Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.
Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.
Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.
Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.
Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.
EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.
Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.
Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)
Hadde bestemt meg for å ta turen vestover denne lørdagen, da det var en av svært få gjenstående muligheter i år for å få sett fotball på et stadion jeg ikke hadde besøkt før. Destinasjonen var Bryne på Jæren, så etter en humpete flytur til Sola, en kronglete busstur til Sandnes, en kjapp hamburger der, tog videre til Bryne, og en kort spasertur fra stasjonen fant jeg fram til et til andredivisjon å være svært flott stadion. Her skulle allerede opprykksklare Bryne møte sin nabo i sør og arge rival Egersund for et oppgjør hvor utgangspunktet var svært enkelt: Vinner Egersund får de spille opprykkskvalifisering mot Skeid, vinner de ikke får Asker eller Vard Haugesund den kvalifiseringsplassen.
Ved ankomst satte jeg meg på en benk og hørte litt på Pyro&Pivo, men før jeg visste ordet av det kom en rødkledd fyr med utallige Bryne-skjerf hengende fra livet bort og hanka tak i meg og inviterte meg inn på klubblokalet til supporterklubben «B-gjengen», hvor jeg fikk bivåne litt av hvert i minuttene inn mot kampstart. Blant annet en sent ankommende Bjørn Ege (Ja, han som en gang Bryne berget plassen brukte NRK til å gi fruen beskjed om å gå og melke kyrne, for han hadde andre ting å gjøre) som foretok en kjapp barbering før avspark! Veldig trivelig gjeng!
Når kampstart nærmet seg inntok jeg tribunen, og fikk se supportere og sponsorer hylle de som var utpekt som årets spillere for sesongen, før kampen ble sparket i gang. Hjemmelaget gikk rett i angrep, og etter ganske nøyaktig ti sekunders spill ble det blåst straffespark! Stemningen var på topp, men straffesparket ble reddet.
Dommeren må ha sett noe ureglementert, for han pekte på nytt på straffemerket. Bryne fikk en ny sjanse, og denne gang ble ballen hamret i mål. 1-0 med 1:30 på klokka.
Egersund, som visste at om de ikke vant denne kampen, så var sesongen ferdig for i år og også 2021 kom til å bli tilbragt i andredivisjon lot seg tydeligvis inspirere av den raske scoringen til hjemmelaget. Fra avspark tok det kun sekunder før ballen igjen lå i målnettet, og denne gang var det altså gjestene som hadde utlignet. 1-1, og godt under tre minutter spilt.
For en nøytral tilskuer på Jæren var jo dette en bortimot optimal start på kampen, men etter dette bestemte tydeligvis Bryne seg for at de ville ikke ha flere lag enn nødvendig fra Rogaland i neste års førstedivisjon. Alle de største mulighetene kom foran Egersund-målet, og det føltes ganske fortjent da Holtan ble tomålsscorer like før omgangen var halvspilt.
Like før pause kom så EIK til en enorm sjanse på en kontring, men ballen traff stolpen, og det sto dermed fortsatt 2-1 da lagene tuslet i garderoben.
I første omgang hadde mye av spillet foregått i motsatt ende av banen fra meg, så jeg så fram til at dersom kampbildet ikke forandret seg ville jeg få veldig mye action foran der jeg satt i andre omgang. Så feil kan man ta! Bryne hadde tydeligvis bestemt seg for at nå skulle de kontrollere dette inn, så Egersund var nesten konstant i angrep gjennom andre omgang. De få besøkene rødtrøyene hadde på «min» banehalvdel var kjappe kontringer, men ingen av dem endte med scoring.
Egersund begynte mot slutten av kampen å bli ganske desperate, mens Bryne lot til å ha funnet ut hvor terskelen for å stoppe angrep tidlig uten å få gule kort lå. Dette medførte at bortelaget i sluttminuttene i stor grad måtte basere seg på å pumpe ballen fram mot feltet på lange frispark, men Bryne red av bølge etter bølge uten å slippe inn flere mål. Da speaker kunne melde at ei heller samfylkingene i nord, Vard, vant sin kamp var det stor jubel blant hjemmesupporterne, som da kampen ble blåst av kunne feire seriegullet med rød røyk sammen med spillerne.
Jeg takket for meg og forlot stadion, for å bli plukket opp av en Viking-supporter (for anledningen i sivil) som skysset meg tilbake til flyplassen. Her var omtrent alt stengt, men jeg rakk heldigvis akkurat kiosken før den stengte, så jeg sultet iallfall ikke ihjel de tre timene jeg hadde å vente før SAS igjen tok meg østover, denne gangen på rekordtid i den sterke medvinden. (For øvrig var også hele A-laget til Viking med samme fly, og jeg fikk en strøm av «kreative» forslag på snapchat til hva jeg kunne gjøre med Tommy Høiland som var plassert et par seter foran meg i flyet. Ingen populær mann i det segmentet av fotball-Norge jeg har på snapchat kan jeg avsløre.)
Med fare for å bli beskyldt for å ha blitt Egersund-supporter satte jeg turen vestover til Sandvika, for å se laget fra «Okka by» spille for andre kamp på rad. Vertskap var Bærum SK, som jeg tidligere kun hadde besøkt som bortesupporter for seks år siden, så det var definitivt på tide med et nytt besøk på Kadettangen.
Ved ankomst møtte jeg en Egersund-supporter og hans Trysil- og Brann-støttende kompis. Sistnevnte viste seg å være aktiv banehopper, så vi utvekslet Futbology-brukernavn og la hverandre til der før kampen startet.
Fra avspark tok gjestene straks tak i kampen, og gjentatte ganger kom rogalendingene til store sjanser. Scoringene lot dog vente på seg, faktisk måtte de vente helt til det 38. minutt før den kom, og da etter at en av hjemmelagets forsvarsspillere hadde gjort en feil som medførte straffespark. 0-1.
Etter hvilen var det tydelig at hjemmelaget hadde bestemt seg for at de skulle ikke tabe uten å by på motstand, og de var klart friskest de første minuttene ut fra start. Hardt arbeid belønnes, sies det, og etter seks minutters spill i andre omgang var det nettopp det som skjedde. Et hjørnespark ble hamret i mål av Markus Kaasa, og det sto 1-1.
Etter dette kom gjestene mer inn i kampen igjen, men lenge var det fortsatt hjemmelaget som kom til de største sjansene. Aller størst var kanskje en corner «alle» trodde ble skrudd rett i mål, men som endte hårfint utenfor. Et friskt pust i Bærums-laget var dagens debutant, Frederic Storødegård (som jeg første gang la merke til i denne kampen), som med høy toppfart til stadighet laget uro i de bakre rekker hos bortelaget.
E.I.K. satte inn en voldsom sluttspurt, og kom til et par enorme sjanser på tampen av kampen, og de ble ikke noe mindre av at en bæring fikk sitt andre gule kort og måtte se overtidsminuttene fra utenfor banen.
Etter omlag fire minutter hørte endelig dommeren på en fortvilet bærums-supporter Massimo sine mange bønner om å blåse av, og det endte med ett poeng til hvert lag, noe hjemmelaget nok skal være mest fornøyde med etter den dominansen Egersund viste før pause.
Etter en hotellnatt uten nevneverdige hendelser tanket jeg opp Subaruen og satte kursen vestover ut av Kristiansand. Målet var Egersund, og etter noen mil med E39 svingte jeg i Flekkefjord av og tok den såkalte Nordsjøveien det siste stykket. Spektakulære greier, selv for en blasert nordlending! Vel framme i Egersund ble jeg møtt av noen vanvittige regnbyger, men det stilnet heldigvis såpass at jeg turte å karre meg bort til klubbhuset og låne doet, før jeg ble krysset av på oppmøtelista og kunne ta plass på tribuna (Som til alt hell var under tak).
Oppdaget plutselig at AD2 var mer eller mindre sambygding av meg, så da hadde jeg iallfall noe ut over fotballen å rapportere om, men først fikk jeg bivåne begge lags oppvarming.
Da dommeren blåste i gang kampen var det hjemmelaget som kom best i gang, men noe mål ble det ikke. Det jeg og de omlag to hundre andre frammøtte derimot fikk se, foruten en massiv sjansebonanza for de gulkledde rogalendingene var en stakkars fotograf som slet mer med refleksvesten han var tildelt enn stakkars Mario Balotelli i sin tid gjorde med sin vest. Topp underholdning!
Ute på banen tror jeg ikke Asker kom til mer enn én god sjanse i hele omgangen (den var til gjengjeld VELDIG god, og det var iallfall ikke Egersund-forsvarets skyld at det ikke ble mål), mens E.I.K. måtte være godt oppe på tosifret på statistikken.
Like etter klokka bikket 40 spilte minutter kom så beviset på at jeg befant meg i bibelbeltet. En av hjemmelagets spillere klarte endelig å overliste gjestenes forsvar, og både Halleluja-rop og ønsker om velsignelser fra Gud strømmet fra tribunen i retning målscoreren. Et meget fortjent mål, og det føltes nok veldig godt da de fem minutter senere kunne gå i garderoben med 1-0 på tavla.
Etter pause kom Asker langt bedre i gang enn de hadde gjort i første omgang, men noen scoringer ble det ikke. Regnet som stort sett hadde holdt seg borte før hvilen kom tilbake med tilnærmet full styrke, så etterhvert så det ganske utrivelig ut ute på den flotte gressmatta. Begge lag ble nok noe hemmet av forholdene, men de to forsvarsspillerne som omtrent gikk i duell om samme ball så Alfred Scriven kunne fått en kjempemulighet alene med keeper kan nok ikke skylde på annet enn egen manglende kommunikasjon for at det nesten gikk galt.
I det andre omgang var halvspilt kom så kampens neste scoring, og noe mot spillets gang så langt i omgangen, så var det hjemmefansen som igjen kunne rope Halleluja! I det tette regnværet var det første som skjedde etter scoringen at han som scora ble bytta ut, noe som garantert føltes som en belønning med de forholdene som var da.
Ti minutter før slutt gjorde begge lag flere bytter, og speaker kom etter en lang pause med en remse med navn så var så lang at han måtte puste lettet ut da han endelig var ferdig. Askers spillere fortsatte å prøve å få et mål for å skape nytt liv i kampen, men i det åttifjerde minutt fikk de en kalddusj (som ikke kom fra regnværet) da hjemmelaget nok en gang sendte ballen i nettet bak Askers keeper, noe som fikk en av de fremmøtte til å utbryte «Du e' så go' at du kan komma på Norge Rundt!»
Asker fortsatte å prøve seg, for om ikke annet å få et trøstemål med seg den lange veien hjem, men det de derimot fikk var ytterligere et baklengsmål tre-fire minutter på overtid. Kampen endte dermed 4-0, og jeg kunne sette kursen gjennom fantastisk natur i Sirdal, Setesdal og indre Telemark til jeg endelig var hjemme i Oslo ganske presis seks og en halv time etter kampen ble blåst av.
