Vinje - Brevik 3-1

Ei lenge planlagt fotballhelg ble innleda med at jeg forlot hjemmekontoret litt etter tolv og satte kursen vestover. I Drammen svingte jeg inn på E134, og hadde på veien haugevis av stopp for stadionhjerte-fotografering og små avstikkere, fram til jeg kom til Åmot i Vinje, lengst vest i Telemark. Her slo jeg etter en enkel middag ihjel et par timer med å sitte i bilen og se tv-stream fram til jeg gikk ut og plugget kjølebagen i en stikkontakt på veggen utafor svømmehallen, og gikk opp til kunstgressbanen for å se femtedivisjonskampen mellom Vinje og Brevik.

Grenlendingene hadde busset i drøyt et par timer for å komme seg opp hit, og hadde også tatt med litt bortesupportere i bussen. Da kampstart nærmet seg begynte jeg å lure på om det var disse som skulle komme til å dominere tribunen, men da det rett før avspark ble foretatt en nødreparasjon på det ene målet hadde haugevis av vest-telemarkinger dukket opp, og det skulle vise seg at enda flere kom til underveis.

Innledningsvis var det ikke mye som tydet på at gjestene var stive og støle etter timesvis på buss. Rødtrøyene var klart best i solskinnet, men foran mål skjedde det likevel ikke stort av betydning. Noen halvsjanser kom det nok, men da vi endelig etter omlag halvspilt omgang fikk en scoring var det litt overraskende at det var hjemmelaget som fikk den, etter at de nådeløst utnyttet en liten glipp i de bakre rekker hos bortelaget. 1-0 og stor jubel.

Etter scoringen kom hjemmelaget langt mer med i kampen enn de hadde vært første halvdel av omgangen, men heller ikke de klarte å score flere ganger før pause. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste så jeg kunne snike meg i bilen og spraye litt sårt tiltrengt myggspray over ankler, armer og nakke.

På det meste var det nok noe over 50 tilskuere tilstede på det sjarmerende lille stadionet, og da kampen igjen ble satt i gang var det bare snakk om sekunder før hjemmelaget satte Brevik-keeperen på prøve. Til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte klarte han å avverge sjansen, og spillet fortsatte å bølge fram og tilbake.

En av de tingene som er fint med breddefotball er at man hører så mye av det som blir sagt ute på banen. Et av høydepunktene i så måte i dag var nok da en Brevik-spiller i frustrasjon over at man måtte vente så lenge på å få satt i gang spillet etter et skudd utenfor lurte på om det ikke var flere baller tilgjengelig, men kjapt fikk i retur fra hjemmelagets keeper at «Nei, dere har jo skutt bort alle!».

I det 69. minutt kom så 2-0, i det jeg sto med hodet ned i mobiltelefonen for å skrive en tweet, så jeg aner ikke hva som skjedde, annet enn at det ble svært god stemning hos de grønnkledde.

Den gode stemningen gikk dog fort over, da gjestene gikk rett i angrep og bare to og et halvt minutt etter forrige scoring fikk kriget inn reduseringen sin etter en sjansebonanza av de sjeldne. 2-1, og vidåpen kamp.

Kampen ble herfra og inn ganske oppstykket. Omtrent på hvert eneste stopp i spillet foretok minst ett av lagene et bytte, og det ledende hjemmelaget gjorde jo i tillegg alt de kunne for å få tida til å gå. Det ble likevel ny spenning da en Vinje-spiller rett før full tid pådro seg et rødt kort (Jeg trodde det var hans andre gule, men hos NFF er det registrert som direkte rødt, så da stemmer sikkert det), så hjemmelaget ble redusert til ti mann.

Gjestene kjempet heroisk for å få utligningen sin, men vel fem minutter på overtid fikk så Vinje et frispark fra omtrent førti meters hold. Han som skulle ta dette så at keeper sto litt langt ute og fyrte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren.

Med 3-1 var det bare å blåse av kampen ganske kjapt etter at spillet igjen var satt i gang, så jeg småjogget tilbake til bilen, og satte kursen videre vestover mot Haukeli, hvor jeg skulle overnatte før lørdagens tre kamper i Bergen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hokksund - Solberg 7-2

I strålende sommervær plukket jeg opp André som hadde fått kveldens planer endret av en avlyst kamp, og satte kursen vestover. Etter en kjapp pitstop for at han skulle få pakka noe i kjeften kryssa vi Drammenselva, kjørte litt til, og kryssa elva en gang til. Vi var i Hokksund, og fant etter hvert fram til Falkbanen hvor det ble gjort klart til toppoppgjør i femtedivisjon mellom Hokksund og Solberg.

Etter å ha blitt stekt litt på den lille benken som var eneste tribunefasilitet her innså jeg at her ville det være smart å flytte seg til kortsida i vest, både for å få bedre lys med sola i ryggen, men også fordi der kunne jeg stå i skyggen! Som tenkt så gjort, og jeg hadde knapt kommet meg dit før en av hjemmelagets spillere sendte avgårde det som umiddelbart så ut som et ræva skudd, men som gjestenes keeper ble stående og se på at gikk i mål til 1-0, før fem minutter var spilt.

Gjestene var rystet, men ikke verre enn at de omtrent umiddelbart etterpå leverte en dobbeltsjanse som var nær å gi dem en utligning, men god keeperinnsats gjorde at det ikke ble noen scoring nå. Spillet fortsatte, og det var nok serielederne i gult og rødt som hadde overtaket, men lenge uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Foran vel femti tilskuere fikk vi en drikkepause, og klokka begynte å gå mot pause (Selv om dommeren etter en stund oppdaget at han hadde glemt å starte den etter drikkepausen, så han måtte konferere med assistenten sin om hvor lenge det var spilt).

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at hjemmelaget ville ha en knapp ledelse til pause, men så slo den berømte ketchup-effekten inn for fullt. 2-0 kom i det 39. minutt, 3-0 i det 42, og på overtid kom også 4-0. Hva nå, Solberg?

Jeg fikk i pausen overrakt en liten gave fra hjemmelaget, som jeg raskt konkluderte med at jeg nok måtte vente til høsten før jeg kunne ta i bruk. Deretter begynte André og jeg å se trekningen av neste runde i cupen på stream, men det skjedde lite de første minuttene av andre omgang, og da gjestene vartet opp med et nydelig angrep som ga 4-1 med 55:20 på klokka var jeg igjen klar på kortsida.

Etter at gjestene fra Solbergelva (Som jeg har fått streng beskjed om ikke å kalle drammensere, selv om det er i Drammen kommune) så kom med nok en god mulighet ga hjemmelagets gode keeper (som hadde fått André til å bli fullblods Hokksund-supporter) lagkameratene sine en aldri så liten skjennepreken, og etter dette så de seg aldri tilbake.

I det vi bikket en time spilt kom 5-1, under to minutter senere 6-1, og like før vi kom til 70 spilte minutter kom også 7-1. Om det skyldtes at Hokksund-spillerne hadde fått nyss i at jeg utfordret André til å gå for baris om det ble tosifra vet jeg ikke, men etter dette ble det ikke flere mål til hjemmelaget.

Fem minutter før full tid kom derimot de hvitsvarte til en ny scoring, denne gangen på et hjørnespark som ble ekspedert i nettet til 7-2.

Dette ble også sluttresultatet, og mens hjemmelaget jublet for økt ledelse på tabelltoppen kunne jeg sette kursen tilbake mot hovedstaden med nok et stadion på lista mi.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Jondalen - Skrim 1-2

Hadde sett fram til en kveldstur til grensetraktene ved Halden denne onsdagskvelden, men plutselig tikket det inn melding om at kampen jeg hadde sett meg ut var flyttet fra Aspedammen til totalt uinteressante Risum. Jeg hev meg derfor rundt og lette etter alternativer, og så at kursen måtte settes vestover i stedet, med Jondalen utenfor Kongsberg som destinasjon. Etter knappe to timers kjøring og en pitstop i en varmmatdisk på Kongsberg kom jeg fram i god tid før avspark i sjettedivisjonskampen Jondalen - Skrim.

Like etter jeg kom dukket også kampens dommer opp, og han så raskt svært klar ut for å få satt i gang kampen, selv om klokka ikke var sju ennå. Bortelaget hadde dog trekt seg tilbake i garderoben, så han ble pent nødt å vente til den angitte tida før de dukket opp så han fikk tatt myntkast (med ryggen mot oss tilskuere!) og blåst i gang oppgjøret.

Første omgang ble ganske sjansefattig, men av de få sjansene som kom var det gjestene som hadde de klart største. Det var også de tilreisende som sto for mesteparten av klagingen på dømmingen, og dommeren måtte flere ganger bli ganske streng i stemmen for å få stoppet klagestrømmen. Skrims største sjanse i første omgang var kanskje da et innleggs-frispark ble stanget i stolpen.

Vi rundt femti som var tilstede fikk ikke se noen scoringer før hvilen, og jeg tuslet da dommeren blåste av omgangen bort til paviljongteltet hvor det var rigget til vaffeljern og sikret meg litt næring. Jeg var såvidt ferdig å spise da andre omgang ble satt i gang, og gikk og stilte meg bak Skrims mål.

Her tok det bare fire minutter før hjemmelaget vartet opp med et av kampens desidert fineste angrep, og 1-0-scoringen ble satt i nettet.

    

Etter dette tok Skrim mer og mer over ute på gressmatta, og alt 6-7 minutter etter scoringen jublet de for det de trodde var en utligning, men jubelen fikk en brå slutt da dommer strakte armen i været og markerte offside.

Det tok likevel ikke mange minuttene før blåtrøyene igjen kunne juble, og denne gangen fikk de juble ferdig. Et langt frispark snek seg forbi keeper og traff kneet til en spiller som på mystisk vis klarte å styre den i mål. 1-1 og like langt.

Mens jeg slet med skyer av blodsugere rundt legger og bak ører, så slet dommeren stadig med skyer av klagende spillere rundt seg. Etter vel halvspilt omgang kommanderte han en drikkepause for å se om det kunne roe gemyttene noe, og det gjorde det kanskje i fem minutter eller så.

Skrim var tross all klagingen fortsatt det førende laget, og i det 79. minutt fikk de igjen frispark fra langt hold, faktisk enda lenger denne gangen enn det de hadde scoret på tidligere i kampen. Også dette havnet hos en medspiller, og han klarte fra nesten liggende posisjon å skyte ballen forbi Jondals-keeperen, så plutselig var kampen snudd fra 1-0 til 1-2!

Jondalen prøvde febrilsk å få skapt noe i sluttminuttene, men når sant skal sies var Skrim nærmere 1-3 enn hva hjemmelaget var 2-2. Aller nærmest kom de kanskje da en spiller kom seg forbi keeper og deretter bommet på åpent mål i siste ordinære minutt. Da hjemmelaget på overtid fikk et frispark så jeg for meg at denne bommen kom til å plage ham voldsomt hvis det kom en utligning, men det slapp han. Da dommeren til slutt blåste av kunne de blå juble for seier, mens jeg kjørte hjemover og irriterte meg voldsomt over at myggsprayflaska mi hadde åpnet seg i lomma så halve låret mitt nå var impregnert med myggspray.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rolvsøy - Hafslund/VIL 0-0

En bane jeg lenge har tenkt å få besøkt er Rolvsøys bane i Fredrikstad, og denne uka hadde jeg endelig planlagt et besøk der på onsdagskvelden. Da det plutselig dukket opp en høyere prioritert sak for onsdag måtte jeg se litt på kampmenyen for tirsdag, og da ble det plutselig kjøretur sørover fra hovedstaden etter jobb for å se sjettedivisjonskampen mellom Rolvsøy og Hafslund/Varteig.

Ved ankomst formelig krydde det av folk på anlegget, og det virket som om det hadde vært noe fotballskole eller lignende. Gratis pølse var det iallfall til deltakerne etterpå, så pølsekøen ble usannsynlig lang.

Da kampstart nærmet seg oppdaget jeg plutselig at det faktisk var speakertjeneste på stadion, men lydanlegget var plassert på en måte som gjorde at kun spesielt inviterte hørte noe særlig av det som ble sagt. Myntkast ble uansett foretatt, og så var vi klare for et spennende oppgjør.

Vel, spennende og spennende, fru Blom. Første omgang ble egentlig bare et langt gjesp, uten noen store sjanser før et hjørnespark som var det siste som skjedde i hele omgangen. Begge lag kom til noen få avslutninger før det, men ingen av dem satte keeperne på noen store prøver. 0-0 var dermed et høyst fortjent pauseresultat.

Mens jeg fortærte en klassisk breddevaffel i pausen observerte jeg at en mistanke jeg lenge hadde hatt slo til. Svært mange av de vel 100 som var til stede da kampen starta hadde en leggetid som gjorde at de måtte forlate kampen sammen med sine foreldre i pausen. Blant de som forsvant var den eneste som hadde gjort noen forsøk på å skape stemning fra tribunen, med en ustanselig strøm av «Kom igjen Rolvsøy, kom igjen», uten å få noe respons fra resten av publikum. Jeg mistenkte derfor at støtten fra tribuneplass kanskje ville bli enda tynnere etter hvilen.

Første del av andre omgang så det ut som om hjemmelaget var i ferd med å feste et lite grep om kampen, men Hafslund/Varteigs forsvar så bunnsolide ut, og virket svært trygge. Det var kanskje en liten periode hvor det virka som de hadde litt panikk og det hele toppet seg med et treff i tverrliggeren fra de rødgule, men bortelaget klarte å ri av også denne stormen.

Det siste kvarteret før vi kunne dra hjem var derimot preget av de svarthvitstripete. De presset voldsomt på, og ved en anledning måtte Rolvsøy-keeperen virkelig varte opp med en klasseredning for å forhindre scoring da en motstander kom alene gjennom mot ham.

Presset fra gjestene fortsatte ut kampen, og helt på tampen var de rasende og ville ha straffespark. Dommeren hørte ikke på det øret, og spillet fortsatte. Da dommeren etter noen minutters overtid til slutt blåste for siste gang sto det fortsatt 0-0, og hvert lag fikk dermed ett poeng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Rundtom 2 - Glassverket 2 (4-2)

Jeg hadde egentlig tenkt å ta turen til Gjøvik denne mandagskvelden, men fikk det litt for hektisk på jobb til å komme meg avgårde i tide, så da ble det heller en snartur i retning Drammen i kveldinga. Etter å ha forsert trafikken svingte jeg inn i noen smågater og krysset på ny kommunegrensa tilbake til Lier. Bragerøen KG var kveldens destinasjon, og her var det duket for sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til Rundtom og Glassverket.

Etter avspark ble det raskt klart at tabellsituasjonen ikke kom til å bli gjenspeilet ute på banen. Hjemmelaget hadde bare tatt fem poeng før denne kampen, mens gjestene hadde tre ganger så mange. Likevel var det vertskapet som sto for det aller meste som skjedde, og i det sjuende minutt lyktes de med å overliste lillatrøyenes forsvar og sette ballen i mål til 1-0, uten at jeg så så mye av hva som faktisk skjedde siden jeg sto med lav motsol i den retningen.

Etter nye sju minutter fikk vi så en ny scoring. Muligens noe uortodoks, og neppe noen kandidat til Puskas-prisen, men mål er mål. 2-0.

Den solfylte vestenden av banen var omtrent ikke i bruk den første halvtimen, og da vi såvidt hadde passert 19 spilte minutter fikk de blåsvartstripete igjen grunn til å juble etter at et frispark ble plassert i nettet så det sto 3-0.

Nå så det ut som om gjestene endelig var i ferd med å våkne, men da de knapt to minutter etter frisparkscoringen endelig fikk etablert noe som lignet på et angrep, så mistet de ballen, og Rundtom-spillerne kontret inn 4-0.

Da vi nærmet oss en halvtime spilt kommanderte dommeren drikkepause. Dette framsto noe merkelig, da det ikke var spesielt varmt nå som sola var i ferd med å forsvinne i Finnemarka. Uansett, etter dette oppholdet bedret Glassverkets spill seg voldsomt. Om dette skyldtes at de faktisk hevet nivået, eller om det var Rundtom som tenkte at nå var jobben gjort og slapp seg ned vet jeg ikke, men faktum er uansett at herfra og ut fikk vi en langt jevnere kamp.

Det ble likevel ikke flere scoringer før pause, og etter et ganske kort stopp i spillet ble andre omgang sparket i gang. Knapt fem minutter etter hvilen ble så en av hjemmelagets spillere felt foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. Det ble litt diskusjoner mellom dommeren og han som utførte fellingen, men dommeren lot seg ikke affisere av det. Han som ble felt hadde vært utrolig rask å sprette opp og ta ballen og gjøre seg klar for straffen, og da dommeren blåste i fløyta var han også lynkjapp å sparke ballen, noe som kanskje ikke var så lurt. Straffen ble nemlig reddet, og det sto fortsatt 4-0.

Det var etterhvert blitt ganske kjølig, og jeg så at spillere som var byttet ut tok på hettegensere for å holde varmen, mens en fyr som hadde møtt opp i basket-singlet og flipflops for å se kampen så ut til å være på hypotermiens rand. Likevel fikk vi etter halvspilt omgang igjen et stopp for å drikke litt.

Etter denne tredje pausen i kampen fikk gjestene virkelig opp dampen. Etter å ha fått flere offsideavgjørelser mot seg kom det i 77. minutt et gjennomspill der han som fikk ballen for meg så langt mer offside ut enn han hadde vært i angrepet som ble avblåst like før. Denne gangen ble han ikke avblåst (Kompensasjonsdømming?), og han fikk avsluttet i mål til 4-1.

Sju minutter senere kom også 4-2, og nå hadde bortelaget virkelig fått ferten av blod. I det vi gikk inn i det 89. minutt gjorde de så noen bytter, og det ble ropt beskjeder om formasjonsbytte. Jeg er på ingen måte noen ekspert på fotballtaktikk, men dersom man ønsket effekt av disse endringene burde man kanskje gjort dem litt tidligere? Tross mer offensiv fotball (Noen på sidelinja spøkte med at de burde prøve 3-4-4-formasjonen), flere scoringer fikk ikke de lilla, og dermed endte kampen med en solid hjemmeseier.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Ardala - Halvorstorp 2-1

Etter å ha forlatt kampen i Trollhättan hadde jeg en knapp times kjøring over Västgötasletten før neste kamp. Jeg parkerte ved Ardala idrettspark, betalte meg inn med en haug mynter (Det begynte nå å bli lite igjen i kontantbeholdningen min), og tok plass ved sidelinja for å se nok en kamp i division 4, nå mellom Ardala og Halvorstorp.

Det var med ikke så rent lite ærefrykt jeg nå åpnet Futbology-appen og trykket «Sjekk inn» på kampen. Noen millisekunder gikk, og så spratt «badgen» for 500 stadioner fram! Fem hundre baner jeg har sett kamp på! Sjukt opplegg.

Ganske tidlig i kampen ble jeg oppringt av NRK for en prat med Schau og Aune på 4-4-2, og jeg kunne fortelle dem at det var gjestene fra Trollhättan (Faktisk ca samme bydel som der Trollhättans FK, som jeg nettopp hadde sett, har banen sin) som hadde kommet klart best i gang. Hjemmelaget så ut til å stå med ryggen mot veggen, men utrolig nok klarte ikke bortelaget å trenge gjennom forsvaret, og i det vi passerte førti spilte minutter begynte jeg å mistenke at vi kom til å gå til pause med 0-0.

Så feil kan man ta! Bare vel et minutt etterpå kom det en strøken pasning fra en av rødtrøyene som sendte en lagkamerat av ham alene framover. Han lyktes med å chippe ballen over keeper, og dermed sto det, ganske så overraskende, 1-0. 

Hjemmelagets ledelse holdt seg til pause, og jeg grov fram de siste kronorna fra lommen og investerte i en siste is for oppholdet. Jeg gleder meg virkelig til Swish og Vipps blir samordnet, så man kan leve kontantløst over grensa også! Speaker opplyste for øvrig om at neste hjemmekamp var derby mot Skara FC, så alle som kan bør ta turen hit 7. juli.

Etter pause prøvde Halvorstorp igjen å ta tak i kampen, men nå tok det bare fire minutter fra avspark før hjemmelaget igjen hadde scoriet. 2-0, og ting så ganske mørkt ut for de tilreisende og deres ene (som jeg hørte iallfall) supporter.

2-0 sies å være en farlig ledelse, og farlig var det definitivt for hjemmelaget. Halvorstorp kom stadig til gode sjanser, og etter knapt tjue minutter av andre omgang toppet det hele seg med et stolpetreff og en heading like utenfor.

Hjemmelagets forsvar så nå litt rystet ut, og rett før klokka viste 70 spilte minutter kollapset det hele for dem. En stopper ble fintet på ræv, et skudd ble avfyrt, og gjestene jublet og hjemmelaget fortvilte, for med 2-1 var kampen igjen vidåpen.

Halvorstorp fortsatte å presse på, men leverte fortsatt et sjansesløseri av en annen verden. Skudd på åpent mål fra kloss hold gikk over, og ingenting lot til å fungere slik det var tenkt. I motsatt ende av banen var også hjemmelaget frampå nå og da, men det virket for å være ærlig litt som om de var mer gira på å holde tett bakover enn å forsøke å øke ledelsen. Da dommeren etter et par minutters overtid blåste av kampen viste det seg at dette hadde vært en god strategi, for det sto ennå 2-1.

Hjemmelagets spillere jublet, bortelagets spillere stilte seg i kø for å ta en alvorsprat med dommertrioen, og jeg hastet mot bilen for å høre eliteserierunden på radio mens jeg kjørte hjemover via en kjapp matstopp i Håby og litt shopping på Nordbysenteret.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trollhättans FK - IFK Hjo 4-0

Etter lørdagens to kamper (Kristinehamn og Kumla) sto jeg søndag opp og nøt en solid frokost på hotellet mitt, før jeg innså at klokka var blitt så mye at det var på tide å dra. Satte kursen sørvestover langs Vänerns sørbredd, og etter en liten æresrunde rundt Hunneberg kom jeg til Stavrelunds IP i utkanten av Trollhättan, der det var klart for division 4-kamp mellom Trollhättans FK (Som altså ikke må forveksles med FC Trollhättan) og IFK Hjo.

Inne på det flotte anlegget med flere gressbaner fant jeg fram til riktig bane, og konkluderte med at dette nok kom til å bli varmt. Kombinasjonen av avspark klokka 13, strålende sol, og sommertid gjorde at det var svært få steder å finne skygge rundt banen, så jeg var spent på hvordan dette skulle gå.

Da lagene entret banen så jeg til min store overraskelse at IFK Hjo ikke stilte i IFK-lagenes vante blåhvite farger, men derimot i knall orange trøyer. Dette lot til også å overraske han som var ansvarlig for ballhenterne, for etter noen minutter ble han observert i friskt driv rundt banen med grønne vester til småttisene som var utplassert på strategiske steder, da de opprinnelig var satt opp med orange.

Hjemmelaget tok raskt tak i kampen, og presset gjestene bakover. De store sjansene lot likevel vente på seg, og den største muligheten vertskapet kom til i første omgang ble ødelagt av en litt overivrig dommer. Etter en forseelse på midtbanen ble det raskt blåst frispark, til stor frustrasjon for han som fikk ballen og var i ferd med å komme alene gjennom Hjo-forsvaret. Dommeren la seg flat og kom med en lang rekke «förlåt», men sjansen var like fullt borte.

Jeg hadde oppdaget at det var litt skygge i sørenden av banen, så jeg stilte meg der, og fikk bivåne flere tilfeller av det som nok er et av fotballens aller mest undervurderte rivalerier: Kampen mellom ballhenterne om hvorvidt han som står nederst på langsida eller han som står ytterst på kortsida skal hente ballen når den går ut omtrent helt ved hjørneflagget!

Da det etter 45 varme minutter ble pause inntok jeg kiosken og kjøpte det eneste som dugde i denne varmen, en is.

Om hjemmelagets spiller også hadde spist is i pausen vet jeg ikke, men de holdt iallfall hodene iskalde da de kom tilbake på banen, og fra dommeren blåste i gang andre omgang tok det ca 30 sekunder til vi hadde fått 1-0!

Etter måltørken i første omgang fikk vi nå en liten ketsjup-effekt, for før det var spilt fem minutter av omgangen kom også den andre scoringen, og nå virket det veldig langt fram for IFK-erne å skulle få noe med seg hjem til Hjo.

TFK fortsatte å dominere kampen, men med tomålsledelse virket det ikke som de hadde så lyst å ta sjanser for å vinne. Vi tett oppunder 100 som var tilstede måtte derfor vente helt til det 84. minutt før det igjen raknet for gjestene og 3-0 kom.

Det viste seg bare halvanna minutt senere at dette ikke var nok. Et skudd passerte HJO-keeperen som kanskje burde kunne tatt det, og dermed sto det 4-0 i det vi gikk inn i overtiden.

Det skjedde ikke mer nå, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 4-0, og Trollhättans FK kunne juble for en solid seier, mens jeg hastet mot parkeringa for å sette kursen mot dagens neste kamp, som også var et aldri så lite jubileum for meg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.