Västerås SK - GAIS 2-3

Etter å ha spasert det lille stykket fra kampen vi hadde stått så tidlig opp for å få se, kom André og jeg fram til stadionet som nok var en av hovedbestanddelene her i idrettsparken Rocklunda, som området heter. Etter først å ha gått feil vei fant vi en kiosk hvor mitt reisefølge fikk kjøpt seg en billett på samme tribuneseksjon som meg, og vi entret deretter arenaen for å se Allsvenskan-kampen mellom Västerås SK og GAIS.

Etter å ha skaffet oss hver vår korv i bröd og litt å drikke fant vi oss en plass nederst i hjørnet på hovedtribuna, hvor det var litt ledige plasser så vi fikk sitte sammen. Herfra var det god sikt til hjemmefansen som sto på motsatt langside, men relativt dårlige muligheter for å se hva de tilreisende supporterne fant på. Vi la raskt merke til at en rekke av de grønnhvite supporternes bannere hang opp ned, og da det rett før kampstart kom opp et tekstbanner som kritiserte klubben for at det var montert nett foran supporterfeltet etter en episode hvor noen hadde kastet en flaske skjønte vi at bannernes posisjon rett og slett var en del av protesten.

Det ble også futtet av et bluss rett før kampen skulle starte, noe som fikk den obligatoriske forhåndsinnspilte beskjeden om at dette ikke er lov til å komme over høyttaleranlegget. Det som var litt komisk med dette var at omtrent i det det ble sagt at «Kampen er midlertidig stoppet» blåste dommeren i gang kampen.

Hjemmelaget, som har hatt en mildt sagt tung sesong, kom best i gang, men dette stoppet ikke supporterne fra å komme med nok et kritisk banner, denne gang mot «Sveriges sämsta myndighet».

Skjønt at det aller meste skjedde foran Gais-keeperen, ballen ville ikke i mål for vertskapet, og det var nok en solid kalddusj da vi i det tjuende minutt fikk en scoring i motsatt ende av banen. 0-1, og stor jubel hos de mange frammøtte fra vestkysten.

Vi fikk enda et protestbanner, og det virket som om speakertjenesten etterhvert ga opp kampen mot pyro. De sluttet iallfall å hevde at kampen var stoppet (noe den beviselig ikke var ved noen anledningene dette ble opplyst), og lot det brenne i fred.

Hjemmelaget fortsatte likevel å male på, noe som endte med at de etter 36:30 fikk nok et baklengsmål i sekken. 0-2 kom etter en noe kontroversiell frisparkavgjørelse, og de grønnhvite på tribuna var for å si det mildt lite fornøyde med dommeren.

Tre minutter før pause kom så også 0-3, og jeg mistenkte at nå var det bare å bestille billetter til Borlänge, Östersund og Trelleborg for de grønnhvite, for med en slik mangel på effektivitet kunne de da umulig berge plassen på øverste nivå.

Det ble pause, kampen startet igjen, og etter ca 11 minutter ble det litt forvirring i motsatt ende av banen. Hva skjedde, lurte vi, men plutselig viste det seg at dommeren hadde pekt på straffemerket. Ballen ble satt i mål, og plutselig sto det 1-3. Var dette starten på et comeback for grönvit?

Ingen skal beskylde VSK for ikke å prøve, så litt uti kampen fant jeg og André ut at vi skulle ta et sidebytte siden det meste skjedde foran det sørlige målet. Dette viste seg å være et smart trekk, for med nøyaktig fem minutter igjen av ordinær tid ble et hjørnespark etter litt om og men satt i mål, og det sto 2-3.

Alt var nå duket for en svært spennende avslutning på kampen, men hvor dramatisk den faktisk ble kunne verken jeg og min sidemann eller noen av de 5869 andre frammøtte vite nå. Det ble først annonsert fire minutter tillegg, før dette ble korrigert til fem, sannsynligvis som følge av en krampe rett før vi passerte nitti. (Ingen bonus til de som gjetter at han som hadde krampe spilte på laget som ledet kampen). Etter nok et hjørnespark eksploderte så stadion i glede, men så så man at dommeren hadde dømt noe. Hva skjedde? Etter mye forvirring, mye sinne, og mye protester ble det klart at målet var annullert og det var dømt frispark utover!

Etter å ha sett både min egen video og opptaket fra TV er jeg tilbøyelig til å være enig med kommentatorene: Dette hadde aldri blitt straffe dersom tilsvarende dytt hadde kommet i motsatt ende av banen! Ikke ovverraskende runget «domarjävel» utover banen i sluttminuttene, men dette hjalp ikke. Kampen ble blåst av godt over sju minutter på overtid med 2-3 på tavla, og dommeren kunne etter å ha takket lagene for kampen forlate kunstgresset til en massiv pipekonsert.

Vi to nordmenn forlot også arenaen, fant tilbake til bilen, og klarte etter mye venting å komme oss vekk fra parkeringsplassen og tilbake på E18, men denne gang vestover (og igjen med sola i øynene. Dette er absolutt det verste med dagsturer til Sverige!). Etter en fremragende matpause i Örebro og litt shopping i Karlstad ankom vi så våre respektive hjem igjen litt etter midnatt, skjønt enige om at dette hadde vært verdt en lang dag i bilen med flere runder Kirovs bil på stereoen.

Sporting Västerås - Orresta 3-1

Etter ei litt ufrivillig fotballfri uke som hadde skrotet planen min om å nå bane nummer 800 i helga sto jeg likevel opp grytidlig lørdag morra, hanket inn en André som selvsagt hadde forsovet seg, og satte kursen østover. Etter mange timer på veien kom vi fram til Västerås, parkerte ikke langt unna VSKs allsvenske stadion, og gikk motsatt vei til vi fant banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 mellom FC Sporting Västerås og Orresta IF.

Banen lå på et område som var tettpakket med idrettsanlegg. Fra stadionet sammen med hockeyhallen lengst sør strakte det seg med alskens andre haller videre nordover, før det kom baner for cricket, ski, ridning, kasteøvelser i friidrett og ikke minst haugevis av fotballbaner lengst nord. Noe for enhver smak, men det var altså fotball jeg og mitt reisefølge skulle se.

Bortelaget hadde alt starta oppvarminga da vi kom, og like etter dukka også både vertskapet og dagens dommer opp. Mens vi venta så vi at på en av nabobanene ble det gjort klar for J10-kamp, og «lo and behold», som utlendingene sier, her sto det ei svær kaffekanne på et bord, og det var også noen som kom bærende med noe som så veldig ut som ei kake! Skulle det bli kioskmuligheter likevel?

Da kampen kom i gang fikk vi se en bra start fra hjemmelaget, før gjestene tok mer over. Etter et drøyt kvarter fikk de grønnkledde ballen i nettet, men dommeren annullerte dette for offside. Det kom svært få protester, så jeg tipper avgjørelsen var korrekt. Like før det ble pause i vår kamp trasket så André bort til kaffekanna på nabobanen, og klarte å få bruke kontanter for å få kjøpt seg en kopp svart drikke i den Swish-baserte kiosken. Han var dermed mer suksessfull enn spillerne på banen, som tok pause uten å ha scoret, og med stillinga 0-0.

Pausen ble rimelig kort, og spillet kom i gang igjen. Etter 12 minutter av den andre omgangen blåste dommeren og pekte mot straffemerket foran Orresta-keeperen. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og noe overraskende både ut fra tabellsituasjon og kampen så langt sto det 1-0.

Etter dette slutta stillinga å være overraskende. Sporting Västerås tok mer eller mindre helt over, og det aller meste ute på den litt humpete gressmatta handlet om hvorvidt de skulle klare å score ett mål til. Vi måtte vente ganske nøyaktig ti minutter fra forrige mål, men så satt ballen i nettet til 2-0.

I det åttiende minutt kom så også 3-0, og kampen virket nå avgjort. Gjestene var i ferd med å gå sure, og det haglet med kritikk mot dommeren nesten hver gang han dømte noe i favør vertskapet. I det 88. minutt filmet jeg så en dødball til Sporting hvor jeg etter at de ikke scoret slutta å filme, hvorpå bortelaget startet etn kontring som fikk meg til å si til André at «Dette blir mål siden jeg ikke filmer mer». Min antagelse var riktig, ballen gikk i mål, og vi gikk inn i de siste to minuttene ordinær tid med 3-1 i dommerens bok.

Tross et voldsomt press fra gjestene fra länets østgrense, flere mål ble det ikke. Da dommeren blåste av sto det fortsatt 3-1, og et svært fornøyd hjemmelag kunne feire seier og tre poeng, mens jeg og André tuslet mot bilen for å legge fra oss de tingene vi ikke kunne ha med på neste kamp, som bare var noen minutters gange unna.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Åmål - Arboga Södra 1-4

Etter den over middels hektiske turen jeg hadde til Bohuslän i slutten av september hadde jeg nå sett meg ut en langt roligere variant i Dalsland. Startet tidlig hjemmefra, svingte innom på Systembolaget i Årjäng, fortsatte sørøstover, og kom etter hvert fram til selveste Åmål. Åmål er kanskje ikke så kjent for dagens unge, men for oss som var mellom 10 og 30 i 1998 har byen en nær legendarisk status, etter at den var åsted for hendelsene i filmen «Fucking Åmål». Etter å ha inntatt en meget bra hamburger fant jeg fram til Örnäsvallen og betalte meg inn for å se nivå 5-kampen mellom IFK Åmål og Arboga Södra IF.

På plass på anlegget fikk jeg se en nydelig (om enn noe humpete) gressmatte med en helt amazing hovedtribune. På motsatt side lå en liten stillastribune, og på begge langsidene var det også gjerder i perfekt «stå og lene seg på mens man prater skjit og ser kamp»-høyde.

Det var lenge ganske folketomt på den nevnte hovedtribuna, men omtrent samtidig med at speaker presenterte lagene kom det sigende noen få til, men fler enn 25-30 ble vi nok ikke som så kampen. Den lave interessen kan kanskje skyldes at hjemmelaget har hatt en mildt sagt seig sesong, med kun 2 poeng på 16 kamper før dagens affære.

Det tok også på denne strålende høstdagen bare noen få minutter før ballen første gang traff nettet bak hjemmelagets keeper, men ved den første anledningen ble de reddet av assistentdommers flagg.

Like heldige var de ikke like før min stoppeklokke viste 6 spilte minutter, da et angrep endte med 0-1. Etter dette fikk vi en klar dominans fra de tilreisende fram til det i det 16. minutt ble scoret 0-2 på et frispark.

Like før omgangen var halvspilt kom så dagens tredje, og keeperen fant det nå på sin plass å gi lagkameratene en ganske fortjent lekse om at de måtte se å fighte om ballen, og ikke bare stå og se på. Om det var dette som hjalp vet jeg ikke, men flere scoringer enn dette fikk vi ikke før pause.

I pausen rakk jeg akkurat å gå til bilen og hente de svenske pengene jeg hadde liggende der (når skal dere egentlig få samordnet dere, Swish og Vipps?), så jeg fikk kjøpt litt svenske godsaker i kiosken. Ettersom jeg nettopp hadde kjørt i meg en hamburger sto jeg over korven, men det ble litt hembakat chokladkaka og en burk Fanta.

Ut fra pause virka det som hjemmelaget hadde bestemt seg for å la alt som hadde skjedd før hvilen være igjen i garderoben, og de fikk en ganske positiv start på omgangen, uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Etter den spillemessige lille oppturen var nok nedturen da gjestene igjen scoret og det sto 0-4 knapt ti minutter ut i omgangen desto større!

Herfra og inn skjedde det ganske mye merkelig. Det var ganske tydelig at for hjemmelaget var dette tapt, og flere av spillerne lot til å få en slags «nå kan jeg gjøre hva som helst, for vi taper uansett»-holdning. Dette betyr på ingen måte at de ga opp, men når keeper får gult kort for en stygg takling nesten på midtbanen, da skjønner man at fokus kanskje ikke er på å være disiplinerte og prøve å vinne.

Med litt under 20 minutter igjen av kampen skjedde så en situasjon hvor jeg ikke helt klarte å få med meg alle detaljene fordi den var i andre enden av banen, men det endte iallfall med at Arboga-kapteinen fikk sitt andre gule kort og dermed ikke kunne gjøre annet enn å levere fra seg kapteinsbindet og tusle mot garderoben. 

At de gulkledde nå var redusert til ti mann gjorde selvsagt at IFK-erne øynet håp om en liten sensasjon. De kom faktisk nå til flere sjanser, og med 77:30 på klokka kom endelig reduseringen da en ball traff stolpen og trillet inn. En av de blåvite løp lynraskt for å hente ballen og få satt spillet i gang igjen. Skulle det utrolige kunne skje?

Det ble nå ganske hektisk inn mot sluttsignalet, men flere mål fikk vi ikke, og da dommeren noen minutter på overtid (men før stadionuret viste 90, det var nemlig startet for sent) blåste av sto det fortsatt 1-4, og gjestene kunne juble for tre poeng med seg på den lange bussturen hjem, mens hjemmelagets spillere kanskje spurte seg selv varför dom måste bo i fucking jävla kuk-Åmål. Selv satte jeg fornøyd med å ha fått krysset av bane nummer 438 kursen mot Töcksfors for å fylle opp vaniljecolalagrene før jeg returnerte hjem til Oslo.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ölme - Franke 0-2

Oppdaget plutselig at jeg hadde alt for mange bonuspoeng på hotellbonuskortet mitt som var i ferd med å «gå ut på dato», så før jeg visste ordet av det hadde jeg booka meg ei lita harryhandel- og groundhoppehelg i Värmland!

Etter noen innspill fra lokalkjente på twitter fant jeg ut at dagens første kamp (Om man ser bort fra syvendedivisjonskampen Brunskog United - Arvika United som jeg så et glimt av fra bilen) skulle bli IFK Ölme mot IK Franke.

Etter en litt dramatisk biltur fra Norge (Google Maps sendte meg på en obskur grusvei, og akkurat da åpnet himmelens sluser seg VIRKELIG), kom jeg etterhvert fram til Ölme, fant ut at det nok var en dårlig idé å ikke ha kontanter, råna inn til Kristinehamn, sendte snap til alle jeg kjenner som heter Kristine, tok ut penger, og kjørte tilbake til Ölme.

I Ölme fant jeg et utrolig sjarmerende idrettsanlegg, med to gressbaner, og en stor parkeringsplass som nok også kunne vært brukt som grusbane om det var behov for det. På matchbanen foregikk oppvarmingen for fullt, og jeg fant etter hvert en prima plass på den ene tretribuna. Var litt skuffet over at hamburgerne ikke var klare før kamp, men jeg fant ut at jeg nok skulle klare meg gjennom første omgang uten.

Første omgang ble en fartsfylt affære der begge lag hadde noen store sjanser. Begge assistentdommerne fikk muligheten (og benyttet seg av den) til å annullere et mål for offside, så det var kanskje rettferdig at det sto 0-0 da lagene gikk til pause og publikum til hamburgergrillen.

Hamburgeren var strålende, og da de attpåtil hadde iskald Trocadero i kiosken var jeg i breddesnadder-himmelen!

Før pause hadde vi sett enkelte tilløp til frustrasjon over dommernes prestasjoner, og dette fikk virkelig grunnlag for å vokse etter hvilen. En av gjestenes spillere ble liggende nede etter en smell, helt klart med hodeskade, men regelen om at spillet i slike tilfeller skal stoppes, den var det tydeligvis ingen som hadde fortalt dommeren om. Dette var den første (og kanskje største) av en rekke uforståelige avgjørelser fra dommertrioen, men til alt hell lot verken trenere eller spillere frustrasjonen ta overhånd.

Etter drøyt halvspilt andreomgang kom endelig kampens første mål, og ikke ufortjent var det gjestene fra Västerås som fikk et mål. Hjemmelaget hadde hatt en rekke store sjanser, men egen udyktighet kombinert med en bortekeeper som presterte veldig veldig bra i noen avgjørende situasjoner gjorde at det ikke ble noen mål på dem. Fem minutter før full tid satte så gjestene inn nok et mål, og meldte seg igjen på kampen om opprykkskvalifiseringsplassen i divisjonen.

Etter kampen var det bare å skynde seg vekk fra stadion for å rekke neste kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.