Eina - Vardal 2-3

Jeg hadde lenge planlagt at jeg i løpet av året skulle få besøkt den andre av Einas to gressbaner, etter at jeg i 2018 besøkte Prestmarka på vestsida av Einavatnet. Da det plutselig kom meg for øre at klubben hadde solgt anlegget sitt på Blilie for å etablere en ny kunstgressbane ved Thune skole innså jeg plutselig at det hasta å få kryssa av denne banen, så dermed ble andre planer denne onsdagskvelden lagt til side, og kursen satt mot Toten for å få sett sjettedivisjonskamp mellom Eina og Vardal.

Inn mot kampstart samla det seg en del folk på den lille tribuna, men også andre steder rundt den sjarmerende banen. Med ei flott gressmatte nå tidlig i mai var det nesten utrolig å tenke på at vi befant oss på godt over 400 meters høyde over havet. For øvrig ga kampen som ventet meg «badge» i Futbology for å ha fullført en av avdelingene i 6. divisjon Indre Østland.

Da kampen kom i gang var det gjestene fra Gjøviks vestkant som kom best i gang, og det tok bare et par minutter før et frispark ble slått langt og dyttet videre inn i mål. Dessverre for de blåkledte annullerte dommeren denne for offside, men i det sjette minutt lyktes det for Vardal å sette inn 0-1 på lovlig vis etter at Eina-keeperen hadde vært på en liten bærtur på sin venstre flanke.

Hjemmelaget ga ikke opp selv om de hadde fått denne tidlige kalddusjen, og da vi passerte ti spilte minutter fikk de et hjørnespark der ballen til slutt endte i mål til 1-1.

Ikke lenge etter dette måtte Eina bytte målvakt etter at han som hadde starta kampen klaga over «ei ødelagt skulder». Det var tydeligvis en slags keeper-krise på gang her, for jeg hørte også noen spøkefulle kommentarer blant noen tilskuere om at de også kunne bli kontaktet med tanke på en plass mellom stengene.

Reservekeeperen kunne likevel ikke lastes for at hjemmelaget lå under til pause. Det som skjedde var nemlig at en angripende Vardal-spiller ble hektet i feltet, og halvanna minutt før signalet for halvspilt kamp kom ble straffesparket sikkert satt i mål til 1-2.

1-2 var også stillinga da jeg og Vegard, som også var på plass i kveld, ruslet mot kiosken for også her å skaffe oss en vaffel hver. Da denne var konsumert kom lagene tilbake på banen, og vi var igjen klare for tre kvarter med fotball av varierende kvalitet.

Etter pause tok det seks minutter før gjestene økte ledelsen sin til 1-3, og herfra og inn ble det en ganske kjedelig kamp. Halvveis uti inngangen måtte jeg trekke meg tilbake for et høyst nødvendig ærend inne på klubbhuset, men da jeg returnerte etter noen minutter kunne Vegard fortelle at utenom en anstendig Vardal-sjanse hadde jeg ikke gått glipp av stort. Ellers var kanskje det mest nevneverdige som skjedde at bilalarmen til en av hjemmelagets innbyttere plutselig begynte å ule, så han måtte ta en kjapp joggetur til garderoben for å hente nøkkelen og få deaktivert alarmen.

Da vi nærmet oss slutten av kampen satte begge lag inn en liten sluttspurt, men lenge ga dette ikke noen uttelling i andre protokoller enn den for tilsnakk fra dommeren. Først nesten fire minutter inn i overtiden klarte hjemmelaget å redusere til 2-3. Skulle vi få en småsensasjonell opphenting?

Det viste seg at det skulle vi ikke. Da dommeren blåste i gang kampen igjen tok det bare sekunder før han blåste av, og etter å ha møttes to ganger på under en uke hadde begge oppgjørene endt med borteseier 2-3, til hvert sitt lag.

Jeg inntok igjen bilen, og kom meg via et par ufrivillige omkjøringer hjem igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.