Ett år etter at jeg skuffet måtte innse at muligheten til å krysse ut Månejordet i Larvik forsvant pga en avlyst kamp mellom Fram og Frigg var endelig muligheten der igjen. Etter å ha fått levert ny sofa var det med litt tungt hjerte jeg forlot leiligheta og satte kursen sørvestover fra hovedstaden. Etter å ha fått i meg en hamburger på veien var humøret litt bedre, og etter hvert fant jeg via noen omveier pga veiarbeid fram til banen, hvor det nå skulle være treningskamp mellom samme hjemmelag som i fjor, Fram, og Pors fra nabobyen i Telemark, Porsgrunn.
Jeg kom fram alt for tidlig, så jeg venta litt i bilen før jeg forserte en skummel bakke med flekkvis is for å komme meg ned til banekanten. Her møtte jeg i rask rekkefølge Fram-styremedlem Christian, Fram-keepertrener (og RBK-supporter) Jonas og ikke minst Fram-supporter Andreas, før også detremusketerer fra andre sida av Oslofjorden dukket opp.
Noe skuffende ble det ikke tatt myntkast, men bare en simpel steinsakspapir. Kampen ble blåst i gang, og det ble raskt tydelig at vi ville få et tett oppgjør. Spillet bølget fram og tilbake med sjanser i begge ender av kunstgressmatta. Jeg fikk likevel etterhvert et inntrykk av at det var hjemmelaget som lå et lite hakk over, men lenge ga ikke overtaket noen uttelling i form av mål.
Klokka var på vei mot 21 spilte minutter da en av Pors-forsvarerne gjorde en glipp. Ballen endte opp hos en av larvikittene, og det hadde faktisk vært en større prestasjon om han ikke hadde scoret enn det var at han gjorde det. 1-0, og selv om det på ingen måte var ufortjent med ledelse til Fram, så dempet nok måten det skjedde på gleden noe.
Sju minutter senere ble det så scoret igjen. Det var nok en gang vertskapet som scoret, og denne gangen var det ingenting å utsette på målet. 2-0, og nå syntes jeg lufta gikk litt ut av Pors. Resten av omgangen var Fram klart best, men fortsatt red de hvite og blå av stormen så det fortsatt bare var en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.
Etter en kort hvil kom vi i gang igjen. Mens vestfoldlaget hadde byttet ut hele laget i pausen ventet telemarkingene litt med byttene sine. Like før timen var spilt slo de til og byttet en hel haug med spillere, deriblant ble en keeper uten keepertrøye satt inn. Andre omgang var i det store og det hele en helt annen kamp enn første hadde vært, men det var likevel Fram Larvik som nok en gang økte ledelsen med det som nok var en kandidat til tittelen årets mål på Månejordet. Et skudd fra kanten skrudde vakkert forbi keeper og i mål, og med 3-0 og knapt ti minutter igjen på klokka kunne det virke som om alt var avgjort under månen over Månejordet.
Eller var det det? Kampens neste scoring kom i det 87. minutt, og nå var det gjestene som kunne juble for endelig å ha fått ballen i mål, og to minutter senere smalt det igjen. 3-2, skulle vi få en sensasjonell opphenting de siste minuttene? Pors prøvde fortvilt å utnytte de få sekundene som var igjen av kampen, men da det bare ble lagt til et halvt minutt ble det for knapt for tid før dommeren blåste av oppgjøret.
Jeg forlot raskt området og satte kursen tilbake mot hovedstaden. Fra Tønsberg til Høvik irriterte jeg meg grønn over at jeg glemte å ta en selfie med Jonas før jeg dro, og fra Høvik og hjem irriterte jeg meg enda mer over at jeg ble to sekunder for sen til å reagere på avkjørselen mot Bekkestua, så jeg havnet i en horribel kø forbi veiarbeidsområdet på E18 inn mot Oslo.
Lørdag formiddag, og opprykksdrama i nabolaget, da er det bare én ting å gjøre: Komme seg på kamp. Jeg gjorde klar dressen fordi jeg skulle videre og spille konsert, og kjørte opp til innfartsparkeringa på Grorud og dumpa bilen og dressen der før jeg tusla over brua og til stadion, hvor det var hektisk aktivitet med forberedelser. Generalsponsor OBOS hadde spytta i kassa for å ordne gratis inngang, så det var ventet mye folk på kamp. Utgangspunktet for hjemmelaget var enkelt: Ta minst like mange poeng som Åsane, og dere rykker opp. Gjestene fra Larvik hadde på sin side ikke annet enn æren å spille for, mens Åsanes motstander Elverum kjempet en desperat kamp mot nedrykk, så alt var duket for enorm spenning.
Da avspark nærmet seg var jeg blitt påkledd en fotovest, og spådommene om mye publikum hadde virkelig slått til! Tribuna var full, motsatt langside var full, kortsidene var ganske fulle, og det var folk overalt. Ingen ringere enn julebruskjenner og tidligere PL-dommer Bobby Madley var satt til å dømme kampen, og fra han blåste i gang kampen gikk det ikke fire minutter engang før hjemmepublikum kunne juble for første gang i dag. En spiller ble felt foran gjestenes mål, og det ble straffe, og dermed sto det 1-0 etter 4 minutter og 15 sekunder.
Ti minutter senere var det gjestenes tur til å juble, men dette ble en svært kortvarig jubel. Etter litt kaos i Grorud-forsvaret endte ballen i mål, men flere av Groruds spillere mente det hadde vært hands først, og det var dommer Madley helt enig i. De gule slapp dermed med skrekken, men jeg fastslo på dette tidspunktet at Grorud nok burde sørge for å score flere mål, fordi de neppe ville klare å holde nullen i dag.
I det 26 minutt ble det på nytt oppmerksomhet rundt en dommeravgjørelse. Igjen ble en Grorudspiller felt, og denne gangen ble det vurdert at han ble fratatt en så stor mulighet at dommeren ga synderen rødt kort. Hendelsen fant sted utenfor 16-meteren, men det påfølgende frisparket ble satt rett i mål, og det sto 2-0.
Etter dette fikk Grorud en liten down-periode, og gjestene fra Vestfold kom mer inn i kampen enn de hittil hadde vært, selv med bare ti mann på banen. Med bare et par minutter igjen av første omgang klarte så Fram å faktisk utnytte det lille overtaket de hadde hatt en stund nå til å score. Det sto dermed 2-1 i det lagene gikk inn i brakkeriggen ved stadion for å legge en revidert slagplan for andre omgang.
Det var som sagt veldig folksomt på stadion, og rett etter andre omgang var startet kunne speaker opplyse om at dagens tilskuertall var hele 1204! Jeg oppdaget like etterpå at tre av disse var britiske groundhoppere som sto rett bak meg, så da fikk jeg jammen snakket litt groundhopping med Marcus, Darren og han tredje som jeg ikke fikk med meg navnet på underveis. De skulle utnytte helga godt, med besøk på Åråsen planlagt senere samme dag, og KFUM og Mjøndalen på programmet dagen etter.
Grorud hadde nok et lite overtak utover i andre omgang, men det var ikke før det var bare litt over ti minutter igjen av kampen at de lyktes med å få omsatt en av de store sjansene til scoring. Igjen var det en dødball som lyktes, og denne gangen var det et hjørnespark det dreide seg om.
Med 3-1 på scoringstavla gikk lufta litt ut av gjestene, og etter ganske nøyaktig 82 minutter kom også 4-1. Målscorer Thierry Dabove feiret så kraftig at han pådro seg gult kort, noe jeg tror han ikke tok så veldig tungt, og rundt hele banen begynte folk å forberede seg til å slippe jubelen løs når dommeren stoppet kampen.
Etter tre laaaange tilleggsminutter blåste Madley i fløyta for siste gang i dag, og vi fikk bivåne vanvittige gledesscener både på og utenfor banen. Som en fyr jeg snakket med sa: «Da gutta møtte på trening i ti minus i februar, så sa jeg til dem at det var dette vi jobba for, nå er vi der». I dette tilfellet var altså «der» norsk liganivå 2, OBOS-ligaen, høyere i ligasystemet enn hva noe lag fra Groruddalen noensinne har klart å oppnå!
Da jubelscenene avtok hastet jeg over Trondheimsveien igjen og byttet ut kamerasekk med dresspose, og kom meg til Universitetets aula for å spille konsert. Hvor de ferske OBOS-spillerne tok veien tør jeg ikke tenke på, men jeg mistenker at det ble livlig der!
Etter gårsdagens tunge Hedmarkstur i regnet var ikke motivasjonen helt på topp søndag, men utpå formiddagen kjente jeg at det rykket i banehoppingsfoten. Jeg hoppet derfor i bilen med kurs til Vestfold. Her skulle den gamle cupfinalisten fra 1912, Fram ta imot Alta til 125-årsjubileumskamp.
Etter en liten bomtur (Jeg hadde av en uforståelig grunn plottet inn Larvik Turns hjemmearena på GPS-en) kom jeg til baksida av Framparken, og tuslet under jernbanelinja og inn på stadionområdet. Noe av det første jeg fant var en svær grill full av burgere, og jeg lova den hyggelige kokken at jeg skulle komme tilbake senere og handle.
Traska rundt banen før avspark, og noterte meg noen ting:
• Gresset så stort sett strøkent ut, men i feltet foran målene, spesielt det østre, var det noen voldsomme groper uten gress.
• Frams maskot har et forstyrrende glis, litt spent på om jeg våkner i natt, badet i svette og ser ansiktet hans foran meg!
• Tribuna de nettopp har pusset opp har en genial kombinasjon av stå- og sitteplasser.
Jeg fant meg en fin ståplass, fikk fotografert myntkastet, og fikk se et par blomsteroverrekkelser (En spiller som skulle forlate klubben etter flere år, og en som hadde 150-kampersjubileum). Når spillet så startet var det gjestene fra nord som startet friskest, men hjemmelaget red av stormen. Alta, på sin side, kom ut av den friske starten med flere gule kort.
Etter en drøy halvtime kom kampens første scoring, og det var hjemmefansen som kunne juble. Et hjørnespark ble stanget i mål!
Dette var som nevnt Frams jubileumsmarkering, og i pausen kom tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal ut på banen og overrakte en plakett fra NFF, og kosepratet litt. Underveis i dette ringte plutselig speakers telefon. Hvorfor jeg nevner det? Fordi telefonen var koblet til høyttaleranlegget, så den kjente Apple-ringetonen runget utover stadion til stor latter fra tribunene. Jeg fikk avtalt med kokken at han skulle ha klar en burger til meg etter kampslutt, og så var alt klart for andre omgang.
Etter pause hadde begge lag flere store sjanser, men litt uflaks, og litt gode keeperprestasjoner gjorde at scoringene lot vente på seg. Alta fikk etter 17-18 minutter ballen i mål, men dette ble annullert for en klar offside.
Like etter omgangen var halvspilt ble det litt dramatikk, da en Alta-spiller ble liggende nede etter en duell i eget felt. Røde Kors entret banen med båre, men han klarte heldigvis med litt støtte å gå av banen for egen maskin.
Drøye fem minutter før full tid fikk de 873 frammøtte se en stjernekontring fra hjemmelaget, og vips så sto det 2-0. Det hele virket nå avgjort, men det var tydelig at Alta ikke hadde tenkt å gi opp.
De siste minuttene (og dem ble det ganske mange av, for det ble lagt til iallfall 6-7 minutter) kriget og kriget finnmarkingene for å prøve å få en redusering, men ikke snakk om at Fram-forsvaret ville la seg overliste. Da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 2-0, og hjemmelagets spillere kunne ta imot stående ovasjoner fra tilskuerne.
Selv tok jeg som avtalt turen til grillen og plukket opp en av de deiligste fotballburgerne jeg noensinne har spist. Hadde det vært servering som dette på alle kampene jeg var på hadde det umulig kunnet være bra for helsa mi!
