helga sto jeg likevel opp grytidlig lørdag morra, hanket inn en André som selvsagt hadde forsovet seg, og satte kursen østover. Etter mange timer på veien kom vi fram til Västerås, parkerte ikke langt unna VSKs allsvenske stadion, og gikk motsatt vei til vi fant banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 mellom FC Sporting Västerås og Orresta IF.
Banen lå på et område som var tettpakket med idrettsanlegg. Fra stadionet sammen med hockeyhallen lengst sør strakte det seg med alskens andre haller videre nordover, før det kom baner for cricket, ski, ridning, kasteøvelser i friidrett og ikke minst haugevis av fotballbaner lengst nord. Noe for enhver smak, men det var altså fotball jeg og mitt reisefølge skulle se.
Bortelaget hadde alt starta oppvarminga da vi kom, og like etter dukka også både vertskapet og dagens dommer opp. Mens vi venta så vi at på en av nabobanene ble det gjort klar for J10-kamp, og «lo and behold», som utlendingene sier, her sto det ei svær kaffekanne på et bord, og det var også noen som kom bærende med noe som så veldig ut som ei kake! Skulle det bli kioskmuligheter likevel?
Da kampen kom i gang fikk vi se en bra start fra hjemmelaget, før gjestene tok mer over. Etter et drøyt kvarter fikk de grønnkledde ballen i nettet, men dommeren annullerte dette for offside. Det kom svært få protester, så jeg tipper avgjørelsen var korrekt. Like før det ble pause i vår kamp trasket så André bort til kaffekanna på nabobanen, og klarte å få bruke kontanter for å få kjøpt seg en kopp svart drikke i den Swish-baserte kiosken. Han var dermed mer suksessfull enn spillerne på banen, som tok pause uten å ha scoret, og med stillinga 0-0.
Pausen ble rimelig kort, og spillet kom i gang igjen. Etter 12 minutter av den andre omgangen blåste dommeren og pekte mot straffemerket foran Orresta-keeperen. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og noe overraskende både ut fra tabellsituasjon og kampen så langt sto det 1-0.
Etter dette slutta stillinga å være overraskende. Sporting Västerås tok mer eller mindre helt over, og det aller meste ute på den litt humpete gressmatta handlet om hvorvidt de skulle klare å score ett mål til. Vi måtte vente ganske nøyaktig ti minutter fra forrige mål, men så satt ballen i nettet til 2-0.
I det åttiende minutt kom så også 3-0, og kampen virket nå avgjort. Gjestene var i ferd med å gå sure, og det haglet med kritikk mot dommeren nesten hver gang han dømte noe i favør vertskapet. I det 88. minutt filmet jeg så en dødball til Sporting hvor jeg etter at de ikke scoret slutta å filme, hvorpå bortelaget startet etn kontring som fikk meg til å si til André at «Dette blir mål siden jeg ikke filmer mer». Min antagelse var riktig, ballen gikk i mål, og vi gikk inn i de siste to minuttene ordinær tid med 3-1 i dommerens bok.
Tross et voldsomt press fra gjestene fra länets østgrense, flere mål ble det ikke. Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-1, og et svært fornøyd hjemmelag kunne feire seier og tre poeng, mens jeg og André tuslet mot bilen for å legge fra oss de tingene vi ikke kunne ha med på neste kamp, som bare var noen minutters gange unna.
Etter en kjøretur fra første banebesøk denne søndagen som gikk på ymse småveier kom Cathrine og jeg fram til de nær sammenvokste småstedene Ljung og Annelund sør i forrige bortelags hjemkommune. Omtrent midt mellom de to bygdene lå det en flott fotballplass, og her var det nå klart for kamp på nivå seks mellom Annelund og Töllsjö.
Bortelaget hadde jeg jo sett før i år, mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha betalt oss inn og kjøpt noen halva potten-lodd tok reisefølget mitt plass i sola ved siden av klubbhuset, mens jeg tok plass i skyggen øverst i bakken på motsatt side av den flotte gressmatta. Herfra noterte jeg meg at det bare var to dommere i oppvarming, men like før kampstart dukket det heldigvis opp en tredjemann med SvFF-logo på brystkassa.
Myntkast ble foretatt, og kampen kom i gang. Dette var et oppgjør mellom to lag langt ned på tabellen, og spesielt gjestene hadde slik jeg fryktet da jeg så dem i vår hatt en tung sesong. Innledningsvis skjedde det ikke allverden ute på gresset, men vi fikk tidlig en skade på en av de grønnkledde som etter litt teiping rundt ankelen hinket ut bak mål. Denne skaden lot ikke til å få allverdens innvirkning på innsatsviljen, og i det min stoppeklokke bikket 15 spilte minutter gikk vertskapet opp i 1-0.
Dette bildet er hva man får når man prøver å være litt natur- «artsy», og så scorer hjemmelaget samtidig.
I den sterke varmen var det høyst påkrevd med en drikkepause, og kombinert med skaden tidlig i omgangen ble det lagt til flere tilleggsminutter. Dette utnyttet hjemmelaget godt, og til glede for både han i Elfsborg-trøye og andre hjemmesupportere ble 2-0 satt inn før dommeren sendte lagene i garderoben for å kjøle seg litt ned.
I pausen ble jeg oppsøkt av Daniel som tok meg med inn på klubbhuset og viste meg diverse historiske effekter de hadde der, blant annet både Elfsborg- og Brøndby-trøyer med lagsignaturer og en av Annelunds storheter Samuel Holmén på ryggen. Jeg kjøpte meg deretter en is, og gjorde meg igjen klar for 45 minutter med varme.
Etter pause virket hjemmelaget å ha ganske god kontroll, og det var ikke allverden som lyktes for Töllsjö. Da Annelund så gikk opp i 3-0 i det 57. minutt trodde nok alle dette var opp og avgjort.
Bare noen få minutter senere, rett før timen var spilt kunne gjestene likevel øyne et nytt håp, da et hjørnespark ble stanget i mål til 3-1.
Like etter scoringen hørte jeg en optimistisk bortesupporter si at det ikke skulle være umulig å score fire mål mot dette laget, men jeg mistenker at det han tenkte på ikke var det som så skjedde, nemlig at hjemmelaget gikk opp i 4-1 bare 75 sekunder etter reduseringen.
Töllsjö hadde uansett med reduseringsmålet nå fått blod på tann, og trykket på for å få flere mål. Med 68:10 på min stoppeklokke fikk en av dem en arm i ansiktet og ble liggende og vri seg mens de fleste av lagkameratene hans ropte etter straffespark. Det fikk de ikke, men derimot ble ballen satt i mål av en som heller fokuserte på å spille til dommeren blåser, og dermed kom 4-2.
Bare fem minutter senere kom så 4-3 etter et flott soloraid, og nå så det virkelig skummelt ut for hjemmelaget. Skulle de for anledningen svartkledde klare å hente opp dette? De presset voldsomt på, noe som selvsagt åpnet mye opp bakover, og de kan nok takke målvakten sin for at han holdt dem inne i kampen med noen svært gode redninger i sluttminuttene.
På overtid fikk så Töllsjö noen dødballmuligheter hvor også keeper ble med opp for å prøve å få ballen i mål, men det ville seg ikke, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 4-3, og vertskapet hadde sluppet unna med skrekken.
Jeg bevegde meg ut fra skyggen, mens Cathrine kom fra solsiden, og så satte vi kursen tilbake mot Norge med en liten pitstop for litt shopping på grensa.
Etter en kort natts søvn satte jeg igjen kursen sørover, og kom etterhvert fram til Göteborg. Her plukket jeg opp Cathrine, og sammen fant vi en minibank, og fortsatte så litt inn i landet. Pga noen geografiske utfordringer da jeg skulle finne henne på det vi trodde var en P-plass, men som viste seg å være en byggeplass var vi litt forsinket, så kampen var alt i gang da vi svingte inn ved åstedet for division 5-kampen mellom Mjörn og Herrljunga.
Etter å ha parkert gikk vi ned til banen og fikk betalt oss inn, og ble fortalt at selv om det knapt var spilt ti minutter sto det allerede 1-1. Det skulle likevel vise seg at risikoen for at vi ikke fikk sett noen mål var heller liten. Da det sjarmerende analoge stadionuret viste ca 15 spilte minutter kom 2-1, før gjestene utlignet til 2-2 bare 2 minutter senere!
Den sjarmerende gressbanen lå helt inntil jernbanesporet fra Göteborg til Stockholm, og jeg er usikker på om jeg noen gang har vært på en fotballkamp med så mange passerende tog som her. Stadig vekk kom det lokal-, fjern- eller godstog fykende forbi, så det var ikke mye fred å få.
Fred var det derimot å få for spillerne, for etter de forrykende første tjue minuttene fikk vi ikke flere mål før pause, og det sto dermed 2-2 da lagene samlet seg for å legge planen for de neste tjue. Selv fikk jeg meg en positiv overraskelse da det viste seg at den lille dobrakka faktisk inneholdt et fullverdig vannklosett og ikke var et typisk «festivaldo».
Mens første omgang hadde vært ganske jevnspilt overtok gjestene fra sider-bygda mer etter pause, og selv om selv om det nok var litt flaks involvert da skuddet etter returen fra et frispark stusset innom en i muren og gikk i mål til 2-3, var det på ingen måte ufortjent at gjestene tok ledelsen.
Selv om gjestene nå hadde styringen virket ettmålsledelsen på ingen måte trygg. Hjemmelaget prøvde seg stadig uten å lykkes, men som alle vet skal det bare en liten glipp til før det kommer et straffespark eller noe annet som gir en enorm målsjanse. Pulsen til de tilreisende supporterne ble nok derfor mange hakk lavere da 2-4 kom vel fem minutter før full tid.
I sluttminuttene prøvde de grønnhvite desperat å redusere, og stemningen ble også litt småamper. Jeg mistenkte at om den rette hendelsen, eksempelvis en altfor sen takling, kom ville det kunne smelle skikkelig, men heldigvis skjedde det ikke noe sånt, og da dommeren blåste av kampen kunne gjestene juble for tre poeng.
Jeg tok med meg reisefølget mitt til bilen, og sammen satte vi kursen via litt panting og lunsj-shopping kursen videre mot dagens andre kamp.
Etter en tredelt busstur fra dagens første kamp, som innebar en hel del venting på neste buss kom jeg fram til landsbyen Modlniczka rett nord for Krakow. Her ventet knappe tjue minutters gåtur i den stekende varmen før jeg kom fram til arenaen for turens siste kamp, nivå 8-oppgjøret mellom Sportowiec Modlniczka og Victoria Smroków.
Da jeg kom fram så jeg at en annen kamp med tidligere avspark ble spilt ute på den grundig inngjerda kunstgressbanen, så jeg dro med meg bagasjen min gjennom et ganske kupert terreng til publikumsområdet hvor det var satt opp en liten rad med stoler. Jeg hadde på bilder sett at det var en tribune på stadion, men i forbindelse med bygging av nytt klubbhus var denne pakket sammen og lagret like ved, så publikumsfasilitetene så ganske kummerlige ut nå. I den sterke varmen og uten noe drikke så jeg nå litt mørkt på tingenes tilstand, men så innså jeg at ikke alle folkene langs banekanten på motsatt side var støtteapparat, og jeg kom meg derfor tilbake rundt banen for å ta plass i skyggen her. På plass så jeg også at inne i garderobebygget sto det en vannkjøler, så jeg benyttet anledninga til å fylle den tomme Mountain Dew-flaska jeg hadde i sekken før kampen starta.
Avspark ble et kvarter forsinka, og jeg innså at jeg neppe kom til å rekke å se hele kampen. Jeg kunne derfor bare håpe at kampen kom til å være avgjort før jeg måtte dra. Foran et trettitalls tilskuere marsjerte så lagene inn på banen, og det ble gjort klart til kamp.
Etter at spillet var startet tok det bare såvidt over fire minutter før gjestene fra litt lenger nord kunne juble for å ha tatt ledelsen 0-1. Skulle dette bli en enveiskjørt kamp?
Spørsmålet mitt ble raskt besvart. Det var ikke spilt to nye minutter engang før dommeren pekte på straffemerket i motsatt ende av banen etter en hekting der. De grønnes gulkledde keeper kastet seg dog riktig vei, og dermed sto det fortsatt 0-1.
Videre utover i den første omgangen skjedde det ikke veldig mye nevneverdig. Jeg merket meg at jo lenger ned man kommer i det polske ligasystemet, jo mer hører man «k-ordet» brukt, og så så jeg at dommeren gjorde det jeg er 98% sikker på var en rimelig stor tabbe. Situasjonen var den at gjestenes keeper hadde stormet langt ut fra mål, og skulle ta en duell med en motspiller. Denne så det for meg klart ut som om vertskapets mann vant klokkerent, før målvakten sparket inn i en lagkamerat og ble liggende og vri seg i smerter. Dommeren blåste frispark, og ga den rødkledte gult kort, tross store protester.
Mål ble det uansett ikke, og det sto fortsatt 0-1 da lagene kunne gå i garderoben for å unnslippe sola litt, og jeg kunne gå bort til klubbhuset for å sortere hva som skulle i kofferten og hva som skulle i sekken mens jeg fløy hjem på kvelden. Jeg benyttet også anledninga til å fylle flaska med vann igjen, og priset meg lykkelig over at jeg ikke hadde blitt værende oppe i solsteiken uten vann. Det kunne umulig endt bra!
Da andre omgang var i ferd med å starte booket jeg en taxi til 1710, lenger enn det turte jeg ikke å vente selv om kjøreturen til flyplassen var ganske kort. Jeg forventet derfor å miste ca de siste fem pluss tillegg, noe jeg tenkte jeg ville kunne leve med. I det 55. spilleminutt fikk så hjemmelaget på ny straffespark, og denne gangen ble det mål! 1-1, og vidåpen match.
Vidåpent skulle det ikke bli så veldig lenge, for bare et drøyt minutt etter scoringen kom 2-1, før vi så måtte vente i 12 minutter på den neste scoringen, og stillingen ble 3-1. Igjen tok det bare litt over ett minutt før vi igjen fikk mål, og dermed sto det 4-1 etter 70 minutters spill.
Hjemmelaget benyttet nå anledningen til å bytte fire spillere på en gang, noe som fikk dommeren til å sende alle ut for å få i seg litt vann mens leggbeskyttere, knotter og annet ble inspisert. Samtidig begynte det å bre seg en liflig duft av gassgrillet kiełbasa over stadion, noe som var spesielt frustrerende for meg som ikke hadde spist siden frokost, og i tillegg måtte dra før kampen var over.
Fem minutter over fem tikket det inn varsel om at taxien var framme, så jeg måtte bare forlate banen før kampen var over, men jeg trøstet meg med at det skulle nok godt gjøres at sluttresultatet ble vesentlig forandret på de siste ti minuttene.
Jeg kom meg til flyplassen, og tross en del forsinkelser landet jeg ved midnatt på Gardermoen hvor jeg fikk handlet tax-freekvoten før jeg fikk utlevert kofferten. Før jeg dro hjem sjekket jeg så hvordan kampen endte, og det viste seg at jeg hadde ikke gått glipp av et eneste mål, det sto 4-1 også da dommeren blåste av. En flott minihelg med fotball på nivå 5, 7 og 8 i Kraków!
Etter en god natts søvn ble lørdagen startet med innkjøp av en dagsbillett til kollektivtrafikken i Krakow, før jeg la ut på jakt etter frokost. Jeg fant en koselig liten kafé hvor jeg kjøpte en takeaway avocado- og feta-sandwich, og fant så ut at jeg like gjerne kunne dra dit jeg skulle se kamp og spise den selv om jeg ville komme altfor tidlig fram. Som sagt, så gjort, og litt over en time før avspark tok jeg plass på tribuna for å se kamp på nivå 7 mellom Tramwaj Kraków og Kabel Kraków.
Sandwichen var fantastisk god, og mens jeg spiste den satt jeg i deilig skygge under taket som dekte litt av tribuna som strakte seg langs nesten hele den ene sida langs en flott gressmatte hvor noen vannspredere fortvilet prøvde å forhindre at gresset skulle tørke helt inn. Det var nemlig varmt i Lille-Polen (Direkte oversettelse av regionsnavnet Małopolska) i dag. Veldig varmt!
Ei stund før kamp dukka det opp fire 10-12-åringer med svarte trøjer med Tramwaj på ryggen og supporterskjerf rundt halsen. Det var liten tvil om at dette var en organisert liten supportergruppe, og det gledet mitt supporterhjerte å se at de brukte tida fram til avspark på å gå rundt og rekruttere andre småttiser som var på kamp til å komme og stå sammen med dem.
Etter at vi hadde hørt både Vangelis' «1492 – Conquest of Paradise» og Hans Zimmers musikk til Pirates of the Caribbean under innmarsjen ble kampen sparket i gang, og de unge supporterne futtet umiddelbart av litt pyro. En såkalt blinker er kanskje ikke det mest effektfulle man kan bruke i stekende sol klokka 11 på formiddagen, men heldigvis avga den noe røyk også.
Ute på banen var det også full tenning, enn si overtenning! Det tok bare 50 sekunder før hjemmelagets kaptein hadde pådratt seg et gult kort for å felle en motstander som var i ferd med å løpe fra ham.
Jeg hadde jo kommet så tidlig at det ikke var noe billettsalg da jeg entret arenaen, men da jeg litt uti omgangen så at det sto noen i inngangen med et pengeskrin sørget jeg for å skaffe meg en lekker papirbillett. Ute på banen ble det også behov for papir, for etter en smell i hodet begynte en av hjemmelagets å blø noe voldsomt. Etter litt tørking og bandasjering var han heldigvis likevel klar for å fortsette, og det ble ganske tydelig at reglene rundt blod på drakta var noe mer liberale her enn hjemme.
De unge supporterne prøvde stadig å få opp stemningen, uten at de fikk med stort fler enn seg selv på forsøkene.
Mål ble det derimot ikke, så da vi kom til pausen sto det fortsatt 0-0. Jeg oppdaget nå at det var loddtrekning på inngangsbilletten, og sørget for å holde meg så nært at jeg så hvilke tall som ble trukket ut, for speaker leste selvsagt opp tallene bare på polsk. Selv var jeg bare ett nummer unna å vinne et Tramwaj-skjerf, mens et annet skjerf ble vunnet av en som hadde Kabel-trøye på seg.
Andre omgang startet, og vi fikk en ny runde blinking fra supporterne, men røyken fra dette hadde knapt lagt seg da gjestene i det 48. minutt kranglet seg forbi hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1!
Da vi passerte timen futtet så de unge supporterne av resten av pyroen de hadde med, og denne gangen hadde de også en enhet som virkelig genererte røyk! Med litt hjelp av vindretninga fikk de mye bedre uttelling denne gangen, til stor frustrasjon for enkelte av de andre frammøtte.
Jeg gjorde så genistreken å melde at jeg syntes vi så ut til å være mye nærmere 0-2 enn 1-1, noe som selvsagt medførte at i det klokka viste 65 spilte minutter ble ballen kriget i mål fra nesten død vinkel. Nå sto det altså 1-1.
Herfra og ut syntes jeg det var hjemmelaget i sine hvite (og en blodig) trøyer som førte an, men fler mål ble det ikke, så da dommeren etter noen minutter overtid blåste av sto det fortsatt 1-1, noe det virket som om begge lag var ganske misfornøyde med.
Jeg kom meg tilbake til bussen, og kom meg etter noen rutemisforståelser på veien videre til dagens andre kamp, på nordsida av byen.
