Ulricehamns IFK - IFK Mariestad 0-4

Etter en god natts søvn etter fredagens kamp våknet jeg til et regntungt Västergötland lørdag. Etter å ha spist frokost takket jeg paret som også hadde bodd samme sted som meg for selskapet (De skulle dra videre), før jeg satte kursen ut på dagens eventyr. Etter å ha vært en svipptur inne i sentrum av Ulricehamn (Eller Bogesund som byen opprinnelig het, før man valgte å skifte navn i et forsøk på å blidgjøre dronning Ulrika som var lite imponert over innbyggernes utstrakte handel med de danske naboene i sør som strengt tatt var fiender) kom jeg meg opp bakkene til stadionområdet Lassalyckan, og tok etterhvert plass på tribuna ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Ulricehamns IFK og IFK Mariehamn.

Lenge var jeg ganske alene på tribuna her, men inn mot kampstart ble det plutselig nesten helt fullt på tribuna. Det ble snart klart for meg at en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde tatt turen sørover fra Mariestad for å heie på sine vanligvis blåhvite, men i dag orangekledde, helter. Hjemmelaget var på sin side heller ikke blåhvite slik de fleste IFK-er er, men siden klubben er et resultat av en sammenslåing mellom det gamle IFK Ulricehamn og Ulricehamns IF spiller de i blåsvartstripete trøyer.

Da kampen kom i gang regnet det fortsatt ganske mye, og jeg bestemte meg raskt for at i dag skulle mesteparten av kampen ses fra tribuna. Ute på kunstgresset tok det ikke mange minuttene før jeg skjønte hvorfor hjemmelaget holder til i bunnen av tabellen. Gjestene så rett og slett et nivå bedre ut, og det enda de ikke er med helt i toppen i divisjonen. Likevel var det ikke full overkjøring, og innimellom yppet også vertskapet seg noe.

Det var allikevel fortjent nok Mariestad-fansen som først kunne juble. Rett før omgangen var halvspilt hadde det vært en vill sjansebonanza, men da alt så avklart ut ble det fyrt av et skudd fra litt distanse og litt skrå vinkel som så ganske ufarlig ut, men viste seg å smette forbi alt og alle og i mål til 0-1.

Et tøft skudd for baugen for hjemmelaget, som alt så noe resignerte ut. En engasjert trener fortsatte dog å piske dem framover, og innimellom satte de de besøkende på noen slett ikke helt ufarlige prøver. Samtidig klarte de å håndtere det gjestene kom med, så da det ble pause sto det fortsatt 0-1. Jeg fant ut at jeg skulle sørge for å holde på plassen min heller enn å gå ned og inspisere grillen som hadde spredt liflig duft av hamburgere over tribuna nå og da i første omgang.

Foran det speaker litt uti omgangen meldte offisielt var 133 tilskuere fortsatte hjemmelaget å slite tungt mot gjestene. Håpet levde likevel fortsatt en god stund, men da regnet roet seg et kvarter før slutt og jeg var i ferd med å driste meg ned fra tribuna for å ta en runde rundt banen kom også 0-2 og jeg mistenkte at nå var det ikke noe særlig muligheter for hjemmelaget å komme tilbake.

De blåsvarte fortsatte likevel å prøve, men i det vi gikk inn i det siste ordinære spilleminuttet kom 0-3, før det halvanna minutt senere også ble 0-4.

0-4 sto seg til kampen var over, og jeg kunne på vei ut fra stadion observere et beachflagg som hadde gitt etter for naturkreftene, og dermed på en måte symboliserte den sportslige tilstanden hos Ulricehamns IFK. Her er det nok bare å begynne å forberede seg på en sesong i «femman» neste år.

Jeg forlot Lassalyckan, og fant en tyrkisk restaurant hvor jeg spiste en herlig mikset grillrett før jeg dro tilbake til overnattingsstedet i Kinnarp hvor jeg nå huserte helt alene, og kunne slå meg ned med potetgull og dip i TV-stua for å følge den norske eliteseriens maratonlørdag!

Flere bilder (flest tatt fra tribuna) fra kampen i Ulricehamn kan du se på Google photos