Etter en god natts søvn, en kvalitetsfrokost og litt plukking av urter i hagen hos lillesøster var det igjen tid for fotball. Jeg takket for meg, og tok den korte turen ut av Trondheim til nabokommunen i sør, hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Melhus og Rana.
Dette var en kamp jeg hadde gledet meg lenge til, av den enkle grunn at «Gruva» som Melhus' stadionanlegg kalles var den eneste banen i 3. divisjon avdeling 4 jeg fortsatt ikke hadde besøkt. Det ble derfor badge i Futbology da jeg sjekket inn!
Ved ankomst hilste jeg på «Rataskankan»s frontmann Nicholas med frue, og etterhvert dukket også Erlend og et par bortesupportere til opp. Da spillerne entret kunstgresset var det dermed nok folk på plass til å gjennomføre en anstendig røyklegging av banen!
Etter et ganske fuktig vær inn mot kampen tittet sola fram når spillet var satt i gang, og innledningsvis så hjemmelaget slett ikke så verst ut. Skulle Nardo få hjelpen de trengte i sitt forsøk på å ta igjen trepoengsforspranget Rana hadde skaffet seg? Neida, etter 10 minutter vartet Rana opp med et kremangrep som ble avsluttet med at Shan Beyene (Som for bare halvanna år siden spilte i Melhus' naboklubb Trønder-Lyn) satte ballen i mål til 0-1. Synging og jubel fra bortefeltet!
Totalt var vi rundt 100 personer som hadde trosset det ustadige været og tatt turen på kamp, og vi fikk se hjemmelaget i sine stripete trøyer kjempe på for å prøve å utligne, men det ville seg ikke. Ganske nøyaktig etter en halvtimes spill toppet det seg da et skudd smalt i stolpen, før returen etter litt om og men ble ekspedert skyhøyt over mål. Typisk nok var det neste av betydning som skjedde deretter at Rana gikk opp til 0-2, med 32 spilte minutter på stadionuret. Mer sang!
Jeg innså at det nok var en ny regnbyge på vei, så jeg trasket rundt banen for å kunne gjemme meg enten under balkongen på klubbhuset eller partyteltet som også var satt opp. Jeg skaffet meg også en vaffel før køen ble for lang, og hadde akkurat rukket å spise denne da en Rana-spiller på vei ut av banen ved siden av målet ble felt. Ikke spesielt smart gjort av Melhus-forsvareren, som dermed sørget for at RFK fikk straffespark rett før pause. Straffen ble sikkert satt i mål, og dermed sto det 0-3 da lagene gikk i garderoben for en liten peptalk.
Som ventet kom så regnet, men siden jeg oppdaget at banehopperen Martin som jeg også møtte på Verdal tidligere i høst var på plass ble pausen tilbragt under telttaket med snakk om bomturer og andre ulumskheter man møter i banehoppingsbransjen.
Som bestilt ga regnet seg før andre omgang, og vi fikk en nydelig regnbue over slettelandskapet vi hadde utsikt over fra publikumsplassene. Da spillet ble gjenopptatt fortsatte Rana å føre an, og litt før det var spilt et kvarter av omgangen hadde tidligere nevnte Beyene sørget for å bli tomålsscorer og føre gjestene opp i 0-4.
Til bortesupporternes store irritasjon slapp så RFK inn et mål knappe ti minutter senere. Det sto fortsatt 1-4 da dommeren med drøye ti minutter igjen av kampen blåste straffe foran samme mål som i første omgang, og «Rataskankan» ble enda mer fortvilet. Var det virkelig nødvendig å invitere Melhus inn i kampen på denne måten? Fortvilelsen ble dog snudd til glede da supermålvakt Adam Håkonsen gjorde alt riktig og sørget for at ballen verken gikk i mål eller til noen retur som kunne bli farlig.
Etter noen ikke veldig spennende slutt- og overtidsminutter sto det dermed fortsatt 1-4 da dagens dommer blåste av, og supporterne først kunne synge litt om «Rana på topp», før de fikk feire seieren sammen med spillerne.
Selv satte jeg kursen sørover igjen etter en finfin helg (tross en liten nedtur mellom 14 og 1445 lørdag), og oppdaget på veien at det eneste som er kjedeligere enn å kjøre Østerdalen er å kjøre Østerdalen i mørket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar