Tromsø - Aalesund 3-1

Da den lange landslagspausen i månedsskiftet september-oktober ble annonsert øynet jeg håp for en treningskamp for «Gutan» på Østlandet, og noen uker i forveien var det blitt varslet at det kom til å bli en kamp på Grefsen stadion. Jeg hoppet derfor lørdag formiddag i bilen og satte kursen hit, for å se treningskamp mellom TIL og eliteseriekollega Aalesund.

Dette var jo et stadion jeg har besøkt mange ganger før, men det var faktisk første gang jeg skulle se Tromsø i aksjon her. Det ble dermed mitt 44. stadion med de rødhvite. Forza Tromsø-senior-kollega Per Steinar var også på plass med kamera og fotovest, og inn mot avspark kom det også sigende til noen fler Tromsø-supportere som tok plass sammen med Vetle Skjærviks far som hadde vært førstemann som inntok tribuna.

Da kampen kom i gang ble det snart klart at det var Tromsø som kjemper i toppen av tabellen mens AaFK befinner seg i motsatt ende, og det var på ingen måte ufortjent da laget fra nord satte inn 1-0 i det åttende spilleminutt.

Ikke lenge etter lå ballen på ny i nettet bak de for anledningen sortkleddes keeper, men denne gangen ble scoringen annullert for en offside. Med 18:10 på min stoppeklokke (Stadionuret hadde blitt startet noen sekunder for sent) lyktes derimot Sander Innvær med å få sendt avgårde et skudd jeg objektivt sett mener sunnmøringenes målvakt burde klart å gjøre en bedre innsats for å stoppe, men jeg som TIL-supporter selvsagt er svært glad endte med at ballen trillet i mål til 2-0.

Knappe fem minutter senere fikk AaFK uttelling på et av sine sjeldne besøk foran Jakob Rønning Haugaard i TIL-målet. Ballen ble klemt inn til 2-1, og vi hørte på applausen at det også var noen supportere av Aalesund på plass.

2-1 sto seg til pause, selv om TIL fikk ballen i mål enda en gang (og igjen ble avvinket for offside), og mens spillere og støtteapparat forsvant ned i garderoben under klubbhuset til Kjelsås trakk jeg opp på tribuna og plasserte meg sammen med mine medsupportere. Her var det riktig så god stemning og alt fra dommerrapporter i Oslos åttendedivisjon til innvandringsfiendtlige tsjekkiske ultras ble ivrig diskutert.

Diskusjonene fortsatte inn i andre omgang, hvor kampbildet ute på kunstgresset på «Oslos tak» forandret seg lite tross at det ble gjort haugevis av bytter. Tenningsnivået hadde vært forbausende høyt til at det bare var en treningskamp, og dette fortsatte etter hvilen, så dommeren etter hvert måtte dele ut noen gule kort. Det hele toppet seg nok rundt tolv minutter før full tid, da en av TILs svensker måtte tåle å høre noen ufinheter fra AaFK-benken etter en takling han nok skal prise seg lykkelig for at ikke medførte rødt kort.

Jeg så egentlig for meg at Aalesund skulle få en heldig utligning helt på tampen, men i stedet ble han som knappe ti minutter tidligere ikke hadde blitt utvist nå felt innenfor sekstenmeteren. Dommeren pekte på straffemerket, og Vegard Erlien fikk æren av å hamre inn 3-1.

Dette ble kampens siste scoring, og kampen endte dermed med en velfortjent TIL-seier som Jørgen Vik og vi andre kunne juble over. Et seriøst skår i gleden kom dog like etter kampen var over, da Mathias Tønnesen som var tilbake etter skade plutselig la seg ned under nedjogginga etter kamp. Etter å ha ligget nede en stund haltet han seg med store smerter mot garderoben. Alt tyder på at strekkskaden hadde blitt slått opp, og at det kan bli nye uker på sidelinja for forsvarsspilleren.

Det var i ferd med å begynne å regne, så jeg satte kursen hjemover, hvor resten av ettermiddagen ble brukt til å følge med på Direktesports sendinger fra ymse kamper i ymse divisjoner.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tromsø - Aalesund 2-2

Oppildnet av suksessen etter forrige besøk i Tromsø booket jeg meg en ny tur til siste serierunde, selv om det ikke var allverden å spille for. Fikk lurt med meg Marita nordover og grytidlig søndag morgen satte vi kursen ut mot Gardermoen. Etter litt usikkerhet rundt avgangstiden kom vi oss endelig avgårde, og slo etter ankomst ihjel noen timer i Nordens Paris før vi trasket opp til Alfheim hvor det var klart for årets siste eliteseriekamp, mellom TIL og Aalesund.

Vi kom fram i veldig god tid før avspark, og tok plass på et foreløpig tomt L-felt. Det første vi noterte oss var at TIL-flagget som var spent opp ved siden av capo-tårnet var montert speilvent, før det like etterpå dukket opp en vakt som gikk og klemte på alt av flagg og bannere som var lagt ut. Også i inngangen hadde det vært litt strammere sjekk enn vanlig, så det var tydelig at vaktene forventet at ting skulle skje i dag.

Etterhvert ble feltet fylt opp, og det ble også klart at noe pyro hadde sluppet forbi inngangsvaktenes skarpe øyer. Noe av dette ble beslaglagt før kampstart, men da dommeren blåste i gang kampen hadde en gjeng stilt seg på et avsperret område foran capo-tårnet og futtet av en rekke bluss og røyk-dingser. Vaktene må ha syntes dette var veldig imponerende, for de var veldig opptatte av å dokumentere det som skjedde med mobiltelefonene sine…

Med god ledelse i front tok vi i Forza uansett kjapt tak i kampen, men innledningsvis uten å få den helt store responsen ute på kunstgresset. Sang gjorde vi uansett, og etter 12 minutter løsnet det endelig! Lasse Nilsen kriget seg oppover høyrekanten, la inn, og mens AaFK-forsvaret sto og så på sendte Warren Kamanzi ballen i mål! Ny runde med blussing, og stor jubel!

Dessverre klarte ikke «Gutan» å utnytte ledelsen og støtten fra tribuna til å ta over kampen. Flere av spillerne lot tidvis til å allerede ha startet juleferien, og før det var gått ti nye minutter av kampen sto det 1-1.

Som om ikke ting var ille nok fra før, så kom etter 35 minutter av kampen det alle visste kom til å skje. Moses scoret. 1-2, og den ene (mulig det var fler, men fra min plass så man bare en) bortesupporteren kunne juble for at sunnmøringene hadde snudd kampen. Vi jobbet likevel videre på feltet, og også nye generasjoner av supportere fikk lede an innimellom.

I andre omgang var det heldigvis litt bedring å spore ute på banen, men fortsatt ble ikke Grytebust i Aalesund-målet satt på de helt store prøvene. Med Niklas Vesterlund på plass på feltet sang vi likevel av full hals for å støtte laget, og om ikke dansken var rød og hvit nok fra før ble han det iallfall da «Vi vil se Niklas i baris» begynte å runge over feltet. Dansken sto imot presset, og de syngende skiftet etterhvert fokus til andre aktører.

Med vel ti minutter igjen begynte plutselig noen å synge «Vi vil se Helgå i baris», og i motsetning til han som sto noen rader bak meg var jeg ikke så tung å be. Til stor jubel fra de syngende røk bekledningen på overkroppen av, og resten av kampen bli bivånet delvis avkledd.

Om det var dette som var inspirasjonen som trengtes vet jeg ikke, men bare noen minutter senere viste iallfall Warren Kamanzi hvorfor vi synger at han er «beste trønder'n i hele Norge» og leverte et helt episk innlegg som ble ekspedert i mål av August Mikkelsen. 2-2, og plutselig var det faktisk mulig å kunne klatre litt på tabellen før årets sesong ble avsluttet.

Det ble dessverre ikke flere scoringer, så som i Ålesund i vår endte kampen uavgjort. Fra supporterplass fikk vi takket spillerne for å ha levert TILs beste sesong i eliteserien på årevis, og jeg klarte på toppen av det hele å endelig få tigget til meg en keepertrøye! Stor takk til Jakob Haugaard for det!

Etter å ha ryddet sammen på feltet stilte Ronny opp som privatsjåfør og fikk avlevert meg og Marita på flyplassen igjen, og etter litt innledende bekymring for om flyet var forsinket ble kursen igjen satt sørover etter en finfin dag i Tromsø. Takk for i år, alle TIL-hengere!

Aalesund - Tromsø 2-2

Etter denne andrepåskedagens oppvarmingskamp satte jeg kursen inn mot sentrum av Ålesund igjen, stoppet på et nes litt før jeg kom inn til byen, fant en plass å dumpe bilen, og spaserte ned mot stadion populært kjent som «Danskebåten». Her inntok jeg bortefeltet, og alt var klart for selve rosinen i pølsa på min sunnmørske groundhoppingspåske: Aalesund - Tromsø.

I steiksola på det vestvendte bortefeltet sjekket jeg inn i Futbology-appen, og fikk heder og ære for å (nok en gang) ha fullført alle Eliteseriens 16 stadioner. Etter en markering til støtte for Ukraina ble så kampen satt i gang, og min noe avventende optimisme ble raskt omgjort til regelrett håp. Tromsø lot til å ha ganske god kontroll ute på banen, selv om de store målsjansene lot vente på seg.

Etter et drøyt kvarter ble så håpet snudd til frustrasjon og gremmelse. Etter 17 minutter med nordorsk storspill slapp AaFK gjennom, og vips sto det 1-0. Skulle dette være en av de dagene?

I pausen ble det klargjort for noe slags hiphopshow ute på kunstgresset, så jeg trakk meg tilbake til kioskområdet hvor det var en langt mer levelig temperatur, og jeg så fram til å skulle innta en solid kjøttpølse jeg hadde vært og inspisert at de hadde før kampen ble satt i gang. Hadde skuffelsen vært stor da hjemmelaget tok ledelsen ble den ikke mindre nå: Det viste seg at siden vi ikke var mer enn omlag 25 personer på bortefeltet hadde pølsene fra kiosken «vår» blitt omprioritert til andre salgssteder på stadion! Hårreisende, og nesten på høyde med piggtråden i Bodø hva angår dårlig behandling av bortesupportere (neida). (Det må her sies at kioskpersonalet faktisk etter en stund tilbød seg å ta en runde til de andre kioskene og se om noen av dem hadde av disse pølsene til overs, men all den tid det sto folk ved skillegjerdet mot vårt område og ropte og spurte om de kunne få kjøpe pølser herfra, så anså jeg sjansene for så små at jeg sa det ikke var nødvendig.)

Jeg gikk etterhvert ut igjen og gjorde meg klar for andre omgang, og fant ut jeg skulle teste øvre avdeling på feltet. Det er mulig det kom av at jeg sto alene her, men jeg opplevde akustikken her langt dårligere, så jeg gikk ned igjen og fortsatte synginga der. Jeg fikk så sammen med både Moddi og Mikkel Gaup etter ca 6 minutters spill hoppe av glede og juble etter at Sakarias Opsahl hamret ballen forbi en sjanseløs Sten Grytebust til 1-1.

TIL etablerte nå en ny svært god periode, og som i første omgang endte det med baklengsscoring. Skulle det virkelig glippe i dag også?

«Gutan» ga heldigvis aldri opp å overliste tangotrøyene. Dessverre for oss hadde den tidligere Ellingsøy-keeperen en svært god dag på jobb, og leverte flere storredninger. Da klokka tikket mot 90 minutter sto det derfor fortsatt 2-1, men verken de rødhvite på banen eller vi på bortefeltet (hvor det nå var blitt en saliggjørende skygge) sluttet å håpe, og da det vi alle trodde var spikeren i kista viste seg å treffe tverrliggeren var det bare å gi jernet, og trener Gaute Helstrup hadde da også byttet ut nesten hele forsvaret med mer offensivt anlagte spillere. Her skulle det hentes poeng!

Noen minutter på overtid kom så kampens mest kontroversielle situasjon. TILs kaptein Ruben Yttergård Jenssen satte inn en knallhard takling omlag 20 meter fra eget mål, og dommer signaliserte krystallklart at taklingen var på ball. Mens spilleren som var blitt taklet lå igjen og vred seg i smerte, og hjemmelagets supportere ropte og pep som gale for å få stoppet spillet satte TIL igang en kontring, Byttene til Helstrup viste seg å gi effekt, for det var innbytter Felix Winther som la inn foran mål, og innbytter Jostein Gundersen som traffballen perfekt og overlistet AaFK-keeperen. 2-2, og igjen jublet vi som gale på bortefeltet. Jublet ble det også gjort på TIL-benken, og jeg så minst en person iført svart jakke som var ca på midtbanen for å feire sammen med spillerne. Vakkert!

Sunnmøringene var selvsagt veldig opptatt av å krangle med dommeren om taklingen i forkant av scoringen, men dømt er dømt, og TIL klarte å stå imot presset de siste minuttene etter spillet ble satt i gang igjen, og vi kunne dermed feire et poeng som føltes minst like godt som tre før vi forlot stadion. Jeg rasket med meg Arne som skulle være med tilbake til hovedstaden, fant igjen bilen, og så til min store glede at AaFK hadde leid inn trafikkdirigenter til å sikre en effektiv avvikling av tilskuerlogistikken vekk fra stadion. Dette er det mange klubber i Eliteserien som kunne lært av!

En ganske begivenhetsløs kjøretur hjemover (Høydepunktene var kanskje en veldig glad gjeng UFC på bensinstasjonen på Åndalsnes, samt en stadig mer overtrøtt Arne) ankom jeg knapt 48 timer etter jeg dro ut på påsketur igjen kåken min, og kunne innta en sårt etterlengtet horisontal posisjon.