tirsdag 24. juni 2025

Rygge - Tveter 5-4

Endelig var dagen kommet. Det Stig-André hadde ment kom til å gå rett inn på topp 2 av St. Hansaftener i norsk fotball (Hva som var på topp av dette og 1998 trodde han de lærde kom til å strides noe om) skulle skje. Jeg hadde plukka opp Thomas og Torsi fra fotball-tv, og sammen satte vi kursen ned mot banen på Østfolds solkyst hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Rygge og Tveter.


Bakgrunnen for at det var kamp her var at vi var flere i banehoppermiljøet som lenge hadde siklet etter å få krysset av denne banen med det litt uvanlige navnet Park Lane (Visstnok et navn den hadde fått fordi to lokale ildsjeler var fans av klubbene som spilte på de to engelske stadionene Villa Park og White Hart Lane). En av de mest aktive for å få spilt en kamp her hadde vært nettopp Stig-André, og i vinter hadde han endelig fått napp hos Rygge IL. De hadde fått klarsignal fra motstander, krets, og baneeier, og vi banehoppere hadde takket for dette ved å mobilisere for å få folk til å komme. Og folk kom! Alt før bussen Kald Kaffe hadde satt opp var kommet hadde antallet innsjekk passert 70, og jeg skjønte snart at det kom til å bli et tresifret antall Futbology-brukere på plass!

Et drøyt kvarter før kampstart var bussen på plass, og snart hadde hundrevis av folk pakket seg sammen langs gjerdet mot den lille veien langs stadion. Myntkast ble tatt, buss-sjef André hadde fått seg et par pølser, lagene byttet side, og kampen kom i gang.

Til frustrasjon for de mange hjemmesupporterne som var på plass var det gjestene fra fylkeshovedstaden som kom best i gang, og i det 6. minutt ble ballen satt i mål til 0-1. Vi var nok mange som trakk et lettelsens sukk, tenk for en skandale om halve banehopper-Norge skulle fått nullstilt rekkene sine med kamper med scoring i samtidig?


De sortkledde med sine mildt sagt interessante draktnumre (Sebastian hadde regnet ut at gjennomsnittlig nummer var 55,5, og da hadde de også en utespiller med nummer 1) fortsatte å styre det som skjedde ute på gressmatta, og like etter at første omgang var halvspilt kom 0-2.

Gjestene økte til 0-3 i det 38. minutt, men nå slo endelig hjemmelaget tilbake, da et hjørnespark ganske nøyaktig to minutter senere ble satt inn til 1-3.


Tveter hadde likevel ikke tenkt å slippe vertskapet inn i kampen, og 85 sekunder senere hadde de igjen skaffet seg tre måls forsprang da 1-4 ble satt i mål.


Litt inn i overtiden før pause fikk så Rygge tildelt et straffespark, og da dette ble hamret inn kunne lagene gå til pause med 2-4 i dommerens bok og fortsatt litt kontakt mellom lagene.


Jeg hadde rett før pause skaffet meg en vaffel og spist den, og resten av pausen ble brukt til å rusle rundt og hilse på kjentfolk, og dem var det mange av. Jeg hadde som sagt tippet at vi kom til å passere tresifret innsjekk, og vi var godt over 100 nå! Det var også solid oppmøte av andre, så sammen med Anders og Stig-André kom vi fram til et estimat et sted godt over 350.

Da lagene kom på banen etter pause virket det plutselig som om all futten var gått ut av Tveter, som helt klart hadde vært det førende laget i første omgang. De hadde lagt seg lavt, og det var nå Rygge som hadde ballen mest, men lenge uten å sette bortelagets forsvar på de helt store prøvene. Da de i det 65. minutt fikk et frispark ytterst i buen foran sekstenmeteren ble dette derimot en håndfull både for mur og målvakt, og plutselig var Tveters ledelse redusert til 3-4 og bare ett mål!


Rødtrøyene fra Halmstad (Som altså er et tettsted i Østfold i tillegg til en by i Sverige) hadde nå fått ferten av poeng, og fortsatte å male på, og med knapt tjue minutter igjen av ordinær tid kom en utligning til 4-4 jeg på ingen måte hadde sett for meg at skulle komme da stillingen var 1-4 drøye tre kvarter tidligere.


Tveter prøvde desperat å komme tilbake i kampen, men Rygge hadde ikke tenkt å bli nødt å minnes denne fotballens festaften som noe annet enn nettopp en fest. Jubelen var derfor enorm da de i det 84. minutt etter å ha avsluttet i stolpen satte inn returen til 5-4! Skulle vi virkelig få en hjemmeseier foran det en entusiastisk speaker kunngjorde at var 401 tilskuere (og dermed tilfeldigvis akkurat mange nok til å være sikret tilskuerrekord, den gamle var 3-400 fra en treningskamp mot Molde i 1982)?

Etter fem lange tilleggsminutter satte dommeren fløyta mot leppene for siste gang i kveld og blåste tre ganger. Det ble banestorming og stor jubel for 5-4-seieren, mens hos oss banehoppere gikk smilet nesten rundt hodet etter det som hadde vært en helt fantastisk breddefotballkveld. 400 tilskuere, 111 innsjekkete i Futbology, 9 mål, et ukjent antall pølser og vafler, nesten ikke regn, Dagfinn Enerly, lokalmedia, riksmedia, SteP, TikTok-kjendiser, sponsorinntekter, naturgress og alt som var fint på en gang!

Jeg satte fornøyd kursen hjemover, og ikke en gang en omkjøring og en tunnel med femtigrense klarte å ta knekken på det gode humøret mitt. Dette var noe jeg håper flere klubber får til i årene som kommer, og jeg vet iallfall hva JEG rangerer øverst av «Mirakelet i Marseille» og «Lekkerbiskenen på Larkollen» når det gjelder santkthansaftenkamper i norsk fotball! Jeg gleder meg virkelig til å se resultatet av filminga til Thomas og Torsi og legger lenke her når episoden kommer på nett.



mandag 23. juni 2025

HamKam - Tromsø 1-3

Etter en ganske begivenhetsløs kjøretur nordover fra kampen i Sandvika var vi en spent gjeng som parkerte på Hamar og ruslet mot bortefeltet på Briskeby. Etter en sjekk i inngangen tok vi plass på stadionet hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Hamarkameratene og Tromsø.


Inn mot kampstart kom det ganske mange på plass på vårt felt, mens på resten av stadion var det skuffende glissent. Vi rundt 200 som var på plass i rødt og hvitt sang av full hals, og ute på kunstgresset så TIL ganske friske ut etter at HamKam hadde kommet til en svært tidlig sjanse som heldigvis ble avverget.


Akkompagnert av sang og tromming fortsatte TIL å presse helt til den noe kontroversielle lånespilleren August Mikkelsen etter et drøyt kvarter landet uheldig og måtte ut med en skade i hælen. Fem minutter etter dette kom svenske David Edvardsson til hjørneflagget for å slå en corner, og resultatet ble ren kunst! Ballen traff panna til Vegard Erlien akkurat slik den skulle, og vips sto det 0-1 i det 21. minutt!


TIL fortsatte nå å ha god kontroll ute på banen, og i det 26. minutt var det Edvardssons tur å komme på scoringslista selv. Et skudd ble fyrt av og som de sa på TV2s sending på kvelden: Her ble det satt press ikke bare på spillerne fra Hamar, men også han som har ansvaret for målnettene når 0-2 virkelig tøyde nettmaskene.


Det sto fortsatt 0-2 til pause, men da kampen kom i gang igjen sto en betydelig andel av de besøkende på bortefeltet fortsatt i kioskkø da TIL igjen scoret på hjørnespark. Denne gangen var det kaptein Yttergård Jenssen som slo ballen inn, og Ieltsin Jeronimo Camões som stanget inn 0-3 i det stoppeklokka passerte 46 minutter.


HamKam fikk TIL-spillerne litt ned på jorda igjen etter tre minutters eufori, da 1-3 kom, men Ulf Johnny og jeg, som var dagens frammøtte fra Forza Tromsø senior tok likevel livet med ro. Med to måls ledelse følte jeg meg ganske trygg, og det virket også som om TIL-spillerne ikke ble feige eller fikk panikk, men fortsatte å jage etter flere mål samtidig som de tettet godt igjen bakover.


Det eneste øyeblikket da jeg ikke følte meg særlig trygg var da gullgutten Kinteh ble liggende nede og fysioterapeuten ble tilkalt. Heldigvis ble det raskt signalisert tommel opp, og mannen TIL alt har takket nei til bud i 60-millionersklassen på kunne fortsette å spille resten av kampen.

Tross 6 minutter tilleggstid, det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kunne jeg overrekke det rødhvite flagget til Jens Hjertø-Dahl, før jeg i den kollektive feiringa som fulgte klarte å knekke flaggstanga. Vel verdt det!

Absolutt en fin tur til Hamar, og som Martin sa før vi forlot stadion: Dette med å vinne fotballkamper burde alle prøve så ofte som mulig!

Bærum - Tromsø 2 (2-1)

Søndag formiddag dro jeg hjemmefra uten nye fotballbaner i sikte, men derimot to kamper med mine rødhvitstripete helter i aksjon. Først dro jeg til Grorud og plukket opp Martin, før vi fant Henrik på Sinsen og satte kursen vestover. Etter litt kunne vi svinge inn mot Kadettangen i Sandvika hvor det skulle spilles tredjedivisjonskamp mellom Bærum og Tromsøs andrelag.


I billettluka satt Bærums «potet» par excellence Massimo og vinket meg gjennom ettersom jeg hadde avtalt med Dag Magne at jeg skulle få fotoakkreditering i dag. Inne på stadion dukket også Ole-Kristian opp, før nok en med samme navn også kom, sammen med Henning. Mens jeg gjorde meg klar for å fotografere myntkastet så jeg at dommeren tok en slags piruett, noe jeg tror var mest for å erte meg.

Da spillet kom i gang var det de gulsvarte som først tok tak i kampen, og keeperveteran Simon Thomas fikk nok å henge fingrene i. Han klarte likevel lenge å holde «unggutan» inne i kampen, og da vi nærmet oss halvspilt kamp i en overraskende trykkende hete følte jeg at bortelaget virkelig var i ferd med å komme inn i dette.


Typisk nok var da noe av det første som skjedde at et forsøk på en klarering traff en Bærum-spiller i foten, så ballen seilte i en fin bue over alt og alle og inn i mål til 1-0. Fryktelig surt, og garantert ikke noe han som ble kreditert scoringen hadde klart dersom han hadde prøvd på det.


For å gjøre vondt verre kom også 2-0 drøye fem minutter før pause, men der det første målet hadde vært basert på flaks var det nå ferdighetene som kom til sin rett. Ballen ble hamret i krysset fra litt utenfor sekstenmeteren, og det var stor jubel hos hjemmefansen.


2-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at det var for varmt til å orke å stå i kø i kiosken. Jeg slo meg derfor ned på bortefeltet hvor jeg i 2014 hadde sett TILs a-lag gå på et surt tap i 1. divisjon, og nøt de få vindpustene som av og til kom inn over banen fra fjorden.

Etter hvilen hadde Tromsø-rekruttene tydeligvis bestemt seg for å slå tilbake, og det var bare spilt såvidt over ett minutt før de rødhvite tråklet seg gjennom et hjemme-forsvar som så ut til å ha hodene igjen i garderoben fortsatt. Ballen endte i mål, og med 2-1 var det full fart inn i målet for å hente ballen og komme i gang igjen.


Dessverre for oss bortesupportere, det ville seg ikke for TIL 2 denne formiddagen. Resten av andre omgang ble målløs, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 2-1. Mens jeg trakk rett til bilen for å fyre i gang airconditionen gikk noen av oss og hilste på den tidligere TIL-spilleren Erlend Sivertsen som nå er i Bærum, før vi sammen satte kursen nordover mot Hamar hvor a-laget skulle i aksjon og forhåpentligvis få med seg et bedre resultat enn det vi hadde fått med oss her.

Foto: Henning Kvaal-Tanguay

På veien ble det en rask pitstop for litt kebab, samt en bollebonanza noen mil lenger nord, før vi i god tid før avspark var på plass på Briskeby.

søndag 22. juni 2025

Volda - Kvik 1-1

Etter en tross alt trøbbelet etter kampen fredag kveld god natts søvn sto jeg lørdag opp og satte kursen tilbake samme vei som jeg hadde kommet til Vinstra. Denne gangen passerte jeg Vågåmo i høy hastighet, og etter noen timer hadde jeg passert Strynefjellet og kommet over til et Sunnmøre som for en gangs skyld var badet i sol. Jeg fikk besøkt en butikk som hadde noen fremragende vårruller, og så inntok jeg arenaen hvor det skulle spilles kamp i tredjedivisjon mellom Volda og Kvik.

    
Da jeg sjekket inn i Futbology fikk jeg en etterlengtet badge, da dette var det siste stadionet jeg manglet i 3. divisjon avdeling 2. Ellers møtte jeg straks Runar som det viste seg ikke bare var ivrig Volda-supporter, men også fungerer som materialforvalter for laget. Han ønsket meg hjertelig velkommen, og overrakte en voldsom haug med gaver. Både et skjerf, en lue og et pledd var i haugen, men også en Volda-trøye med signaturer fra hele laget. Nesten litt overveldende!


Jeg hadde blitt fortalt at det kanskje ikke ble så veldig mange tilskuere i dag da kampen kræsjet med noe cup så mange var bortreist, men jeg syntes tilveksten på den flotte tribuna ikke var så aller verst både inn mot kampstart og i de første minuttene av kampen. Ute på kunstgresset var det hjemmelaget som innledningsvis så sterkest ut, og det var ikke veldig overraskende da grønntrøyene tok ledelsen 1-0 etter drøyt seks minutters spill.


Det kom som sagt stadig nye tilskuere, og etter at et forsøk på å telle endte litt over 170 har jeg ingen motforestillinger mot å hevde at det må ha vært nærmere 200 tilskuere her denne finværslørdagen. Dersom dette er «ikke så veldig mange», så må en godt besøkt kamp her være litt av en opplevelse. Det virket ikke som om det var så mange fler enn laget selv som hadde kommet fra Trondheim, så på tribunen gledet det nok ikke noen at gjestene så ut til å komme mer og mer med i kampen.


Etter en periode med mye klaging på både dommeren og hans assistenter fra spillerne var det Kviks tur til å få et frispark litt inne på Voldas banehalvdel etter 35 minutter av kampen. De blåhvitstripete slo langt, ballen ble nikket inn foran mål, og satt inn til 1-1 til stor frustrasjon fra vertskapet.


1-1 sto seg til pause, og jeg tok turen opp til kiosken for å prøve meg på en svele (Med litt bekymring i bakhodet etter en dårlig opplevelse litt lenger nord i fylket for noen år siden). Umiddelbart var denne svært god, og jeg håpet jeg ikke skulle få noen uønskede ettervirkninger på vei hjemover utover kvelden.

Andre omgang ble en solid nedtur etter hvordan den første hadde vært. Begge lag kom til noen mer eller mindre kvalifiserte sjanser, men ballen var ikke samarbeidsvillig for de som var i angrep. Tross «Framover»-rop fra ivrige hjemmesupportere dabbet tempoet mer og mer av fram til vi i det vi nærmet oss overtiden fikk en liten sluttspurt. Denne sluttspurten medførte ganske høy temperatur hos spillere i begge trøyefarger, men da vel fire minutter var passert etter 90 minutter hadde vi ikke fått verken noen alvorlige disiplinærsaker eller scoringer, så kampen endte dermed 1-1.

Jeg sa før jeg dro takk for meg til Runar, og hilste også på noen av Kviks mange ranværinger, og kunne så sette kursen tilbake mot Østlandet. Turen hjem gikk helt udramatisk for seg, både trafikalt og fordøyelsesmessig, så litt før midnatt kunne jeg parkere nedafor blokka og rydde plass i baksetet til de som skulle være med meg på en TIL-dobbel søndag.

lørdag 21. juni 2025

Vågå - Dombås/Lesja/Lesjaskog 2-3

Da dagens plikter på jobb var tilbakelagt satte jeg kursen nordover fra hovedstaden, passerte i tur og orden kommunene Nittedal, Lunner, Gran, Vestre Toten, Gjøvik, Søndre Land, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal, Øystre Slidre, Vang og litt mer Øystre Slidre før jeg plutselig var inne i Vågå kommune. Etterhvert kom jeg også til kommunesenteret Vågåmo, hvor jeg slo ihjel en liten time med en av de beste Pyro & Pivo-episodene på lang lang tid før jeg gikk bort til banen hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Vågå og samarbeidslaget Dombås/Lesja/Lesjaskog.


Stadionanlegget viste seg å være svært imponerende, og i tillegg til gressbanen hvor det skulle spilles i dag var her også et mindre gressfelt med to femmer- og en sjuerbane, og en 11-er kunstgressbane, alt på rekke og rad langs elva Finna som deler Vågåmo sentrum i to. Litt før avspark dukket så Espen og Sandra som også var på rundtur i fjellheimen opp, og sammen tok vi plass for å se kampen komme i gang.

Innledningsvis var det ganske jevnt ute på gresset, men jeg fikk inntrykk av at gjestene kanskje hadde et lite knepp høyere nivå inne. Likevel var det vertskapet som kom til den første store sjansen, men Dombås-keeperen avverget på mesterlig vis at Vågå skulle ta ledelsen. Vi måtte vente tjue minutter før vi endelig fikk et mål, og da var det bortelaget som kunne juble etter at et fint angrep endte med at ballen ble satt i mål til 0-1.


Da vi passerte en halvtime spilt begynte det å regne litt, og mens jeg utførte mitt gamle triks med å henge paraplyen i et av ekstramålene rundt banen så jeg slapp å holde den, så klarte gultrøyene fra Vågå å slå tilbake og utligne til 1-1 rett før det var spilt 36 minutter av kampen.


Før det ble pause pådro begge lag seg en annullert scoring hver, og dermed sto det fortsatt 1-1 da aktørene fikk en liten rast. Jeg rakk bare såvidt å besøke kiosken og konstatere at pølsene som figurerte på prislista dessverre ikke var å finne i pølsekokeren før kampen igjen var i gang.

Etter pause lignet mye på hvordan første omgang var, og igjen var det bortelaget i sine svarte drakter med orange detaljer på som tok ledelsen. 1-2 kom i det 54. minutt, og denne gangen var det et hjørnespark som ble utnyttet på beste vis.


Jeg konkluderte nå med at om ikke noe høyst merkelig skjedde, så ville det beste vertskapet kunne oppnå være et uavgjort resultat. Det overtaket jeg hadde ant i starten av kampen hadde de tilreisende absolutt videreført nå, og da de satte inn et langskudd med 72:50 på min stoppeklokke føltes ikke 1-3 som ufortjent på noe vis.

Jeg hadde som sagt vært framme i god tid før kampen, og tida hadde jeg blant annet brukt til å se litt på troppene til de to lagene, og jeg tror jeg sjelden har sett så mange spillere som bare har vært i én klubb gjennom den registrerte karrieren hos NFF. Dombås/Lesja/Lesjaskog hadde én spiller fra Trondheim som hadde spilt for Byåsen, og begge lag hadde noen få som hadde spilt litt for Otta, men ellers var det kun «hjemmeavla» på begge lag. På en måte litt imponerende, men på den annen side sier det kanskje noe om hvilken vei flyttestrømmene i distriktsnorge stort sett går.


Jeg hadde inn mot slutten av kampen begynt å forberede meg på at kampen skulle ende 1-3, men rett før vi gikk inn i overtiden kom litt ut av intet nok et mål, og det var hjemmelaget som med 2-3 fikk tent et nytt håp. Dessverre for hjemmefansen var det for lite, for sent, og etter drøyt tre minutters overtid blåste dommeren av kampen uten at vi hadde fått se flere scoringer.

2-3 ble altså sluttresultatet i en kamp som hadde vært preget av en tidvis fæl mangel på presisjon, men som likevel hadde vært spennende og for det meste ganske jevn. Min opprinnelige plan denne kvelden hadde for øvrig vært å se kamp like utenfor Vinstra, så jeg måtte nå kjøre feil retning fra dit jeg skulle dagen etter, ettersom jeg hadde booket meg overnatting der nede.

Da jeg var på plass på overnattingsstedet fikk jeg beskjed om at de hadde overbooket, så jeg måtte hoppe i bilen igjen og kjøre et drøyt kvarter unna. Jeg har sjelden gledet meg så mye til jeg får mail fra booking.com med ønske om tilbakemelding om overnattingen, for her blir det slakt!

torsdag 19. juni 2025

Årjängs IF - Kils AIK 1-1

Nok en kveld med en kjøretur med litt lengde ventet, og denne gangen var det Christian og Ole Jakob som ble med meg på tur. Etter litt shopping i Töcksfors ventet en nær uendelig kø videre innover i Sverige på grunn av asfaltarbeid, men vi kom heldigvis fram i tide til en visitt på Systembolaget i Årjäng før turen gikk videre til Krogeriet hvor dagens middag ble fortært. Deretter ventet en svært kort kjøretur ned til fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 5 (Altså nivå 7) mellom Årjäng og Kil.


Anlegget viste seg å være helt utrolig fint, hvor det foruten gressbanen hvor det skulle spilles kamp nå også var en til fullstørrelse gressbane, en mindre gressbane, og i tillegg også en 11-er kunstgressbane. For virkelig å toppe det hele var det på alle disse banene også skikkelige innbytterbenker, og på kunstgresset også en finfin tretribune. Banen hvor kampen nå skulle gå var omkranset av en grusløpebane, og i østskråninga var det noen benker, mens det på motsatt side lå et ganske moderne klubbhus med kiosk og noen sitteplasser delvis under tak.

Vi gikk i kiosken og betalte inträde (Ved inngangen var det bare et ubetjent swish-skilt), mens OJ skaffet seg en is som dessert etter middagen vi nettopp hadde spist. Mens vi sto der tikket det inn varsel fra Futbology om at også Elisabeth hadde tatt turen over grensa i kveld, og vi lokaliserte snart at hun befant seg på motsatt side fra oss (Selv om hun var vanskeligere enn vanlig å finne når banehopperhunden ikke var med på tur).


Da kampen ble blåst i gang tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før ballen lå i målet, og det var hjemmelaget som kunne fortvile over at en totalkollaps i kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hadde medført at de hadde havnet 0-1 under nesten før kampen var kommet i gang.

Gjestene fra Kil nordvest for Karlstad utnyttet momentumet fra den tidlige scoringa til å fortsette å sette press på vertskapet, men de gulsvarte fra byen som for nordmenn flest kanskje er mest kjent for travbanen sin kjempet seg stadig mer inn i kampen. Flere scoringer lot likevel vente på seg, og det sto fortsatt 0-1 da lagene gikk til pause.

Foran ikke langt unna halvannet hundre tilskuere startet hjemmelaget andre omgang best, og det var på ingen måte ufortjent da 1-1 ble satt inn forbi gjestenes målvakt i det min klokke passerte 58 spilte minutter.


Det skjedde egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Begge lag prøvde febrilsk å få det avgjørende målet da vi gikk inn i overtiden, men tross noen voldsomme rop etter straffespark etter det hjemmefansen mente var en klar hands i en situasjon som nesten mest av alt minte om en scrum fra en rugbykamp ble det verken straffe eller mål på noen annen måte. Kampen endte dermed 1-1, og begge lag så noe molefonkle ut over å ha mistet sjansen til å legge til rette for litt klatring på tabellen utover høsten.

Mine passasjerer og jeg takket Elisabeth for selskapet, og satte så kursen tilbake mot Norge. Køen forbi vegarbeidsområdet var heldigvis mye mindre nå enn da vi kom, så i god tid før midnatt var vi alle hjemme hver hos oss selv.

onsdag 18. juni 2025

Åfoss - Skotfoss 3-0

Etter å ha tatt en liten powernap etter jobb fordi Bane NOR (Som nå har lansert Banepodden, en podkast som skandaløst nok ikke handler om banehopping!) eller noen av deres medsammensvorne hadde holdt meg våken store deler av natt til tirsdag satte jeg i femtida kursen vestover. Etter å ha plukket opp Jon Are og Terje fortsatte ferden via en bensinstasjon i Drammen i retning Skien. Her tok vi «the scenic route» siste del av ferden og passerte noen voldsomt smale veier over et sluse- og demningsanlegg før vi kom fram til åstedet for «El Fossico», lokaloppgjøret mellom de to klubbene Åfoss og Skotfoss.


Anlegget viste seg å være en liten perle, tross en litt snodig variant hvor alle publikumsfasilitetene var klemt inn på kortsida. Dette var nok et resultat av nødvendighet, og ikke drømmesituasjonen, fordi langs den ene langsida gikk det bratt oppover, mens på andre sida av ballnettet fra den andre gikk det enda brattere nedover. Mens de andre tok plass sammen med både lokale og mer langveisfarende fotballinteresserte (Oddvar hadde tatt turen opp fra Sørlandet) tok jeg plass for å sikre meg bilder ved banekanten mens dagslyset enda var godt.


Vi hadde på forhånd ventet at det kanskje skulle være litt derbystemning her langs Farelva, men med unntak av en voldsomt høytsmellende fyrverkerieffekt som forsvant til værs like før dommeren blåste var det overraskende rolig blant de 30-40 frammøtte. Dessverre viste det seg raskt at det var ganske rolig ute på kunstgresset også, og med unntak av noen svært solide blokkeringer fra Åfoss-forsvaret skjedde det lite å skrive hjem om i denne førsteomgangen.



Da det ble pause sto det fortsatt 0-0, og jeg tok meg en tur i kiosken, hvor jeg fikk servert en forhåndsstekt vaffel som lå i stekeovnen og ble holdt varm. Ikke optimalt, men jeg tror faktisk at dette gjorde den bedre enn den ville ha vært om den var stekt like tidlig og ble servert kald. Det gjorde seg uansett med litt påfyll nå.

Ute på publikumsbalkongen gikk praten livlig, og det gode selskapet fra nær og fjern var nok det som gjorde at turen ikke føltes helt bortkasta, for det var skjønn enighet om at det vi hadde fått servert ute på banen ikke var noen spesielt minneverdig opplevelse. Tempoet var lavt, presisjonen var fraværende, og generelt føltes det som om spillerne alt var i feriemodus

Dette gjorde sitt til at da vi passerte 60 spilte minutter ytret jeg en reell bekymring for at min snart ett år lange rekke med kamper med scoring i skulle ta slutt i kveld, men så fikk hjemmelaget et hjørnespark i det 63. minutt. Ballen ble slått inn, headet ned, og et forsøk på redning på strek endte i stedet med at ballen ble hamret i nettaket til 1-0 med 63:05 på stoppeklokka!


Skotfoss, som for anledningen var henvist til å spille med gule vester, måtte nå begynne å kjempe for æren her. Laget var alt klare for opprykkssluttspillet i 7. divisjon, så det var ingenting sportslig som sto på spill her. Dette medførte nok både at kampen så langt hadde vært ganske traurig, men også at selv om de nå hadde havnet under medførte dette ikke allverdens mobilisering.

Da vi nærmet oss slutten av kampen åpnet det seg litt bak hos bortelaget, og plutselig i det 89. minutt smatt en av de blåhvitstripete gjennom og satte ballen i mål til 2-0! Jeg følte meg ganske sikker på at oppgjøret nå var avgjort, men det hadde både vært vannpause og noen fler stopp i spillet, så om Skotfoss klarte å slå tilbake med en gang kunne det bli litt nerve inn i overtidsminuttene.


Spoiler alert, som de sier: det lyktes ikke å slå raskt tilbake. Tvert imot hadde overtida såvidt startet da en Åfoss-spiller ble felt ute ved kanten av sekstenmeterfeltet, og dommeren pekte på straffemerket. Straffen ble trygt plassert i mål i det klokka passerte 91 minutter, og med 3-0 var all spenning borte.


Kampen endte 3-0, og en stort sett ganske seig affære hadde endt på et litt livlig vis, noe som gjorde at stemninga da vi forlot anlegget og ruslet bort mot bilene igjen var noe bedre. Etter å ha fotografert noen nyfrelste Åfoss-supportere ble det et lite stopp på en burgersjappe før vi tok samme vei tilbake som vi hadde kommet (Foruten den nær obligatoriske, men akk så irriterende, kveldstidsomkjøringa fra Sundbyfoss til Hanekleiva), og snart var jeg trygt hjemme i min egen seng.