Etter å ha fått skyflet M33-laget som nettopp hadde avsluttet sin kamp litt vekk fra sidelinja blåste dommeren i gang kampen et par minutter forsinket, og hjemmelaget gikk rett i angrep og scoret. 1-0, 45 sekunder spilt.
I det 14. minutt kom så 5-0 etter den til nå lengste måltørken i kampen, og like etter dette skjedde en veldig breddefotballete ting da en av hjemmelagets spillere ble fersket i å spille uten leggbeskyttere. Som resultat jaget dommeren ham bort til benken for å få på seg et par. Han hadde selvsagt ikke noen for hånden, så en lagkamerat på benken måtte fiske sine ut av strømpene og gi dem fra seg.
Mens jeg gomlet på vaflene gikk jeg tilbake til banekanten, og jeg fikk herfra se Oppegårds keeper med en vill inngripen langt utenfor sekstenmeteren som han etter min mening skal være svært glad dommer ikke dømte hands mot ham på. Samtidig kom jeg i prat med to karer som viste seg å være Hauketos nåværende og forhenværende styreledere. Disse kunne fortelle at klubben jager opprykk, men lå litt bak på målforskjell, så de kom med stor sannsynlighet til å fortsette å trøkke på for å bedre statistikken noe.
Med 33:40 på klokka ble statistikken noe bedre, da ballen igjen gikk i mål, nå til 6-0. Dette ble også pauseresultatet, og jeg tuslet tilbake til den grovhugde steintribuna og slo meg ned sammen med Elisabeth igjen for utveksling av groundhopping-planer og -historier.
Da lagene akkurat var tilbake på banen etter hvilen begynte det å regne litt, og etter få minutter regnet det mer enn bare litt. Mens hjemmelaget etter nesten halvspilt andreomgang satte inn 7-0 hadde jeg blitt så våt på fingrene at det var med store vanskeligheter jeg fikk skrevet en oppdatering om scoringen på twitter. Det ble også heller dårlig med fotografering etter hvilen, av samme grunn.
De grønnkledde fra Oslos sørende fortsatte å male på, og presis da klokka bikket 74 spilte minutter kom det nok et mål. 8-0 er kanskje ikke noe godt utgangspunkt for en opphenting, men bare drøye to minutter senere kom den første reduseringen til Oppegård i det etterhvert ganske ufyselige været. 8-1, og voldsom selvkritikk fra en av Hauketos spillere.
9-1 kom i det åttitredje minutt, før Oppegård igjen reduserte 55 sekunder etter forrige scoring. 9-2, men nå mistenkte jeg at det spøkte for noen videre opphenting. Tvert imot fikk hjemmelaget nok en ball i nettet annullert, før de etter drøyt 87 minutter fikk straffespark. Dette ble satt i mål, og vi hadde et tosifret antall scoringer for de gulsvarte.
Vi var likevel ikke ferdigscoret for kvelden. Som sagt handlet alt om målforskjell for Hauketo i kveld, så etter 89 minutter og 35 sekunder kom 11-2. Dette ble også sluttstillingen, og Oppegård kunne ikke gjøre annet enn å gremmes og prøve å glemme denne onsdagskvelden så fort som mulig, mens jeg satte kursen mot nærmeste kebabsjappe for endelig å få i meg litt mat med substans i!
