Mitt forrige forsøk på å besøke Moelv idrettspark ble en bomtur, da det viste seg at klubben hadde trukket andrelaget sitt fra serien uten å fortelle meg det. I dag hadde jeg derimot dratt for å se førstelaget spille, og som sist jeg så dem var det Søndre Land som var motstanderne. (Dette ble dermed ett av tre doble oppgjør denne sesongen hvor jeg ser begge kampene)
Kom ganske tidlig fram, og tok plass på den litt slitne tribuna, og etter hvert dukka klubbens trivelige styreleder opp sammen med en ung assistent jeg antar var sønnen hans for å selge billetter og overrekke meg et klubbskjerf. Hyggelig overraskelse!
Tribuna fyltes etter hvert opp med nærmere femti personer, og vi fikk se en litt nølende start på kampen. Det virket som om lagene følte hverandre litt på tennene, og det tok faktisk over et kvarter før vi fikk den første store sjansen, og den var det gjestene fra Randsfjordens bredder som kom til.
Dette var visst en vekker for hjemmelaget, som ikke lenge etterpå fikk et frispark litt inn på motstanders banehalvdel, dette ble en svært god mulighet, men ble klarert til corner. Dette hjørnesparket, derimot, det ble skrudd rett mot mål, og etter et mislykket forsøk på redning på strek sto det 1-0 etter 20 minutters spill.
7 minutter senere kom det nok en scoring, og igjen var det gjestenes keeper som måtte se ballen i nettet bak seg, etter at et skudd fra halvdistanse passerte ham.
2-0 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å teste de lokale vaflene. (Absolutt godkjent)
Etter pause tok det ca tre minutter før det sto 3-0, og nå hadde jeg en gryende mistanke om at kampen nok var avgjort.
Like før timen var spilt (De noe omtrentlige tidsangivelsene mine skyldes at kampuret ble startet for sent, og i andre omgang glemte jeg å starte egen stoppeklokke) kom så 4-0, etter at en Moelven-spiller ble revet ned inne i feltet. Straffeskytteren gjorde ingen feil.
5-0 kom ikke lenge etter, og som en fyr på sidelinja kjekt kommenterte «5-0 over Sunderland, det er jo ikke så verst!». Ca på dette tidspunktet dukka også bygdas store sønn, Thomas Lehne Olsen, opp. Litt usikker på om han ble overraska over å se meg, men han hilste iallfall. (Faren hans antar jeg var travelt opptatt med å følge lillebrors kamp med Lyn).
En kamp i kampen hadde vært at de to eneste rødhåra spillerne på banen spilte henholdsvis høyreback og venstreving, så det ble haugevis av dueller mellom dem. Etter hvert ble Søndre lands rødhåring byttet ut, og ikke lenge etter benyttet så Moelvens Syver Karlsen til å sette inn 6-0 etter en fin prestasjon rundt gjestenes sekstenmeter.
Knappe ti minutter før slutt kom 7-0, og nok en gang var det et straffespark som ga Moelvens nummer 10 et hattrick (Han scoret også kampens første mål, samt den forrige straffen).
Nesten umiddelbart etterpå kom så 8-0, da keeper Slåttsveen gjorde en svært god redning, men måtte gi retur på den. Returen ble kontant banket inn, og dette var faktisk en av de kampene hvor tross et svært stygt tap, så var keeper blant det tapende lagets beste spillere. Hjemmelagets keeper, derimot, han hadde etter at det ble 1-0 sannsynligvis en av tidenes roligste fotballøkter.
8-0 ble sluttresultatet, og jeg hastet til bilen for å sette kursen sørover til dagens neste kamp.
Brukte lørdagen til en tur til Oppland, og startet på Hov, hvor Søndre Land skulle ta imot Moelven til oppgjør i fjerdedivisjon. Kom etter en lang kjøretur fram til et flott lite stadion, med tribune mellom klubbhus og naturgressbane og best av alt: Et gammeldags matchur som faktisk var i bruk!
Før avspark var det tre av hjemmelagets spillere som ikke skulle starte kampen som satt på benken og ventet på at de andre skulle komme ut av garderoben. Det hadde tydeligvis vært noe manglende kommunikasjon om hvem som skulle være hvor, for plutselig kom en av lagkameratene ut og ropte «Døkk ska in, kara!», og de rakk da akkurat å komme seg inn i garderoben før dommeren blåste i fløyta der inne så de måtte gå ut igjen.
Da kampen startet ble det raskt tydelig at fenomenet «Fantasy Innlandet» har slått an, jeg tror aldri jeg har fått så mange henvendelser fra folk på twitter som ville ha info om hvem målscorerne var.
Tabellsituasjonen ble raskt gjenspeilet i spillet på banen. Moelven var jevnt over et hakk kvassere enn vertskapet, og det var da også de som etter åtte minutter kom med det første målet. Etter et kvarter fikk så de blå fra Hedmark en corner som keeper plukket ned og satte spillet raskt i gang etter. Dette førte til en kontring som endte med mål. Både speaker og fotball.no melder at det var Søndre Lands Lars-Petter Taje som scoret, men for meg så det både da det skjedde og på reaksjonene etterpå mer ut som om det var selvmål. Dessverre umulig å se på bildene jeg tok.
Moelven beholdt grepet om kampen, og det var slett ikke ufortjent da de etter 20 minutter slo et frispark inn foran mål og det ble enkelt satt i mål. På nytt var de blå i ledelsen.
1-3 kom like etter da et massivt Moelven-angrep endte med en god avslutning som keeper måtte gi retur på. De blås kaptein fikk da en enkel jobb med å bli tomålsscorer, og mye kunne tyde på at kampen var i ferd med å bli avgjort, og hjemmelaget kunne prise seg lykkelig over at keeper hadde flere gode redningger som gjorde at stillingen ikke var verre. Etter en halvtimes spill klarte de likevel å skaffe seg en scoring til, og på 2-3 var sluttresultatet igjen vidåpent, selv om Moelven fortsatt dominerte på banen.
2-3 sto seg til pause, til tross for at en Moelven-spiller prøvde seg på en «hand of god»-scoring, men det ville dommeren slett ikke ha noe av, så han fikk strengt tilsnakk.
I andre omgang virka det som om Moelven prøvde å kontrollere mer, så det ble langt færre sjanser i begge retninger, men det var fortsatt gjestene som var det beste laget. Et drøyt kvarter ut i andre omgang skrev jeg en tweet hvor jeg påpekte at Moelven-keeperen var litt Neuersk i spillestilen, og sto mye veldig langt ute. Dette måtte hjemmelaget ha snappet opp, for etter 77 minutter av kampen klarte nummer 18 å snappe ballen foran keeper som sto iallfall 20 meter fra mål, og fikk flikket den over ham. Etter noen veldig lange sekunder, og to-tre sprett i bakken foran en spurtende forsvarsspiller gikk ballen i mål, og vi var like langt. 3-3.
Moelven prøvde nå å øke presset noe for å få med seg alle tre poengene hjem, men uten å lykkes, og da dommeren blåste av kunne jeg haste til bilen min for å komme meg videre til neste kamp, mens hjemmelagets spillere og supportere kunne juble over ett poeng som store deler av kampen virket som en uoppnåelig drøm.
Etter pause tok det ca tre minutter før det sto 3-0, og nå hadde jeg en gryende mistanke om at kampen nok var avgjort.
