Solberg - Haugfoss 3-1

Da jeg kom hjem fra jobb denne onsdagen kjente jeg at den planlagte turen min til Innlandet kom til å bli veldig lang. Jeg satt derfor med seriøse planer om å avlyse den helt, men så oppdaget jeg plutselig at aktørene hadde gjort det for meg, da bortelaget hadde fått covidutbrudd. Jeg fant samtidig ut at jeg hadde en betydelig mer kortreist mulighet i vest, og satte derfor kursen mot Drammen. Etter en knapp time på veien parkerte jeg og fant ut at det var gode muligheter for å stå i skyggen mens jeg så femtedivisjonskampen mellom Solberg og Haugfoss.

Siden det var litt ad hoc at jeg havnet akkurat her hadde jeg ikke tenkt over bekledningen, og var litt bekymret siden jeg hadde en t-skjorte i omtrent samme grønnfarge som bortelagets drakter. Jeg konkluderte derfor kjapt med at jeg burde holde meg unna de delene av langsidene som var rett over fra assistentdommerne for å unngå forvekslinger. Kanskje var det også tryggest å holde seg unna gjestenes benk, så jeg ikke plutselig ble forsøkt byttet inn?

Hjemmelaget var store favoritter på forhånd, og det var ikke spilt stort mer enn tre minutter før de innfridde. En av dem kom stormende gjennom forsvarsrekka til Haugfoss, som stoppet opp fordi de mente han var offside. Det mente ikke assistentdommeren, og forsvarerne fikk etter at ballen var satt i nettet til 1-0 klar beskjed fra egen keeper om å spille til dommeren blåser.

Etter dette fortsatte det meste å handle om vertskapet, men kalddusjen Haugfoss' bakre rekker hadde fått innledningsvis hadde faktisk hjulpet på hos dem. Det kom flere situasjoner hvor offsidefella faktisk virket, og hjemmelaget lot etterhvert til å begynne å bli litt frustrerte. Frustrasjonen toppet seg nok da gjestene nærmest ut av ingenting og på en av sine aller første sjanser (om ikke den aller første) klarte å utligne rett før det var spilt 20 minutter. Skulle vi få en liten femtedivisjonsbombe, selv om det var en kveld blottet for cupbomber?

Solberg ville definitivt ikke ha noen bomber her, og på et frispark fra kanten bare fire minutter etter utligningen tok de igjen ledelsen da Haugfoss-kapteinen var uheldig og laget et sjølmål. 2-1 sto det dermed da dommeren sendte lagene ut for en kort drikkepause.

Hjemmedominansen fortsatte etter vanninntaket, men vi måtte vente vel ti minutter før neste nevneverdige situasjon kom. Etter et Haugfoss-angrep fikk Solberg sendt ballen oppover mot en som sto og lurte akkurat på rett side av midtstreken, og var i ferd med å løpe alene mot gjestenes mål da dommeren blåste i fløyta. Det viste seg at en av lagkameratene hans hadde fått seg en smell i hodet, og da skal det blåses, noe som denne gangen gjorde at målsjansen forvitret. Selvsagt irriterende, men sikkerheten først! (Det virket for øvrig som om det gikk greit med han som lå nede, når han hadde fått summet seg litt)

Det tok likevel ikke mer enn et par minutter før Solberg igjen fikk nettkjenning, og med 3-1 mistenkte jeg at kampen nå nok i praksis var over da vi tok pause. Jeg kunne ikke annet enn å beundre det som så ut til å være flotte kioskfasiliteter i pausen. Flotte, men akk så stengte, jeg mistenker nemlig at dette først og fremst var domenet til norgesmesterne Solberg bandy. For oss som ikke ser elitebandy men breddefotball så var det derfor bare å bite tenna sammen og vente på de neste 45 uten påfyll.

Etter pause hadde tydeligvis gjestenes keeper bestemt seg for at 3-1 var ille nok, og herfra og ut storspilte han. Han hadde en rekke enorme redninger, deriblant flere dobbeltredninger hvor han først ga en retur, og deretter reddet også avslutningen som kom på dette. Jeg ble derfor litt bekymret på Haugfoss' vegne da han lot til å få seg en smell med ennå en kvart kamp igjen å spille. Heldigvis lot dette ikke til å plage ham nevneverdig selv om jeg så han tok seg til låret/hofta et par ganger, og samtidig ga det verste trøkket fra hjemmelaget seg etter dette.

I det sola forsvant slo flomlysene på stadion seg på, noe som i den lyse sommerkvelden framsto høyst unødvendig. Jeg kom som følge av dette i prat med en fyr som var på kamp sammen med hunden sin, og han mente dette måtte bety at enten klubben eller kommunen hadde for god råd med de strømprisene man har nå. Han hadde for øvrig også klare meninger om kostnadsnivået for å spille fotball, som han mente var hovedgrunnen til at flere klubber knapt hadde et fullt lag pr årskull lenger.

Kampen gikk mot slutten, og etter noen minutters overtid blåste dommeren av en målløs og når sant skal sies ikke veldig spennende andreomgang. Det sto fortsatt 3-1, og hjemmelagets spillere og fans jublet, mens de tilreisende fra Modum måtte bokføre enda et tap.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Hokksund - Solberg 7-2

I strålende sommervær plukket jeg opp André som hadde fått kveldens planer endret av en avlyst kamp, og satte kursen vestover. Etter en kjapp pitstop for at han skulle få pakka noe i kjeften kryssa vi Drammenselva, kjørte litt til, og kryssa elva en gang til. Vi var i Hokksund, og fant etter hvert fram til Falkbanen hvor det ble gjort klart til toppoppgjør i femtedivisjon mellom Hokksund og Solberg.

Etter å ha blitt stekt litt på den lille benken som var eneste tribunefasilitet her innså jeg at her ville det være smart å flytte seg til kortsida i vest, både for å få bedre lys med sola i ryggen, men også fordi der kunne jeg stå i skyggen! Som tenkt så gjort, og jeg hadde knapt kommet meg dit før en av hjemmelagets spillere sendte avgårde det som umiddelbart så ut som et ræva skudd, men som gjestenes keeper ble stående og se på at gikk i mål til 1-0, før fem minutter var spilt.

Gjestene var rystet, men ikke verre enn at de omtrent umiddelbart etterpå leverte en dobbeltsjanse som var nær å gi dem en utligning, men god keeperinnsats gjorde at det ikke ble noen scoring nå. Spillet fortsatte, og det var nok serielederne i gult og rødt som hadde overtaket, men lenge uten at det ga noen uttelling i målprotokollen. Foran vel femti tilskuere fikk vi en drikkepause, og klokka begynte å gå mot pause (Selv om dommeren etter en stund oppdaget at han hadde glemt å starte den etter drikkepausen, så han måtte konferere med assistenten sin om hvor lenge det var spilt).

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at hjemmelaget ville ha en knapp ledelse til pause, men så slo den berømte ketchup-effekten inn for fullt. 2-0 kom i det 39. minutt, 3-0 i det 42, og på overtid kom også 4-0. Hva nå, Solberg?

Jeg fikk i pausen overrakt en liten gave fra hjemmelaget, som jeg raskt konkluderte med at jeg nok måtte vente til høsten før jeg kunne ta i bruk. Deretter begynte André og jeg å se trekningen av neste runde i cupen på stream, men det skjedde lite de første minuttene av andre omgang, og da gjestene vartet opp med et nydelig angrep som ga 4-1 med 55:20 på klokka var jeg igjen klar på kortsida.

Etter at gjestene fra Solbergelva (Som jeg har fått streng beskjed om ikke å kalle drammensere, selv om det er i Drammen kommune) så kom med nok en god mulighet ga hjemmelagets gode keeper (som hadde fått André til å bli fullblods Hokksund-supporter) lagkameratene sine en aldri så liten skjennepreken, og etter dette så de seg aldri tilbake.

I det vi bikket en time spilt kom 5-1, under to minutter senere 6-1, og like før vi kom til 70 spilte minutter kom også 7-1. Om det skyldtes at Hokksund-spillerne hadde fått nyss i at jeg utfordret André til å gå for baris om det ble tosifra vet jeg ikke, men etter dette ble det ikke flere mål til hjemmelaget.

Fem minutter før full tid kom derimot de hvitsvarte til en ny scoring, denne gangen på et hjørnespark som ble ekspedert i nettet til 7-2.

Dette ble også sluttresultatet, og mens hjemmelaget jublet for økt ledelse på tabelltoppen kunne jeg sette kursen tilbake mot hovedstaden med nok et stadion på lista mi.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.