Ettersom Stabæk spilte hengekamp i eliteserien på onsdagskvelden var det duket for torsdagskamp på Rommensletta for andrelaget. Sammen med en haug andre groundhoppere (Hvorav de fleste hadde førstevisitt på banen med Oslos dårligste kunstgress) og omlag hundre andre tok jeg oppstilling ved banekanten for å nyte sommerkvelden.
Vi fikk herfra se en førsteomgang hvor Stabæk-reservene for en stor del var det beste laget. Alt etter to og et halvt minutt tok de ledelsen da et vakkert frispark ble reddet, men returen aldri ble klarert. 0-2 kom så før ti minutter var spilt, og jeg begynte å frykte at groruddølene var helt i feriemodus og avslått.
Heldigvis, like før omgangen var halvspilt våknet Rommen. Med et fantastisk skudd fra 25-30 meters hold som satt klistret i mål kom det en redusering, og herfra og til pause var det en langt jevnere affære vi fikk se, selv om Stabæk fortsatt fremsto et lite knapp kvassere. Uansett, 1-2-scoringen kan ikke ha vært langt unna å være årets mål på Rommensletta!
1-2 sto seg til pause, og flere av banehopperne inntok kiosken for å finne noe å skylle ned det rumenske (eller RommenSKe som det ble erklært å være) plommebrennevinet som hadde blitt sendt rundt med.
Etter hvilen var Rommen fullt på høyde med hva Stabæk hadde vært før pause, og da de etter tjue minutter av omgangen utlignet var det helt fortjent.
Med 7 minutter pluss tillegg igjen kom så 3-2, og jubelen var stor. Noen ropte og ba dommeren blåse av, mens en annen utbrøt «Viktig seier», noe som skulle vise seg å være en jinx i verdensklasse.
Nesten umiddelbart utlignet Stabæk 2 til 3-3, og like før vi var på full tid skjedde det som ikke skulle skje. Jeg lar denne filmen fra @banehopper_ tale for seg selv.
Et tungt tap for Rommen i det som nærmest var en sekspoengskamp. Stabæk tok et skritt vekk fra nedrykksstreken, mens hjemmelaget tar ferie under streken.
Da min opprinnelige groundhoppingsplan for dagen falt i fisk pga en utsatt kamp i Hedmark endte jeg opp med å bare ta en liten snartur i nabolaget i stedet. Etter en ettermiddagslur som holdt på å bli for lang våknet jeg et kvarter før kampstart, stappet batterier i kameraene og stormet ut av leiligheta.
Jeg ankom Rommensletta akkurat i tide til avspark, og fikk se et friskt hjemmelag komme til flere sjanser i de første minuttene av kampen. Samtidlig var det liten tvil om at gjestene var et topplag i divisjonen, mens hjemmelaget sliter med ryggen mot nedrykksstreken.
Kampen ble litt preget av varmen, og spillerne ble etter hvert litt varme i topplokket. Etter tjue minutter holdt det på å koke over for flere av hjemmelagets menn da dommeren pekte på straffemerket. Etter en samtale med sin rutinerte assistent fastholdt han at det var straffe, og alle ventet at 0-1 skulle komme. Bom!
Flere både på og utenfor banen snakket om at det var karma som slo tilbake når den tvilsomme straffen ikke ble konvertert til mål, men Lørenskog-spillerne hadde nå skjønt at dette ikke kom til å bli noen walk in the park, dersom de skulle ha tre poeng med seg over kommunegrensa.
Rommen kjempet som løver, og det kom flere store sjanser begge veier, og også flere (avviste) krav om straffespark begge veier. Så, etter 42 minutter klarte endelig Lørenskog å overrumple Rommens forsvar. 0-1.
0-2 kom bare et par minutter etterpå, og denne gangen må jeg si at Rommen-forsvaret kan skylde litt på seg selv. Det virket litt som om spillernes tanker allerede var i garderoben, mens de faktisk trengtes på banen.
Etter pause gikk det faktisk bare tre minutter før hjemmelaget fikk satt ballen i mål, men assistentdommer hadde flagget oppe for en hårfin offside, så det sto fortsatt 0-2.
Lørenskog fortsatte å vise at de var det beste laget, mens Rommen fortsatte å kjempe for å få en scoring, men de måtte vente helt til det var spilt 75 minutter før de fikk uttelling. 1-2, og ny spenning i kampen.
Etter en del skader i andre omgang ble det lagt til nesten seks minutter før gjestene kunne puste lettet ut og juble for tre poeng. På vei tilbake til bilen overhørte jeg for øvrig en samtale hvor en Rommen-spiller ble forsøkt hentet over til naboene Romsås, uten at jeg helt tror han bet på agnet.
Etter at dagens første kamp var overstått heiv jeg meg i bilen og suste oppover Trondheimsveien til jeg kom til Rommen. Også på Rommensletta kunstgress skulle det være seriestart i tredjedivisjon, og gjester hos hjemmelaget Rommen var romsdalingene fra Træff.
Jeg ankom banen akkurat så jeg hørte dommeren blåse i gang da jeg forlot bilen, og jeg fant meg raskt en OK plass å stå og fotografere på, og fikk derfra se Træff sette i gang et stormløp mot Rommens mål. De kom dog ikke nærmere mål enn dette.
Groruddølene klarte å ri av den innledende stormen, og etter ti-femten minutter kom de langt mer med, og fikk flere anledninger til å vise fram tildels imponerende tekniske finesser. Scoringer ble det derimot ikke noen av for noen av lagene, og det sto fortsatt 0-0 til pause.
I andre omgang var det hjemmelaget som kom til de største sjansene, men fortsatt var det ingen av lagene som var i stand til å overliste motstandernes forsvar og målvakt. Innsatsen var det ingenting å klage på, og det var kanskje litt betegnende at da Rommens gode Luka Fajfric ble byttet ut gikk han rett i nærmeste snøskavl og la seg for å kjøle seg litt ned.
En fartsfylt og morsom kamp, med mer publikum enn jeg noen gang har sett på Rommensletta endte til slutt målløst.
Etter en liten avstemning på Twitter tok jeg tirsdagsturen til Sofiemyr ved Kolbotn, hvor det skulle være toppoppgjør i 4. divisjon Oslo avd. 3. Begge lag hadde før kveldens kamp 6 seire og 1 uavgjort, og sto altså med 19 poeng hver øverst på tabellen.
Etter ankomst måtte jeg slukøret konstatere at det ikke lot til å være noe toalett for publikum ved banen, og jeg innså at dette dermed kunne bli en prøvelse for meg etter en massiv fiskemiddag tidligere på ettermiddagen. Stadion fremsto for øvrig velholdt, og det var et yrende liv både på kunstgressbanen og de mange gressfeltene like i nærheten (Men grusbanen var ubrukt!). Jeg fikk også høre at det var planlagt en liten tribune ved kunstgressbanen, som var ny som matcharena for laget, som tidligere hadde spilt kampene sine på gressbanen på hovedstadionet litt lenger bort i gata. (Hvor Kolbotns kvinnelag normalt spiller sine kamper)
Det ble etter avspark raskt klart at begge lag var gira på å få en liten luke til den andre, men i første omgang ble det ingen virkelig store sjanser. Begge lag hadde flere spillere som holdt et godt nivå, og omgangen ble i stor grad brukt til å føle hverandre litt på tennene.
Litt før omgangen var halvspilt følte en av groruddølene litt mer enn på tennene til en av motstanderne, og da han bare fikk gult kort kokte det over for hjemmelagets trener, som ropte rett ut til dommeren at han mente han var feig som ikke ga rødt. Dette førte til en alvorsprat mellom de to, før treneren fikk fortsette å være på benken, men jeg er ikke i tvil om at han var rimelig nært å bli sendt vekk.
Litt over en halvtime ut i kampen bet jeg meg merke i noe litt snodig, en av spillerne hos Rommen begynte å forklare en av medspillerne som tydeligvis ikke hadde vært på trening dagen før noe laget hadde snakket om da. Jeg er ingen ekspert på fotball, men mistenker at det kanskje hadde vært en god idé å briefe spilleren på disse tingene _før_ kampen og ikke langt uti?
Etter pause fikk de 30-40 tilskuerne se lagene fortsette å være ganske jevne, før det plutselig skjedde merkelige ting knappe 20 minutter ut i omgangen. En av Rommens spillere driblet seg framover i feltet, og ble felt i det han spilte ballen fra seg. Linjedommeren var oppe med flagget, og alle trodde det var en offside han vinket for. Forundringen var derfor stor da dommeren løp ut til assistenten og vekslet noen ord med ham, før han kom tilbake og pekte på straffemerket! «Jaja», tenkte folk, «da var det kanskje straffe», men så skjedde det virkelig hårreisende: Linjedommeren kom joggende inn mot dommeren, vekslet noen ord til med ham, og så trakk dommeren opp det røde kortet og viste ut hjemmelagets gode forsvarsspiller Malmo som var den som hadde felt han som var på vei forover. Etter lørdagens fokus i FA-cupfinalen på regelendringen i 2016 som skulle forhindre dobbelstraff med utvisning i tillegg til straffespark framsto dette som svært merkelig, og jeg så også at dommerobservatøren noterte flittig på notatarket sitt. Jeg skulle likt å være flue på veggen i evalueringsmøtet etter kampen!
Det påfølgende straffesparket vil nok han som tok det helst glemme så fort som mulig, men det får han ikke, for jeg fikk nemlig filmet det.
Resten av kampen ble Kolbotn som nå var redusert til ti mann naturlig nok noe mer defensive, men likevel kom Rommen til et par svært gode sjanser. Like etter utvisningen hadde de ballen i mål, men dette ble avvinket for offside, og et lite kvarter før slutt hadde Rommen en helt vanvittig sjansebonanza, hvor ballen så ut til å være i mål minst tre ganger for meg som sto ved midtstreken på banen, men uten at den havnet på andre sida av streken.
Etter flere minutters tilleggstid ebbet kampen ut med 0-0, og kveldens store vinner var dermed Vestli, som nå bare er 1 poeng bak de to rivalene på tabelltoppen. Flere av hjemmelagets spillere ga dommeren noen svært direkte tilbakemeldinger om hva de syntes om innsatsen hans, mens jeg satte kursen mot nærmeste bensinstasjon for å få unna det jeg ikke kunne få unna underveis (ref. 2. avsnitt i denne teksten). Turen gikk deretter hjemover.
Med 7 minutter pluss tillegg igjen kom så 3-2, og jubelen var stor. Noen ropte og ba dommeren blåse av, mens en annen utbrøt «Viktig seier», noe som skulle vise seg å være en jinx i verdensklasse.
