Romedal - Moelven 5-1

I jakten på stadion nummer 900 var nå endelig tiden kommet til nest siste stopp. Jeg hadde egentlig sett meg ut en liten gresslette i Sverige, men da et nærmere alternativ dukket opp ble planene endret, og jeg tok med meg Jon-Are nordover til Mjøsas bredder. Etter en drøy times kjøring kom vi til en liten perle av en gressbane, hvor det krydde av folk fordi det snart skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Romedal og Moelven.

Stadionet i Romedal blir for tiden renovert, så derfor er «Bævers», som hjemmelaget kaller seg i sosiale medier, på en liten baneturné for tiden. For litt siden var en kamp som senere ble avlyst planlagt spilt på Ilseng, og nå var det altså på Tangen ILs anlegg på Rabbsletta det skulle spilles seniorkamp for første gang på ganske lenge. På begge parkeringsplassene ved banen så det ganske kaotisk ut, så jeg svingte ut og parkerte langs veien før vi hastet mot banen akkurat i tide til å få med oss avsparket.

Foran et publikum på nærmere 90 var det hjemmelaget som kom best i gang, men etter at en av de sortkledde svidde alle sjansers mor begynte jeg med gru å tenke tilbake til da jeg så Romedal spille 0-0 mot Moelvens andrelag for noen år siden, noe som drepte ei rekke på nesten 190 kamper på rad med scoring. Jeg hadde nylig passert 170 kamper i en tilsvarende rekke, og fryktet selvsagt at den nå skulle stoppe opp.

Heldigvis viste frykten seg å være unødvendig. Rett før kvarteret var spilt kom 1-0, og det var herfra «no looking back» for Romedal. I det 21. minutt kom så 2-0, og mens jeg snek meg til en vaffel (usaklig god, her snakker vi årsbeste-nivå, attpåtil lot jeg meg fortelle at utgangspunktet var Toro-base!) fikk vi det tredje målet til hjemmelaget to og et halvt minutt før pause. I tillegg hadde to av vertskapets frispark truffet metallet bak Moelvens målvakt, så det var på ingen måte ufortjent at det sto 3-0 da dommeren ga lagene en pust i bakken.

Etter pause fortsatte kampen mye i samme spor. Vertskapet dominerte rett og slett kampen, og mens jeg hadde slitt meg opp skråninga i sørvestenden av banen for å få litt utsikt over anlegget fikk jeg se Romedal etter en god Moelven-periode sette inn 4-0 i det 59. minutt.

Etter et ublidt møte med en brennesle tok jeg igjen plass nede ved banen, og fikk etter knappe 68 minutter av kampen se et frispark bli ekspedert i mål til 4-1. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?

Moelven kom like etterpå til noen gode muligheter til å hente inn enda mer av ledelsen, men da disse ble kastet bort mistenkte jeg at løpet var kjørt for de blåstripete. Det lille håpet som fortsatt kanskje fantes hos de aller mest optimistiske fra Moelv ble effektivt avviklet da ballen igjen gikk i mål til 5-1 med 81:40 på min klokke.

Ikke unaturlig var det Moelven som var mest ivrige etter å skaffe seg flere scoringer i sluttminuttene, men det skulle ikke lykkes for dem i kveld. Da dommeren etter et drøyt minutts overtid blåste av sto det fortsatt 5-1, og glade spillere kunne juble sammen med supporterne. Selv fant jeg tilbake til bilen, og satte igjen kursen mot hovedstaden, denne gang via noen småveier på øvre Romerike for å unngå noe fæl kø forbi Jessheim Google Maps advarte mot.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Moelven - Elverum 2 (2-3)

Da Jørgen Knutsen sendte meg melding om at han ikke kom seg til Sandefjord på kamp onsdag, føyde han samtidig til at han skulle til Stavsjø i Ringsaker for å se kvalikkamp der torsdag. Jeg så at det passa fint for meg å ta toget nordover til den kampen, så stappmett av OD-boller entret jeg Lillehammertoget, sov meg fra Lillestrøm til Espa, og hoppet av på Brumunddal stasjon hvor Jørgen plukket meg opp.

Etter et lite kvarters kjøretur på svingete veier ankom vi Stavsjø hvor kampen skulle spilles siden naturgresset i Moelv neppe var særlig begeistret for høstfrosten. Jeg smatt inn på do for å få på meg helsetrøye og stillongs, noe som var et svært smart trekk i kulda. Etter å ha prata litt med lokalpressen skjønte jeg ellers at den tabellen som lå på fotball.no ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Her var det vinn eller forsvinn. Vinneren ville spille 4. divisjon i 2020, taperen 5. divisjon.

Da kampen kom i gang syntes jeg gjestene fra Østerdalen var best de første minuttene, så typisk nok var det hjemmelaget som kom til den første scoringen, i det fjerde spilleminutt.

De omlag hundre fremmøtte fikk etter scoringa se en jevn og fartsfylt omgang fotball, hvor det etter hvert ble såpass temperatur ute på banen at dommeren måtte fram med sitt gule kort og vifte dette litt i lufta. Inn mot pause kom det et par store sjanser, men mål ble det ikke, og lagene gikk dermed i garderoben for å varme seg litt med 1-0 i boka.

I pausen ble det tid til litt påfyll, og etter å ha spist to pølser som hadde lite annet å by på enn å være grillet på kullgrill kom jeg til et av årets høydepunkter på breddesnadderfronten! Vaflene Nes SK som driver kiosken her serverer er helt suverene, og fullt på høyde med de jeg fikk i Askim som var fjorårets årsbeste!

Etter pause var det tydelig at Elverumsreservene hadde bestemt seg for å ta mer tak i kampen, og da utligningen kom et drøyt kvarter ut i omgangen hadde et baklengsmål for hjemmelaget ligget i lufta ei stund.

Elverum fortsatte å male på, og i det 72. minutt fikk de et hjørnespark. Nøyaktig i det klokka passerte 72:00 gikk ballen i mål, og 1-0 var snudd til 1-2

Da også 1-3 kom drøyt tolv minutter før slutt var det nok flere enn meg som antok at nå var det sluttkjørt for Moelven, men så feil kan man ta, I det 84. minutt fikk modølene, som jeg nå har lært at er demonymet for folk derfra, et frispark halvveis inn på gjestenes banehalvdel, og da ballen kom ned kom det en retur som så ble ekspedert i nettet, og det var duket for ny spenning i sluttminuttene.

Tross ny spenning, flere scoringer ble det ikke, og da dommeren noen minutter på overtid blåste av kampen kunne de hvitkledde juble, mens reaksjonene fra hjemmelagets spillere varierte fra resignasjon til bannskap.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Redalen - Moelven 2-2

En grå fredagskveld i mai satte jeg etter å ha kjørt en liten avstemning på twitter kursen nordover mot Gjøvik, for å se fjerdedivisjonskampen Redalen - Moelven. «Vent litt, i Redalen har da Marius vært før», sier kanskje nå faste lesere av bloggen, og joda: Jeg besøkte Redalen i fjor sommer. Det som er nytt siden da er at de driver og legger kunstgress på sin faste hjemmebane, og har derfor en meget spesiell terminliste denne sesongen, med kun én hjemmekamp på våren, og den spiller de på leid bane. Dagens åsted var altså en tåkeinnhyllet Vardal idrettspark, i Hunndalen i utkanten av Gjøvik by.

Etter en svært regntung kjøretur fra Oslo ankom jeg Hunndalen, hvor min fremragende matradar ledet meg innom på Coop Extra hvor de hadde en framifrå ferskvaredisk. (Som etter hva jeg kunne forstå var et eget firma, men man betalte i samme kasse som det andre). Jeg kjøpte noe av den beste ferskvaredisk-pyttipannen jeg har spist noen gang, og kjørte bak Vardals klubbhus for å spise den i bilen mens jeg ventet på avspark. (Jeg ble senere tipset om at det jeg virkelig burde ha kjøpt var pizzabollene, som visstnok er helt fantastiske).

Vel, fra mat til alvor. Mens jeg satt og spiste regnet det fortsatt tett, men utrolig nok, men drøye fem minutter til avspark letnet regnet, og det gikk faktisk helt fint å sette fra seg paraplyen og bare nyte kampen.

Skjønt, nyte og nyte. I første omgang var det sant å si ikke allverden å nyte. Kampen ble preget av mange tøffe og tildels sene (men ingen direkte stygge) taklinger, og det var en ganske sjansefattig affære vi fikk se. Den eneste i publikum som ga noe lyd fra seg var mora til bortelagets keeper, og hun måtte vente helt til det var spilt nesten 38 minutter før hun fikk grunn til å juble. En corner ble ekspedert i mål, og det så ut til at gjestene kunne gå til pause med ledelse.

Sånn skulle det ikke bli. Under minuttet før pause dukket plutselig hjemmelagets gode nier, Helo Baram opp og satte inn utligningen. Omtrent samtidig åpnet himmelens sluser seg for fullt, og spillerne var nok glade de kunne rømme inn i garderoben en tur.

Etter pause roet regnet seg igjen, men det gjorde ikke spillet.  Det var tydelig at gjestene hadde bestemt seg for at de ville ha mer ut av denne kampen, men de første ti minuttene av andre omgang fikk vi omlag førti frammøtte se en helt utrolig høy andel feilpasninger. Det var lange perioder det omtrent ikke forekom at to mann fra samme lag hadde ballen etter hverandre. Imponerende!

Situasjonen bedret seg heldigvis noe etterhvert, og da blåtrøyene fra andre sida av Mjøsa fikk frispark fra 19 meter var det stor spenning om hva som skulle skje. Ham-Kam-legenden Truls Jevne Hagen (193 kamper, for det meste på nivå 2 i norsk fotball) fyrte av en markkryper som snek seg forbi alt og alle og i mål!

Redalen-spillerne virket i store deler av omgangen et hakk for små, men de skal ha all ære for at de aldri ga opp. De løp og løp og løp og løp, og etter drøyt 70 minutter av kampen fikk de endelig uttelling, da en slags lang lobb fikk en styring som gjorde at før nevnte Baram ble tomålsscorer. 2-2.

Resten av kampen forløp uten de helt store sjansene. Etter utligningen kom hjemmelaget langt mer med i spillet igjen enn de hadde vært tidligere i omgangen, og det føltes langtfra urettferdig da dommeren blåste av med 2-2 på tavla. Jeg mistenker likevel at gjestene følte seg et lite hakk mer misfornøyde med dette resultatet enn hva hjemmelaget gjorde.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Moelven - Søndre Land 8-0

Mitt forrige forsøk på å besøke Moelv idrettspark ble en bomtur, da det viste seg at klubben hadde trukket andrelaget sitt fra serien uten å fortelle meg det. I dag hadde jeg derimot dratt for å se førstelaget spille, og som sist jeg så dem var det Søndre Land som var motstanderne. (Dette ble dermed ett av tre doble oppgjør denne sesongen hvor jeg ser begge kampene)

Kom ganske tidlig fram, og tok plass på den litt slitne tribuna, og etter hvert dukka klubbens trivelige styreleder opp sammen med en ung assistent jeg antar var sønnen hans for å selge billetter og overrekke meg et klubbskjerf. Hyggelig overraskelse!

Tribuna fyltes etter hvert opp med nærmere femti personer, og vi fikk se en litt nølende start på kampen. Det virket som om lagene følte hverandre litt på tennene, og det tok faktisk over et kvarter før vi fikk den første store sjansen, og den var det gjestene fra Randsfjordens bredder som kom til.

Dette var visst en vekker for hjemmelaget, som ikke lenge etterpå fikk et frispark litt inn på motstanders banehalvdel, dette ble en svært god mulighet, men ble klarert til corner. Dette hjørnesparket, derimot, det ble skrudd rett mot mål, og etter et mislykket forsøk på redning på strek sto det 1-0 etter 20 minutters spill.

7 minutter senere kom det nok en scoring, og igjen var det gjestenes keeper som måtte se ballen i nettet bak seg, etter at et skudd fra halvdistanse passerte ham.

2-0 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å teste de lokale vaflene. (Absolutt godkjent)

Etter pause tok det ca tre minutter før det sto 3-0, og nå hadde jeg en gryende mistanke om at kampen nok var avgjort.

Like før timen var spilt (De noe omtrentlige tidsangivelsene mine skyldes at kampuret ble startet for sent, og i andre omgang glemte jeg å starte egen stoppeklokke) kom så 4-0, etter at en Moelven-spiller ble revet ned inne i feltet. Straffeskytteren gjorde ingen feil.

5-0 kom ikke lenge etter, og som en fyr på sidelinja kjekt kommenterte «5-0 over Sunderland, det er jo ikke så verst!». Ca på dette tidspunktet dukka også bygdas store sønn, Thomas Lehne Olsen, opp. Litt usikker på om han ble overraska over å se meg, men han hilste iallfall. (Faren hans antar jeg var travelt opptatt med å følge lillebrors kamp med Lyn).

En kamp i kampen hadde vært at de to eneste rødhåra spillerne på banen spilte henholdsvis høyreback og venstreving, så det ble haugevis av dueller mellom dem. Etter hvert ble Søndre lands rødhåring byttet ut, og ikke lenge etter benyttet så Moelvens Syver Karlsen til å sette inn 6-0 etter en fin prestasjon rundt gjestenes sekstenmeter.

Knappe ti minutter før slutt kom 7-0, og nok en gang var det et straffespark som ga Moelvens nummer 10 et hattrick (Han scoret også kampens første mål, samt den forrige straffen).

Nesten umiddelbart etterpå kom så 8-0, da keeper Slåttsveen gjorde en svært god redning, men måtte gi retur på den. Returen ble kontant banket inn, og dette var faktisk en av de kampene hvor tross et svært stygt tap, så var keeper blant det tapende lagets beste spillere. Hjemmelagets keeper, derimot, han hadde etter at det ble 1-0 sannsynligvis en av tidenes roligste fotballøkter.

8-0 ble sluttresultatet, og jeg hastet til bilen for å sette kursen sørover til dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Søndre Land - Moelven 3-3

Brukte lørdagen til en tur til Oppland, og startet på Hov, hvor Søndre Land skulle ta imot Moelven til oppgjør i fjerdedivisjon. Kom etter en lang kjøretur fram til et flott lite stadion, med tribune mellom klubbhus og naturgressbane og best av alt: Et gammeldags matchur som faktisk var i bruk!

Før avspark var det tre av hjemmelagets spillere som ikke skulle starte kampen som satt på benken og ventet på at de andre skulle komme ut av garderoben. Det hadde tydeligvis vært noe manglende kommunikasjon om hvem som skulle være hvor, for plutselig kom en av lagkameratene ut og ropte «Døkk ska in, kara!», og de rakk da akkurat å komme seg inn i garderoben før dommeren blåste i fløyta der inne så de måtte gå ut igjen.

Da kampen startet ble det raskt tydelig at fenomenet «Fantasy Innlandet» har slått an, jeg tror aldri jeg har fått så mange henvendelser fra folk på twitter som ville ha info om hvem målscorerne var.

Tabellsituasjonen ble raskt gjenspeilet i spillet på banen. Moelven var jevnt over et hakk kvassere enn vertskapet, og det var da også de som etter åtte minutter kom med det første målet. Etter et kvarter fikk så de blå fra Hedmark en corner som keeper plukket ned og satte spillet raskt i gang etter. Dette førte til en kontring som endte med mål. Både speaker og fotball.no melder at det var Søndre Lands Lars-Petter Taje som scoret, men for meg så det både da det skjedde og på reaksjonene etterpå mer ut som om det var selvmål. Dessverre umulig å se på bildene jeg tok.

Moelven beholdt grepet om kampen, og det var slett ikke ufortjent da de etter 20 minutter slo et frispark inn foran mål og det ble enkelt satt i mål. På nytt var de blå i ledelsen.

1-3 kom like etter da et massivt Moelven-angrep endte med en god avslutning som keeper måtte gi retur på. De blås kaptein fikk da en enkel jobb med å bli tomålsscorer, og mye kunne tyde på at kampen var i ferd med å bli avgjort, og hjemmelaget kunne prise seg lykkelig over at keeper hadde flere gode redningger som gjorde at stillingen ikke var verre. Etter en halvtimes spill klarte de likevel å skaffe seg en scoring til, og på 2-3 var sluttresultatet igjen vidåpent, selv om Moelven fortsatt dominerte på banen.

2-3 sto seg til pause, til tross for at en Moelven-spiller prøvde seg på en «hand of god»-scoring, men det ville dommeren slett ikke ha noe av, så han fikk strengt tilsnakk.

I andre omgang virka det som om Moelven prøvde å kontrollere mer, så det ble langt færre sjanser i begge retninger, men det var fortsatt gjestene som var det beste laget. Et drøyt kvarter ut i andre omgang skrev jeg en tweet hvor jeg påpekte at Moelven-keeperen var litt Neuersk i spillestilen, og sto mye veldig langt ute. Dette måtte hjemmelaget ha snappet opp, for etter 77 minutter av kampen klarte nummer 18 å snappe ballen foran keeper som sto iallfall 20 meter fra mål, og fikk flikket den over ham. Etter noen veldig lange sekunder, og to-tre sprett i bakken foran en spurtende forsvarsspiller gikk ballen i mål, og vi var like langt. 3-3.

Moelven prøvde nå å øke presset noe for å få med seg alle tre poengene hjem, men uten å lykkes, og da dommeren blåste av kunne jeg haste til bilen min for å komme meg videre til neste kamp, mens hjemmelagets spillere og supportere kunne juble over ett poeng som store deler av kampen virket som en uoppnåelig drøm.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.