Kareby IS - IF Vardar/Makedonija 4-1

Etter ei litt kort arbeidsuke plukka jeg opp Jon Are og sammen forserte vi fredagsrushet sørover ut av Oslo. I Uddevalla ble det tid til litt shopping og spising, før vi til slutt kom fram til åstedet for division 4-kampen mellom Kareby IS og IF Vardar/Makedonija.

Inngangen til banen var hundre prosent Swish-basert, så vi fikk dessverre ikke betalt for oss (Selv om en av Kareby-spillerne på vei ut fra oppvarminga var mer enn villig til å ta imot pengene mine), men slapp heldigvis inn uansett. Vi tok plass bakerst på den lille tribuna, og fikk derfra se innmarsj og myntkast før kampen tok til.

Gjestene (som jeg første gang så i 2019) kom godt i gang, men etter to og et halvt minutt ble et perfekt timet løp fra hjemmelaget satt i gang ved midtbanen, og noen sekunder senere sto det 1-0, til stor frustrasjon for de mange bortesupporterne som sto rundt det hjørnet av tribuna vi hadde plassert oss på.

Etter dette handlet det meste lenge om Vardar, og det var ikke veldig overraskende da vi rundt 150 frammøtte fikk se dem utligne like før omgangen var halvspilt. 1-1, og Karebys norske keeper, kaptein og trener var nokså frustrerte.

Bortelaget fortsatte å presse på, men det ble lite sluttprodukt av det, og rett før pause var det vertskapet som kom nærmest en ny scoring, da de først satte ballen i stolpen, før skuddet som kom etter returen ble satt utenfor. Det var dermed fortsatt ett mål til hvert av lagene da dommeren blåste av omgangen.

Etter en kjapp hvil fortsatte kampen, og igjen var det de hvitkledde som så sterkest ut, men fortsatt skapte de lite. Dette straffet seg knallhardt da vi i det 68. spilleminutt fikk se samme mann som hadde gjort det første målet varte opp med en nydelig prestasjon som ga 2-1.

Knapt ti minutter senere kom også 3-1, og med hattricket for Denis Taku i boks mistenkte jeg at det hele var avgjort. De makedonskinspirerte gjestene satte inn en voldsom sluttspurt, men i stedet for noen redusering kom også 4-1 rett etter at overtiden var satt i gang, og da blåste dommeren like godt av kampen rett etter spillet var gjenopptatt.

Kampen endte altså 4-1, og vi kunne ta fatt på hjemturen, som heldigvis viste seg å bli høyst begivenhetsløs. 

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vardar/Makedonija - Romelanda 3-1

Etter å ha sett kamp på såpass høyt nivå som superettan måtte jeg kompensere litt med noe skikkelig breddefotball, så etter et kjapt besøk på hamburger-drivethrough ankom jeg Backavalla. Her tok det makedonskprofilerte laget Vardar/Makedonija imot Romelanda fra traktene nord for Kungälv, så det var virkelig duket for by mot land.

Inn mot avspark dukket det opp rundt 100 mennesker, noe jeg må si jeg synes er svært bra til nivå 7 å være, og det var svært god stemning i den varme vårkvelden, med både makedonsk musikk fra en høyttaler og en fyr som satt og åt frø fra pose, slik man gjør på Balkan.

Kampen startet veldig jevnt, og det virket som om begge lag hadde forsvar som var bedre enn motstandernes angrep. Etter en drøy halvtime raknet det likevel for gjestene. Ballfører tråkket over eller noe sånt, og ble liggende. Dette balltapet snappet en av vertenes spisser opp, og selv om jobben ikke var helt ferdig, så klarte han relativt greit å runde keeper og sette inn 1-0. Den skadde hinket derimot ut etter en grundig runde med taping.

Etter dette kom gjestene mer og mer inn i kampen igjen, og etter pause tok det 19 minutter før utligningen kom. Jeg pleier ofte å si at det lønner seg å klarere, og nok en gang var det forsvarets ønske om å holde på ballen i stedet for å pælme den vekk som straffet seg.

Dette baklengsmålet skulle dog vise seg å være en liten velsignelse for de rød- og svartstripete. Det tok bare minutter før 2-1 ble satt inn, og da det under 2 minutter senere ble 3-1 virket det meste avgjort.

Resten av kampen endte uten mål, selv om en av Vardar/Makedonija-spillerne prøvde seg på noe få andre enn Zlatan ville fått til (Attpåtil virka han fly forbanna på seg selv for at det ikke gikk, så selvtilliten var det tydeligvis ikke noe i veien med).

Da dommeren blåste kunne hjemmepublikummet juble, og jeg kunne sette kursen nordover E6 tilbake til Oslo etter to dager og fire kamper i Göteborg og omegn.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.