fredag 24. juni 2022

Vinje - Brevik 3-1

Ei lenge planlagt fotballhelg ble innleda med at jeg forlot hjemmekontoret litt etter tolv og satte kursen vestover. I Drammen svingte jeg inn på E134, og hadde på veien haugevis av stopp for stadionhjerte-fotografering og små avstikkere, fram til jeg kom til Åmot i Vinje, lengst vest i Telemark. Her slo jeg etter en enkel middag ihjel et par timer med å sitte i bilen og se tv-stream fram til jeg gikk ut og plugget kjølebagen i en stikkontakt på veggen utafor svømmehallen, og gikk opp til kunstgressbanen for å se femtedivisjonskampen mellom Vinje og Brevik.

Grenlendingene hadde busset i drøyt et par timer for å komme seg opp hit, og hadde også tatt med litt bortesupportere i bussen. Da kampstart nærmet seg begynte jeg å lure på om det var disse som skulle komme til å dominere tribunen, men da det rett før avspark ble foretatt en nødreparasjon på det ene målet hadde haugevis av vest-telemarkinger dukket opp, og det skulle vise seg at enda flere kom til underveis.

Innledningsvis var det ikke mye som tydet på at gjestene var stive og støle etter timesvis på buss. Rødtrøyene var klart best i solskinnet, men foran mål skjedde det likevel ikke stort av betydning. Noen halvsjanser kom det nok, men da vi endelig etter omlag halvspilt omgang fikk en scoring var det litt overraskende at det var hjemmelaget som fikk den, etter at de nådeløst utnyttet en liten glipp i de bakre rekker hos bortelaget. 1-0 og stor jubel.

Etter scoringen kom hjemmelaget langt mer med i kampen enn de hadde vært første halvdel av omgangen, men heller ikke de klarte å score flere ganger før pause. Det sto dermed fortsatt 1-0 da dommeren blåste så jeg kunne snike meg i bilen og spraye litt sårt tiltrengt myggspray over ankler, armer og nakke.

På det meste var det nok noe over 50 tilskuere tilstede på det sjarmerende lille stadionet, og da kampen igjen ble satt i gang var det bare snakk om sekunder før hjemmelaget satte Brevik-keeperen på prøve. Til frustrasjon for flesteparten av de frammøtte klarte han å avverge sjansen, og spillet fortsatte å bølge fram og tilbake.

En av de tingene som er fint med breddefotball er at man hører så mye av det som blir sagt ute på banen. Et av høydepunktene i så måte i dag var nok da en Brevik-spiller i frustrasjon over at man måtte vente så lenge på å få satt i gang spillet etter et skudd utenfor lurte på om det ikke var flere baller tilgjengelig, men kjapt fikk i retur fra hjemmelagets keeper at «Nei, dere har jo skutt bort alle!».

I det 69. minutt kom så 2-0, i det jeg sto med hodet ned i mobiltelefonen for å skrive en tweet, så jeg aner ikke hva som skjedde, annet enn at det ble svært god stemning hos de grønnkledde.

Den gode stemningen gikk dog fort over, da gjestene gikk rett i angrep og bare to og et halvt minutt etter forrige scoring fikk kriget inn reduseringen sin etter en sjansebonanza av de sjeldne. 2-1, og vidåpen kamp.

Kampen ble herfra og inn ganske oppstykket. Omtrent på hvert eneste stopp i spillet foretok minst ett av lagene et bytte, og det ledende hjemmelaget gjorde jo i tillegg alt de kunne for å få tida til å gå. Det ble likevel ny spenning da en Vinje-spiller rett før full tid pådro seg et rødt kort (Jeg trodde det var hans andre gule, men hos NFF er det registrert som direkte rødt, så da stemmer sikkert det), så hjemmelaget ble redusert til ti mann.

Gjestene kjempet heroisk for å få utligningen sin, men vel fem minutter på overtid fikk så Vinje et frispark fra omtrent førti meters hold. Han som skulle ta dette så at keeper sto litt langt ute og fyrte avgårde en lobb som snek seg under tverrliggeren.

Med 3-1 var det bare å blåse av kampen ganske kjapt etter at spillet igjen var satt i gang, så jeg småjogget tilbake til bilen, og satte kursen videre vestover mot Haukeli, hvor jeg skulle overnatte før lørdagens tre kamper i Bergen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar