Nok en mulighet for å ta en bane som er utskilt fra et anlegg som tidligere lå som én enhet i
Futbology ventet denne torsdagskvelden, så siden jeg hadde fått bekrefta at kampen kom til å gå på gressbanen satte jeg kursen nordover gjennom en relativt fæl trafikk på E6. Det verste roa seg heldigvis etter Kløfta, så etter et lite pitstop i Romedal kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Løten og Ridabu.
Sist jeg var
på Løten på kamp var det så tett tåke at man nesten ikke så kunstgressbanen, men i kveld var det tross noen truende skyer i horisonten relativt greit vær. Til avspark dukket flere kjente opp, men jeg forlot dem etter å ha hilst for å gå ned og fotografere litt ved kanten av banen som gjorde at jeg fullførte fjerdedivisjon Indre Østland. Herfra fikk jeg se kampen bølge fram og tilbake, akkompagnert av tromming og sang fra den purunge lille supportergruppa til bortelaget som også var på plass.
De to involverte lagene har en lang historikk med rivalisering, og da det tidlig i kampen kom et sammenstøt hvor gjestenes keeper ble liggende nede så man at det var et ganske høyt tenningsnivå som lå latent her. Heldigvis roet ting seg ned, og målvakten kom seg etterhvert på beina igjen så kampen kunne fortsette ute på den flotte gressmatta.
Som nevnt var det noen skumle skyer i horisonten, og etter hvert begynte de å slippe ned noen svært uønskede regndråper. En god del av det som på det meste må ha vært oppimot 150 tilskuere klemte seg sammen under taket foran garderobebygget, noen befant seg i bilene sine, mens noen nok også forsvant hjem, selv om det når sant skal sies ikke var mer regn enn at det var til å leve med.
Vi nærmet oss halvspilt førsteomgang da det endelig smalt for de for anledningen offwhite fra Hjellum ved Svartelvas utløp. Ballen satt i mål til 0-1, og naturlig nok ble det stor jubel fra bortesupporterne.
0-1 sto seg til pause, og som vanlig måtte de lokale vaflene inspiseres. Etter å ha konsumert denne kom andre omgang av kampen, og nå begynte jeg å lure på om det faktisk skulle bli så mye regn at jeg måtte hente regnjakka i bilen.
Jeg sto imot presset om å snike meg til bagasjerommet, og fikk i stedet se bortelaget feste et visst grep om kampen. Målene lot likevel vente på seg, men med et kvarter igjen av ordinær tid i kampen kom 0-2, og nå mistenkte jeg at det ikke fantes noen vei tilbake for vertskapet.
En morsom liten kamp i kampen var forresten de to tidligere eliteserieprofilene Marcus Pedersen og Aleksander Melgalvis, som nå spilte på hvert sitt av de to lagene som var i aksjon. Melgalvis var stort sett tryggheten selv i Ridabu-forsvaret, og han bidro også til å roe ned både lagkamerater og støtteapparat i situasjoner hvor det kokte i hodene til både den ene og den andre. Pedersen på sin side vant veldig mange dueller, men slet med at ingen var på plass for å plukke opp nedfallsfruktene fra disse duellene.
Jeg hadde som sagt en følelse av at kampen var avgjort, men i det vi gikk inn i overtiden klarte løtensokningene å få satt inn en redusering til 1-2. Skulle vi få en litt sensasjonell opphenting?
Blåtrøyene lyktes ikke med å skape mer, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 1-2, og vi fikk se nydelige jubelscener mellom Ridabu-spillerne og deres tilreisende supportere.
Jeg slo på vei mot bilen av en liten prat med nevnte Melgalvis, og lovet å ta turen til Black River Park når gressbanen der er klar for kamp. Deretter var det bare å sette seg i bilen og ta turen tilbake til Oslo med radiosporten på bilstereoen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar