Etter fire helt fotballfri hverdager, hadde jeg fredag avsluttet arbeidsuka i Krakow i Polen, men i stedet for å reise rett hjem forlenget jeg turen med ei ekstra natt, så etter å ha sjekket inn i Airbnb-en hvor natta skulle tilbringes satte jeg kursen ut i gatene på jakt etter transport til Cracovias treningssenter litt utenfor byen. Etter en kort trikketur hoppet jeg over på en smekkfull buss, men til slutt kom jeg da fram til det lille stedet Rączna, hoppet av bussen, og fant en åpen dør i gjerdet for å komme meg inn på anlegget for å se Liga IV (altså nivå 5)-kampen mellom Cracovia 2 og Limanovia.
Stadionet var slett ikke så verst, med ei relativt stor tribune langs den ene langsida, og innbytterbenker på motsatt side. Det var også et inngjerda typisk øst-europeisk bortefelt bak det ene målet, så her kunne nok også byens Ekstraklasa-lag spille ved behov. Da jeg kom var vi ikke mer enn 3-4 personer spredt utover tribuna, men inn mot kampstart kom det sigende til så mange at jeg raskt ga opp å prøve å telle.
Da kampen kom i gang noen minutter etter annonsert avspark ble jeg av Jakub gjort oppmerksom på at blant de unge Cracovia-spillerne befant det seg en som nok trakk opp snittalderen noe. Den det var snakk om var den danske tidligere Brann- og Stabæk-spilleren Andreas Skovgaard, som ikke har fått spille noe særlig for førstelaget til klubben i år og derfor befant seg på andrelaget. Jeg merket meg også at det var flere på tribuna med polsk landslagsantrekk på seg, og min nettbaserte guide kunne fortelle at det var Polens U20-landslag som hadde treningssamling i Krakow nå.
Ute på banen svingte spillet innledningsvis litt fram og tilbake, men jeg hadde akkurat fått litt inntrykk av at hjemmelaget kanskje hadde et lite knepp høyere toppnivå enn sine gjester fra sørøst da vi i det femtende minutt fikk se en av de rødhvite tråkle seg gjennom forsvaret og bekrefte inntrykket mitt ved å sette inn 1-0.
Bortelaget gjorde dog like etter mine antagelser til skamme. Det var bare såvidt spilt fem minutter fra forrige mål da jeg fikk en fornemmelse om at noe kom til å skje, tok opp mobilen, og fikk filmet utligningen til 1-1.
Etter en halvtimes spill ble spillerne sendt ut til sidelinja for å få i seg litt vann i sensommerkvelden, og da spillet ble startet opp igjen med et hjørnespark til hjemmelaget endte det med en helt ENORM målsjanse … til gjestene!
Scoring ble det iallfall ikke, og da dommeren sendte lagene i garderoben etter første omgang sto det fortsatt 1-1. Jeg mistenkte at det var noen drikkeautomater inne i garderobebygget noe sted, men fant ut at jeg skulle overleve uten til jeg kom meg tilbake til byen.
Da andre omgang braket løs tok det bare fem minutter før vi igjen fikk scoring, og nå var det bortefansen som kunne juble for å ha tatt ledelsen 1-2. Gleden over ledelse ble dog kortvarig, da vertskapet utlignet til 2-2 etter ganske nøyaktig tre nye minutters spill.
I det min klokke (Stadionuret var av noen merkelig grunn montert sånn at det var umulig å se for oss som satt på tribuna) passerte timen spilt tok så de rødhvite igjen ledelsen, nå altså med 3-2 på tavla.
Hjemmelaget hadde hatt flere gode muligheter til å drepe kampen, og knapt ti minutter før full tid fikk de en ny sjanse, men i likhet med da gjestene hadde ødsla borte sin alenemedkeeper-mulighet i første omgang, så røk også denne muligheten til å sette spikeren i kista.
Når man ikke klarer å avgjøre en kamp hvor man i perioder dominerer ute på banen, så ender det ofte med at man straffes for det. Da Limanovia i det vi gikk inn i overtiden fikk et frispark fra en posisjon hvor det var mulig å skyte var det nettopp dette som skjedde. Ballen overlistet Cracovia-målvakten, og det sto 3-3.
Resten av overtiden var det nok hjemmelaget som var nærmest å avgjøre, men veldig nær kom de aldri, så da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-3, og hvert lag kunne være mellomfornøyde med ett poeng i kofferten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar