Haugsbygd - Geilo/HIL 2 (2-0)

Ettersom jeg fant ut at kampen jeg tenkte å se lørdag var utsatt til mandag, så brukte jeg like godt mandagskvelden til å dra til Ringerike og se den.

Etter å ha kjørt en liten omvei, som blant annet inneholdt den bratteste bakken jeg kan huske å ha sett på en offentlig vei i Norge, ankom jeg et kvarters tid før avspark Haugsbygd stadion, en fin liten kunstgressbane med et søtt lite klubbhus og en dritbratt gressbakke langs langsida. Så at det sto en benk øverst, så jeg kom meg opp dit og rigget meg til for å se kamp sammen med store mengder gresshopper i enga bak meg.

Rimelig øredøvende omgivelser for kveldens kamp! (Skru opp lyden) #fotball #groundhopping #femtedivisjon #høyfrekvent pic.twitter.com/26EYD9cUkp

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) August 6, 2018

Kjente like før kampstart at jeg fort kunne få oppleve noe jeg ikke hadde opplevd på ganske lenge, nemlig å ha det kaldt, da det var en ganske sur vind der oppe, men det var faktisk direkte deilig å fryse litt etter så mange uker med konstant varme.

Det var gjestene fra Hallingdal som kom best i gang, men alt etter 6 minutter havnet ballen første gang bak samme lags keeper, men assistentdommeren hadde flagget oppe, og det ble annullert for offside. På dette tidspunktet hadde det også vært svært ufortjent om hjemmelaget hadde tatt ledelsen, så det var verken protester eller fortvilelse å spore ute på banen.

Da det første tellende målet kom ikke lenge etter at hjemmelagets keeper hadde beklaget at han hadde glemt skoene med borrelås hjemme, så han måtte få en liten knyte skoene-pause var det derimot alt annet enn ufortjent. Etter offsidesituasjonen hadde de blåkledde kjempet seg langt mer inn i kampen, og 1-0 var et fint bilde på kampen som helhet etter de første 15.

Resten av omgangen hadde begge lag flere store sjanser, men det var ikke før på overtid neste scoring kom. Et frispark fra omtrent ved midtbanen ble plassert perfekt i feltet for en angrepsspiller som fikk en enkel jobb med å plassere ballen forbi gjestenes keeper.

Begge lag tok pausepraten ute på banen, og etter knapt 8 minutter av pausen begynte hjemmelagets spillere å se rastløse ut og klare for å fortsette. I god breddefotballstil varte pausen under 11 minutter fra fløyta gikk til det ble blåst i gang igjen. Ingen vits i å kaste bort dagslyset, selv om flomlysene ble slått på rett etter avspark.

Bortsett fra en situasjon der ballen ble handset i mål og det derfor ikke ble dømt scoring, og noen langtrukne diskusjoner mellom hjemmelagets gode kaptein Birgisson og den myndige dommer Noste var det egentlig ganske lite av betydning som skjedde etter pause. Begge lag hadde en del halvbra sjanser, men Geilo/HIL 2 skuffet meg litt i andre omgang, og det var først det siste kvarteret de satte inn et ekstra lite gir som ga et visst press foran Haugsbygds mål.

Den som derimot hadde satt inn alle girene var Haugsbygds nummer 3, Hans Martin Torgersbråten Sætrang, som helt på tampen fikk krampe og skulle byttes ut. Gå-/joggeturen hans fra hjørnet av sekstenmeteren og ut til sidelinja er noe av det verste jeg har sett. Foruten å se uendelig smertefullt ut, så hadde han lett kunnet fått støtte fra John Cleeses «Department of Funny Walks».

Tross det økte presset fra gjestene ebbet kampen ut uten flere mål, og alle tre poengene ble igjen i Haugsbygd. På vei hjem til Oslo etter kampen ble det en mat-pitstop på Jevnaker, og en «hjelpe mann med nødblink»-stopp ved avkjørselen til Stryken.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Kolbu/KK - Nordre Land 16-1

Etter litt avslapning hjemme etter morgenens utskeielser satte jeg meg i bilen på vei, trodde jeg, til femtedivisjonsoppgjøret Haugsbygd - Geilo/HFK 2 på Ringerike. Litt opp i Nittedal fant jeg plutselig ut at jeg skulle sjekke nøyaktig hvor banen var, og oppdaget til min store forskrekkelse at kampen  ikke lenger var å finne blant «Dagens kamper» i Buskerud fotballkrets på fotball.no.

Gode råd var nå dyre, men etter litt intens surfing på fotball.no fant jeg ut at det beste nok ble å kjøre rett fram i rundkjøringa på Roa i stedet for å ta til venstre, og kjøre til Toten for å se Kolbu/KK ta imot Nordre Land til fjerdedivisjonskamp.

Ved ankomst til Toten fant jeg etterhvert ut at Kolbu idrettspark og Kolbukam. idrettspark ikke er det
samme, og at kampen som opprinnelig hadde vært satt opp på Kolbu idrettspark i siste liten var blitt flyttet til Kolbukam. idrettspark. Litt kaos rundt på diverse småveier, men jeg rakk akkurat fram i tide til avspark, og fant meg en fin plass på den skyggefylte tribuna, og fikk etter hvert også Groundhopper-folka til å oppdatere stadioninfoen i appen så jeg fikk sjekket inn på mitt stadion nummer 150!

Hjemmelaget kom klart best i gang, og det var alt annet enn ufortjent da de etter fem minutter åpnet scoringsballet og satte inn 1-0. 2-0 kom etter 11 minutter, og forsvaret til gjestene ble simpelthen filleristet av de sortkledde.

Etter 20 minutter kom 3-0 etter en corner som aldri ble skikkelig klarert, og omtrent samtidig som dommeren kommanderte drikkepause kom det faktisk 14 regndråper.

Nesten umiddelbart etter drikkepausen kom 4-0, og etter 31 minutter kom et av kampens få mål som utelukkende kan lastes gjestenes keeper. Det som skjedde var at han ruste ut mot ballen, men feilberegnet enten avstanden,  egen fart eller ballens fart stygt, og var aldri i nærheten å rekke den før Kolbu-spissen som fikk en enkel jobb med å sentre til en bedre plassert lagkamerat som fikk sette 5-0.

6-0 kom på et klart straffespark, og drøye ti minutter før pause kom også det syvende, dette som et resultat av en svært fin kontring. Da lagene gikk til pause hadde det også kommet et åttende mål, så vi som var tilstede var svært spente på hva vi ville få servert etter pause. I pausen ble det også hyllest til hjemmelagets J13-lag, som hadde vunnet B-sluttspillet i sin klasse i Norway Cup!

Det viste seg at det vi skulle få servert i andre omgang var stort sett det samme som før pause. Med ny keeper på banen økte Kolbu/KK snart til 9-0, og ti minutter ut i omgangen ble det tosifret, nok en gang etter manglende klarering på en corner. (Ja, dette er en av mine største kjepphester)

11-0 kom på et frispark hvor gjestenes keeper var lite imponert over lagkameratene sine, og det må sies at han etter min mening gjorde en anstendig jobb i dag, men totningene var rett og slett minst ett nummer for store for Nordre Land.

Da en time var spilt prøvde så gjestene å starte opphentingen, men 11-1 etter 60 minutter er nok et seigt utgangspunkt for en opphenting, selv om speaker ble så revet med at han meldte utligning.

Vertskapet ville ikke servere publikum en vesentlig dårligere andreomgang enn første, så de repliserte omtrent umiddelbart etter reduseringen med 12-1, og like etterpå ble også 13-1 stusset inn med hodet, før 14-1 også ble satt inn.

Femten minutter før full tid kom så 15-1 etter en uheldig retur fra keeper som først gjorde en kurant redning, og så knapt ti minutter etterpå kom også omgangens åttende hjemmemål, og sluttresultatet var fastsatt til 16-1, noe som ble behørig feiret av spillere og hjemmepublikum!

Dette var nok den villeste fotballkampen jeg har sett i år, selv om det aldri fantes spenning om annet enn hvor stor seieren ble. Dere tror kanskje at alt Kolbu/KK foretok seg gikk inn, men faktisk hadde de flere tildels store sjanser som ikke ble til mål, så det hadde vært langtfra ufortjent om det første sifferet i sluttstillingen hadde vært 2 i stedet for 1!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Tromsø J14 - IFK Göteborg J14 3-3

Fikk plutselig fredag kveld melding fra den gamle TIL-helten Jonas Johansen med klar beskjed om å melde meg til tjeneste på Ekebergsletta lørdag morgen klokka 0925, fordi TILs jentelag skulle spille finale i A-sluttspillet i Norway Cup.

@MariusHelgaa @ArneJJohnsen @IsbergetSupport Tromsø il j-14 i finalen norway cup imårra kl 0925!! Første TIL lag i en finale på 25 år✅ we need support🏆⚽️

— Jonas Johansen (@softjay11) August 3, 2018

Tvang meg derfor opp grytidlig lørdag, tok sykkelen fatt, og la ut på en kronglete T-bane-tur for å finne min medsammensvorne, Arne, som bor like ved Ekeberg. Vi ankom stadion akkurat i tide til avdspark, men rakk ikke engang å komme oss på plass sammen med de andre på tribuna før jentene hadde fått 2-0 i sekken.




Likevel ga verken jentene på banen eller vi supportere på tribuna opp. Sakte men sikkert kjempet de rødstripete seg inn i kampen igjen, og plutselig kom reduseringsmålet til 2-1! Enorm glede!

Etter en periode med massiv maning fra tribuna (For anledningen ble «Gutan vårres e de beste» skrevet om til «Jentan vårres e de beste») ble det så nok en gang uttelling. Rett før pause hadde jentene hentet opp baklengsmålene, og lagene kunne gå til pause med 2-2!

Etter pause så de blåhvite svenskene litt kjørte ut, og da TIL for første gang i kampen tok ledelsen 3-2 så det enda mer ut som om de var ferdige. Det var de dog ikke, og plutselig markerte dommeren for mål i en merkelig situasjon der alle vi som så på var sikre på at keeper hadde reddet. Målet ble uansett stående, og 3-3 holdt seg ut ordinær tid.

Det var nå duket for ekstraomganger, med golden goal-regelen tatt i bruk. Etter 2x5 nervepirrende minutter hadde det ikke kommet flere mål, og 3-3 ble dermed sluttresultatet. Til alt hell har man sluttet med å bruke myntkast for å avgjøre finalene, og dermed ble begge lag kåret til klassevinnere i turneringen, og sammen trukket opp på podiet for pokal- og medaljeutdeling. (Hilste for øvrig under premieseremonien på en IFK-supporter  som hadde kjørt hjemmefra klokka fem samme morgen. Skal ikke klage mer over når jeg sto opp!)

Fin måte å komme i gang med TIL-supporten på etter ferien, og det blir spennende å følge med også TIL-jentene i årene som kommer!

Levanger 2 - Kolstad (3-1)

Etter en finfin ferie nordpå var jeg igjen på tur sørover, og la da inn en pitstop på Levanger for å endelig få sett en kamp i Norges sist forsvunne fylke, Nord-Trøndelag, og dermed ha sett kamper i alle de 19 «gamle» fylkene.

Kom fram i god tid etter kjøreturen gjennom Helgelands og Namdalens dype skoger, og fant meg en skyggefull trapp å sitte i fram til avspark nærmet seg. Det virket som de fleste andre hadde tatt varmen på alvor, og planla å komme i siste liten, så mens det knapt var 20 stk på tribunene et par minutter før avspark var det da dommeren blåste i fløyta langt fler, og da hjemmelaget etter 24 minutter satte inn en velfortjent ledelsesscoring kan det ikke ha vært langt unna 100 personer tilstede.

Første omgang var hundre prosent styrt av hjemmelaget, og da et frispark fra spiss vinkel litt etter halvtimen aldri ble klarert sto det 2-0.

Da lagene gikk til pause konkluderte jeg med at Kolstad faktisk ikke hadde hatt en eneste avslutning, og at dette kunne bli en traurig andreomgang. Heldigvis hadde gjestene fra fylkeshovedstaden bestemt seg for å skape ny spenning, og alt halvanna minutt etter pause kom reduseringen til 2-1!

Kolstad fortsatte å produsere mer eller mindre gode sjanser utover i omgangen, men lufta  gikk mer eller mindre ut av ballongen da 3-1 kom et drøyt kvarter etter pausen, også dette på en dødball.

Resten av kampen prøvde Kolstad forgjeves å score på nytt, og da kampen ebbet ut med 3-1 på tavla kunne nok ingen hevde at det var en ufortjent hjemmeseier.

Flere bilder fra kampen ser du på facebook.

Stålkameratene - Junkeren 3-3

Ettersom Stålkameratene starta høstsesongen tidlig, og jeg var hjemme på  ferie, så ble lørdagen brukt til å gå fra hytta og ned, og så kjøre til Mo for å se det som sannsynligvis blir min siste Stål-hjemmekamp noensinne.

Dersom noen før kampen hadde tilbudt meg ett poeng mot Junkeren som lenge ledet serien, og fortsatt hang med i teten hadde jeg sannsynligvis tatt imot, men etter å ha sett de gulkledde først ta ledelsen gjennom en strålende soloprestasjon av kaptein Celius, og deretter doble den like før halvspilt omgang gjennom strålende samarbeid mellom samme mann og spissmakker Iversen, så var det med store forventninger jeg så lagene gå til pause med 2-0.

Den største bekymringa til da knytta seg egentlig til dommeren, som mer eller mindre konsekvent dømte mot hjemmelaget, og til fordel for laget fra hans egen hjemby, Bodø. Det alvorligste utfallet av dette kom da målscorer Iversen etter 28 minutter fikk et gult kort for en hard, men god takling.

Etter pause fortsatte Stålkam. å nekte motstanderne noe særlig til målsjanser, men dommeren var fortsatt klart på gjestenes parti, og etter 64 minutter fikk også Fredrik Rise se det gule kortet, etter at han sparket til ballen i det øyeblikket dommeren blåste frispark. Nok en latterlig avgjørelse!

Like etter fikk også Junkeren en scoring, og nå bredte bekymringen seg blant publikum. Ville det nok en gang rakne for Stål? Etter at også Stian Celius hadde fått et uforståelig gult kort hadde Alexander Iversen fått nok. Han raserte Junkerens forsvar, og satte alene inn 3-1. Enorm jubel, også fra de som hadde rømt fra varmen på tribuna og søkt tilflukt i skyggen på motsatt side.

Dessverre, drøyt to minutter på overtid slapp hjemmelagets forsvar en Junkeren-spiller gjennom, og det sto 3-2, og etter at dommeren hadde lagt til uforståelig mye overtid fikk også gjestene forært en latterlig straffeavgjørelse. 3-3 på straffe, og dommeren blir nok invitert på Junkerens sesongavslutningsfest!

Balladen om Benny Lekström

I 2012 skrev den svenske fotballjournalisten Johan Orrenius en sak om keeperen Benny Lekström som akkurat da hadde fått kontrakt med Tromsø IL etter å ha vært en stund i Mjølner. Saken hadde han kalt «Balladen om Benny».

Jeg hadde nok lest denne på et eller annet tidspunkt under Bennys tid i Tromsø, og da han i november 2015 hadde spilt sin siste kamp for klubben i 1-0-seieren borte mot FK Haugesund begynte jeg klokken 0459 å skrive ned en liten sangtekst, basert på Benny Borgs udødelige klassiker «Balladen om Morgan Kane»

Nå i dag ble jeg, etter snart tre år med litt tygging på teksten omsider ferdig med femte vers på sangen, og slik ble resultatet.

Født i nittenåttien ved Hammarby

Keeperhansker var det første han fikk se

Kastet inn i målet, beinhard virkelighet

Der en guttesjel blir dømt til ensomhet

Benny Lekström var hans navn

Flere klubber søkte lykken med hans navn

Vi er en av dem som takker for hans favn

Tyske spisser ville feire sine «tor»

En jaget mann får aldri blomster i sitt spor

Benny Lekström var hans navn

Tromsø I. L. hadde bruk for nettopp ham

Unge, harde karer fra vårt naboland

Kun de stenger ballen traff ble hans venn

Og det gjorde ham mest ensom iblant menn

Benny Lekström var hans navn

Sine ferdigheter solgte han til sist

Superettan, Sirius ga ham en frist

Men å stoppe mål har aldri vært så lett

Han forlot dem fort, rett og slett

Benny Lekström var hans navn

Selv en målets mann kan bære på en drøm

Å komme hjem var det han ville, Lekström

Flyttelasset sendte han med hurtigfrakt

Så med «Bajen» fikk han en ny kontrakt

Benny Lekström var hans navn

Benny Lekström var hans navn

Håper du setter pris på denne hvis du ser dette, Benny, og takk for innsatsen de årene du var i Tromsø!

Rosenborg - Tromsø 2-1

Etter den rimelig intense junimåneden var det deilig med en drøy ukes ro og fred på LO-sommerpatrulje før det igjen var tid for live fotball på stadion. Denne gangen skulle «Gutan» forsøke å gjenta fjorårets sekstendemaibragd og temme RBK på deres egen hjemmebane.

Etter litt oppvarming og en hamburger på Three Lions pub hvor anglofilien sto så sterkt at jeg nesten ble kvalm dro jeg i god tid før kamp til Lerkendal, og fant underveis på bussen ut at RBK omtrent kastet billetter etter folk for å få fylt tribunene midt i sommeren. Likevel måtte vi bortesupportere ut med full pris, og likevel var oppmøtet noe av det stusseligste jeg hadde sett på en eliteseriekamp på Lerkendal noensinne. Det var også tydelig at de som var der for en stor del kom i siste liten eller etter avspark, sannsynligvis fordi  de ville se ferdig VM-kampen som var ferdig ti minutter før kampstart.

Foto: Eurosport

Da kampen nærmet seg start var vi en bra gjeng rød- og hvitkledde som sto og laget liv på bortefeltet hvor det til oss stående ogg  syngendes store glede, men sannsynligvis til mange andres irritasjon, var kommet «safe standing»-seter  som var skrudd fast i oppreist stilling. Jeg er en stor tilhenger av slike felt, men det må være mulig på kamper i den norske eliteserien å la for eksempel halve feltet være oppe og andre halve nede, slik at «folk flest» som vil sitte på bortefeltet har mulighet til det.

Før kamp var det en måsunge som sprang rundt mellom spillerne som varmet opp, men etter at Robert Taylor ropte noe til den (sannsynligvis på finsk) forduftet den, så dette er tydeligvis ninjatrikset for å bli kvitt sånne uromomenter.

Selve det sportslige i kampen har jeg ikke tenkt å si stort om. RBK kriget seg til et mål som for meg så veldig ut som en liten forsvarsglipp ti minutter før pause, og doblet ledelsen umiddelbart etter pause.

Måsungen som forduftet rett før avspark måtte ha brukt tiden til å tilkalle  forsterkninger, for da det gjensto 15-20 minutter av kampen følte jeg meg plutselig hensatt til en scene fra Hitchcocks «Fuglene». Det svermet måker overalt! Heldigvis ble ingen truffet av prosjektiler fra de flyvende styrkene, ei heller fikk de noen innvirkning på det som skjedde på banen.

Ti minutter før slutt fikk 17-årige Sigurd Grønli endelig sin eliteseriedebut for Tromsø, noe han umiddelbart utnyttet til å gi et kreminnleggg til Runar Espejord som sistnevnte presist stanget i mål. Snakk om å gjøre en entré! Det ble dessverre med dette ene TIL-målet, og kampen endte med tap.

Jeg tuslet ut fra stadion, og tok bussen til Persaunet for å se Kroatia ta seg videre i VM.