For andre gang i år gikk turen til Åråsen, denne gang for å prøve å heie «gutan» fram til avansement i cupen. I et avsindig regnvær møttes Isberget på pub i sentrum, og tok maxitaxi til stadion i anledning været.
Vel framme på kamp fikk vi i første omgang se et TIL-lag som spilte en fotball vi rødhvite supportere svært sjelden har fått se i år. Pasningene satt nøyaktig der de skulle, og laget kom til flere sjanser. Likevel ble det ikke mål i noen av endene av banen før pause, og da lagene gikk i garderoben etter ekstra kraftig regn de siste minuttene var vi nok flere som var litt optimistiske med tanke på sluttresultatet.
Til tross for at det roet seg ned med regnet fikk vi en kraftig kalddusj under ti minutter etter pause. LSK angrep, og TILs forsvar klarte aldri å stoppe angrepet. 1-0.
Etter dette tok LSK mer og mer over, og med unntakt av en kjempedobbbelsjanse på overtid var de gulkledde nærmere 2-0 enn tromsøværingene var utligning.
Nedtur, men samtidig så mye positivt før pause at vi ser lyst på situasjonen foran neste kamp, Vålerengas avskjedskamp på Ullevaal.
Endelig bød anledningen seg til å få kryssa av stadion nummer 88 i Groundhopper-appen, og det utvalgte stadion var på Ask i Gjerdrum. Etter en liten kjøretur ut på bondelandet tok jeg plass på den fine lille tretribuna, og oppdaget raskt at flesteparten av de som satt i nærheten av meg var mødrene til Skedsmo 2-spillerne. Speaker ønsket velkommen, etter først å ha levert den klassiske «Hallo? Der blei det lyd ja, så bra!»
Alt etter 5 minutter hadde mødreflokken fått juble to ganger, etter at gjestene i rødt hadde fått to hjørnespark som begge ble effektivt ekspedert i mål. Det andre rakk jeg til og med å få filmet!
Etter de to målene slukna gnisten hos Gjerdrum-spillerne, som de første to minuttene virka veldig tent, noe. Likevel var det ikke ufortjent da de like før halvspilt omgang nok en gang lot gjestene vise hvorfor klareringer lønner seg. Klareringen kom aldri, og til slutt ble ballen satt i mål til 1-2. På dette tidspunktet forlot en av fotballmødrene kampen, og sa at hun trodde det kom til å ende 2-5.
Jeg satt akkurat klar til å begynne å skrive en tweet om at 1-2 ville være et meget fortjent pauseresultat da Skedsmo nok en gang fikk score, og det ble dermed 1-3 til pause i stedet.
Før kvarteret var spilt av andre omgang handser en Gjerdrum-spiller i egen sekstenmeter, men nesten ingen i publikum skjønte hva som skjedde, ettersom INGEN av de gulkkledde protesterte, og det heller ikke var noen jubel blant de rødkledde gjestene. Straffen ble sikkert ekspedert i mål, og det sto 1-4.
Gjerdrums keeper ble ikke lenge etter satt på en stor prøve som han besto greit. Skedsmo kom gjennom med flere mann, første avslutning ble satt i stolpen, andre ble mesterlig reddet til en retur, før den tredje gikk via keeper og i tverrliggeren og ut. Den påfølgende corneren var ikke langt utenfor, men gultrøyene hadde på merkelig vis ridd av denne stormen!
Et lite kvarter før full tid kom så gjestenes femte mål, før speaker kommer med informasjon om at det foreligger femten nystekte vaffelplater, noe som ga hjemmelaget nye krefter, og de satte inn sitt andre for kvelden! 2-5 ble også sluttresultatet, akkurat slik hun som dro tidlig hadde spådd! Noen bør kjøpe oddstips fra henne!
Turen hjem forløp helt udramatisk, til tross for en del kløe fra knottbittene jeg hadde pådratt meg.
Lett sultefora på fotball etter sommeren hadde jeg oppfordra Isbergets medlemmer på østlandet til å komme til Skjetten på mandagskamp.
Etter at jeg fem minutter før avspark var alene på tribuna (med unntak av dommerobservatøren som understreket at han neppe hadde tatt turen om han ikke måtte), kom det like før avspark noen lokale helter, samt ytterligere tre bortesupportere.
Gjennom tidvis ganske tette regnbyger (og bare én paraply på deling) fikk vi se et TIL-rekruttlag som gjennom hele omgangen var klart best, og det var helt fortjent da man fikk kranglet inn et mål (tror det var et selvmål) drøye fem minutter før pause.
Pausen ble benyttet til en visitt i kiosken for å varme seg litt med pølser og vafler, og la seg imponere over at kiosktilbudet var fullt på høyde med hva flere Eliteserie-klubber kan tilby bortesupporterne!
I andre omgang var Skjetten, som nylig hadde signert den gamle Lyn-kjempen Stanley Ihugba langt mer aggressive, og like før Isbergets seksjon ble styrka med to personer til på tribuna måtte TIL-keeper Erlend Jacobsen levere en kjemperedning for å holde på ledelsen. (Videoen under har ingenting med det å gjøre, men bør ses (med lyd) pga en kommentar fra supporterlegenden Leif)
Etter 73 minutter fikk endelig TILs gode Gerkondani hull på sin personlige byll, og kunne feire dobling av ledelsen. Etter dette gikk lufta mer ut av hjemmelaget, og det ble ikke noe bedre da de også fikk en mann utvist. De grønnkamokledde fikk likevel et reduseringsmål på overtid, men dommeren blåste av like etterpå så det endte 1-2.
Isbergets frammøtte fikk altså for første gang i år feire en seier på Romerike sammen med spillerne, som fikk klar beskjed om å dra hjem og fortelle A-lagsspillerne hvordan det skulle gjøres foran onsdagens cupoppgjør.
Siste kamp før fotballferien skulle spilles i Sandefjord, og Isberget tok som vanlig buss fra Oslo. Ved ankomst klarte jeg å miste mobilen min i gulvet, så den ble ødelagt!
Foto: Cisilie Olsen
Vel framme fikk vi før kampen møte TILs nye hovedtrener Simo Valakari, som understreket hvor viktig støtten fra supporterne er.
Foto: Ruben Danielsen
Før kampen var det knytta stor spenning til hvordan foreldrene til de to måsungene som hadde tilholdssted på banen kom til å reagere ved avspark. Da kampen startet scoret Sandefjord to mål før det var gått fem minutter, og måsungene fant det tryggest å oppholde seg på motsatt banehalvdel. For å si det sånn: Det var et klokt valg, de fikk være ganske mye i fred gjennom hele omgangen.
I andre omgang scoret Sandefjord ett til, foreldrene til måsungene ble litt aggressive, og det kom en spurv og satte seg i nettet bak Sandefjord-keeperen.
Etter å ha sett ferdig kampen på Skjetten heiv jeg meg i bilen og kjørte nordover i retning grunnlovsbygda Eidsvoll for å få med meg en kamp til.
Jeg var heldigvis ute i relativt god tid, for det viste seg at Groundhopper-appen hadde feil stadion registrert på kampen, så ved ankomst måtte jeg kjøre noen km til før jeg fant rett bane. Vel framme kjøpte jeg billett og satte meg i gressbakken ved stadion. Her var det heldigvis litt kjøligere, så jeg ble ikke så allergiplaga som jeg ble på Skjetten.
Da kampen ble blåst i gang tok det bare to-tre minutter før vi hadde fått dagens første mål, nummer to fulgte drøyt fem minutter etter det, og før det var gått tjue minutter sto det 3-0!
Etter dette dabba kampen (naturlig nok) noe av, og Lokomotiv slet voldsomt med å klare å etablere noe spill mot hjemmelagets mål. Da lagene gikk til pause hadde gjestene fra hovedstaden hatt et par-tre kvart-sjanser, men ellers hadde det bare vært Turn, Turn og atter Turn.
Ikke vet jeg hva Turn-trener Karim Essediri hadde sagt til spillerne sine i pausen, men da lagene kom på banen etter å ha vært i garderoben fikk vi se noe helt annet. Eidsvold Turn var blitt utrolig slurvete og skjødesløse, og de skal prise seg lykkelige for at Lokomotiv lot til å være ute av stand til å utnytte feilene de gang på gang gjorde.
Etter at en halvtime av omgangen var spilt antydet jeg at dette kunne bli den dårligste omgangen med fotball jeg har sett i 2017, og det tror jeg jeg står for, selv om det tok seg noe opp på slutten. Fem minutter før full tid setter hjemmelaget 4-0, og bytter inn reservekeeperen så han skal få litt spilletid.
Like etter felles en svartkledd spiller i Eidsvold Turns 16-meter, og dommeren blåser for straffe! Muligens noe billig, men direkte feil var det definitivt ikke. Selve straffen ble reddet av Turns reservekeeper, men returen ble sikkert satt i mål, og 4-1 ble også sluttresultatet.
Litt i siste liten bestemte jeg meg for å ta turen over åsen til Skjetten for å se de grønnkledde ta imot rekruttlaget til Alta.
I stekende sol, og i så pollentett luft at jeg til tross for at jeg hadde tatt pillene mine trodde jeg skulle stryke med, fikk vi omlag femti som var på kampen se en morsom, men sjansefattig førsteomgang. Omgangens absolutt største sjanse kom etter halvspilt omgang, da Altas gode keeper måtte gi en retur, som fra kloss hold på uforklarlig vis ble satt i tverrliggeren!
Det var ikke bare jeg som syntes omgangen var sjansefattig. Noen få minutter før pause ebbet nok et Alta-angrep ut uten at det endte med noen skikkelig avslutning, og da hørte vi fra Alta-benken «Skyt nu da førr fan!», til de frammøtte østlendingenes store fornøyelse.
Litt etter hvilen kom det en periode hvor hjemmelaget pådro seg flere gule kort, og når da en av de grønnkledde ble stygt felt uten noen konsekvens for synderen pådro dommeren seg virkelig hjemmepublikummets vrede, og det var flere som fortalte ham hvor skapet skulle stå.
Et knapt kvarter før slutt spurte en spanjol på twitter meg om jeg trodde Skjetten kom til å score, jeg svarte at kombinasjonen av forsvar og keeper hos Alta så solide ut, og da gikk det jo som det måtte gå: Scoringen kom like etter. 1-0.
Like før full tid får Alta et frispark litt inne på Skjettens banehalvdel, og sender opp keeperen for å bidra i feltet. Det som forundrer alle på tribuna er at de likevel står igjen med FIRE mann (inkludert han som tok frisparket), og det hele ender da også med at Skjetten kontrer inn et mål (som muligens skulle vært annullert for offside pga tellefeil siden keeperen var på motsatt side av banen).
2-0 blir også sluttresultatet, og finnmarkingene fikk ingen poeng med seg hjem.
Etter flere uker uten å ha fått sett TIL-kamp, så hadde jeg endelig tatt turen til Haugesund for å se kamp. Etter noen turbulente uker i klubben, med trenersparking, så var det stor spenning knyttet til om man fikk noen kortsiktig effekt ut av dette.
Etter først å ha sett hele VIF sammen med Eurosports kommentatorpar på Gardermoen, så tok jeg en liten lur på flyet vestover, og før jeg ante det var jeg landa og framme. Dagens helt var eksil-ranværing Halvard som hadde tatt turen sammen med sin sovende sønn for å plukke meg opp og avlevere meg på hotellet, så sparte jeg iallfall den taxituren under besøket i det ultimate flybuss-u-landet.
Etter en kjapp tur innom hotellrommet tusla jeg ned til Sportsbaren for å møte mine medsammensvorne i rødt og hvitt. På veien gikk jeg forbi en uteservering hvor noen gamle gubber hoia mot meg, pekte nordover og sa at Tromsø var den veien. De måtte likevel se meg fortsette sørover i retning stadion.
Etter å ha sett Mexico tape bronsefinalen i Confederations cup gikk vi i vind og litt småregn opp til stadion, hvor vi ble møtt av en så stor bunke gratisbilletter at alle som ikke alt hadde kjøpt slapp inn på bortefeltet uten å betale. Fikk hilst litt på «gutan» under oppvarminga, før de forsvant i garderoben en snartur.
Da kampen startet viste det seg at vinden var en betydelig faktor. Alle Gudmund Kongshavns forsøk på lange utspill bråstoppet i det de passerte midtbanen, og det tok lang tid før TIL tilpasset seg dette. Lang tid tok det derimot ikke før dagens dommer hadde markert seg. Etter 17 minutter mener han Morten Gamst Pedersen river ned en motspiller i feltet, og blåser for straffespark. 1-0.
Etter dette kommer TIL mer og mer inn i kampen, men til tross for intens innsats fra oss 20-25 på bortetribuna (som siden mitt forrige besøk i byen var flyttet under tak), ville ballen ikke bak rosakledde Bråtveit i FKH-målet!
I andre omgang var det hjemmelaget som måtte slite med motvind, men også nå slet faktisk gjestene fra nord en hel del med å tilpasse seg ballbanen på motstandernes lange baller. Et kvarter før slutt fikk så Morten Gamst Pedersen sitt andre gule etter en koko takling, og da ble alt så meget verre.
Under ti minutter etter dette setter de hvitkledde sitt andre mål, og kampen er avgjort. For oss på tribuna var det bare å renske halsen og synge «Tromsø tel æ dør» da kampen ble avblåst.
Gjerdrums keeper ble ikke lenge etter satt på en stor prøve som han besto greit. Skedsmo kom gjennom med flere mann, første avslutning ble satt i stolpen, andre ble mesterlig reddet til en retur, før den tredje gikk via keeper og i tverrliggeren og ut. Den påfølgende corneren var ikke langt utenfor, men gultrøyene hadde på merkelig vis ridd av denne stormen!
Etter dette dabba kampen (naturlig nok) noe av, og Lokomotiv slet voldsomt med å klare å etablere noe spill mot hjemmelagets mål. Da lagene gikk til pause hadde gjestene fra hovedstaden hatt et par-tre kvart-sjanser, men ellers hadde det bare vært Turn, Turn og atter Turn.
Litt etter hvilen kom det en periode hvor hjemmelaget pådro seg flere gule kort, og når da en av de grønnkledde ble stygt felt uten noen konsekvens for synderen pådro dommeren seg virkelig hjemmepublikummets vrede, og det var flere som fortalte ham hvor skapet skulle stå.
Etter først å ha sett hele VIF sammen med Eurosports kommentatorpar på Gardermoen, så tok jeg en liten lur på flyet vestover, og før jeg ante det var jeg landa og framme. Dagens helt var eksil-ranværing Halvard som hadde tatt turen sammen med sin sovende sønn for å plukke meg opp og avlevere meg på hotellet, så sparte jeg iallfall den taxituren under besøket i det ultimate flybuss-u-landet.
