Som nevnt i forrige bloggpost er jeg denne uka på orkesterkurs i Nordfjordeid, og når frikvelden onsdag sammenfalt med andre runde i OBOS-ligaen etter ferien var valget om å foreta en liten utflukt enkelt å ta. Etter å ha spist tidlig middag satte jeg derfor kursen vestover, og dro så nordover langs kysten, tok en ferge, og kom etter et lite stopp i Gursken fram til stadionet hvor det skulle være kamp i OBOS-ligaen mellom Hødd og Egersund.
Høddvoll er jo et stadion jeg har besøkt før, da for å se andrelaget i aksjon, mens denne gangen var det altså klubbens a-lag som skulle spille kamp. Jeg hadde fått ordnet meg fotoakkreditering, og tok etter å ha fått utdelt en selvlysende vest plass nede ved banekanten. Jeg var også bortom bortefeltet og hilste på min fagforeningskamerat Bjørn Ove som hadde tatt turen fra Rogaland for å få krysset av et nytt stadion på lista si.
Før innmarsj ble gjennomført og myntkast foretatt snek jeg meg til en av de gode mør-pølsene fra kiosken, og så var det klart for kamp. Det hadde på forhånd blitt antydet at oppmøtet kanskje ikke ble det beste i dag, ettersom halve bygda var på Norway Cup, men jeg syntes ikke det så så aller verst ut på hovedtribuna, motsatt fra den lille gjengen fra Blåsarane som sto for flagging og sang.
Ute på kunstgressmatta skjedde det lenge ikke allverden. Lagene kom til noen få anstendige sjanser, men det sto fortsatt 0-0 da det ble pause. Etter en liten badeulykke i ferien har jeg en skade i hælen, så jeg valgte å ta plass på tribuna under store deler av andre omgang, og fikk herfra se at hjemmelaget nok hadde et lite overtak, selv om de gulsvarte fra «okka by» smått var frampå og yppa seg litt.
Vi hadde akkurat passert timen da jeg bestemte meg for å flytte meg, og jeg hadde akkurat kommet til den enden av banen Hødd nå angrep mot da de blå kom i et finfint angrep som ble avsluttet med et skudd i mål! 1-0 i det klokka passerte 66 spilte minutter betød både at min rekke med kamper med mål i levde videre, og at kampen om kvalikplassene for muligheten til å spille i Eliteserien 2026 nå er utrolig jevn.
EIK prøvde etter reduseringen å sette inn et lite motangrep, men Hødd-forsvaret virket stort sett å ha full kontroll på situasjonen. Det ble tidvis litt ampert, og litt på overtid sørget en av gjestene for å skaffe seg et gult kort jeg der og da nesten var sikker på var et såkalt «tarjeta forzada», men etter å ha sett på kortstatistikken så langt i år virker det som om det bare var helt alminnelig dumskap som var på ferde.
Mål ble det iallfall ikke flere av, og da dommeren etter fire-fem minutters overtid blåste av kunne hjemmelaget feire sammen med flertallet av de 1162 frammøtte, mens Egersunds spillere slukøret tuslet bort for å takke de 14-15 bortesupporterne for støtten.
Selv leverte jeg tilbake fotovesten, og satte så kursen sørover mot Nordfjord igjen, hvor det ble litt sosialisering før det ble leggetid for å få øvd enda litt de siste dagene før konserten vi skal fremføre lørdag. (Kom gjerne og hør på dersom du befinner deg i området!)
Ah, Marius har dratt tidlig til Trondheim for å varme opp til RBK - TIL på søndag tenker du kanskje når du ser denne bloggposten, men nei, den kampen går jeg faktisk glipp av i år. Jeg skal tilbringe ti dager på orkesterkurs på Nordfjordeid (Kom gjerne på konsert om du er i nærheten lørdag 2.8.), men da passet det heldigvis fint å legge inn et pitstop på veien dit etter en drøy uke med slåssing mot klegg, blinding og andre ulumskheter hjemme på Helgeland. Siden jeg kom til å være framme i Trondheim ikke lenge før kampen booket jeg meg inn på «folke-VIP»-en hvor det var buffet inkludert i billetten, og tok meg så etter ankomst inn på stadion hvor det altså var klart for Conference League-kvalikkamp mellom Rosenborg BK og litauiske FK Banga.
Som sagt hadde jeg booket meg inn på buffeten, men først var jeg innom do hvor jeg noe overraskende fant en velkjent sticker på veggen! Etter et høyt antall runder med servering i buffeten (For øvrig burde de hatt litt mer enn tre typer av de friterte greiene fra menyen, samt vært litt flittigere med påfyllet) fant jeg plassen min ute på motsatt kortside av der de ivrigste hjemmesupporterne holder til.
Herfra fulgte jeg slutten av dagens Tour de France-etappe på radioen, før øreklokkene ble tatt av og jeg kunne nyte Tsunami og andre innslag jeg kjenner godt fra tidligere besøk på dette stadionet, da som bortesupporter. Apropos bortesupport, så var jeg på forhånd spent på hvordan oppmøtet ville være i dag, da jeg vet at lag fra de baltiske statene ikke akkurat er kjent for solid fotballkultur. Da kampstart nærmet seg så jeg at jeg kunne la meg imponere, det må ha vært nærmere 70 stk på feltet, og ledet av en tromme og enkelte som var ivrigere enn andre ble de fleste med på synging og klapping. (Videoen her er filmet litt før alle var på plass).
Det var ellers en intens aktivitet på snapchat, messenger og andre steder for å prøve å lokalisere kjente som var på kamp, og jeg fant gjennom Futbology ut at jeg ikke var den eneste ikke-RBK-eren som hadde tatt turen hit i dag, samt at også den obligatoriske tyske banehopperen var på plass, denne gangen en som holder med 1. FC Magdeburg (Det kan godt hende også noen fler var der).
Foto: Emil Almås
Etter at myntkast var tatt kom kampen i gang, og det ble raskt klart at dette ville være rått parti både på tribunen og ute på det trønderske gresset. Bortefansen skal ha all ære for at de prøvde, men mot Øvre Øst ble det for spinkelt.
Bortelagets spillere skal også ha all ære, for lenge gjorde de livet svært surt for Rosenborgs angrepsspillere, men når man har sett en del fotball vet man at når et lag knapt kommer halvveis til midtstreken før de mister ballen, da blir det tungt. Vi nærmet oss 20 minutter da de litauiske spillerne på mystisk vis klarte å avverge scoring på denne måten.
Jeg begynte nesten å lure på om dette skulle være en sånn dag der RBK ikke klarte å score tross en vanvittig dominans, men på et nytt hjørnespark like etter lyktes det endelig for Islamovic å sette inn 1-0, rett før omgangen var halvspilt.
1-0 var definitivt ikke noe å skjemmes over for gjestene fra Gargždai, og de fortsatte å forsvare seg heroisk. Dette medførte at da ett minutts tilleggstid var over vel 23 minutter etter scoringen lå de fortsatt bare ett mål under, mens målscorer Islamovic og flere av lagkameratene hans kunne gremmes over forspilte sjanser.
RBK gjorde i pausen et par bytter, og hadde ikke Banga kjempet i oppoverbakke fra før så ble det ikke noe bedre av at lagets kaptein i løpet av omtrent 60 sekunder vel fem minutter etter hvilen klarte å få gult kort først for å drøye tiden, og deretter for en hodeløs takling. Marsj i garderoben og 11 mot 10 resten av kampen.
Rett før timen var spilt gjorde vertskapet nok et dobelbytte, og denne gangen fikk de umiddelbar uttelling. 2-0, og stor jubel.
Like etter dette hørte jeg plutselig et dumpt smell, og da jeg så opp stusset jeg litt på om ikke flomlysene var på nettoppp. Fikk etterhvert bekreftet i sosiale medier at strømmen virket å ha gått, og i tillegg til lysene rundt takkanten på stadion manglet vi nå også storskjermer, elektriske reklameskilt, og skulle det vise seg da RBK gikk opp i 3-0 etter 63 og et halvt minutt var også speakertjenesten slått ut etter det som kan ha vært relatert til tordenvær i området.
Heldigvis var det fortsatt en lys sommerkveld, så kampen kunne fortsette selv om lysene var slått ut, og det tikket også inn rapporter om at VG som streamet kampen hadde fått opp en nødløsning basert på mobilkamera, så de som ikke var en av oss 11822 (11828 iflg speaker) frammøtte fortsatt kunne se kampen på nett.
Da RBK satte inn 4-0 etter 81:15 var alle elektroniske systemer på plass igjen, og speaker kunne nå også hylle mannen som sto bak 3-0, før han fikk en siste runde med jubel i det vi gikk inn i det 87. spilleminutt og hvittrøyene gikk opp i 5-0.
Etter 5 minutters tilleggstid blåste dommeren av kampen, og mens jeg slo av en prat med lokalavisa for å fortelle om min opplevelse av strømstansen kunne jeg se RBK-spillerne feire med fansen, mens de tilreisende supporterne ble takket av sine spillere for støtten.
Etter kampslutt møtte jeg kjapt Emil som tok meg med på en liten omvisning i Rotsekks nye (og usannsynlig varme) studio før de skulle starte kveldens sending, og fant deretter tilbake til bilen hvor jeg mens jeg satt og ventet på at det skulle bli mulig å kjøre ut fikk se fotballmamma og Haiti-vennIngvill Konradsen spasere rett forbi. Kursen ble deretter satt til min søsters bopel hvor natten skulle tilbringes før avreise til Nordfjord.
Etter en liten uke i nord, hvorav flere dager hadde blitt tilbragt med å slåss med klegg ved Helgåvatnet hadde jeg nå i helga tatt turen til sivilisasjonen. Jeg hadde på et tidspunkt leflet med tanken om å ta en kjøretur til Umeå for å se Superettan-kamp der lørdag, men mamma klarte å få meg til å ta til vettet, så jeg fikk nøye meg med en kortreist revisit søndag. Kursen ble derfor satt fra Nordsjona og inn til Mo i Rana, hvor det var klart for andredivisjonskamp mellom Rana FK og Follo FK.
Hjemmelaget har jeg jo sett en rekke ganger før, mens gjestene har jeg bare sett i aksjon én gang før, og da hjemme i Ski mot nettopp en av de to fusjonspartnerne som danna RFK. For et hardt presset hjemmelag var dette den første av mange vinn eller forsvinn-kamper gjennom høstsesongen, etter at poengfangsten i debuten på nivå tre i det norske seriesystemet hadde vært miserabel på våren (Som da jeg så dem borte i mai), mens gjestene nok også kunne tenke seg den luka ned til nedrykksstreken en borteseier i dag ville gi dem.
Hetebølgen som har skyllet over landet den siste uka har også satt sine spor på Helgeland, så alt før avspark var Siv Hege fra kiosken ute på banen en tur og kjølte seg ned litt under vannsprederne. Ellers så jeg det strømmet til bra med folk inn mot kampstart, selv om ferietid og varme hadde gjort at ingen var spesielt optimistiske med tanke på tilskuertallene.
Da kampen kom i gang så jeg at dommerne til alt hell hadde skiftet til noen lysere trøyere enn de svarte de hadde varmet opp i, og mens Rana spilte i sine hvite trøyer stilte Follo i de rosa de ble så kjente for da de i 2010 kom seg helt til cupfinalen. Alle aktørene på banen skulle dermed ha ganske optimalt antrekk for forholdene som venta ute på kunstgressmatta på Sagbakken stadion.
I varmen var det hjemmelaget som så best ut innledningsvis, men da vi litt før halvtimen var spilt fikk et avbrekk i spillet for at spillerne skulle få i seg litt sårt tiltrengt vann både inn- og utvortes var det fortsatt et målløst oppgjør vi hadde fått se. Også etter drikkepausen var det Rana som så best ut av de to FK-ene, og da Brede Frøysa etter vel 38 minutter av kampen satte inn 1-0 var det absolutt en fortjent ledelse.
1-0 sto seg til pause, og mens lagene gikk i garderoben ble det kunngjort fra speakerbua at man i dag ga amnesti fra regelen om at alle må holde seg unna banen i pausen, så de som ønsket det kunne gå mot hjørneflagget nærmest inngangen og få seg en liten dusj fra vannsprederen. Dette var et svært populært tiltak, kanskje spesielt blant de yngste av dagens totalt 609 tilskuere.
Andre omgang fortsatte lenge som første hadde sluttet, men like før timen var spilt skjønte Follo at dersom de skulle få med seg noe i dag måtte de sette inn en slags sluttspurt. De kom til flere sjanser, men enten ble de satt utenfor, eller så sørget Ranas gode målvakt Adam Håkonsen for at det ikke ble noen baklengsmål.
Faktisk skulle det vise seg at hjemmelaget kom nærmere 2-0 enn gjestene gjorde 1-1, da et hjørnespark knappe ti minutter før ordinær tid var omme ble headet i tverrliggeren.
I overtiden kjørte Follo selvsagt voldsomt på i jakten på utligning, men til «Rataskankan»s store glede, 1-0 sto seg helt til dommeren åtte minutter på overtid blåste av oppgjøret, og man kunne for første gang siden 5. april feire tre poeng på hjemmebane!
Jeg tok meg tilbake til bilen som jeg fornuftig nok hadde funnet en skyggefull parkeringsplass til, og satte kursen hjemover med TIL - Bryne på bilstereoen, og hvor hun foran meg som kjørte alt for sakte gjennom Bustneslia sørget for at jeg akkurat rakk å høre Vegard Erlien sende «Gutan» i ledelsen på straffe før jeg kjørte inn i Sjonatunnelen og mista radiodekninga.
Etter lørdagens «Västderby» var jeg spent på hvordan søndagen skulle kunne toppe det å slå erkerivalen. Etter å ha pakket for noen ukers ferie satte jeg kursen vestover, og fant fram til baksida av stadion i Drammen. Her konkluderte jeg med at jeg skulle bli sittende i bilen og vente på at det ble tid for å gå inn til eliteseriekampen mellom Strømsgodset og Tromsø.
Mens jeg satt der kjente jeg at naturen kalte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å hylle vaktene som slapp meg inn en drøy halvtime før inngangen var åpnet så jeg kunne få gjort mitt. Jeg kom etterhvert ut igjen, og tok plass i køen sammen med Niklas med far og sønn som var de som var først ute utenom meg. Det kom etterhvert sigende litt flere til, og da klokka ble fire slapp vi endelig inn. Det bar da rett i kioskkøen, hvor jeg kjøpte meg en is som viste seg å ha hatt det noen grader varmere enn ønskelig, men likevel var forfriskende.
Inn mot kampstart kom det flere og flere rødhvite, og etter litt fram og tilbake hadde Henning og Håvard sammen med de andre av de mest aktive klart å få organisert et slags felt (Seriøst, Godset, hva er vitsen med et svært reklamebanner midt på bortetribuna?). Vi starta synginga alt under oppvarminga, og noen av oss var nesten litt bekymra for om vi skulle brenne av alt det musikalske kruttet (annet krutt har vi holdt oss unna ei stund nå) alt før kampen var kommet i gang, men med såpass mange som var her i dag burde det likevel gå bra.
Da kampen kom i gang så vi snart at TIL hadde tenkt å fortsette den rekordlange rekka med seiere. Sju på rad hadde det blitt så langt, mens dagens hjemmelag på sin side var i stikk motsatt situasjon med sju tap på rad. En Runar Norheim i storform sørget i det 9. minutt for 0-1, før han fem minutter senere nesten kopierte det han hadde gjort like før og satte inn 0-2. På bortefeltet kløp vi oss i armen og lurte på om det vi så på virkelig skjedde!
Dessverre virket det mot slutten av omgangen som om varmen hadde krevd sitt, samt at den gamle myten om at 2-0 er en farlig ledelse også slo til. «Gutan» slapp Strømsgodset inn i kampen igjen, og rett før pause fikk de mørkeblå kranglet ballen inn i mål etter en dødballsituasjon.
Det sto dermed 1-2 da lagene gikk i garderoben for å kjøle seg ned litt, mens vi på tribuna fikk hvilt stemmene litt. En rimelig solid andel av de mange frammøtte valgte også nå å besøke kiosken, mens jeg fant ut at vannet vi hadde fått på feltet fikk holde til jeg kom meg i bilen igjen etter kampen.
På plass på tribuna igjen var det igjen tid for synging, og vi prøvde etter beste evne å mane våre rødhvite helter framover. Her var det bare å kjøre på!
Dessverre glapp det igjen for laget fra nord. Strømsgodset leverte en klassekontring litt over halvveis uti omgangen, og med 2-2 var vi like langt. Skulle det virkelig bare bli ett poeng og stopp på seiersrekka i dag?
Da vi gikk inn i overtida sto det fortsatt bare 2-2, men både vi på tribuna og de ute på banen var fast bestemte på å gjøre vårt ytterste for at alle tre poengene skulle bli med nordover i utstyrskassene til Martin Ramleth. Strømsgodset på sin side virket mer enn fornøyde med å tilsynelatende å ha ett poeng i lomma, men da hadde de glemt å regne med Finnfjordens store sønn, Runar Norheim! Drøyt fem minutter på overtid herjet han litt med hjemmelagets høyreside, før han leverte en perfekt pasning til vingbackkollega Leo Cornic som var på helt rett sted og satte ballen i mål til 2-3! Vi fikk nå noen helt vanvittige jubelscener, hvor begge de to involverte stormet opp mot tribuna for å feire sammen med familie og andre supportere!
2-3 ble også sluttresultatet, og stadion ble foruten vår tribune svært raskt tømt. Foran der vi sto ble Cornic mannen som fikk megafonen og ledet an i Sa-Sa-Sa, før det var tid for litt hopping og Gutan Olé!
Etter litt mer jubel, litt hyllest av trener Jørgen Vik, og generell glede, så ble det tid for å forlate Drammen. Jeg satte kursen nordover, og kom litt etter klokka to på natta fram til Trondheim, hvor det var tid for en liten pitstop før ferden hjemover skulle fortsette mandag formiddag. Underveis ble jeg for øvrig også gjort oppmerksom på at et bilde av meg etter at gleden ble så stor at trøya røk av hadde havnet på forsida hos Nordlys. So much for å trappe ned som supporter…
Etter division 7-matchen i Uddevalla fredag kveld dro jeg til Stenungsund og overnattet før jeg kunne starte lørdagen med en «flott» hotellfrokost (Det viste seg at hotellet jeg hadde hyret meg inn på tilbød frokost i form av vouchers til bensinstasjonen eller kaffebaren like ved). Jeg satte deretter kursen videre sørover mot Göteborg, og parkerte i et parkeringshus som forhåpentligvis ville hjelpe bilen min å ikke bli stekt mens jeg var på Allsvenskan-kampen mellom IFK Göteborg og mitt kjære Elfsborg.
Jeg var mer enn tidlig ute, men dette var ikke tilfeldig. Guliganerna hadde booket seg inn på Surr Arena for å ha et samlingssted, og jeg gikk hit og traff en rekke kjentfolk, før jeg fikk selskap av Start-supporter Oddvar som også skulle på Gamla Ullevi (Som altså egentlig er nyest av de to Ullevi-ene) på det såkalte «Västderbyt» i dag.
Etter å ha nytt stemninga på samlingsstedet ei stund snek vi oss avgårde litt før det var planlagt felles avmarsj så vi kunne svippe innom kjøleboksen i bilen min og hente noe å drikke, og så skilte vi lag utenfor stadion ettersom vi skulle inn hver vår inngang.
Jeg hadde jo besøkt dette flotte stadionet en gang før, men da i en langt mindre spenstig sammenheng enn det som ventet i dag. GAIS - Qviding er kanskje et byderby, men fra en kamp på nivå tre hvor det kanskje var én bortesupporter var det et stort sprang opp til et utsolgt hatoppgjør, hvor det for oss bortesupportere også ville være ganske sesongdefinerende med en seier som ville gi fortsatt heng på tabelltoppen i dag.
På plass på arenaen stilte jeg meg først bak capotårnet midt på, men så merket jeg at det var åpnet også til det ytterste feltet, og at flere av de jeg likte å stå i nærheten av plasserte seg her, så jeg seg bort dit, og inntok en litt dårligere plass rett bak det andre capotårnet. Herfra sang vi litt inn mot kampstart, og selv om jeg på forhånd hadde hørt masse oppsnakking av hjemmelagets hymne «Snart skiner Poseidon», så må jeg innrømme at jeg etter å ha vært der på kamp fortsatt ikke aner hvordan den høres ut ettersom vi sang så bra på det jeg isolert sett må si var et vanskelig bortefelt å få til å henge sammen.
Ved kampstart ble det så futta av litt gul røyk, og så var moroa i gang. Vi sang og sang og sang, mest om våre egne eleganter, men innimellom litt om hvor mye vi misliker Göteborg generelt og IFK spesielt, men etter 26 minutter fikk sanggleden seg et skudd for baugen. De blåhvite gikk opp i 1-0. Etter å ha summet oss litt fikk capoen oss tilbake i drift, og sammen manet vi spillerne framåt!
Mot slutten av omgangen begynte jaget fra di gule å bære frukter. Et frispark ble slått langt inn i feltet, og plutselig hadde backen Rasmus Wikström klart å smette foran IFKs målvakt og stanget ballen i mål til 1-1 etter 40 minutter. Herregud som vi jublet!
Som om dette ikke var nok. I det vi gikk inn i overtiden gjentok historien seg. Denne gangen var det et langt innkast som traff hodet til samme mann, og ble stusset forbi keeper og i mål. 1-2, og nå virkelig eksploderte bortefeltet!
Helt på tampen av overtida trodde blåvitt at de hadde utlignet, men et raskt blikk bort på assistentdommeren viste at de hadde jublet for tidlig. Det var dømt offside, og dermed sto det fortsatt 1-2 når spillerne gikk i garderoben, og et betydelig antall av publikum forsvant for å få tak i noe drikke. Jeg klarte underveis i pausen å lokalisere Ludvig og Martin som satt ikke så langt unna meg på øvre hylle (Totalt var 18 av mine Futbology-venner sjekka inn på kampen), og fikk også stadige rapporter derfra om at nå måtte jeg gjøre som capoen sa og synge høyere.
Og sang gjorde vi utover i andre omgang, og hadde det ikke vært trøkk før, så ble det iallfall det da vi med knappe tjue minutter igjen av kampen fikk se Värmlands store sønn, selveste Per Frick gjøre seg klar til å komme inn!
«Frickadona» kom inn og fikk masse støtte, men da vi i siste ordinære spilleminutt fikk se Johan Larsson komme inn ble det noen svært solide runder med sang også til ham, fram til dommeren etter fire laaaaaange minutters tilleggstid ble blåst av. 1-2 hadde holdt seg, og Elfsborg hadde vunnet kampen! Mens resten av stadion ble tømt på rekordtid holdt vi på bortefeltet oss på plass en god stund for å juble sammen med spillerne.
Det ble også noen til runder med synging, og siden en god ting ikke kan sies for ofte: Elfsborgs nummer sjutton, Per Frickadona, våran Maradona, han gör måååål!
Da jeg gikk tilbake mot parkeringshuset så jeg plutselig blålys i enden av gata, og det viste seg å være politiet som eskorterte de sju bussene med supportere som skulle hjem til Borås, så jeg fikk jublet litt til dem før jeg selv satte kursen nordover mot Norge og Oslo igjen, via litt shopping på grensa ettersom jeg plutselig kom på at etter den enkle frokosten hadde jeg glemt å spise resten av dagen! Resultatet ble en deilig biff på grillen (Selvsagt med Elfsborg-gult tilbehør) da jeg endelig kom hjem.
Gleder meg allerede til neste Elfsborg-kamp, som for meg ser ut til å bli hjemmekampen mot Halmstad i slutten av august.
På vei til Göteborg mandag fikk jeg et enormt steinsprang i ruta, så fredag morgen ble Subaruen (for øvrig med blodferske bremser montert dagen før) levert hos et bilglassverksted i nabolaget for skifte av frontruta som hadde fått en sprekk som vokste ca 5 cm i døgnet. Typisk nok kunne de ikke si noe om klokka ville bli tolv eller tre før jeg kunne vente å få bilen tilbake, men da jeg alt i 11-tida fikk melding om at bilen var ferdig kunne jeg skynde meg å booke overnatting, hente bilen, pakke det jeg trengte og sette kursen sørover. Jeg kom i god tid fram til Uddevalla, og etter en svipptur på Systembolaget for å handle kvota var det klart for å finne fram til banen hvor det skulle spilles kamp i division 7 mellom IK Dala (Eller Misdel United FK som de også figurerer som på fotballforbundets nettsider) og Rönnängs FF.
Etter å ha funnet banen dro jeg og kjøpte meg en kebab, før jeg kjørte tilbake og fortærte denne i bilen, mens en sky av enorme klegger svermet rundt meg. Da kampstart nærmet seg labbet jeg bort til banekanten, hvor jeg møtte Ulf som hadde nevnt for meg da vi møttes på Svenshögen mandag (for øvrig med samme bortelag som i dag) at dette var en ganske sjelden bane, og i Futbology-appen så jeg jo også at det ikke var noen som hadde registrert kampbesøk her før. Banen lå i tilknytning til et større utfartsområde med badestrender, og store grøntområder, og det var riktig så idyllisk her.
Litt før kampen tok til dukket også Ray opp, og når det var spilt ett minutt kom også Oddvar som hadde måttet vente over en avgang på Bastøferga ilende fra parkeringa og bort mot banen. Ray påsto at han slet med å få sove om natta nå som jeg har passert ham på antall baner i Sverige, men så lenge han har ganske nøyaktig dobbelt så mange som meg totalt kjenner jeg ikke at jeg får så veldig dårlig samvittighet over dette.
Ute på gresset tok hjemmelaget raskt tak i kampen, og det var absolutt ikke ufortjent da de i det 13. minutt gikk opp i 1-0. Rönnäng står med 0 poeng i årets serie så langt, og det så litt ut som om det skulle bli tungt for de rødhvite også i dag.
Dette var en av årets varmeste dager, og en sårt tiltrengt drikkepause ble avholdt omtrent halvveis i omgangen. Etter denne kom gjestene fra sørenden av øya Tjörn litt mer med på notene, og i det 28. spilleminutt klarte de å presse fram en fæl feil fra vertskapets målvakt. Etter å ha gått svært langt ut fra målstreken gjorde han et dårlig forsøk på en klarering, og ballen endte hos en motspiller som på lekkert vis lempet ballen mot det tomme målet hvor den forsvant inn til 1-1.
IK Dala vant etterhvert tilbake styringen over det som skjedde på banen, og tok etter et flott angrep igjen ledelsen da de satte inn 2-1 like før det var spilt 37 minutter. 2-1 var fortsatt stillinga da det ble pause, og vi fire banehopperne som var til stede kunne prøve å få i oss litt drikke i varmen mens lagene fikk tatt seg en taktikkprat.
Etter en liten pust i bakken var det klart for mer fotball i varmen, og igjen hadde Rönnäng en god periode, der de flere ganger kom nært utligning. Typisk nok endte det da med at 8 minutter ut i omgangen kom 3-1, og herfra var det nok ingen vei tilbake for bortelaget.
Noe overraskende ble det ikke gjennomført drikkepause nå i andre omgang, noe jeg hadde en mistanke om at kunne merkes på både presisjon og temperament ute på banen. Likevel fikk vi i det 84. minutt et finfint frispark som sendte vertskapet opp i 4-1.
Fem minutter senere kom også 5-1, og jeg oppdaget da at mine medsammensvorne mente det sto 6-1, så jeg noterte meg at jeg måtte sjekke offisielle kampdata etterpå. Kampen endte uansett med dette resultatet, og vi kunne endelig trekke oss tilbake fra varmen og komme oss i hus.
Etter å ha sjekka inn på overnattingsstedet fant jeg ut at jeg og Bohuslän-Dalslands fotballförbund var skjønt enige om 5-1 som sluttresultat, og jeg tror det var noe som endte i nettveggen de andre hadde registrert som mål. Jeg kunne dermed sovne i visshet om at det ikke var jeg som hadde tatt feil denne gangen, mens jeg spent så fram til kampen på Ullevi dagen etter.
Etter å ha forlatt kampen i Kamratgården ble rushtrafikken nordover fra Göteborg forsert, før jeg og mine kompanjonger svingte av mot Stenungsund hvor et svært hyggelig nytt restaurantbekjentskap ventet. Gode og mette ble det så tid til litt innkjøp av bacon og andre varer før vi knotet oss på små veier litt innover i landet til banen hvor det skulle være division 7-kamp mellom Svenshögen og Rönnäng.
Hjemmelaget var formelt sett et samarbeidslag med Ödsmåls IK som har sitt a-lag i division 4, men det virket i alle henseende som om dette var Svenshögens lag, så jeg valgte å forholde meg til dem som om det var det det var snakk om. Jeg tok sammen med mine medreisende plass på den lille tribuna, som utenom voldsomme mengder fuglebæsj var riktig så fin, og bivånet starten på kampen herfra. Ute på gressmatta svingte spillet fram og tilbake, med et innsatsnivå som ikke sto noe tilbake fra det man kan se på et langt høyere nivå enn dette.
Det ble orangetrøyene og deres fans som først kunne juble for at ballen gikk i mål etter knappe ti minutters spill, men jubelen ble kortvarig da dommeren strakte armen i været for å markere at han mente det hadde vært en offside. Kampen fortsatte dermed i samme spor, og selv om begge lag hadde sine sjanser syntes jeg nok hjemmelaget virket et knepp sterkere. Likevel var det bortelaget som ble de neste til å juble for nettkjenning like før det var spilt en halvtime. Denne gangen var annulleringen langt mindre kontroversiell, da det var dømt for det iallfall jeg oppfattet som et rimelig greit frispark.
Like etter dette fikk blåtrøyene fra Tjörns sørende en mulighet på frispark, men denne medførte til en kontring jeg var overbevist om ville gi scoring, men målvakten klarte å gjøre målet så lite at ballen trillet utenfor. Meget godt keeperspill av Rönnängs keeper som også senere i kampen vartet opp med svært gode inngripener.
Hvordan cornerstatistikken i kampen til slutt ble vet jeg ikke, men etter førti minutter lyktes det endelig for hjemmelaget å få ballen i mål etter et hjørnespark, og det sto 1-0.
Gjestene, som hittil i år ikke hadde tatt et eneste poeng i serien, syntes nok dette var for galt i en kamp der de i lange perioder hadde vært fullt på høyde, og bare tre minutter etter vertskapets mål var det deres tur å få ballen i mål etter en corner. 1-1!
Som sagt hadde Rönnäng-målvakten noen ville prestasjoner, og like før pause sørget han på svært imponerende vis for at det fortsatt sto 1-1 da lagene fikk seg en pust i bakken. I pausen dukket arrangørene opp med Swish-QR-koder for å betale inträde, og på vegne av meg og mine venner fikk jeg forklart at vi ikke hadde riktig nok kontanter, men det gikk bra at jeg ga fra meg det jeg hadde. Ellers var det rundt 50 tilskuere på plass i dag, deriblant to andre Futbology-brukere! (Samt noen hester like utenfor banen).
I andre omgang tok jeg meg en ny runde rundt banen, og fant da begge de to svenske banehopperne som var på tur hit. Den første jeg møtte var Elwin fra Huskvarna, og mens jeg sto og snakket med ham fikk vi sammen se nok en kontring som medførte annullering for offside.
Det var også utenom annulleringene en del frustrasjon over dommeren, men siden denne frustrasjonen virket å være ganske likt fordelt tror jeg ikke han dømte spesielt urettferdig. Begge lag fortsatte å prøve å score mer, og med et kvarter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for hjemmelaget igjen. 2-1 ble likevel ikke stående spesielt lenge. Som i første omgang gikk det såvidt over tre minutter før gjestene slo tilbake, og med 2-2 var det igjen balanse i regnskapet.
Da kampen gikk inn i overtiden var det utvilsomt hjemmelaget som ville ha mest grunn til å føle seg misfornøyde dersom de bare tok ett poeng, mens de tilreisende nok ville sette det å ha tatt sesongens første poeng svært høyt. Dessverre for Rönnäng, et lite minutt på overtid ble det straffespark, og når straffen ble skutt inn kunne Örgryte-supporter Ulf og jeg konstatere at det nok ville ende 3-2.
Som antatt, slik ble det. Hjemmelaget kunne glade feire en skikkelig sliteseier, mens bortelaget skuffet måtte innse at poenget de hadde hatt innen rekkevidde hadde sluppet unna i sluttsekundene. Jeg og mine medsammensvorne satte igjen kursen nordover, og etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi tilbake til Norge og etterhvert også Oslo etter en strålende groundhoppingdag!
