Skarphedin - Hei 3-2

Etter en intens arbeidsuke satte jeg meg fredag ettermiddag på toget sørvestover fra hovedstaden, med en billett som ga meg rett til å dra til Bø. Planen min hadde opprinnelig vært en lørdagstur med bil for å se treningskampen Skarphedin-Hei, men da denne ble flyttet til fredag var det bare å finne en alternativ plan. Etter et par timers togtur ankom jeg bygda jeg ikke hadde besøkt siden jeg sommeren 1995 tilbragte to uker her for å spille i «Telemark Sommarland Parkorkester» i regi av musikkorpsforbundet. Her ble jeg plukket opp på stasjonen av Heis markedsmann Kim Bøhm, som skysset meg opp til hallen akkurat i tide til å innta tribuna før avspark. I tillegg overrakte han meg av alle ting ei TIL-lue som han på mystisk vis hadde fått kloa i!

Sammen med omlag tjue andre besøkende fikk jeg se selveste Tore Aaland sette i gang kampen, og etter et par halvfarligheter hver vei var det de blåkledde fra Bø som fikk den første store sjansen etter omlag ni minutters spill, da et skudd til hjemmefansens store fortvilelse skrudde utover i stedet for innover, og dermed strøk utsiden av stolpen.

Knapt ti minutter senere ville hjemmelaget ha straffe for noe de mente var en hands, men dette fikk de absolutt null gehør for fra den rutinerte dommeren. Like etterpå kom så en av omgangens mest dramatiske situasjoner da et forsøk på å skjerme ut ballen endte både med at de to involverte smalt inn i assistentdommeren så hardt at han gikk ned for telling, og at de to begynte å knuffe litt. Dommeren kom til og fikk roet gemyttene, og etter å ha fått hentet seg inn litt var også AD på beina igjen, selv om han de første minuttene etter hendelsen haltet stygt.

Kampens første scoring måtte vi vente til det nesten var spilt halvtimen før kom. Et hjørnespark ble ikke klarert, og ballen ble liggende alene et lite øyeblikk. Det var dermed en god mulighet for å få den i mål, og det var nøyaktig dette som skjedde. 1-0.

Spillet bølget etter scoringen fram og tilbake. Hei var bare minuttet etter avspark nær utligning, før hjemmelaget igjen hadde en sjanse av typen som fikk de grønnkleddes keeper til å lete fram noen velvalgte ukvemsord. Scoring ble det dog ikke før klokka viste 33:40, da en av gutta fra Bø fyrte løs fra 35 meter, og ingen kunne gjøre annet enn å beundre ballens bane gjennom lufta og i mål. 2-0.

Hei hadde uansett ikke tenkt å legge seg ned for å dø, og under to minutter senere satte de inn 2-1 i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Dette resultatet sto seg til pause, og jeg benyttet avbrekket i spillet til å teste de lokale porselensfasilitetene.

Etter pause gikk dommer gjennom en hel haug med baller før han fant en han syntes var nok luft i. Noen «Deflagate» fikk vi dog ikke, og spillet kom etter hvert i gang.

I motsetning til i første omgang gikk det nå under ti minutter før vi fikk første scoring, men igjen var det hjemmelaget som kunne juble. 3-1 kom på et straffespark som jeg ikke så veldig godt foranledningen til, men som uansett ble sikkert ekspedert i mål.

Med like under halvtimen igjen av kampen kom det nok en scoring, og denne gangen var det Hei som fikk etablert et flott angrep som endte med en retur ut i feltet som ble satt i mål. 3-2 og ny spenning.

Spenningen holdt seg ut omgangen, med en topp da de tilreisende fra Porsgrunn (med en viss berettigelse) følte seg snytt for straffe drøye ti minutter før slutt. Dommer var dog urokkelig i sin avgjørelse om at dette ikke var noen straffesituasjon, og kampen ebbet dermed til slutt ut med hjemmeseier 3-2. Hjemmelaget var glade, men jeg hørte gjennom garderobedøra at da noen foreslo en tradisjonell «banke-feiring» ble de avvist med «Nei, vi er ikke Notodden, vi banker ikke for en treningskamp!»

Jeg fikk skyss tilbake til togstasjonen fra noen hyggelige Hei-spillere, og fant ut at toget var så forsinket at jeg hadde tidd å bestille meg en hamburger. Hamburgeren viste seg å være en så lite minneverdig affære at jeg skulle ønsket toget var i rute likevel, men jeg ble da i det minste mett. Toget kom til slutt, og turen tilbake til Oslo kunne starte.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Gjerdrum - Blaker 2-4

Etter over en uke uten fotball ble en trombonefri mandag utnyttet til det fulle, med en liten svipptur oppover Romerike til Ask, hvor Gjerdrum var vertskap for treningskamp mot Blaker. På veien møtte jeg en horribel regnbyge, men da jeg parkerte utenfor stadion var det heldigvis opphold. Ankom stadion litt før åtte, og var veldig spent på om jeg måtte vente til 2015 for avspark (Slik bortelaget hadde annonsert) eller om det var 2000 (Som hjemmelaget hadde varslet).

Til min store glede kom spillerne raskt tilbake etter en tur i garderoben, så ganske presis åtte ble kampen blåst i gang. Etter en ganske jevn åpning produserte Blaker etter drøyt seks minutter et langt angrep som de gulkledde aldri klarte å få stoppet, og til slutt endte ballen i mål til 0-1.

Regnet tok seg etter hvert opp igjen, og det gjorde også Gjerdrums spill, og det føltes veldig riktig da 1-1 kom etter tretten og et halvt minutt.

Videre utover i omgangen bølget spillet fram og tilbake, men flere scoringer ble det ikke. Heldigvis hadde jeg fått selskap, så praten om fotball, virus og andre morsomme greier gikk livlig med Steinar og Kristian mens vi i øyekroken så at Gjerdrum kanskje hadde et lite overtak ute på banen fram mot halvspilt kamp.

Etter en kort pause hvor vi ikke bare fikk regn, men også litt hagl kom spillerne tilbake på banen omtrent samtidig som nedbøren gikk over til sludd.

I pausen måtte «Blaker'n» ha sagt de rette tingene, for Blaker var langt mer vitale etter hvilen, og det tok ikke mange minutter før de igjen tok ledelsen. Gjerdrum fikk like etter ballen i mål etter et hjørnespark, men dette var en rimelig klar offside som ble annullert.

Nok en gang varte ikke ledelsen veldig lenge, og denne gangen var det en scoring fra en svært høy hylle Gjerdrum tok fram fra skapet. Ballen ble stanget i mål, og det sto 2-2 med rundt en time spilt (Pga det trivelige selskapet glemte jeg å starte klokka etter pause).

Blaker lot seg dog ikke vippe av pinnen av dette, og kunne juble for ny ledelse noen minutter senere, og med ti-femten minutter igjen av kampen kom også 2-4-scoringen.

Dommer blåste av kampen, og de rødkledde kunne juble for en fortjent treningskampseier.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Årdal - Lillehammer 2-2

Lørdagens innendørskamp ga mersmak, så grytidlig søndag morgen dukket Øyvåg opp i innkjørsla utafor blokka mi, og sammen satte vi kursen opp Nittedal, over Hadeland, via Toten (fordi Noen™ ikke fikk med seg avkjørsla til Brandbu), gjennom Land, forbi Etnedal og til Valdres. Da vi kom til Leira svingte vi av, og ankom den flotte Valdres Storhall, hvor Årdal og Lillehammer skulle møtes i den såkalte vinterserien.

Etter å ha fått strakt på beina for første gang siden vi forlot hovedstaden entret vi hallen hvor vi fant noen usedvanlig merkelige tribuner, samt verdens største scoringstavle/stadionur. Det var fortsatt noen minutter til avspark, men vi fant likevel ut at det var like greit å vente med å teste kiosken til det ble pause. Vi slo oss derfor ned på tribuna, og fortsatte å la oss fasinere av den enorme skjermen som viste stillinga.

Etter innmarsj med CL-hymnen på anlegget kom kampen i gang, og etter at det hadde bølget litt fram og tilbake i starten scoret Lillehammer etter bare drøyt 7 minutter. Etter scoringen tok det omlag like lang tid for sogningene å utligne, så da klokka viste 15 spilte minutter var vi like langt, med 1-1.

I det 25. minutt fikk så Årdal frispark ute på kanten, og dette ble smart spilt ut til en som sto litt ute i feltet og plasserte ballen i mål. 2-1.

Ikke lenge etter fikk Lillehammer igjen ballen i mål, men denne gangen ble de avvinket for offside. Omgangen fortsatte ganske jevnt, men jeg hadde en gryende følelse av at det nok var fjerdedivisjonslaget fra Lillehammer som kunne komme til å dra det lengste strået her i dag.

Årdal hadde med seg svært få innbyttere, så da keeperen deres fikk seg en smell like før pause var jeg litt bekymret, men han klarte å fullføre omgangen, så da håpet jeg han skulle komme seg med et kvarters hvile.

Det var nå tid for vafler, og jeg har bare en ting å si her. Når det er under 20 tilskuere på en kamp, så går det an å steke vafler på bestilling, i stedet for å servere noen som har ligget klare og blitt kalde. Jeg fikk en følelse av at disse vaflene nok hadde vært kjempegode da de var nystekte, men det var de dessverre ikke lenger. Sad!, som en viss president ville twitret.

Tilbake i hallen gikk det under tre minutter før Lillehammer kom opp med en kjempescoring, som ga balanse i regnskapet. Det ble ellers snart tydelig at Årdal-keeperen hadde store vansker etter smellen han fikk før pause, og for alle utspark kom det flere stygge grimaser, og litt hinking på den andre foten. At ikke noen av midtstopperne deres kunne overtatt oppgaven med utspark forstår jeg ikke.

Resten av omgangen handlet det meste om de hvitkledde fra Mjøsas nordende. Årdal hadde kanskje to-tre kontringsforsøk, men ellers foregikk det meste foran deres mål, men flere scoringer ble det ikke. Kampen endte dermed 2-2, og vi kunne sette kursen sørover igjen, med stadige blikk på Google Maps for å avgjøre hvilken kjørerute som var mest effektiv i vinterferiereturtrafikken.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Sander - Blaker 0-2

Etter gårdagens vindfylte utflukt var det deilig å starte lørdagen i trygg forvissing om at dagens kamp skulle spilles innendørs. Jeg satte kursen nordøstover mot Kongsvinger, hvor de to fjerdedivisjonslagene Sander og Blaker hadde avtalt en treningskamp i hallen.

Inntok tribuna, og fikk se slutten på oppvarminga, samtidig som banehopperkollega Øyvåg ankom stadion, for anledningen ikledd Blaker-skjerf. Her skulle lokalpatriotismen blomstre!

Til min store overraskelse oppdaget jeg at belysningen inne i hallen var helt minimal. Her var det lagt opp til at det var sollys utenfra som skulle gjøre det mulig å se hva som skjedde. Jeg var veldig spent på  hva dette kom til å bety for fotomulighetene, men heldigvis var det ganske bra vær, noe som ga OK lys inne.

Starten på kampen ble veldig preget av at dette var to lag som ikke visste alt for mye om hverandre fra før. Begge hadde noen halvsjanser, og det virka ganske jevnt. Faktisk måtte vi vente neste tjue minutter før den første anstendige sjansen kom da en av Sander-spillerne smelte avgårde et skudd som  endte like utenfor Blakers mål.

I det 28. minutt kom så kampens første scoring. Det Øyvåg beskrev som et håpløst tilbakespill, og jeg også hørte en skadet Sander-spiller på tribuna referere i telefonen som en forsvarstabbe, ble nådeløst utnyttet av rødtrøyene, så «Blaker‘n» og resten av romerikingene i hallen kunne juble for ledelse.

Treningskamper er også trening for dommerne, og skal jeg være litt kritisk bør nok dagens dommere jobbe litt med internkommunikasjonen. Det var flere ganger at AD1 hadde flagget i været for offside, uten at hoveddommer merket det før det var spilt ganske lenge. (Når det er sagt må jeg si dommertrioen for øvrig leverte riktig så bra).

Mot slutten av omgangen fikk odølene en kjempesjanse, men scoring ble det ikke, og lagene tok pause med 0-1 i boka. I pausen var det som vanlig i breddefotballen flere som entra kunstgresset for å sparke litt ball mens man ventet på andre omgang, men dette skulle hallansvarlig ha seg frabedt, og de fikk klar beskjed om å trekke ut av banen. Merkelige greier!

Andre omgang kom etter hvert i gang, og vi omlag 50 frammøtte (Deriblant et jentelag fra Oppsal) fikk se nok en ganske jevn omgang, men jeg fikk etter hvert en liten følelse av at Blaker nok hadde dette, selv om kanskje Sander hadde noen større sjanser.

Scoringene lot dog vente på seg, så resultatet var lenge ganske åpent, men da Blaker etter ganske nøyaktig 83 minutters spill hadde et max klaff-angrep som endte med 0-2 var det ikke lenger noen spenning å spore. Kampen ebbet ut med 0-2, og jeg hadde for første gang i 2020 fått registrert et nytt stadion i appen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Askim - Trosvik 5-1

Siden det var vinterferie denne uka tok jeg litt tidligere helg enn normalt, og rømte østover på ettermiddagen. Etter en kort visitt i Töcksfors for panting av tomgods og innkjøp av nye ladninger vaniljecola ble GPS-en stilt inn på Askim kunstgress, som ligger like ved Askim stadion hvor jeg har vært før. (Dessverre registrert som samme anlegg i futbology-appen).

På vei mot Askim røska det godt i bilen, og jeg var spent på hvordan spilleforholdene kom til å være i den kraftige vinden. Da jeg kom fram møtte jeg en svært hyggelig fyr med Askim-jakke som låste opp en garderobe til meg så jeg fikk på meg superundertøy og helsetrøye, uten å måtte skifte utendørs. Meget god service! Etter dette tok jeg banen i nærmere øyensyn, og oppdaget at tross litt høyde på to kanter, så var det mer enn nok vind. Høye utspark kom neppe til å være en god strategi i kveld.

Kampen kom i gang ganske presis, og jeg så at det var hjemmelaget som skulle spille med vinden i ryggen de første 45 minuttene. Det var likevel gjestene som kom best i gang, uten å få noe ut av det. Askim innså raskt at de kunne prøve å utnytte medvinden, men heller ikke de fikk noen uttelling fra sine forsøk.

Etter 19 minutters spill måtte Trosvik gjøre sitt første bytte, og i det jeg skrev en tweet om byttet scoret de, så med meg i Chris Kamara-modus og Askims trener mildt sagt lite blid sto det plutselig 0-1.

Knappe fem minutter senere kom neste mål, og denne gangen var det hjemmelagets menn som fikk ting til å sitte i angrepet. 1-1, og like langt.

Det var ikke så veldig kaldt i lufta, men den kraftige vinden gjorde at det likevel ikke var noen lek å være på kamp. Dette stoppet dog ikke temperaturen mellom ørene på spillerne ute på banen fra å tidvis være ganske høy. Etter at dommeren (korrekt etter min mening) dømte innkast til Askim kokte det første gang over for en av Trosvik-spillerne, som ble belønnet med et gult kort. Etter et par episoder til med litt overtenning roet ting seg heldigvis ned igjen.

Noen minutter før pause prøvde en av de tilreisende å nå en ball som var på vei ut over sidelinja. Det klarte han ikke, og han klarte heller ikke å stoppe selv, med det resultat at da han forlot kunstgresset og entret asfalten skled han, og kræsjet inn i et ekstramål som sto parkert der. Dette så ikke bra ut, men heldigvis var han på bena igjen etter å ha fått summet seg litt. Den som derimot ikke kom seg på bena igjen var hjemmelagets keeper, som fikk en kjempekollisjon i et forsøk på en klarering på 30 meter. Pang, sa det, og han ble liggende der til han måtte støttes av banen av to mann, og reservekeeperen kom innpå rett før pause.

Da jeg sist besøkte Askim stadion, i 2018, fikk jeg servert det som da var årsbeste på vaffelfronten. Jeg var derfor spent på om de kunne leve opp til dette i dag. Smaksmessig sto vaflene ikke noe tilbake for de fra 2018, men det var et eller annet med teksturen som ikke var like prima. Jeg velger å tro at dette skyldes at de har fått nytt vaffeljern siden da.

Jeg rakk knapt å spise opp vaffelen før kampen kom i gang igjen, og nå var det Trosviks tur å prøve å utnytte vinden til sin fordel. Et av de første forsøkene på dette kom i et langskuddd over keeper, som sto noe langt ute, men til hell for vertskapet smalt dette i tverrliggeren, før det dalte ned i keepers armer.

Hjemmelaget lot på sin side til å takle motvind langt bedre enn de hadde gjort med medvinden i første omgang, og like før ti minutter var spilt av andre omgang ble et flott angrep kronet med scoring. 2-1.

Ikke lenge etter hadde de rødkledde sin første av flere svært store muligheter på frispark, men enten reddet keeper, eller så traff de stolpen, som dere kan se i denne lille videokompilasjonen.

I det 68. minutt fikk så hjemmelaget til en flott kontring, og dermed sto det 3-1. Gjestene var nå blitt litt desperate, og det var flere tilfeller hvor de gikk på skudd, mens de nok heller burde prøvd å finne en annen løsning.

Fem minutter før full tid fikk vi en ny duell-kollisjon hvor en av Askims spillere ble liggende igjen, og etter noen minutters behandlingsforsøk ble også han støttet av banen. Dette lot heldigvis ikke til å svekke hjemmelaget nevneverdig, og i det min stoppeklokke viste 87:40 ropte alle lagkameratene «chip» til en spiller som kom alene mot Trosvik-keeperen. Han gjorde som han ble bedt om, og vips sto det 4-1.

Noen minutter på overtid hadde jeg skrevet klar en tweet om at kampen endte 4-1, og da gikk det som det ofte gjør. Det kom en siste scoring etter fem minutters overtid, og etter dette blåste dommeren rimelig kjapt av. Det hele endte dermed 5-1, og vaniljecolaen og jeg kunne sette kursen tilbake mot Groruddalen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Søndre Høland - Aurskog-Finstadbru 5-0

Etter gårsdagens triste kamp var det med skrekkblandet fryd jeg satte kursen østover på onsdagskvelden. Hva ville møte meg på Bråtevangen i Hemnes? En like trist affære som dagen før, et fyrverkeri, eller noe midt i mellom? Etter en times kjøretur kom jeg iallfall fram til stadion, og fikk se slutten av oppvarmingen før lagene entret banen for å starte kampen.

Etter litt fram og tilbake i åpningsminuttene tok det litt fyr ute på banen etter knapt tjue minutter. En AFSK-spiller ville ha straffespark etter en takling foran motstandernes mål, noe hjemmelagets keeper absolutt ikke var enig i. Det ble først et voldsomt munnhuggeri mellom disse to, og da ballen like etter forsvant bak mål og nevnte keeper viste absolutt null vilje til å sparke den bort til hjørneflagget kom det noen sure meldinger som fikk dommeren til å blande seg inn. Av en eller annen merkelig grunn unnslapp keeperen dommerens vrede, og det hele endte til slutt med et noe urettferdig gult kort til den grønnkledde.

Det neste gule kortet var nok mer velbegrunnet, denne gangen var det et av hjemmelagets spillere som fikk dommeren til å stikke hånda i lomma og fiske det fram, etter at han fikk beskjed fra spilleren om at han var «så jævlig ræva».

1-1 i gule kort til pause, men 0-0 i scoringer, tross at hjemmelaget var ekstremt nær å få ballen i mål på et hjørnespark rett før dommeren sendte spillerne i garderoben.

Da andre omgang nærmet seg ble det slått på litt fler pærer i flomlysene, så jeg så fram til å få litt bedre foto- og filmeforhold, og etter omlag ti minutters spill fikk jeg uttelling for det, da hjemmelaget gikk opp i 1-0.

Under tre minutter senere kom så 2-0 på et frispark. Gjestene ville ha offside, men fikk ikke gehør fra dommeren for det, og videoen min starter dessverre et sekund for sent til å brukes som VAR-grunnlag.

Som om dette ikke var ille nok, så tok det bare ca to minutter til før det tredje målet lå i nettet bak Aurskog-Finstadbrus keeper.

Det fortsatte å være omtrent enveiskjørt ute på banen utover i omgangen, selv om gjestene kviknet litt til sammenlignet med hvordan den første halvtimen etter hvilen hadde vært. Hjemmelagets keeper som ikke var fullt så arg som han hadde vært i første omgang fikk etter hvert tildelt litt hals- og hode-bekledning så han ikke skulle fryse ihjel, og med knappe 16 minutter igjen av ordinær tid kunne han og resten av hjemmelagets spillere juble for 4-0.

Mot slutten av kampen trodde jeg nesten bortelaget skulle få et trøstemål, men i stedet fikk de to minutter på overtid en kontring imot seg, og dermed blåste dommeren av med 5-0 i protokollen. Jeg satte kursen hjemover via Bjørkelangen, hvor to brett vaniljecola ventet på å bli med meg hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Nordstrand - Oppsal 0-0

Etter at den mye hypede kampen Driv-Spydeberg ble avlyst fordi bortelaget ikke kunne stille hadde jeg egentlig forberedt meg på en rolig tirsdagskveld hjemme, men da det dukket opp en sen kamp var jeg ikke tung å be. Etter et bedre måltid sei satte jeg kursen sørover mot Nordstrand, hvor også Oppsals karer hadde tatt turen for en treningskamp.

Avspark var ikke planlagt før 2030, og attpåtil kom man noen minutter forsinket i gang, så alt lå til rette for en sen fotballkveld. Jeg hadde heldigvis godt selskap, ikke bare var groundhopperne Norlink og Mattis tilstede, Niklas (Kjent fra denne kampen) og et par med-dommere av ham var også på tribuna. Alt lå dermed til rette for store mengder sjitprat innimellom det vi håoet skulle vise seg å være kvalitetsfotball.

Vel, vi kunne jo håpe. Tross mye fart og engasjement, så var det ikke allverdens kvalitet vi fikk se. Vi måtte vente nesten til første omgang var over før det kom noen få avslutninger, og sjelden har vel et 0-0-resultat vært mer fortjent enn da lagene tok pause.


Det var en infernalsk sur vind på «Niffen» denne kvelden, så noen av oss benyttet pausen til litt oppvarming i bilen, mens andre var steinharde og holdt ut på tribuna.

I andre omgang var hjemmelaget helt klart best, men ikke snakk om at noen av lagene klarte å score. Det var heller ikke snakk om at dette skyldtes enorme prestasjoner i forsvaret, det ble rett og slett  bare produsert lite,  og med unntak av et par skudd som Oppsals keeper måtte jobbe litt med, så skjedde det lite å skrive hjem om.

I det klokka passerte 86 minutter spilt av kampen tikket den andre klokka til 22:15. Hva skjer 22:15, lurer du kanskje på? Jo, 22:15 slår flomlysene på Nordstrand stadion seg av, og dommeren hadde dermed ikke annet valg enn å blåse av kampen, noe jeg ikke tror noen av de tilstedeværende syntes var trist, faktisk hørte man tilløp til jubel! Innimellom er en fotballkamp bare kald og trist, og dette var en sånn, og dette var definitivt et par timer av livet mitt jeg aldri får tilbake.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.