Etter en tross alt trøbbelet etter kampen fredag kveld god natts søvn sto jeg lørdag opp og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet til Vinstra. Denne gangen passerte jeg Vågåmo i høy hastighet, og etter noen timer hadde jeg passert Strynefjellet og kommet over til et Sunnmøre som for en gangs skyld var badet i sol. Jeg fikk besøkt en butikk som hadde noen fremragende vårruller, og så inntok jeg arenaen hvor det skulle spilles kamp i tredjedivisjon mellom Volda og Kvik.
Da jeg sjekket inn i Futbology fikk jeg en etterlengtet badge, da dette var det siste stadionet jeg manglet i 3. divisjon avdeling 2. Ellers møtte jeg straks Runar som det viste seg ikke bare var ivrig Volda-supporter, men også fungerer som materialforvalter for laget. Han ønsket meg hjertelig velkommen, og overrakte en voldsom haug med gaver. Både et skjerf, en lue og et pledd var i haugen, men også en Volda-trøye med signaturer fra hele laget. Nesten litt overveldende!
Jeg hadde blitt fortalt at det kanskje ikke ble så veldig mange tilskuere i dag da kampen kræsjet med noe cup så mange var bortreist, men jeg syntes tilveksten på den flotte tribuna ikke var så aller verst både inn mot kampstart og i de første minuttene av kampen. Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, og det var ikke veldig overraskende da grønntrøyene tok ledelsen 1-0 etter drøyt seks minutters spill.
Det kom som sagt stadig nye tilskuere, og etter at et forsøk på å telle endte litt over 170 har jeg ingen motforestillinger mot å hevde at det må ha vært nærmere 200 tilskuere her denne finværslørdagen. Dersom dette er «ikke så veldig mange», så må en godt besøkt kamp her være litt av en opplevelse. Det virket ikke som om det var så mange fler enn laget selv som hadde kommet fra Trondheim, så på tribunen gledet det nok ikke noen at gjestene så ut til å komme mer og mer med i kampen.
Etter en periode med mye klaging på både dommeren og hans assistenter fra spillerne var det Kviks tur til å få et frispark litt inne på Voldas banehalvdel etter 35 minutter av kampen. De blåhvitstripete slo langt, ballen ble nikket inn foran mål, og satt inn til 1-1 til stor frustrasjon fra vertskapet.
1-1 sto seg til pause, og jeg tok turen opp til kiosken for å prøve meg på en svele (Med litt bekymring i bakhodet etter en dårlig opplevelse litt lenger nord i fylket for noen år siden). Umiddelbart var denne svært god, og jeg håpet jeg ikke skulle få noen uønskede ettervirkninger på vei hjemover utover kvelden.
Andre omgang ble en solid nedtur etter hvordan den første hadde vært. Begge lag kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser, men ballen var ikke samarbeidsvillig for de som var i angrep. Tross «Framover»-rop fra ivrige hjemmesupportere dabbet tempoet mer og mer av fram til vi i det vi nærmet oss overtiden fikk en liten sluttspurt. Denne sluttspurten medførte ganske høy temperatur hos spillere i begge trøyefarger, men da vel fire minutter var passert etter 90 minutter hadde vi ikke fått verken noen alvorlige disiplinærsaker eller scoringer, så kampen endte dermed 1-1.
Jeg sa før jeg dro takk for meg til Runar, og hilste også på noen av Kviks mange ranværinger, og kunne så sette kursen tilbake mot Østlandet. Turen hjem gikk helt udramatisk for seg, både trafikalt og fordøyelsesmessig, så litt før midnatt kunne jeg parkere nedafor blokka og rydde plass i baksetet til de som skulle være med meg på en TIL-dobbel søndag.
Også etter dag to av NM Janitsjar følte jeg for å renske hjernen litt, og straks etter avsluttet konkurranse med Mo Hornmusikk skiftet jeg av meg konsertantrekket og tuslet opp bakkene på andre sida av elva til jeg kom til Rosenborgbanen hvor byens eldste fotballklubb, Kvik, hadde serieåpning mot Ørland.
Vel framme på stadion satte jeg kursen mot den fine lille tribuna og tok plass i solskinnet. Litt etter avspark fikk jeg også selskap av selveste Tore Schjølberg, så alt lå til rette for en finfin ettermiddag.
I starten av kampen var det gansk jevnt ute på banen, men kanskje hadde gjestene fra Fosen et lite overtak som de etter 19 minutter klarte å utnytte på effektfullt vis. Corner ble til mål, og 0-1.
Ti minutter senere viste Kvik-forsvaret seg svært passivt, og de for anledningen hvitkledde fikk en relativt enkel oppgave med å sette inn sitt andre.
Dette fikk tydeligvis hjemmelaget til å våkne, for nå gikk det ikke fem minutter en gang før reduseringen kom etter et vakkert angrep, og 1-2 sto seg deretter til pause.
I pausen kom jeg i prat med klubbens leder, og da jeg like etter pause utnyttet at de hadde latt seg inspirere av gårdagens vertskap og serverte solbærtoddy, fikk jeg jaggu overrakt en klubbvimpel. Stor stas! Stor stas for hjemmefansen var det også at mens dette skjedde kom også 2-2-scoringen.
Halvveis ut i omgangen tok Ørland igjen ledelsen, denne gang etter en aldri så liten keeperglipp, men med et kvarter igjen å spille kom det nok en utligning. 3-3.
Bare to minutter etter dette gikk til flertallet av de omlag 30 frammøttes store glede endelig hjemmelaget opp i ledelsen. Ørland prøvde og prøvde på å score igjen, men i stedet kom det en punkteringsscoring på overtid, og dommeren blåste av kampen kort tid etter denne. Det endte altså 5-3, og ørlendingene fikk nok en tung tur hjem over fjorden.
