Surnadal - Rana 0-2

Søndag morgen pakket jeg etter å ha spist en solid egg og bacon-frokost et fryseskap i baksetet i bilen, og satte så kursen vestover fra Trondheim. Jeg tok en liten omvei, men svingte i god tid inn på industriområdet på Syltøran, og entret arenaen hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Surnadal og Rana.

Mens gjestene fra Helgeland har hatt som klar målsetting i år å gå for opprykk, så har det for de nyopprykkede fra indre Nordmøre vært en tung sesong hvor man sliter i bånn av tabellen. Det er såpass tett fra 9. til 13. plass at alt fortsatt er mulig, og det var nok bare de aller mest optimistiske av hjemmepatriotene som våget å håpe på en reprise av bortekampen på Mo før sommeren, da man faktisk klarte å ta med seg alle tre poengene hjem.

Før kampen startet fikk jeg hilst på lagleder og altmuligkvinne Heid, som på forhånd hadde skrudd opp forventningene rundt den lokale spesialiteten «bakels og græt» voldsomt. Jeg lot meg imponere av det flotte anlegget, hvor man foruten hovedarenaen hvor dagens kamp skulle spilles på naturgress også var en kunstgressbane, en fotballhall med 9-erbane og en mindre gressflate.

Da kampen kom i gang var det umiddelbart ikke så lett å se hvem som var bunnlaget og hvem som var topplaget. Surnadal mer eller mindre herjet med ranværingene innledningsvis, og de hvitkledde skal prise seg lykkelige for at de ikke var havnet under før ti minutter var spilt. Hjemmelaget hadde da blant annet levert et stolpetreff, og flere andre gode muligheter.

Når man er «underdog», så gjelds det å utnytte de mulighetene man får. Hvis man ikke klarer det, så blir det ofte veldig tungt, og det var nettopp det som skjedde for Surnadal i dag. Foran et publikum jeg talte til nærmere 200, men klubben selv har registrert til å være nærmere 250, så overtok etterhvert Rana mer og mer, og etter først å ha fått et mål annullert for offside, så vartet Shan Beyene opp med en nydelig lobb rett før det var spilt 17 minutter som gikk i mål, og dermed sto det 0-1.

Rana framsto nå som det topplaget de faktisk er, men klarte ikke å øke ledelsen noe, og mot slutten av omgangen arbeidet vertskapet seg inn i kampen igjen. Mens en publikummer stadig prøvde å få resten av stadion med på taktfaste «Surn'dal'n»-rop presset de blå fram en sjelden feil hos Ranas gode keeper, men de fikk ikke utnyttet denne. RFK leverte så også de et stolpeskudd, men da dommeren blåste pause sto det fortsatt 0-1.

I pausen fikk jeg først kjøpt meg noen lodd, før det var tid for å teste «Bakels og græt». «Bakels»-delen av denne lokale spesialiteten er en helt vanlig vaffel, mens «græt» er en slags smørgrøt som brukes som pålegg på vaffelen. Absolutt godt, men litt for laktoseholdig til at jeg tror det ville vært forsvarlig for meg å spise mer enn én før en lang kjøretur hjem.

Etter pause virket Rana bestemte på at dette skulle de ta, men flere mål lot vente lenge på seg. Det var først da det var et kvarter igjen den ene bortesupporteren kunne juble, og denne gangen til gangs. Han som hadde tatt turen med Havmann-skjerf på seg var nemlig faren til sunnmøringen Per-Kristian Helle Hildre, og hvem andre enn nettopp «PK» var det som satte inn 0-2.

Herfra og inn ble resten av kampen i stor grad en transportetappe. Surnadal skal ha for at de aldri ga opp, men virkelig nær kom de aldri. Rana prøvde på sin side å score målet de trengte for å gå forbi Nardo på målforskjell, men heller ikke de lyktes.

Det sto dermed 0-2 da kampen ble avsluttet, og mens Rana FK fikk tre poeng med seg i bagasjerommet på bussen nordover måtte Surnadal se at de ikke tok noe nytt skritt vekk fra tabellbunnen i kveld. Rana-spillerne valgte forresten å hylle sin ene bortesupporter med litt feiring sammen med ham før de forlot åstedet.

Jeg takket for meg, og forlot Surnadal, med snaue seks og en halv times kjøring i retning hovedstaden foran meg. Kjøreturen ble heldigvis ganske begivenhetsløs, og faktisk med unntak av en liten hamburger på Elverum også helt non-stop.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.