Snøgg - Notodden 2 (2-6)

Har lagt en plan for den påska og den såkalte «stille uke» som er alt annet enn stille, så mandagskvelden ble brukt til å kjøre vestover fra hovedstaden. Etter et par timers kjøring kom jeg til Notodden hvor bensinen var billig, og de grilla kyllinglårene på Spar gode. Etter å ha fylt opp bilen kjørte jeg derfor og parkerte ved fotballbanen på Sætre og fylte opp magen mens jeg ventet på at avspark for byderbyet mellom Snøgg og Notodden 2 skulle starte.

Etter en kjapp steinsakspapir ble avspark tatt, og det ble raskt klart at det var Notodden-reservene som var favoritter i denne kampen. Likevel, noe enormt overtak klarte de ikke å få med det samme, tross en stor sjanse bare etter fire-fem minutter. Snøggs veterankeeper Kenneth Bårdseng hadde nok å gjøre, men lagkameratene hans viste seg innimellom også fram, så lenge var det ganske åpent hvordan dette skulle gå.

Det gikk over en halvtime før vi fikk det første målet, og det var de blåkledde som til vanlig spiller nede ved elva som kunne juble først, da Snøggs forsvar sviktet sin sisteskanse. Han som kom alene gjennom gjorde ingen feil, og det sto 0-1.

Hjemmelaget ga dog ikke opp, og med litt over fem minutter til pause skjedde det ting i feltet foran Notoddens mål. Nøyaktig hva som skjedde var jeg ikke i stand til å se, men det endte iallfall med at en av Snøggs spillere måtte ut med skade, og en av lagkameratene hans gjorde seg klar til å ta straffespark. Straffeskytteren gjorde ingen feil, og det sto 1-1.

Fra en parkert bil oppe ved veien forbi stadion hørte jeg noen rope «Hater, hater, hater hvit og grønn», og dette var sant å si kanskje det eneste av ekte derbystemning jeg merket på Notodden stadion denne kvelden. 1-1 sto seg til pause, og jeg håpet at på et så flott stadion som dette (Som noen på Twitter påpekte, det kan umulig være mange tettsteder med under 10 000 innbyggere som har to stadioner med sittetribune med tak!) skulle det være et kiosktilbud. Før jeg fikk sjekket ved klubbhuset knuste speaker håpet mitt da han opplyste at de ikke hadde fått dette på plass i kveld, men håpet folk likevel kunne støtte klubben med noen kroner på vipps.

Jeg ruslet likevel bortom klubbhuset for å benytte noen andre fasiliteter, og da jeg kom ut igjen kom jeg i snakk med en fyr som viste seg å være Notodden FKs styreleder som da han hørte at jeg drev med groundhopping ropte til seg en annen fyr. Sistnevnte viste seg å være NFKs daglige leder/markedsansvarlige, og også den med flest registrerte kamper i futbology-appen på Optime arena som Notoddens stadion heter. Utenom dette er han også en lidenskapelig Leicester-supporter! Trivelig prat med engasjerte folk.

Kampen kom etterhvert i gang igjen, og jeg skjønte raskt at det nok ville være en liten sensasjon om dette endte på noen annen måte enn med tre poeng til de blåkledde. Etter å ha oppdatert en haugalending i oppvarming om at Djerv 1919 ledet sitt byderby mot FKH2 2-0 skjedde det motsatte her. I det 55. minutt tok Notodden 2 ledelsen 1-2, og 7 minutter senere kom også 1-3.

I det klokka bikket 71 spilte minutter fikk så de godt over 100 tilskuerne se hjemmelaget lage et selvmål  på hjørnespark, og med 1-4 virket det veldig kjørt for den gamle Hovedserie-klubben.

De tilstedeværende med følelser for de hvitgrønne fikk kanskje tent et nytt håp da de reduserte til 2-4 i det 79. minutt, men håpet ble raskt slukket da 2-5 kom bare 130 sekunder senere. Notodden hadde gjennom kampen levert flere fine angrep på kantene, men fem minutter før full tid kom det kanskje fineste angrepet i kampen da de som en varm kniv i smør skar seg fram gjennom Snøggs midtforsvar og hamret inn 2-6.

Det kom noen flere sjanser i sluttminuttene, men en svært god Bårdseng (Som også ble kåret til dagens beste Snøgg-spiller) avverget at det ble flere mål, og da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 2-6. Jeg hoppet i bilen, og satte kursen hjemover igjen med stadion nr 458 markert på lista mi.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lørenskog - Skjervøy 2-0

Etter å ha sett Grorud ta poeng mot FFK hoppet jeg i bilen og tok den korte turen opp til Rolvsrud hvor jeg ikke hadde vært på ganske mange år. Jeg fikk parkert, betalt for parkeringa, og på vei inn møtte jeg en hyggelig kar som sørget for at jeg slapp gratis inn på billettkvoten som var lagt av til bortelaget. Jeg entret tribuna, og anså meg som klar for kampen Lørenskog - Skjervøy.

Vel på plass hilste jeg først på en TIL-supporter som i likhet med meg valgte å tilbringe slutten på helga her, før jeg oppdaget at banehopperen Tom også hadde tatt turen til Lørenskog i kveld, så jeg slo meg ned på betongen sammen med ham. Det var egentlig veldig greit å ha selskap, for det skjedde svært lite å rapportere om ute på kunstgresset. Det sto derfor fortsatt 0-0 da dommeren blåste til pause og spillerne tok den lange spaserturen tilbake til garderobene.

Kiosken var i samme bygg som garderobene, så jeg fant ut at jeg like godt kunne droppe noe pauseservering og heller bare bli sittende. Litt uti andre omgang viste dette seg å ha vært et svært klokt valg. Plutselig dukket to hyggelige damer med et svært fat vafler og et lite spann syltetøy opp på tribuna. Joda, det er sikkert litt ekstra arbeid å selge vafler ute på tribuna, men det må da garantert være lønnsomt, så dette burde alle klubber gjøre!

Da vi hadde passert timen begynte jeg så smått å frykte for at min nå 153 kamper lange rekke med ikke målløse matcher skulle ryke. Samtidig virket det som om Skjervøys spillere og trenere (deriblant tidligere TIL-akademitrener Stian Ryslett som jeg vekslet noen ord med før kampen) var i ferd med å miste tålmodigheten med dommertrioen. Selv satt jeg med en følelse av at dommeren kanskje hadde lagt lista litt for høyt i første omgang, og nå betalte prisen for det.

Med rundt et kvarter igjen av kampen kom så scoringen som sikret at rekka mi ble 154 kamper lang. 1-0, og jeg mistenkte at nå hadde hjemmelaget full kontroll på dette.

Det skulle vise seg at kontrollen nok ikke var helt full, men tross at Skjervøy etter scoringen lenge var det førende laget, så klarte de ikke å få ballen i mål. Da de for anledningen svartkledde så fikk en mann utvist for en ettersleng rett før full tid så det enda vanskeligere ut å få den etterlengtede utligningen.

Karene fra Nord-Troms skal dog ha all ære for at de aldri ga opp. De presset på og presset på, og da gikk det som det så ofte gjør: Lørenskog scoret 2-0 på overtid.

Kampen endte dermed 2-0, og jeg kunne sette kursen hjemover mens jeg hørte Gunnar Grindstein referere på 4-4-2 Radiosporten at Tromsø tok årets første hjemmeseier på årets første forsøk!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud - Fredrikstad 2-2

Etter et par dager med turer av varierende lengde hadde jeg denne søndagen bestemt meg for å holde meg i nærområdet. Jeg satte derfor etter å ha latt en solid frokost stabilisere seg i magen kursen rett borti høgget til Grorud, hvor jeg hadde sørga for å skaffe meg fotoakkreditering for kampen Grorud - Fredrikstad.

Jeg hentet ut fotovesten, og tok meg en runde rundt på området. Ved bortesupporterinngangen møtte jeg Elisabeth og Marius, som selvsagt var på plass, og deretter gikk jeg bort til hovedtribuna og hilste på den svenske banehopperen Per-Gunnar som hadde tatt turen til Oslo i dag for først å se Grorud og deretter Vålerenga. 

Det ble inn mot avspark unormalt fullt på stadion, og selv om de syngende FFK-supporterne hadde samlet seg på tilvist område bak vestre mål, så var det rikelig av rødhvite effekter å se også blant de som hadde tatt plass på hovedtribuna. Dessverre var det ikke noe særlig til oppmøte fra «Ultras Grorud» i dag, så de tilreisende fikk en ganske lett match med å dominere på tribunen. 

Ute på banen viste FFK tidlig at det var de som av mange var spådd å kjempe om opprykk i år, mens Grorud forventes å i beste fall kjempe om kvalikplassen for å unngå nedrykk. Det ble også kjapt klart at en viktig del av gultrøyenes plan var å bruke mest mulig tid, og det var ikke engang spilt et kvarter før keeperen hadde pådratt seg tilsnakk fra dommer for å drøye tida.

Selv om Fredrikstad var favoritter, så ble ikke Grorud på noen måte overkjørt. Tvert imot var de stadig framme og yppa seg foran mål, og etter halvspilt omgang kunne endelig alle lokale juble! Et strøkent innlegg traff hodet til Nikolai Hristov, som på lekkert vis stanga ballen i mål. 1-0!

FFK strammet nå til skruen litt, og klarte blant annet å komme til et treff i stolpen, men til de tilreisende supporternes store frustrasjon kom ikke den etterlengtete scoringen. Etter et par minutters overtid ble det pause, og fortsatt 1-0 på tavla.

Jeg benyttet pausen til først å rusle i bilen og hente litt strøm til mobilen, før jeg skaffet meg en vaffel og slo av en prat med min tidligere kollega Kari og hennes samboer som også hadde tatt turen til Grorud i søndagssola. Fra kiosken hørte jeg for øvrig snakk om at de hadde solgt unormalt mye pølser og vafler sammen i dag. Ting tyder på at det kan ha vært østfoldinger involvert.

Da jeg igjen gikk mot vestenden av banen for å få sola i ryggen mens jeg fortsatte å fotografere hørte jeg plutselig jubel bak meg. Drøyt fem minutter etter pause utlignet Fredrikstad, og jeg ante ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det nå sto 1-1.

Etter at vi 808 som var tilstede hadde fått se FFK-trener «Bummen» pådra seg et gult kort i etterdønningene etter en hendelse ute på banen, tok det til hjemmesupporternes store fortvilelse ikke så veldig lang tid før ballen igjen lå i nettet bak Groruds keeper. Skulle det bli en poengløs hjemmedebut i 2022-sesongen?

Mens jeg sto og snakket med noen Lyn-supportere (Hvorav en hadde et blått øye etter gårsdagens hendelser på Trasop) som sto og ble forulempet av en ganske ung FFK-supporter (Sitat en av de tre: Du er jammen stor i kjeften til å være så liten) klarte så Grorud å slå tilbake. Det var nettopp den tidligere Lyn-spilleren Didrik Sareba som sto for utligningen, og hjemmelaget virket nå egentlig riktig så klare for å stikke av med alle tre poengene da en av spillerne stormet inn i mål for å hente ballen og få satt i gang spillet igjen.

Flere scoringer ble det dog ikke, og da dommeren etter en god del minutters overtid blåste av kampen, så hadde Grorud tatt nok et sterkt poeng mot antatt bedre motstand i årets OBOS-liga. Jeg hastet til mediebrakka og kvittet meg med vesten, før jeg kjørte videre til nok en kamp i nærområdet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Drangedal - Herkules 1-2

Lørdag morgen, og jeg slet meg etterhvert ut av senga og over i bilen. Satte kursen sørvestover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Sputniks hjemtrakter, Drangedal. Her fant jeg meg først en enkel lunsj, før jeg dro til stadion og fikk overlevert en herlig dessert fra bortelagets trener! Nå virkelig gleder jeg meg til femtedivisjonskampen mellom Drangedal og Herkules.

Jeg så meg litt rundt på anlegget, hvor kunstgressbanen lå midt i mellom en gressbane og en skiskytingstreningsbane. Slo deretter av en prat med damene i kiosken og kampverten, som også var publikumsvert hos Odd i Skien, og utvekslet noen røverhistorier fra ymse fotballarenaer med ham.

Etter hvert entret spillere og dommere banen, og til min skuffelse måtte jeg nøye meg med steinsakspapir i stedet for myntkast før spillet ble satt i gang i den friske vinden. Vinden var nok også grunnen til at en god del av de totalt rundt 75 tilskuerne hadde valgt å være bilskuere og se kampen parkert i svingen i vestenden av banen.

Herfra fikk de se begge lag slite ganske mye med å tilpasse seg vindforholdene, men det var kanskje byguttene i gult og grønt som slet mest med motvinden. Spesielt frustrerende var det å se Herkules-keeperen gang på gang forsøke seg på høye utspark, noe som under de rådende forhold var ganske dødfødt med tanke på å kontrollere hvor ballen skulle komme ned igjen.

De helt store sjansene lot lenge vente på seg, men like før pause kom hjemmelaget etter en corner til en veritabel sjansebonanza, toppet med en redning på strek og et treff i tverrliggeren. Mål ble det dog ikke.

Det sto dermed 0-0 i det dommeren sendte lagene i garderoben for å varme seg litt, og jeg tuslet mot kiosken og skaffet meg en hyperbillig vaffel. Faktisk var den så billig at det nesten ville lønt seg å kjøre fra Oslo til Drangedal bare for å spise vafler!

Da lagene kom ut fra pause virket det som om gjestene hadde drevet hardtrening i garderoben, for de framsto rett og slett litt slappe de første minuttene. Hjemmelaget utnyttet dette, og i det 54. minutt kom endelig 1-0-scoringen, og jeg slapp å bekymre meg mer for at mål-streaken min skulle ryke i dag.

Baklengsmålet var tydeligvis den energiinnsprøutnoingen som trengtes for de tilreisende, for det tok bare såvidt over ett minutt før de stormet i angrep, overrumplet både forsvar og keeper, og vips var det 1-1 og ny balanse i regnskapet.

Et lite kvarter senere fikk Herkules-keeperen seg en liten smell, og måtte byttes ut. Reservekeeperen viste seg å tilhøre en eksepsjonelt sjelden kategori. Fotballspillere som spiller med briller ser man ganske sjelden, men en målmann med briller, det tror jeg aldri jeg har sett før!

Det var hjemmelaget som nå fremsto best, og jeg plasserte meg i Herkules' ende av banen, da jeg mistenkte at om det skulle komme noen avgjørelse i kampen, så var det rødtrøyene som ville komme med den. Så feil kan man ta!

Tre og et halvt minutt inn i overtiden klarte Herkules å få ballen i mål i motsatt ende av banen. Spillere, trenere og de få tilreisende tilskuerne jublet som gale. Hjemmelagets sympatisører virket tilsvarende skuffet.

Det ble spilt enda et par minutter etter spillet ble satt i gang igjen, men de helt store farlighetene dukket aldri opp, så da dommeren blåste av kampen var det en svært glad gjeng skiensere (heter det det?) som kunne sette kursen hjemover. Selv satte jeg kursen mot E18, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur hjem igjen og kunne snekre sammen en deilig middag.

Flere bilder fra kampen kan du se på google photos.

Birkebeineren - Slemmestad 1-2

Etter en hektisk jobbuke hadde jeg gleda meg til å innlede årets påske med litt banehopping på fredagskvelden. Etter å ha studert kveldens meny litt hadde jeg landa på at jeg skulle se kampen Rundtom - Sylling/Sjåstad i sjettedivisjon på Bragerøen KG, men da jeg oppdaget at kampen var flyttet til Glassverket hvor jeg hadde vært før var det bare å hive seg rundt og finne en annen plan. Jeg rakk akkurat å komme meg på veien i tide til å rekke fram til Årbogen, hvor det var duket for serieåpning i femtedivisjon mellom Birkebeineren og Slemmestad.

Til min store glede observerte jeg etter å ha sett meg litt rundt på det flotte anlegget i skogkanten over Drammens-bydelen Krokstadelva at det var åpen kiosk, og etter å ha vekslet noen ord med dama som satt der inne kunne jeg begynne å glede meg til vafler i pausen.

Jeg var litt bekymret for publikumstallet denne fredagen, men inn mot avspark kom det sigende til litt folk, så da dommeren blåste i gang var vi kanskje et kvart hundre hoder som fulgte med på det som skjedde ute på banen, deriblant en god del tilreisende med sympatier hos bortelaget. Blant de frammøtte var vi faktisk hele tre stykker med anstendig fotoutstyr, noe jeg ikke tror jeg har sett maken til siden jeg så Marcus og Martinus spille kamp i Mosjøen.

I Årbogen befant det seg (såvidt jeg vet) ingen sangkjendiser, og det var hjemmelaget som i mine øyne kom best i gang. Noe solid overtak klarte de dog aldri å tilrane seg, og det skulle være gjestene som først kunne juble for at ballen lå i nettet. Dette skjedde etter en corner, men jubelen ble raskt omgjort til frustrasjon og klaging, da dommeren blåste for angrep på keeper. Slemmestad-spillerne hevdet hardnakket at det var Birkebeinerens egne spillere som kolliderte med keeperen, men jeg synes jeg ser på filmsnutten min at det også var en blåkledd en involvert i det som skjedde.

Slemmestad hadde nå en svært god periode, så treneren ga høylytt uttrykk for skuffelse over at ingenting fungerte da de like før det var spilt tjue minutter fikk et baklengsmål i sekken.

Skuffelsen ble dog raskt vendt til glede. Bare fire minutter senere var det de hvitkledde som kunne juble for scoring, og med 1-1 på tavla var vi like langt.

Utover i omgangen bygde det seg opp en del frustrasjon over dømminga, så da dommeren endelig blåste for pause klarte en av hjemmelagets karer å pådra seg et gult kort på vei mot garderoben.

Selv satte jeg kursen mot kiosken og sikret meg en svært god vaffel, som attpåtil var varm nok til at jeg klarte å påbegynne gjenopplivning av de ihjelfrosne fingrene mine.

Om det var kaldt i lufta var det likevel ganske hett i enkelte spilleres hode, og omtrent umiddelbart etter avspark i andre omgang ble det litt tumulter. De involverte roet seg heldigvis raskt ned da dommeren delte ut et gult kort i hver retning, og spillet kunne fortsette. Om det var tenningsnivået som virket skal være usagt, men i det 50. minutt kom et slags skudd mot hjemmelagets keeper som han nok strengt tatt burde klart å stoppe, men ballen smatt forbi ham og i mål. Kampen var snudd og gjestene ledet 1-2.

Etter dette begynte alt de tilreisende foretok seg å ta veeeeeldig lang tid, samtidig som de sjansene Birkebeineren kom til ble stoppet av en Slemmstad-keeper som virkelig var på jobb denne kvelden.

Da dommeren etter nær fire minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og mens røykenbøringene kunne juble hastet jeg mot bilen for å prøve å få i meg varmen igjen etter to timer ute i den utrolig sure vårvinden.

Flere bilder fra kampen kan du se på google photos.

Askim - Klemetsrud 5-0

Etter å ha tilbragt dagen på konferansehotell droppa jeg dessert etter middagen og hoppa i stedet i bilen med kurs for Askim. På veien oppdaget jeg at kampen jeg hadde planlagt å se var avlyst og erstattet av en annen kamp med avspark en time tidligere, så jeg belaget meg på å se kun en 2. omgang på Hov kunstgress, men da jeg ankom så jeg til min store forundring at spillet pågikk, og det var ikke slik jeg hadde ventet pause. Etter å ha forhørt meg litt rundt fant jeg ut at avspark hadde blitt veldig forsinket, og det var derfor spilt knapt tjue minutter i treningskampen mellom Askim og Klemetsrud da jeg ankom stadion.

Banen, som ligger i tilknytning til Askim vgs, var unormalt godt inngjerdet, men jeg fant etter hvert åpningen hvor jeg kunne smette inn og finne noen å spørre hva stillinga var, og til min store glede var det bare ett mål jeg hadde gått glipp av, så hjemmelaget ledet 1-0. Jeg beveget meg litt mot enden av banen, og oppdaget at Stig-André også hadde tatt turen til Indre Østfold for å se fotball i dag.

Jeg har ikke nøyaktige tidsangivelser på målene, og jeg må innrømme at jeg heller ikke så veldig godt hva som skjedde på alle scoringene, men scoringene kom iallfall jevnt og trutt i det søndre målet på anlegget. Når sant skal sies gjorde ikke Klemetsrud-forsvaret jobben hårreisende vanskelig for østfoldingene, som på sin side flere ganger misbrukte enorme scoringssjanser, så da den finnmarkske dommeren sendte lagene i garderoben sto det hele 5-0.

Jeg brukte pausen til å diskutere litt TIL og Alta med nevnte dommer, før hjemmelaget igjen entret kunstgresset. Gjestene lot på sin side til å trives svært godt i garderoben, så til slutt måtte noen sendes avgårde for å hente dem. Spillet kom igjen i gang, og det skjedde deretter svært lite nevneverdig, bortsett fra en episode hvor det ble litt ampert, og Klemetsruds trener måtte true en av spillerne sine med å bli byttet ut etter at en diskusjon med dommeren aldri tok slutt. (Forresten: Det må også nevnes at gjestene byttet inn en keeper med tidenes merkeligste keeperantrekk!)

Kampen endte uten flere scoringer, og dermed sto det 5-0 til Askim, som ut fra kommentarer jeg hørte underveis nok må vurderes som en opprykkskandidat i årets østfoldske femtedivisjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Odd - Tromsø 2-0

Etter å ha fullført et NM Janitsjar etter flere år uten var det en svært fornøyd Marius som satte kursen sørover fra Trondheim (hvor jeg selvsagt hadde klemt inn en breddekamp også) søndag morgen med kurs for Skien. Sammen med meg i bilen var to fløytister, deriblent Marita, som skulle være med på kamp. På beste vestkant i hovedstaden byttet vi ut den andre fløytisten med selveste Moddi, og fortsatte sørøstover med en tidvis sovende singer/songwriter i baksetet. Med få minutter igjen til kampstart inntok vi Skagerak Arena akkurat i tide til å innta bortefeltet før dommeren blåste i gang oppgjøret Odd - Tromsø.

De som tenkte å se kampen sittende hadde knapt fått satt seg før jubelen brøt løs, men like raskt som den hadde brutt ut stilnet den - Det vi trodde var et hypertidlig TIL-mål viste seg å være avvinket for offside, men nå begynte vi virkelig å få trua. Kunne vi endelig klare å få en sjelden seier i Telemark?

Optimismen levde, men ble relativt raskt omsatt til frustrasjon. I det klokka passerte seks minutter passerte et innlegg forbi alt og alle i feltet, og traff en hvitkledd kar på motsatt side som fikk en relativt enkel jobb med å smelle inn 1-0.

«Gutan» produserte en del sjanser, men sluttproduktet ble enten for dårlig, eller så leverte Odd-keeperen gode redninger, så da lagene gikk til pause sto det fortsatt 1-0. Flere på bortefeltet valgte å teste kiosken, og i den sure vinden ble idealet til podcasten «Kald Kaffe» raskt oppnådd.

Andre omgang startet, vi som heiet på TIL var fortsatt optimister, men før det var spilt ti minutter lå ballen igjen i mål og hjemmefansen jublet som gale. 2-0, og optimismen rant raskt ut.

TIL fortsatte å prøve, men de helt store mulighetene lot vente på seg. Mot slutten økte presset, men da ballen endelig endte i mål vinket assistentdommeren som sikkert har aner på Gulset for offside. Med to minutter igjen av ordinær tid, og etterhvert tre minutter tillegg var det hele avgjort.

Kampen endte 2-0, spillerne kom bort og beklaget seg og takket for støtten, og etter å ha tatt et bilde av QR-drakt-gjengen satte vi kursen tilbake til Oslo for å få sendt Moddi med en nattbuss til København.