Årjängs IF - IFK Ås 9-1

Etter drøye to timer på veien fra dagens første kamp svingte jeg rett etter at kampen var blåst i gang inn ved et stadion jeg hadde besøkt før. Denne gangen skulle jeg dog på kunstgressbanen like ved, og se kvalifisering til neste års division 5 mellom Årjäng (Som hadde endt årets div 5 tredje sist på tabellen) og IFK Ås (Som hadde endt nest øverst i sin avdeling i division 6).

Som sagt var kampen alt satt i gang da jeg kom, men jeg fikk bekreftet av han som betjente den noe provisoriske kiosken som var satt opp at det ikke var scoret noen mål ennå. Det var likevel ikke spilt mer enn omlag fire minutter av kampen da 1-0 kom, og det favorittstempelet hjemmelaget nok hadde som følge av at gjestene ikke kunne bruke spillerne tilknyttet IF Örnen, som de har en farmerlagsavtale med begynte å bli innfridd.

De gulsvarte fortsatte å ha tilnærmet full kontroll, og tross at gjestene mente det skulle vært dømt offside ble det 2-0 etter et hjørnespark ca 9 minutter ut i kampen.

Det var noe over hundre tilskuere på plass her, og etter at vi hadde fått se hjemmelaget misbruke flere muligheter til å øke ledelsen fikk de etter rundt 25 minutters spill en noe soft straffe. Det ble protestert heftig, men dømt er dømt, og straffen ble satt i mål til 3-0.

Mot slutten av omgangen fikk så IFK Ås mulighet til å presse litt, men det så egentlig ikke veldig farlig ut. En tilsynelatende enkel ball ble satt mot mål, og det så ut til at keeper hadde full kontroll, men plutselig var ballen bak ryggen på ham og trillet over streken til 3-1! Skulle vi få en opphenting?

Reduseringen var noe av det siste som skjedde før pause, og dermed sto det 3-1 mens ÅIF samlet seg rundt benken og dommerne og bortelaget forsvant mot garderobene. Etter et kvarters tid var alle på plass igjen og kampen kunne fortsette.

Årjäng fortsatte å dominere ute på kunstgresset, men bortelagets målvakt hadde en svært god dag mellom stengene, og hindret flere store sjanser fra å bli scoringer. I det 65. spilleminutt (Nå hadde jeg endelig nøyaktig tidtaking) måtte han likevel melde pass etter et hjørnespark og ledelsen var økt til 4-1.

Under to minutter senere ble det så dømt frispark ganske langt ute på banen, og vi fikk se et fremragende skudd som tok Årjäng opp i 5-1.

Etter knapt 77 minutters spill kom så 6-1, før 7-1 ble satt inn tre og et halvt minutt senere. Det var så knapt fem minutter igjen til full tid da 8-1 ble hamret inn etter et hjørnespark.

Den siste spikeren i kista kom med 88:40 på min stoppeklokke, og det hele endte dermed 9-1. Jeg trodde jeg nå skulle dra hjem, men fikk til min store overraskelse se det bli gjort klart til straffekonk. Det viste seg at man i denne kvalifiseringsturneringen avslutter alle kamper med en straffekonk, sånn at dersom to lag mot formodning skulle ende helt likt, så vil man ha en «tie-breaker» som kan avgjøre endelige plasseringer uten noen omkamper.

Jeg tok derfor plass for å se straffesparkkonkurransen også, og fikk se en rekke gode straffer, og noen gode redninger.

Etter fem straffer til hvert lag sto det 4-4, og det ble tatt to straffer til for hvert lag, før det endte med at Årjäng også stakk av med seieren her!

Jeg satte nå kursen vestover, og kunne etter litt shopping og bensinfylling i Töcksfors krysse grensa og høre på radioen at Norges landslag gikk på sitt tredje strake tap i Nations League.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Årjängs IF - Kils AIK 1-1

Nok en kveld med en kjøretur med litt lengde ventet, og denne gangen var det Christian og Ole Jakob som ble med meg på tur. Etter litt shopping i Töcksfors ventet en nær uendelig kø videre innover i Sverige på grunn av asfaltarbeid, men vi kom heldigvis fram i tide til en visitt på Systembolaget i Årjäng før turen gikk videre til Krogeriet hvor dagens middag ble fortært. Deretter ventet en svært kort kjøretur ned til fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 5 (Altså nivå 7) mellom Årjäng og Kil.

Anlegget viste seg å være helt utrolig fint, hvor det foruten gressbanen hvor det skulle spilles kamp nå også var en til fullstørrelse gressbane, en mindre gressbane, og i tillegg også en 11-er kunstgressbane. For virkelig å toppe det hele var det på alle disse banene også skikkelige innbytterbenker, og på kunstgresset også en finfin tretribune. Banen hvor kampen nå skulle gå var omkranset av en grusløpebane, og i østskråninga var det noen benker, mens det på motsatt side lå et ganske moderne klubbhus med kiosk og noen sitteplasser delvis under tak.

Vi gikk i kiosken og betalte inträde (Ved inngangen var det bare et ubetjent swish-skilt), mens OJ skaffet seg en is som dessert etter middagen vi nettopp hadde spist. Mens vi sto der tikket det inn varsel fra Futbology om at også Elisabeth hadde tatt turen over grensa i kveld, og vi lokaliserte snart at hun befant seg på motsatt side fra oss (Selv om hun var vanskeligere enn vanlig å finne når banehopperhunden ikke var med på tur).

Da kampen ble blåst i gang tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før ballen lå i målet, og det var hjemmelaget som kunne fortvile over at en totalkollaps i kommunikasjonen mellom keeper og forsvar hadde medført at de hadde havnet 0-1 under nesten før kampen var kommet i gang.

Gjestene fra Kil nordvest for Karlstad utnyttet momentumet fra den tidlige scoringa til å fortsette å sette press på vertskapet, men de gulsvarte fra byen som for nordmenn flest kanskje er mest kjent for travbanen sin kjempet seg stadig mer inn i kampen. Flere scoringer lot likevel vente på seg, og det sto fortsatt 0-1 da lagene gikk til pause.

Foran ikke langt unna halvannet hundre tilskuere startet hjemmelaget andre omgang best, og det var på ingen måte ufortjent da 1-1 ble satt inn forbi gjestenes målvakt i det min klokke passerte 58 spilte minutter.

Det skjedde egentlig ikke stort mer å skrive hjem om. Begge lag prøvde febrilsk å få det avgjørende målet da vi gikk inn i overtiden, men tross noen voldsomme rop etter straffespark etter det hjemmefansen mente var en klar hands i en situasjon som nesten mest av alt minte om en scrum fra en rugbykamp ble det verken straffe eller mål på noen annen måte. Kampen endte dermed 1-1, og begge lag så noe molefonkle ut over å ha mistet sjansen til å legge til rette for litt klatring på tabellen utover høsten.

Mine passasjerer og jeg takket Elisabeth for selskapet, og satte så kursen tilbake mot Norge. Køen forbi vegarbeidsområdet var heldigvis mye mindre nå enn da vi kom, så i god tid før midnatt var vi alle hjemme hver hos oss selv.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.