Under en uke etter jeg sist krysset Haukeli satte jeg på ny kursen vestover på E134. Etter et lite minneverdig måltid i Seljord hvor jeg da jeg planla turen hadde håpet å få sett en fotballkamp denne onsdagskvelden med fredagsfølelse. Dessverre ble kampen flyttet til tirsdag, så jeg hadde derfor bestemt meg for å ta en revisit litt lenger opp i dalen, og etter et besøk på butikken svingte jeg inn ved stadion i Åmot for å se sjettedivisjonskampen mellom Vinje og Sannidal.
En annen som hadde tatt turen var Telemarkfotball-Mads, så jeg hadde dermed shortskledd selskap under kampen. Sammen fikk vi se hjemmelaget komme best i gang, og alt etter fem minutters spill overrumplet grønntrøyene gjestenes forsvar. 1-0, og stor jubel fra de nærmere sytti frammøtte.
Vinje fortsatte å være det førende laget, og deres lynraske spiller Nuhu Musa som hadde scoret det første målet kom til flere gode muligheter, blant annet en situasjon der han alene med keeper avsluttet i tverrliggeren. Ikke lenge etter fikk vi en ny situasjon som var nesten helt lik den forrige, og denne gangen gikk ballen innafor alle stenger, og det sto 2-0 med 18 minutter spilt.
Etter dette slapp Vinje foten litt av gasspedalen, og Sannidal fikk også gjennomført noen angrep, men flere mål ble det ikke i første omgang. Mens lagene tok en kjapp pause tuslet jeg bort og kjøpte en vaffel med en overflod av syltetøy på, og før denne var spist opp var spillet igang igjen.
Etter pausen hadde de tilreisende fra Sannidal sett mye friskere ut enn i første omgang, og da vi nærmet oss en time spilt kom i rask rekkefølge først 2-1 i det 58. minutt før vi to minutter senere også fikk utligningen til 2-2. Skulle vi få se en smått sensasjonell snuoperasjon?
Anført av ivrige tilrop fra tribunen prøvde Vinje å komme tilbake, men det virket nytteløst.
I det 70. minutt ble så snuoperasjonen for de blåkledte fullført. Ballen ble satt i mål til 2-3, og Mads begynte å snakke om en treningskamp han hadde sett i vinter der Sannidal hadde snudd fra å ligge under 2-0 til 2-6. Riktig så ille ble det ikke denne gangen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen hadde Sannidal fortsatt ett mål mer enn vertskapet, og kunne dermed juble for at den lange kjøreturen hjem kanskje ble bittelitt lettere enn den ville vært uten poeng i bagasjerommet.
Jeg takket Mads for selskapet, og mens han satte kursen sørover i omtrent samme retning som bortelaget fortsatte jeg vestover for en overnatting på høyfjellet før nye baner skulle erobres på vestlandet de neste dagene.
Ei lenge planlagt fotballhelg ble innleda med at jeg forlot hjemmekontoret litt etter tolv og satte kursen vestover. I Drammen svingte jeg inn på E134, og hadde på veien haugevis av stopp for stadionhjerte-fotografering og små avstikkere, fram til jeg kom til Åmot i Vinje, lengst vest i Telemark. Her slo jeg etter en enkel middag ihjel et par timer med å sitte i bilen og se tv-stream fram til jeg gikk ut og plugget kjølebagen i en stikkontakt på veggen utafor svømmehallen, og gikk opp til kunstgressbanen for å se femtedivisjonskampen mellom Vinje og Brevik.
Grenlendingene hadde busset i drøyt et par timer for å komme seg opp hit, og hadde også tatt med litt bortesupportere i bussen. Da kampstart nærmet seg begynte jeg å lure på om det var disse som skulle komme til å dominere tribunen, men da det rett før avspark ble foretatt en nødreparasjon på det ene målet hadde haugevis av vest-telemarkinger dukket opp, og det skulle vise seg at enda flere kom til underveis.
Innledningsvis var det ikke mye som tydet på at gjestene var stive og støle etter timesvis på buss. Rødtrøyene var klart best i solskinnet, men foran mål skjedde det likevel ikke stort av betydning. Noen halvsjanser kom det nok, men da vi endelig etter omlag halvspilt omgang fikk en scoring var det litt overraskende at det var hjemmelaget som fikk den, etter at de nådeløst utnyttet en liten glipp i de bakre rekker hos bortelaget. 1-0 og stor jubel.
Etter scoringen kom hjemmelaget langt mer med i kampen enn de hadde vært første halvdel av omgangen, men heller ikke de klarte å score flere ganger før pause. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste så jeg kunne snike meg i bilen og spraye litt sårt tiltrengt myggspray over ankler, armer og nakke.
På det meste var det nok noe over 50 tilskuere tilstede på det sjarmerende lille stadionet, og da kampen igjen ble satt i gang var det bare snakk om sekunder før hjemmelaget satte Brevik-keeperen på prøve. Til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte klarte han å avverge sjansen, og spillet fortsatte å bølge fram og tilbake.
En av de tingene som er fint med breddefotball er at man hører så mye av det som blir sagt ute på banen. Et av høydepunktene i så måte i dag var nok da en Brevik-spiller i frustrasjon over at man måtte vente så lenge på å få satt i gang spillet etter et skudd utenfor lurte på om det ikke var flere baller tilgjengelig, men kjapt fikk i retur fra hjemmelagets keeper at «Nei, dere har jo skutt bort alle!».
I det 69. minutt kom så 2-0, i det jeg sto med hodet ned i mobiltelefonen for å skrive en tweet, så jeg aner ikke hva som skjedde, annet enn at det ble svært god stemning hos de grønnkledde.
Den gode stemningen gikk dog fort over, da gjestene gikk rett i angrep og bare to og et halvt minutt etter forrige scoring fikk kriget inn reduseringen sin etter en sjansebonanza av de sjeldne. 2-1, og vidåpen kamp.
Kampen ble herfra og inn ganske oppstykket. Omtrent på hvert eneste stopp i spillet foretok minst ett av lagene et bytte, og det ledende hjemmelaget gjorde jo i tillegg alt de kunne for å få tida til å gå. Det ble likevel ny spenning da en Vinje-spiller rett før full tid pådro seg et rødt kort (Jeg trodde det var hans andre gule, men hos NFF er det registrert som direkte rødt, så da stemmer sikkert det), så hjemmelaget ble redusert til ti mann.
Gjestene kjempet heroisk for å få utligningen sin, men vel fem minutter på overtid fikk så Vinje et frispark fra omtrent førti meters hold. Han som skulle ta dette så at keeper sto litt langt ute og fyrte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren.
Med 3-1 var det bare å blåse av kampen ganske kjapt etter at spillet igjen var satt i gang, så jeg småjogget tilbake til bilen, og satte kursen videre vestover mot Haukeli, hvor jeg skulle overnatte før lørdagens tre kamper i Bergen.
