Etter at dagens første kamp var overstått heiv jeg meg i bilen og suste oppover Trondheimsveien til jeg kom til Rommen. Også på Rommensletta kunstgress skulle det være seriestart i tredjedivisjon, og gjester hos hjemmelaget Rommen var romsdalingene fra Træff.
Jeg ankom banen akkurat så jeg hørte dommeren blåse i gang da jeg forlot bilen, og jeg fant meg raskt en OK plass å stå og fotografere på, og fikk derfra se Træff sette i gang et stormløp mot Rommens mål. De kom dog ikke nærmere mål enn dette.
Groruddølene klarte å ri av den innledende stormen, og etter ti-femten minutter kom de langt mer med, og fikk flere anledninger til å vise fram tildels imponerende tekniske finesser. Scoringer ble det derimot ikke noen av for noen av lagene, og det sto fortsatt 0-0 til pause.
I andre omgang var det hjemmelaget som kom til de største sjansene, men fortsatt var det ingen av lagene som var i stand til å overliste motstandernes forsvar og målvakt. Innsatsen var det ingenting å klage på, og det var kanskje litt betegnende at da Rommens gode Luka Fajfric ble byttet ut gikk han rett i nærmeste snøskavl og la seg for å kjøle seg litt ned.
En fartsfylt og morsom kamp, med mer publikum enn jeg noen gang har sett på Rommensletta endte til slutt målløst.
Søndagens planlagte aktivitet ble plutselig avlyst, så da ble det rom for andre ting, som fotball. Startet dagen med å ta turen ned dalen til Årvoll, hvor Moldes nest beste menn var på besøk.
Det var ganske bra med folk som hadde møtt opp for å se Årvolls første kamp etter opprykket, men i første omgang var det i stor grad Molde 2 de fikk se. De for anledningen hvitkledde var mer presise, hadde høyere tempo og virket et knepp bedre i det meste de foretok seg. Det eneste feltet hvor de ikke var bedre var det som er viktigst i fotball: Scoringer. Før pause var det svært få virkelig store sjanser, og da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-0.
I pausen må Årvolls trener ha sagt de helt rette tingene, for etter pause var styrkeforholdet mye jevnere enn det var i første omgang. Med et kvarter igjen prøvde Molde å skru opp eget nivå litt igjen, men Årvoll rodde fint av stormen.
Så, kun minutter før full tid kunne hele stadion juble. Etter en corner endte ballen i nettet, men nesten før jubelen hadde startet ble den avbrutt. Dommeren hadde blåst for angrep på keeper eller noe sånt, og i stedet for mål ble det gult kort til en av de blårøde.
Kampen ebbet etter dette ut uten noen store hendelser, og det ble ett poeng til hvert av lagene. Jeg hastet videre til Rommensletta for en ny kamp, mens de fleste på stadion gikk hver til sitt.
Etter besøket ute på kysten kom jeg meg litt lenger inn i landet, og ankom Kamratgården i god tid for kampen mellom IFK Uddevalla og Nordvärmlands FF.
Den første halvtimen av kampen hadde hjemmelaget et klart overtak, og da de scoret 1-0 var det ganske så fortjent.
Noen minutter før pause fikk de så en mulighet til å punktere kampen på straffespark, men dette ble virkelig misbrukt.
Keeper reddet straffesparket, men dommer blåste og krevde at den skulle tas på nytt. Straffe nr 2 ble satt samme sted som den første, og også den ble reddet! Lagene gikk dermed til pause med bare 1-0 på tavla.
I pausen kom jeg i prat med et par av ballguttene, som når de skjønte at jeg var norsk forlangte å få høre hvordan man sier «gurka» på norsk. Ordet «agurk» var tydeligvis ustyrtelig morsomt!
Utover i andre omgang ble det delt ut uhorvelige mengder gule kort, og jeg tror samtlige var for protester av ulike slag. Det var fortsatt hjemmelaget som hadde et overtak på banen, men fortsatt slet de med å få ballen i mål. Typisk nok var dermed det neste av betydning som skjedde at de røde utlignet til 1-1, ca tjue minutter før full tid.
Ikke lenge etter kom kampens største kontrovers. Ballen gikk i mål bak Nordvärmlands-keeperen, men assistentdommer hadde flagget oppe, og dommeren annullerte scoringen. De blåhvite fortvilte og hevdet hardnakket at det ikke var offside fordi det var et selvmål, men det var ingen støtte for dette synet å få fra dommeren.
Det tok så bare noen minutter før Nordvärmland igjen scoret, og det lå nå rett og slett an til et lite poengran i Uddevalla. Vi fikk ingen fler scoringer, selv om ballen var i nettet bak IFK-keeperen en gang til, men også denne ble avvinket for offside.
Da dommeren etter drøyt tre minutter overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og det var en slukøret gjeng hjemmefans som måtte innse at effektiviteten nok må heves.
I strålende motsol satte jeg lørdag morgen kursen sørover E6 for å se et par kamper over grensa i Bohuslän. Først ut var et besøk ytterst på kysten, hvor Smögen var vertskap for Grohed i division 5, altså nivå 7 i det svenske seriesystemet.
Kampen ble spilt på kunstgress i Kungshamn, på fastlandet rett over sundet fra øya Smögen, fordi naturgressbanen der fortsatt ikke var helt klar for kamp etter vinteren. Det gikk greit å finne fram til Kungshamnsvallen, og det var et flott lite anlegg som møtte meg der. Jeg var ute i god tid, og rakk en liten spasertur rundt på anlegget og fant også en litt ustelt naturgressbane bak hovedstadion, samt en meget aggressiv tornebusk som gikk til angrep på meg.
Da kampen kom i gang handlet det meste om gjestene, og det aller meste av spillet foregikk foran Smögen-keeperen. Jeg hadde først satt meg på hovedtribuna, men skyggen der gjorde at etter et kvarter fant jeg ut at jeg skulle flytte meg ut i sola. Det viste seg å være meget smart, for det medførte at jeg sto med ryggen til da Grohed satte inn 0-1.
Ca 7 minutter senere hadde jeg inntatt pølsebua for å sjekke den lokale korven (Den var helt fantastisk, selv om pølsebrødet var litt trist). Dette medførte at jeg heller ikke fikk skikkelig med meg 1-1-målet til gultrøyene.
1-1 sto seg til pause, og etter noen taktiske diskusjoner i begge lag blåste dommeren kampen i gang igjen. Den beste oppsummeringen av omgangen var det nok en i hjemmelagets trenerteam som kom med og jeg overhørte da jeg gikk forbi benken: Herregud, kvalitéen är inte bra, altså!
Det ble ikke scoret noen mål etter hvilen, og kampen endte med ett poeng til hvert lag, noe det virket som ingen av dem var spesielt fornøyde med. Lokalbefolkningen kunne sette kursen hjemover, mens jeg satte kursen sørøstover mot Uddevalla.
Etter kveldens første kamp hastet jeg vestover til Nesøya, hvor bygdas stolthet skulle ta imot danskene fra FC Dania til åttendedivisjonskamp.
Overraskende nok viste det seg at Danias keeper snakket norsk, men ellers var det stort sett kamelåså-lignende lyder å høre fra de hvitkledde. Nesøya på sin side hadde en brite på banen som var meget klar på hva han mente, så det var en flerspråklig affære vi sto foran.
Litt før kvarteret var spilt skjedde det en totalkollaps i Nesøyas forsvar, og Dania kunne enkelt ta ledelsen 0-1. Denne stillinga sto seg til halvtimen var spilt, da de blå kom med en perle av et angrep som ble kronet med et utligningsmål. 1-1.
Om utligningsmålet kom som resultat av et vakkert angrep var ikke det angrepet jeg og han andre (en gubbe som gikk tur med hunden) som så kampen fikk bivåne rett før pause noe dårligere. Denne gangen var det danskenes tur til å komme med litt kunst, og det sto dermed 1-2 til pause. Da pausen kom skjedde det noe så sjeldent til åttendedivisjon å være som at hjemmelaget faktisk gikk i garderoben, og argumenterte sterkt for at de ville ha et kvarters pause.
Pausen varte ca 12 minutter, og drøyt fem minutter etter hvilen gjorde hjemmelaget en gigatabbe. Et helt horribelt balltap på egen banehalvdel ble knallhardt straffet, og gjestene gikk opp til 1-3. Når så 1-4 kom bare minutter senere var stemningen svært god på gjestenes benk.
Med litt over en halv time igjen å spille tok dessverre den gode stemningen slutt. Plutselig ble flomlysene slått av, og tross gjentatte forsøk klarte man ikke å få tak i han som hadde mulighet til å få slått dem på igjen. Det var dermed ikke annet å gjøre enn å avbryte kampen, som sannsynligvis vil bli gjenopptatt på et senere tidspunkt fra samme klokkeslett og stilling.
Jeg tilbød dommeren skyss hjem, og fikk dermed en trivelig fotballprat på E18 mens vi kom oss tilbake til hovedstaden.
Fredagskveld, og mulighet for to kamper, med litt smooth logistikkflyt. Først ut var et besøk på Domus Athletica, hvor Oslostudentenes Idrettslags fjerdelag skulle ta imot Groruds ditto til oppgjør i niendedivisjon.
Etter å ha funnet ut hvordan man kom seg inn til banen (Man måtte inn og gjennom resepsjonen) fant jeg meg en plass i det hjørnet av banen hvor sola skinte, så det var nesten fint selv om det var bikkjekaldt i lufta.
Da kampen startet tok det ikke et minutt engang før vi fikk den første scoringen. En av Groruds forsvarsspillere rev ned en OSI-spiller inne i feltet, og straffesparket ble effektivt ekspedert i mål.
Etter 26 minutter ble det igjen dømt straffespark, denne gangen i motsatt ende av banen, og også denne gangen ble det scoring.
1-1 sto seg til pause, og Grorud skal nok være mest glade at de bare hadde ett baklengsmål før hvilen. Jeg følte iallfall at OSI hadde vært et knepp vassere i første omgang, uten at de hadde klart å få uttelling for det.
Etter hvilen skulle dette forandre seg, viste det seg. Grorud var langt mer med på notene, og etter drøyt 20 minutter ble et skudd stoppet av tverrliggeren. Returen ble kriget mot målet, og da keeper ikke klarte å holde den fast ble den til slutt stanget inn fra 20 centimeters hold. 1-2.
Bare 4 minutter senere fikk vi nok et straffespark, og denne gangen var det OSIs keeper selv som var den skyldige. Straffen ble satt i mål, og det sto 1-3. 1-4 kom bare et par minutter senere etter et langt innkast, og kun minutter etterpå var det 1-5 etter en corner som aldri ble klarert.
Resten av kampen ble målløs tross et voldsomt trøkk i sluttminuttene, og de gule med de vulgære navnene på ryggen (Navn som Skænk, Dr. Toer'n og Avføringsandletet) kunne juble, mens jeg hastet videre til neste kamp for kvelden.
Heiv meg på T-banen mot sentrum onsdagskvelden, og hoppet av på Carl Berner og tuslet nedover mot Dælenenga, (Stadium of Lights iflg klubbens egen facebookevent). På veien kjente jeg at noe var på gang i fordøyelsessystemet mitt, og jeg brukte derfor lengre tid enn planlagt på å komme meg nedover. Dette medfører også at dette blir en noe snodig bloggpost.
Da jeg nærmet meg stadion så jeg noe lilla røyk som steg opp, men jeg fikk dessverre ikke tatt bilde av den, og da dommeren blåste i gang kampen sto jeg bak Grünerhallen på vei mot tribunene. Ved ankomst stimet jeg rett til kiosken og fikk vite av nærmeste toalett. Her ble jeg til det sto 1-0.
Kom meg ut og tok plass på tribuna sammen med 10-15 andre, og fikk se de grønnkledde fra Hauketo kjempe for å komme inn i kampen igjen, men da jeg gikk på do igjen fikk jeg på nytt høre jubel. 2-0.
Etter en rekordkort pause startet kampen igjen, og det tok under tre minutter før vi fikk et nytt mål (Det første jeg fikk sett), og igjen var det vertskapet som kunne juble. Også 4-0-scoringen fikk jeg se, og konkludere med at noen må fortelle speaker at ikke alle scoringer er golazo-er, slik han proklamerte hver gang det ble mål.
Jeg måtte nok en gang forsvinne i Dælenengas indre gemakker, og fikk derfra høre nok en runde jubel for 5-0 (Speaker hadde nå mista tellinga og meldte 4-0 en gang til). Nesten umiddelbart etterpå kom også 6-0, under 5 minutter før full tid.
Resultatet sto seg til full tid, og jeg kunne ta farvel med et av Oslos mest sentrumsnære stadion, og sette veien hjemover mot mine egne porselensmøbler. Som noen på twitter påpekte: Å være på do når fire av målene i en 6-0-kamp ble scoret må være noen slags rekord!
Tross at jeg tilbragte mye tid vekk fra banen fikk jeg fotografert litt, så flere bilder kan du se på facebook.
