Etter å ha forlatt stadion etter tapet i Allsvenskan hastet jeg bak Sjuhäradshallen, hvor det lå en kunstgressbane til, og her var det godt i gang en kamp i Division 6 mellom Norrmalms IK og Somali AIF.
Da jeg kom inn var det spilt nesten en halvtime, og jeg gjorde etter å ha blitt fortalt at det sto 2-0 generaltabben å ikke levere et oppfølgingsspørsmål om hvilket lag som ledet. Jeg tok for gitt at det var hjemmelaget, siden det ble sagt 2-0, men for å forenkle bloggingen litt skal jeg nå røpe at faktum var at det sto 0-2.
Jeg var ikke den eneste på plass her på Borås Arena 2 som anlegget heter som kom rett fra kamp, jeg så flere andre i gule effekter her, og det kom også sigende til flere tilskuere etter meg, så totalt var det nok noenogtretti til stede som fikk se somalierne på bortelaget absolutt se sterkest ut. Dette forundret meg noe, ettersom jeg trodde det var vertskapet som ledet, men da jeg fant ut hvordan realitetene var forklarte det en hel del. Det var iallfall i mine øyne ganske fortjent da gjestene fikk en scoring et par minutter før pause, en scoring jeg altså trodde førte til 2-1, men som i realiteten betød at lagene fikk en pust i bakken med 0-3 i dommerens bok.
Jeg benyttet pausen til å stikke bort til parkeringsplassen og hente bilen, og samtidig finne en powerbank til min nesten strømløse mobiltelefon, samt at jeg endelig fikk meg noe å drikke som jeg hadde hatt behov for i flere timer.
Etter hvilen fikk hjemmelaget en scoring etter to minutter, og jeg trodde da at de faktisk økte sin ledelse, mens realiteten var at dette var en redusering til 1-3. Videre utover i omgangen var det igjen Somali AIF som så skumlest ut, og de hadde flere store sjanser som endte like utenfor eller smalt i målstengene. Lenge var uansett høydepunktet i kampen at han som skulle hente en ball som gikk over gjerdet mot byggeplassen bak banen utløste en alarm der inne som ulte noen minutter.
I det 72. minutt fikk vi nok en Somali-scoring, og ti minutter før slutt kom det jeg trodde var en utligning til 3-3. Så feil kan man ta, gjestene hadde rett og slett nedsablet hjemmelaget med 1-5!
Da vi passerte nitti spilte minutter sto det fortsatt 1-5 i det som kanskje hadde vært en av de fotballkampene jeg har sett med lavest tempo, og da dommeren blåste av tror jeg det var fler enn jeg som var glade det var over.
Jeg fant tilbake til bilen hvor jeg endelig kunne sprette enda en boks vaniljecola, og fikk satt kursen tilbake mot Hisingen, hvor jeg plukket opp en himmelsk kebab på vei tilbake til overnattingsplassen på Säve depå hvor jeg fikk høre Gunnar Grindstein kommentere tre nye poeng til Tromsø!
Etter en god natts søvn etter fredagens match sto jeg uthvilt opp lørdag morgen, og satte etterhvert kursen østover mot Borås. Her fikk jeg parkert på mitt vanlige sted bak gamle Ryavallen, og gikk så bort til inngangen til Elfsborgsläktaren. Etter å ha slått av en prat med SLO Eric fikk jeg tilsendt strekkoden jeg trengte inn fra medsupporter Kari som hadde vært så snill at han lånte meg det andre sesongkortet sitt (Turen ble planlagt så sent at hjemmeståtribuna var utsolgt), og kunne forsere køen for å komme meg inn til allsvenskanoppgjøret mellom Elfsborg og Hammarby.
Inne på Gula torget krydde det av folk, så min plan om å prøve å få meg en matbit ble raskt skrinlagt pga kø. Jeg vasa istedet rundt, hilste på Glenn, og observerte at klibban jeg klistra opp da jeg var her i fjor sommer fortsatt hang der jeg hadde plassert det. Da portene fra «backstage» og inn til tribuna åpna fulgte jeg strømmen, og fant etterhvert en plass jeg syntes virka grei litt til venstre for mål.
Dette var faktisk første gang jeg skulle se kamp med dagens motstander «Bajen», og jeg så fram til å få oppleve et fullsatt stadion i Borås, og med et solid bortefølge (De andre kampene jeg har sett her var mot Brommapojkarna, Värnamo, Degerfors og Molde, så jeg var spent på hvordan det ville bli med litt tribunemotstand). Bortesupporterne leverte for øvrig et banner med et ønske om at Stockholms politisjef slapp å jobbe mer før kampen tok til.
Første omgang ble ganske sjansefattig ute på kunstgresset mens det fra tribuneplass ble levert riktig så bra fra oss i gult, om jeg skal si det selv. Hvordan bortefansen klarte seg er vanskelig å si, ettersom jeg ikke hørte dem, men jeg så nå iallfall at de var der. Forresten var det moro å se at Elfsborgs målvakt som sto rett foran tribuna smått bidro som capo-assistent ved å vifte med armene for å få publikum til å trøkke litt ekstra til.
Det sto fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg kjente at jeg ikke gadd å gå ned for å stå i kø selv om jeg nok burde fått i meg noe drikke. Jeg bet derfor tennene sammen og forberedte meg på nye 45 minutter i det som hadde blitt en værmessig riktig så fin dag i hjertet av Sjuhärad.
Gjennom hele førsteomgangen hadde den tidligere IFE-spilleren Simon Strand blitt pepet på når han var i nærheten av ballen, og pipingen ble ikke akkurat mindre da Hammarby 6-7 minutter etter pause gikk opp i 0-1 etter en avslutning fra nettopp ham.
Resten av omgangen ble noe av en lidelse. Både vi på tribunene og spillerne ute på banen fikk en følelse av at dommertrioen motarbeidet Elfsborg, og i tillegg virket det som om enkelte av Elfsborg-spillerne også prøvde å motarbeide seg selv. Så lenge det bare sto 0-1 levde likevel håpet om poeng, men i det 82. minutt ble dette håpet ganske effektivt slukket da de grønnhvite gikk opp i 0-2.
Di gule prøvde desperat å komme tilbake, men det ville seg ikke, så da dommeren fem minutter på overtid blåste av kunne vi bare skuffet takke spillerne for innsatsen mens de takket oss for støtten, og så forlate stadion til lyden av jublende stockholmere på motsatt side.
Da jeg kom ut fant jeg ut at jeg kunne leve med å ha mista starten på en kamp på banen like ved, så jeg tusla bort dit for å trøste meg med litt breddefotball før jeg forlot byen.
I april i fjor var jeg på et hyggelig besøk i tåka på Hisingen og så den lokale klubben Zenith spille kamp på kunstgresset sitt. Etter en kjøretur tidvis preget av mye trafikk, hvor Google maps en stund truet med at pga veiarbeid ville jeg slite med å rekke avspark kom jeg fram til den store øya i munningen av Göta älv, og fikk parkert og entret gressbanen på anlegget hvor det skulle være kamp i division 3 (altså nivå 5) mellom IK Zenith og Gerdskens BK.
Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben via Instagram, fordi jeg vet at på dette nivået er det mange som er veldig Swish-baserte, noe som for en nordmann på svensketur gjør betaling ganske innfløkt. Klubben lova meg gratis inngang, og jeg ble svært godt mottatt da jeg kom. Inne på anlegget var det selvsagt skyggelagt på den sida hvor det var benker og tilrettelagt for publikum, og tross et strålende solskinn var det en ganske sur vind, og spesielt i skyggen var det litt hustrig.
Da kampen kom i gang hadde gjestene fra Alingsås en kort spurt fra start, før hjemmelaget tok helt over, og da de etter seks minutter gikk opp i 1-0 var det riktig så fortjent. Dessverre fikk jeg ingen bilder av dette fordi mamma hadde ringt, og jeg for en gangs skyld hadde svart selv om jeg var på kamp.
Gerdskens målvakt måtte flere ganger i aksjon mellom stengene, og en stund klarte de gulsvarte å holde Zenith fra livet, og rett før kvarteret var spilt lyktes de også med å utligne til 1-1 da et nydelig innlegg ble headet i mål.
Det gikk bare to minutter før de grønne slo tilbake, og etter at gjestenes forsvarsspillere plutselig slutta å bevege seg gikk ballen i mål til 2-1.
Rett etter at omgangen var halvspilt fikk vi så et virkelig perlemål. Zenith hadde etablert et voldsomt press mot bortelagets mål, og da det først så ut som om ballen ble klarert dalte den ned hos en spiller litt ute i feltet. Han som fikk ballen tenkte seg ikke om to ganger, men fyrte av, og ballen smalt i nettet til 3-1.
Da jeg var her i fjor ble jeg veldig imponert av en solid gjeng unge supportere, men til min store skuffelse virket disse å ha forsvunnet siden da. Ikke lenge etter 3-1-scoringen dukket det heldigvis opp et par småttiser med ei tromme, så selv om det ikke var like mye trøkk som sist var det iallfall noen spede forsøk på å lage litt liv.
I det 33. minutt fikk vi en ny redusering, da Gerdsken leverte en nesten nøyaktig kopi av sitt forrige mål, med den forskjell at denne gangen kom innlegget fra motsatt kant. 3-2 sto det uansett, og nytt håp om å få noe med seg hjem.
Litt etterpå fikk dette håpet seg et skudd for baugen. En av grønntrøyene ble felt innenfor sekstenmeteren, og dagens dommer pekte på straffemerket. Tross at en guttegjeng prøvde å overtale hjemmelagets målvakt til å løpe over og ta straffen ble det han jeg antar var lagets faste straffeskytter som tok den, og i det 40. spilleminutt sikkert satte inn 4-2.
4-2 sto seg til pause, og flere av de litt over hundre som etter hvert hadde dukket opp trakk mot det hjørnet av banen hvor kiosken sto. Dette var ikke bare for å handle, men også fordi her var det litt sol. Etter femten minutter var det slutt på tiden i sola, og mens spillerne kom tilbake på banen trakk publikum tilbake til skyggeland bak innbytterbenkene.
Etter den livlige førsteomgangen ble den andre halvparten av kampen en liten skuffelse. Zenith virket lenge å ha bestemt seg for å kontrollere inn seieren, mens de tilreisende også hadde snurpet mer igjen bak. Riktignok startet det hele med en ball som gikk i mål bak Gerdsken-keeperen bare etter et par minutter, men dette ble annullert uten protester for noe jeg tror var en offside.
Mot slutten av kampen økte intensiteten noe (antagelig fordi begge lag hadde satt innpå innbyttere som ville benytte muligheten til å vise seg fram), men flere nettkjenninger ble det ikke. Da dommeren etter to-tre minutters tilleggstid blåste av sto det dermed fortsatt 4-2, og mens tabellsituasjonen for gjestene fortsatt ser ganske håpløs ut kunne glade Zenith-spillere leve i håpet om å ta igjen den relativt suverene serielederen Stenungsund.
Jeg forlot banen, stakk innom en dagligvarebutikk og fant litt mat og snacks, og satte deretter kursen mot overnattingsstedet jeg hadde booket meg inne på den gamle flybasen på Säve.
Etter en drøy times kjøretur fra den forrige kampen kom Martin og jeg fram til Bø i Tørdal, øverst i Drangedal. Her satt vi en stund i bilen og hørte på eliteseriekamp, før vi tuslet bort mot banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonsderby mellom Tørn og andrelaget til Drangedal.
Mitt forrige forsøk på å se kamp her hadde blitt mislykket fordi kampen ble flyttet, men nå lå alt til rette for en flott kamp. Det eneste som ikke var helt på arrangørens side var været, som etter en flott dag så langt nå leverte skyer og trusler om regn. Dette hadde likevel ikke stoppet godt over 100 mennesker fra å møte opp, og på tribuna møtte vi i tillegg til en rekke telemarkinger også sørlendingen Vidar som hadde tatt turen oppover.
Etter at speaker hadde lest opp lagoppstillingene på en høytaler med alt for lavt volum (og fått litt vennligsinnet kritikk fra AD2 for at han bare presenterte hoveddommeren og ikke de to som skulle løpe langs linja) kom kampen i gang, og det så lenge ut til at dette skulle bli kvelden da min lange rekke med kamper som ikke hadde endt målløst skulle ta slutt. De få mulighetene som ble skapt ute på den noe humpete gressmatta endte enten utenfor eller i armene til keeperne,, bortsett fra en scoring til hjemmelaget som ble annullert for offside. Da også det varslede regnet etterhvert slo til med full styrke ble det ganske miserabelt å være her på en ellers ganske spektakulær bane.
Det sto altså fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg var glad jeg hadde sneket meg bortom bilen for å hente regnjakka.
Etter pause var det vertskapet som kom best i gang, og med 51:30 på min stoppeklokke ble en corner resolutt headet i mål til 1-0!
Absolutt en opptur for et hardt presset Tørn-lag som ikke hadde tatt et eneste poeng så langt i år. Skulle det endelig lykkes med en trepoenger på eget gress, og attpåtil mot naboene fra kommunesenteret? Drangedal 2 prøvde selvsagt veldig hardt å komme ajour igjen, men lenge så det stygt ut for rødtrøyene, og for virkelig å oppsummere det hele ble et frispark fra farlig posisjon gjennomført på denne måten.
De AC Milan-stripete Tørn-spillerne fortsatte å kjempe for å beholde ledelsen, men han som hadde gått på ræv i frisparket en liten halvtime tidligere fikk i det 87. spilleminutt sin revansje. Igjen hadde Drangedal fått et frispark fra god posisjon, og denne gangen holdt lagkapteinen seg på føttene. Det så umiddelbart ut som om Tørns målvakt hadde kontroll på ballen, men så ble han lurt av regnværet. Ballen smatt mellom hendene på ham og i mål til 1-1!
Da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-1, og kampen sett under ett var det nok kanskje et rettferdig resultat, selv om det måtte et uhell til for at gjestene skulle klare å utligne.
Jeg takket de andre for selskapet, og satte sammen med Martin og Vetle kursen tilbake mot hovedstaden, en tur som gikk svært smertefritt for en gangs skyld på denne veien på kvelds-/nattestid. (Vetle ble for øvrig sluppet av i Bamble, og slapp å være med til Oslo).
Etter en kjøretur fra dagens første kamp som inneholdt litt is på veien kom min følgesvenn og jeg uten å ha sett annet enn en skulptur av sjøormen fram til enden av Seljordsvatnet. Her fikk vi parkert ved en flott gressbane, og kunne så gå bort for å se sjettedivisjonskamp på en kunstgressbane omkranset av løpedekke mellom Seljord og Heddal.
Den første vi møtte etter ankomst var Alexander, som også hadde tatt seg en tur hit til det området de nederlandske kartografene på 1600-tallet ikke våget å besøke. Folket som holdt til her nå var heldigvis riktig så vennlige, så vi følte ingen frykt ved å stå ved gjerdet og se dette relativt lokale oppgjøret som kanskje kan omdøpes til «Slaget om Mælefjelltunnelen»?
Gjestene så fra start av sterkest ut, og alt i det niende minutt gikk de opp i 0-1. Det var heller på ingen måte ufortjent da et hjørnespark etter et lite kvarter ble ekspedert i mål til 0-2.
Foran omlag nitti frammøtte med litt overvekt av hjemmefans arbeidet Seljord seg likevel mer inn i kampen etter å ha havnet under, og den gode perioden til vertskapet endte da også med scoring … til bortelaget. 0-3 til Heddal, og jeg syntes jeg ante litt frustrasjon hos rødtrøyene.
Rett før pause smatt jeg bortom kiosken og skaffet meg en svært god vaffel jeg ble fortalt var stekt på røre levert fra et lokalt bakeri. Det eneste jeg hadde å trekke for var at det kunne vært bittelitt mer røre i jernet! Mens jeg spiste vaffelen ble omgangen blåst av, fortsatt med 0-3 på måltavla.
Etter pause fortsatte Heddal-dominansen ute på kunstgresset, og 0-4 kom før det var spilt tre minutter av andre omgang, og tre minutter etter at timen var spilt kom også 0-5 for gjestene.
Tross solid ledelse, og lite feiring på de siste scoringene, så var iallfall forsvarsrekka til Heddal fortsatt tent. Seljord slapp til betydelig mer enn de hadde gjort tidligere i kampen nå, men lenge ble alt stoppet, men litt etter halvspilt omgang lyktes det endelig for hjemmelaget. 1-5 ble mer eller mindre snublet inn i mål, og spesielt den ene stopperen til Heddal var fryktelig irritert over ikke å ha klart å holde nullen.
Det ble likevel med dette ene trøstemålet for Seljord, og kampen endte til slutt 1-5. Jeg og Martin satte kursen mot den lokale veikroa hvor et lite måltid ble konsumert før vi satte kursen videre mot kveldens siste kamp, litt lenger sør i fylket.
Kristi Himmelfartsdag hadde jeg lenge planlagt å få tatt en bane eller to i Norge, men plutselig dukket det opp en mulighet for å gjøre det hele til en trippel, så jeg avtalte tidlig oppmøte for Martin, og da han litt forsinket etter å ha sovet gjennom en alarm på mobilen dukket opp satte vi kursen vestover i en overraskende tett trafikk. Det var likevel bare spilt noen få minutter da vi ankom banen hvor det ble spilt sjuendedivisjonskamp mellom Kvelde og Larvik Turn 2.
Da vi kom inn på stadion møtte vi Sander og Ilari, som kunne fortelle oss at det allerede sto 0-1, og vi så raskt at det var gjestene fra byen som så klart sterkest ut på kunstgressbanen her ute på «bøgda». Foran den lave tribuna skjedde det meste i den enden av banen hvor vertskapets målvakt gjorde en heroisk innsats for å forhindre flere mål. Etter et drøyt kvarter måtte han likevel melde pass, og det sto 0-2.
I det 21. og det 30. minutt kom også 0-3 og 0-4, og dette ble aldri en spennende opplevelse for de rundt 90 frammøtte som likevel koste seg i det fine været.
Knapt fem minutter før pause fikk så Kvelde et innkast jeg er overbevist om at var feildømt av en ellers god dommer. Jeg var skjønt enig med Nils og Magnus som sto samme sted som meg: Den ballen var aldri ute! Kastet ble likevel tatt, jeg filmet med mobilen, og konkluderte med at dette ble det ikke noe ut av, så jeg pakket den i lomma igjen. For en massiv feilvurdering! Ballen fant etter tilsynelatende å ha blitt klarert en grønnkledd spiller som kom stormende forover, og fra omlag 30 meters hold fyrte han løs gjennom alt og alle og rett i mål! For en scoring, og 1-4!
1-4 sto seg til pause her i bygda med eget Hollywood-skilt, og jeg valgte å droppe å kjøpe en av de ikke lenger nystekte vaflene som lå i den selvbetjente kiosken ved tribuna (For øvrig et genialt trekk å ha en slik «filial» der publikum faktisk er i tillegg til hovedkiosken som lå noen meter unna.)
Da andre omgang tok til ble kampen kanskje noe mer jevnspilt enn den første hadde vært, men dette skyldtes nok for det aller meste at andrelaget til Hallvar Thoresens gamle klubb slapp seg litt ned i visshet om at dette hadde de ganske god kontroll på. Etter en time kom det en ny scoring som jeg ikke fikk med meg, og derfor lenge var i villfarelse om at kampen hadde endt 1-5, men helt på overtid kom også det som faktisk var 1-6-scoringen (Av noen merkelig grunn har NFF registrert kampen som 2-6 uten at det er notert mer enn ett mål til hjemmelaget, så her tok både jeg og forbundet feil).
1-6 ble iallfall sluttresultatet, og jeg tok igjen med meg Martin og fant tilbake til bilen som jeg hadde vært smart nok til å parkere i skyggen, og vi satte kursen mot indre Telemark for å se nok en kamp.
Årets nest siste langhelg (riktig nok med en inneklemt fredag der jeg planla å jobbe litt) nærmet seg, og jeg hadde oppdaget at det skulle spilles kamp på en lite brukt bane i Bohuslän. Jeg satte derfor kursen sørover, tok en svipptur til Uddevalla for litt shopping, før jeg kjørte litt vestover og spiste dagens middag på en idyllisk beliggende fotballbane med en gressmatte i grusom stand (mer om den senere), før jeg kjørte noen kilometer tilbake for å se division 7-kampen (Altså nivå 9 i det svenske seriesystemet) mellom Bokenäs og utviklingslaget til Ellenö.
Kampen skulle spilles på Skredsviks bane Svalåsvallen, fordi Bokenäs' eget anlegg ikke hadde taklet vinteren spesielt godt i det hele tatt. André hadde vært på bomtur der for et par uker siden, men denne gangen hadde jeg på forhånd forvisset meg om at det kom til å bli kamp på denne banen. Jeg parkerte, og fikk se begge lag varme opp, og lot meg også fortelle at dommeren var på plass så her fantes det ingenting som kunne forhindre at det ble kamp.
Inn mot avspark strømmet det til med folk, og den lille parkeringsplassen ble raskt fylt opp med biler, sykler og A-traktorer. Litt uti kampen gjorde jeg et forsøk på å telle, og jeg kom fram til at det var minst 100 tilskuere tilstede, noe man må si er rimelig imponerende på dette nivået, selv om det bare var litt over en halvtimes kjøring til gjestenes hjemtrakter.
Ute på gressmatta, som for virkelig å understreke at man virkelig var i glesbygden var omkranset av et strømgjerde, bølget spillet innledningsvis fram og tilbake, men etter ti minutter blåste dommeren for en forseelse. Hjemmelagets menn trodde først det var et frispark, men på en svært pedagogisk måte forklarte mannen i svart dem at når man er to-tre meter innenfor sekstenmeterstreken, da blir det ikke frispark, men straffe. Ellenö-spilleren som tok straffen var ikke riktig like tungnem, og satte straffen kontrollert i mål til 0-1.
Etter å ha tatt ledelsen tok gjestene fra Dalsland (Fotballkretsene i Bohuslän og Dalsland ble i vinter slått sammen, og dermed ble også grensene for divisjonene tegnet på nytt, sånn at lag fra det som tidligere var to ulike kretser nå kunne møtes) mer over ute på gressmatta. Dette gjorde at da vi like etter at klokka passerte 32 spilte minutter fikk 0-2 ble jeg ikke veldig overrasket.
Seks minutter senere fikk gultrøyene så et frispark ute på kanten, hvor det må være lov å være litt kritisk til målvaktens innsats i forsøket på å forhindre det som skjedde, nemlig at det ble 0-3.
Tremålsledelsen sto seg til pause, og jeg mistenkte egentlig at kampen var avgjort da jeg tuslet ned til bilen og fisket en brusboks ut av kjøleboksen i baksetet. Jeg tok igjen plass oppe ved banen, og fikk se at min antagelse om at dette var avgjort kanskje ikke stemte. De rødkledte kjempet iallfall heroisk for å score, og etter elleve minutter av omgangen lyktes de med å klemme ballen i mål etter et frispark. 1-3, og nytt håp!
Etter scoringen tok det bare minutter før Ellenös keeper måtte varte opp med en flott redning for å forhindre ytterligere et mål, men tjue minutter inn i omgangen var han sjanseløs da 2-3 ble satt inn, igjen som resultat av et frispark.
Vertskapet hadde nå fått blod på tann, og i det 69. minutt ble gjestenes målvakt nok en gang overlistet. 3-3, og en feiring som ikke bare inneholdt bar overkropp, men også var såpass rettet mot bortelagets benk at jeg nesten begynte å frykte at dommeren ville dele ut ikke bare ett gult kort, men slenge på ett til med det samme.
Ganske nøyaktig 205 sekunder etter forrige mål gikk ballen nok en gang i mål, og Bokenäs hadde rett og slett snudd kampen fra å ligge 0-3 under til pause, til å lede 4-3 etter 72 minutter!
Resten av kampen kjempet Ellenö U som besatte for å få den etterlengtete utligningen, men det nærmeste de kom var en offsideannullering akkurat i det vi gikk inn i overtiden.
Det sto dermed fortsatt 4-3 da dommeren blåste av oppgjøret, og jeg kunne flykte fra myriadene av knott som hadde dukket opp da sola forsvant litt før kampen var over og ta fatt på returen til Norge igjen.
Etter å ha tatt en liten ettermiddagsblund våknet jeg tirsdag ettermiddag og kikket ut på et rimelig trist vær. Skulle jeg virkelig orke å ta turen ut for å se fotball under disse forholdene? Heldigvis sjekket jeg værvarselet, og fant ut at kvelden skulle bli ganske fin, så jeg stakk innom Meny og skaffet meg litt middag, før kursen ble satt vestover og jeg etter halvanna time kunne parkere ved anlegget hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Skrim og Kjappen.
Etter at jeg forrige uke hadde fått tatt kunstgressbanen i idrettsparken til Kongsberg IF, så var det et naturlig neste trinn å nå skulle få tatt banen til den andre klubben i det som ofte omtales som Norges dårligste fotballby. Det som møtte meg etter å ha parkert var et svært anlegg med en friidrettsbane, et par haller av ulike typer, og ikke minst tre fulle 11-er kunstgressbaner! Veldig imponerende, og når de tre kunstgressbanene også var omkranset av en voll som ga publikum god sikt fra nesten alle vinkler nøler jeg ikke med å utpeke dette til et av de mest imponerende anleggene av denne typen jeg har besøkt.
Mens Skrim Silvers trente amerikansk fotball på friidrettsbanen ble det gjort klart til avspark nede på kunstgresset, og spente Skrim-spillere håpet nok at en noe bredere tropp enn gjestene fra Brakerøya, som alt hadde måttet trekke seg fra én kamp i årets serie, skulle sikre dem årets første trepoenger. Det skulle likevel vise seg at dette ble vanskeligere enn håpet, da begge lag hadde et ganske solid forsvar (eventuelt et litt vaklende angrep).
Foran omlag 15 tilskuere (samt et par-tre bikkjer) skjedde det svært lite nevneverdig i første omgang, bortsett fra at Kjappens målvakt (som for øvrig i stedet for den vanlige drikkeflaska mange keepere har liggende ved målet hadde mobiltelefon og snus liggende der) pådro seg et gult kort på grunn av protester for manglende dømming på holding ca 70 meter unna der han sto. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene gikk til pause.
Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor som før. Begge lag kom til ganske få sjanser, og de klarte ikke å utnytte disse til å virkelig utfordre motstandernes keeper. Jeg hadde nesten begynt å forberede meg på at min rundt 160 kamper lange rekke uten målløse kamper skulle ryke nå, men så kom det som fort kan ha vært årets mål i Buskerud-fotballen! Mens ballen gikk litt fram og tilbake i feltet foran Skrims mål, så endte den til slutt i retning en Kjappen-spiller som sto med ryggen mot målet. Han gjorde da det eneste riktige, og kasta beina i været i et spektakulært brassespark. Treffet var kanskje ikke helt optimalt, men ballen gikk i en fin bue over keeper før den snek seg under tverrliggeren og i mål til 0-1! Et kvarter igjen av kampen, og ville jubelscener.
Naturlig nok presset blåtrøyene fra Kongsbergs sørende voldsomt på inn mot slutten av kampen i håp om å i det minste få doblet årets poengfangst fra 1 til 2, men det ville seg ikke. De kom til noen anstendige sjanser, men da dagens dommer etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 0-1, og vertskapet måtte fortsatt se langt etter flere poeng i årets sesong.
Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden med unormalt få trafikale forstyrrelser pga veiarbeid.
