Fotball og politikk

Daniel H. Strand skrev her om dagen en meget god twittertråd om fotball og politikk, som jeg har fått lov å publisere her som gjesteblogg:

Idretten kan og må selv ta ansvar

Faksimile: til.no

De siste dagers debatt om norsk deltakelse i Qatar-VM gjør meg stolt av å være del av norsk idrett. Med Tromsø Idrettslag i front, og fulgt av forslag fra menige medlemmer som gjennom respektive årsmøter i klubber som Rosenborg, Brann og Vålerenga tar til orde for å ikke delta i skammens VM, viser vi at idrettsdemokratiet faktisk fungerer.

Nettopp at hver klubb har en stemme på fotballtinget gir norsk idrett en glimrende posisjon til å faktisk velge å ikke reise til Qatar. Klubbene våre er eid av medlemmene, og forbundet er i sin tur en sammenslutning av disse klubbene. Det er ikke aksjeselskaper med adresser i Dubai, Emiratene og USA som styrer klubbene våre. Derfor kan vi gå i front, og dermed få med oss andre land til å avstå fra et VM bygd av hittil 6500 døde gjestearbeidere. Fotballpresidenten forstår ikke hvilken sjanse vi har her.

Myten om den upolitiske idretten

Det er lett å forstå at Fotballforbundet er havnet i en vanskelig situasjon. AVi har en gylden årgang, med gode muligheter til å kvalifisere oss, med store summer på spill for forbundet. Mitt personlige offer er «kun» at jeg ikke skal se ett sekund av dette på TV, mens spillernes offer vil være å kanskje ikke få delta på fotballens største scene i løpet av sine korte karrierer. Det jeg ikke forstår, er Fotballforbundets offisielle uttalelse om at idretten er politisk uavhengig. I en kronikk publisert på NFFs sider finner vi følgende utsagn:

«Idretten sin rolle har historisk vært politisk uavhengig, og verden har hatt idretten som felles møteplass. Siste gang idretten boikotten et mesterskap var Moskva OL i 1980.»

AIFs fane.
Kilde: Arb.partiets flickr
CC BY-NC-ND 2.0

Forbundet spør retorisk om «boikott er riktig virkemiddel». Det er faktisk vanskelig å fatte hvor historieløse president Terje Svendsen og styreleder i Norsk Toppfotball Cato Haug er med denne uttalelsen. Norsk idrett hverken er eller har vært politisk uavhengig. Norges Idrettsforbunds forløper, Centralforeningen, hadde som hensikt å bedre forsvarsevnen og ble finansiert av Forsvarsdepartementet. Fra 1924 til 1945 var norsk idrett delt i to, med et eget idrettsforbund for arbeidere i Arbeidernes Idrettsforbund mens Landsforbundet organiserte de borgerlige idrettslagene. 

Det var først da Nasjonal Samling og nazistene ville bruke idretten til propagandaformål at de ulike idrettsforbundene fant sammen. Norsk idretts kanskje største prestasjon gjennom tidene fant faktisk sted i krigsårene, og da i form av en boikott! Ikke bare nektet klubber og utøverne å trene og konkurrere, publikum nektet også å se på. De nektet til og med å tippe! Dette er de eneste årene tippeselskapet har gått med underskudd.

Er det å være upolitisk? Eller var kanskje noen formål viktigere enn konkurransen?

Det er også litt vanskelig å vite om de utelukkende viser til norsk idrett, men når man først omtaler boikotten i OL 1980 blir det rart å hoppe bukk over at østblokklandene med unntak av Romania boikottet OL 1984 i Los Angeles som respons.

Forbundet spør hvor grensen går

Faktisk er det mer relevant å trekke paralleller mellom en boikott av Qatar og en annen ikke helt ukjent idrettsboikott som forbundet ikke trekker fram: boikotten av det sørafrikanske apartheidregimet. Sør-Afrika nektet fargede utøvere å delta under deres flagg og brøt derfor med idrettens grunnideer. Idretten svarte med å utestenge dem, helt til apartheid ble avviklet. De ble til og med kastet ut av IOC.

Nettopp her finner man i mine øyne grensen for hva idretten skal mene noe om. Fotballpresidenten har rett i at idretten ønsker å være politisk uavhengig, men det må forstås som at man ikke skal la seg instruere av politiske myndigheter og bli f.eks. et utenrikspolitisk verktøy for dem. Vi boikotter ikke OL i Kina selv om Kina skulle slutte å kjøpe laks av oss, eller om de fengsler sine journalister. Det er rett og slett ikke idrettens oppgave, og da må man heller bruke idretten til å fremme dialog. Men når det er selve idretten som misbrukes, og i Qatars tilfelle hvor infrastrukturen bygges av slaver, da må faktisk idretten selv stå opp og si at dette VM vil vi ikke ha.

Hvis ikke grensa skal gå med 6500 døde gjestearbeidere, hvor skal den da gå?

Det er ikke for sent å snu, Terje Svendsen. 

Kanskje er det greit å gjøre det før fotballtinget tvinger det fram?

Jeg jobber som daglig leder i Skeid, men dette er mine private meninger. Skeids medlemmer skal få bestemme hva Skeid mener om VM i Qatar, og vil bli invitert til å melde sine synspunkter til klubben.

Tregenerasjonsfotballklaner

I mangel av fotballkamper å gå på lot jeg meg rote inn i en diskusjon på twitter om fotballfamilier, men jeg tok det et skritt lengre, og begynte å lete etter info om familier hvor både barn og barnebarn av en fotballspiller selv har blitt fotballspillere.

Oversikten min inneholder noen tvilstilfeller med svigersønner som midterste generasjon, men ingen onkel/nevø-forhold (I familier hvor rett linje er opprettholdt hender det her og der at jeg også nevner den midterste generasjonen.). Kilden er i all hovedsak denne wikipedia-lista med de nasjonale listene den lenker til for enkelte land.

Vi kan jo gjerne starte her hjemme, og da tror kanskje mange at Flo-klanen er et selvsagt bidrag, men jeg finner faktisk ingen indikasjoner på at dette er tilfelle før eventuelt Ulrik får barn som blir fotballspillere.

Den som derimot kommer med på lista er Erling Braut Håland. Karrieren til faren Alf-Inge tør være velkjent, men også farfar Astor Håland var fotballspiller, og i mange år en viktig brikke på Brynes junior- og a-lag. Ut fra hvor mye han omtales i avisreferater tar jeg for gitt at han hadde hatt proffkontrakt dersom dette hadde vært mulig i den tida han var aktiv.

Et mer kjent familiedynasti her hjemme er selvsagt Bodø-familien Berg. Hotelldirektør «Dutte» var jo som alle vet en av 60/70-tallets aller beste norske fotballspillere, og også hans tre sønner Ørjan, Runar og Arild er kjente navn i norsk fotball. Også Ørjans sønn Patrick er blitt fotballspiller, og vi har dermed tre generasjoner, og potensielt også etterhvert tre generasjoner på landslaget.

Også på det glade sørland har man en familie med flere generasjoner fotballspillere. Den gamle Start-keeperen og -treneren Erik Ruthford Pedersen har to fotballspillende sønner, Steinar og Kjetil. Steinar har jo selv vært Start-trener, og er far til Emil Grønn Pedersen som har en rekke kamper for ulike klubber i 2. til 4. divisjon.

Vi beveger oss nå ut i verden, og starter i Sør-Amerika.

Argentineren Oscar Garré hadde en lang karriere i hjemlandet, og spilte blant annet på mesterlaget fra 1986-VM. Også hans tvillingsønner Emiliano og Ezequiel har spilt fotball, og også barnebarnet Benjamin er et stort talent med flere U17- og U20-landskamper.

En annen argentiner, Jorge Solari, er også ledd i en fotballklan som strekker seg over tre generasjoner. Om det er rette linjer er jeg derimot usikker på, men jeg har latt tvilen komme dem til gode og tar her inn et slags slektstre.

Krysser vi grensa over til Brasil, så finner vi en far-sønn-barnebarn-konstellasjon som kanskje inneholder den mest kjente spilleren vi kommer innom her. Eldstemann var født i 1917 og ble kalt Dondinho, og yngstemann Edinho var født i 1970. Ingen av dem er vel spesielt kjente, så da lurer du kanskje på hvem han i midten som var født i 1940 er? Joda, selveste Pelé var både sønn av og far til en fotballspiller.

Surinam er kanskje ikke det søramerikanske landet man hører mest fra, men også her finner vi noen tregenerasjons rekker. Ikke så veldig kjente her til lands er kanskje Frank, Delano og Gregory Rigters, som alle var fotballspillere i hjemlandet. Yngstemann Gregory døde tragisk etter en trafikkulykke, kun 22 år gammel.

En annen surinamsk familie er kanskje mest kjent for sine nederlandske medlemmer. Kenneth Kluivert scoret 366 mål på 345 kamper for SV Robinhood, men han må nok likevel tilbringe tiden i skyggen av sin sønn Patrick og sønnesønn Justin.

Et siste søramerikansk innslag på lista er et av de første navnene man tenker på når man sier Uruguay og fotball. Diego Forlán kommer med på lista, da både hans far Pablo F. og hans morfar Juan Carlos Corazzo var fotballspillere.

Vi beveger oss så nordover i den nye verden, og kommer til Mexico, hvor en annen meget kjent fotballfamilie dukker opp. I likhet med forrige navn på lista var både faren og morfaren til Javier «Chicharito» Hernandez fotballspillere.

Vi drar så noe overraskende sørvestover til vi kommer til øystaten New Zealand. Landet har en sterk tradisjon for kvinnefotball, noe vi ser i siste generasjon hos familien Armstrong. Farfar Ken spilte landslagsfotball både for England og NZ, hans to sønner Ron og Brian spilte på den newzealandske landslaget, og siste skudd på stammen er Rons datter Bridgette som også har gjort seg fortjent til landskamper.

Historien til familien Ormond er ikke veldig ulik. Brødrene Bert, Willie og Gibby var alle profesjonelle fotballspillere, noe også Berts sønner Iain og Duncan ble. I siste generasjon er det Duncans datter Vicki som fører flagget videre.

Siger vi videre vestover kommer vi til bystaten Singapore. Også her spilles det fotball. Fotballspilleren Ahmad Wartam var far til Fandi Ahmad som gjorde samme karrierevalg. Ahmad har igjen tre fotballsønner, Irfan, Ikhsan og Ilhan. De som er spesielt godt oppdaterte på OBOS-ligaen vil kanskje kjenne igjen et navn her, Ikhsan bin Fandi Ahmad har som mange vet spilt både for Raufoss og Jerv.

Sovjetiske Viktor Sjustikov hadde både seriemesterskap og landskamper for Sovjetsamveldet. Hans sønn Sergej spilte to landskamper for Samveldet av uavhengige stater(!), mens barnebarnet Sergej jr har en OK klubbkarriere i Russland, men kun 1 U21-landskamp.

Også i den russiske Kusjajev-familien er både bestefar Kabir, sønn Adjam og barnebarna Ruslan og Daler fotballspillere.

Fra Tyrkia kommer Mustafa Altıntaş, hans sønner Yaşar og Yusuf, og Yusufs sønn Batuhan. Alle fire er fotballspillere.

Vi passerer gjennom Slovenia, og finner Branko Elsner, mest kjent som trener, men han var også spiller på femtitallet. En sønn, Marko, spilte bl.a. for Røde stjerne og Nice på 80-tallet, og hans sønner Luka og Rok (Brankos barnebarn) er begge fotballspillere med landskamper. (Kun U-landskamper på Rok)

I Ungarn og senere Tyskland finner vi Pál Dárdai (Pecsi-legende), sønn Pál Dárdai jr. (Hertha BSC-legende) og sønnesønner Pálko og Márton (Begge spiller/har spilt i Hertha).

Tsjekkoslovakia og Slovakia varter opp med kanskje den sterkeste navnerekka:

f. 1939 - Vladimir Weiss (OL-sølv 1964)

f. 1964 - Vladimir Weiss II (Sparta Praha + flere slovakiske klubber)

f. 1989 - Vladimir Weiss III (Slovakias landslag. Eid av Man City flere år, men stort sett på utlån)

Fra Slovakia kommer også Jozef, L'ubor og Noel Jajcaj.

Tyskerne har Herbert, Dieter og Fabian Burdenski. (Sistnevntes karriere dog noe lavere nivå enn far og bestefar).

Den samme nedgangen for siste generasjon ser vi hos deres landsmenn Josef, Peer og Patrick Posipal.

Siger vi nordover nå kommer vi til Danmark, hvor Finn Laudrup, far til Brian og Michael var fotballspiller, og også der er det en tredje generasjon (Nicolai, Mads, Andreas) i gang.

Over Øresund til Sverige, hvor Amanda Nildén er datter og barnebarn av to AIK-spillere med samme etternavn, David og Jim.

Ute i Atlanterhavet finner vi sagaøya Island, og her har vi faktisk listas første firegenereasjons fotballimperium.

Albert Guðmundsson, far til Ingi Björn Albertsson, far til Kristbjörg Ingadóttir gift med Guðmundur Benediktsson, foreldre til Albert Guðmundsson.

Nok en islandsk familie er Evald Mikson, Johannes og Atli Evaldsson, og Sif Atlidottir. (Veldig lettvint med de familiene hvor jeg slipper å spesifisere hvem som er barn av hvem).

En annen sterk fotballfamilie er Guðjohnsen-klanen. Arnor startet det hele, hans to sønner Arnor jr. og Eiður ble også fotballspillere, og jammen er ikke også Eiðurs tre sønner Sveinn Aron, Andri Lucas og Daniel Tristan alle enten profesjonelle eller i storklubbers akademier.

Den siste islandske fotballfamilien vi skal se på har en norsk tilknytning, men her er det så mange sterke navn at jeg igjen har laget et lite slektstre, denne gang for Isak Johannesson og hans mange onkler og tanter:

Tilbake til kontinentet og Nederland, hvor vi finner en familie hvor jeg faktisk har sett yngstemann spille. Wim, Mitchell og Jordan van der Gaag er alle fotballspillere, og sistnevnte spilte for NAC Breda da jeg så dem borte mot Telstar i desember 2019.

Et annet nederlandsk innslag er Hennie Ardesch. Hans datter giftet seg med fotballspilleren Sander Westerveld, og deres spanskfødte sønn (altså Hennies barnebarn) Sem er også fotballspiller. Alle tre er for øvrig keepere.

Nok en nederlandsk-spansk familie dukker opp, og her har vi nok et av de virkelig store navnene her. Johann Cruyff. At hans sønn Jordi hadde en mer enn OK karriere tør være velkjent, men at Johanns svigersønn Jesus Angoy og dennes sønn (altså Johanns barnebarn) Jesjua Angoy-Cruyff også er det er kanskje ikke like kjent. (Jesus Angoy hadde for øvrig i tillegg til fotballkarrieren en sidekarriere som kicker for flere lag i den europeiske ligaen i amerikansk fotball, og han var også på prøvespill hos Denver Broncos!)

Siden vi har flyttet oss til Spania kan vi gjøre oss ferdige der, og vi går hardt ut med en meget kjent fotballfamilie, som alle hadde tilknytning til Real Madrid. Marcos Alonso Imaz, Marcos Alonso Peña og Marcos Alonso Mendoza er etter spansk navneskikk alle kjent som Marcos Alonso, og her er det nok siste generasjon som er mest kjent, i alle fall her til lands, etter sine over 120 kamper for Chelsea.

Lenger ut på den iberiske halvøy har vi Portugisiske Antonio Sousa. Han er er far til Ricardo, som er far til Afonso. Alle er fotballspillere. Her har vi også en liten funfact med at også Antonios nevø José Sousa er fotballspiller, og han har en sønn som bør være velkjent for det norske publikum: Bruno Leite.

Før vi midlertidig forlater det europeiske kontinent er det tre punkter igjen. Først ut er den franske Djorkaeff-familien. Mest kjent er kanskje Youri som ble verdensmester med det franske landslaget i 1998, men også hans far Jean, hans bror Micha og hans sønn Oan er fotballspillere.

I Italia dukker igjen en meget meget kjent fotballfamilie opp. Cesare Maldini er et navn som får de fleste til å sperre opp øynene, og hans sønn Paolo er vel ikke mindre kjent. Paolo har også to sønner, Christian og Daniel, som begge er fotballspillere, og det kan vel fort tenkes at sistnevnte blir like stor som sine forfedre.

Siste europeiske innslag her er fra Malta. Salvinu, Eric og André Schembri har alle spilt på landslaget til den lille øystaten midt i Middelhavet.

Vi drar så videre sørover til det afrikanske kontinent, og da passer det vel fint å starte oppe i hjørnet, i Egypt. Zamalek er kanskje ikke den mest kjente klubben herfra, men både Yehia, Hamad og Hazem Emam har sin bakgrunn der.

I Ekvatorial-Guinea finner vi nok en familie jeg syntes trengte et slektstre for å klargjøre forholdene:

USA er et land vi ikke har vært innom på denne reisen, og for å komme oss dit måtte vi til Ghana. Nana Guay emigrerte fra Ghana til USA for å bli fotballspiller, en karrierevei hans sønn Philip og dennes sønn Joe også har fulgt. Nana flyttet for øvrig tilbake til hjemlandet etter karrieren og inntok en tradisjonell herskerstilling i byen Berekum vest i landet.

Er vi da ferdige? Neida, vi har ennå ikke beveget oss til fotballsportens hjemtrakter, og vi varmer opp med en tur til Irland, hvor Paddy Henderson har tre sønner (Dave, Stephen og Wayne), samt en sønnesønn, Stephen jr., som alle er fotballspillere.

Også Con Martin var ire, og hans sønn Mick ble i likhet med sin far fotballspiller. Det ble ikke datteren Mary, men hun giftet seg med fotballspilleren Gerry Garvan, og deres sønn Owen Garvan er foreløpig siste skudd på denne slektsgrena.

Krysser vi så nordøstover til Skottland finner vi først Celtic-spillerne David, Stevie og Paul Chalmers. Far, sønn, barnebarn.

For Jimmy, Pat og John Delaney ble det bare Celtic for første- og sistemann, men også Pat har en solid karriere i skotsk fotball.

Også blant skottene finner vi en familie, Gallacher-ene, som må tas via et slektstre: (Boksene med ? var ikke fotballspillere, så vidt jeg vet)

Nok en tradisjonsrik skotsk fotballfamilie er etterkommerne av James Kelly. Hans sønner Frank og Bob var begge involvert i fotballen, og det var også svigersønnen Willie Hughes. Barnebarnet Michael Kelly har vært styremedlem i Celtic FC på vegne av familien, som har vært involvert i klubbdrifta helt siden stiftelsen.

Vi er da klare for å krysse Hadrians mur og innta England, hvor vi kan starte med Summerbee-familien. Far og sønn Mike og Nicky er kanskje godt kjente som Manchester City-spillere, men også Mikes Far George Summerbee var fotballspiller.

En annen engelsk familie er Hateley/Hill, hvor både Tony Hateley, hans sønn Mark, Marks sønn Tom og Marks niese (og Tonys datterdatter) Danielle Hill levde av fotballen. Danielle tilbragte for øvrig noen år i som keeper for Avaldsnes.

Terry Cooper, Mark Cooper og Charlie Cooper er en annen far-sønn-barnebarn-konstellasjon i England.

Vi er da kommet til siste innslag på denne lista. Beklager om jeg har glemt noen. Meld fra på twitter, så skal jeg se om jeg får tatt dem inn. Siste familie ut får også et slektstre:

Helt til slutt: Et forsøk på å visualisere reiseruta i denne bloggposten:

Strømmen - Tromsø 1-4

Søndag var det duket ikke bare for årets siste dag i hovedstaden for meg, men også for årets siste serierunde i obosligaen, og Tromsø hadde tatt turen til Strømmen for å fullføre sesongen med stil. Etter å ha fylt bilen med julegaver, skittentøy og div frysevarer var det på med stillongsen, helsetrøya og de andre varme klærne og klart for nok en gang å sette turen til Strømmen stadion.

Møtte opptil flere banehoppere ved ankomst, og møtte så også medsupporter Martin, som hadde årets første og siste seriekamp i dag. Like etterpå dukket også Arne og Leif opp, og det strømmet etter hvert også på med flere ikledd «forbudte» rødhvite effekter i større eller mindre grad, så totalt var vi nok over 20 med polkastripet hjerte tilstede på tribuna. (I tillegg hadde jo TIL med en haug med reserver på en trist, men koronavennlig benk)

Ettersom ingen av lagene på banen hadde noe plasseringsmessig å spille for var det knyttet litt spenning til hvordan kampen kom til å bli. Hadde «Gutan» tatt juleferie alt i visshet om at divisjonsmesterskapet var klart, og kom «grånissene» (Som LSK-supporter Jørgen ynder å kalle Strømmen) til å klare å mobilisere når de hadde kommet seg i trygg avstand fra kvalikstreken sist torsdag? Våre bange anelser ble raskt bragt til skamme. Etter innmarsj med æresvakt og pokaloverrekkelse viste begge lag fullt trøkk fra start. Etter tjue minutters spill fikk så en hårfint onsideplassert Kent-Are Antonsen ballen og satte inn 0-1. Vanvittig dårlig stemning hos hjemmefansen som mente det fine håret var på andre siden av spilleren.

0-1 sto seg til pause, og da andre omgang kom i gang ble det raskt klart for meg at her hadde Helstrup sagt i garderoben at dette skulle avgjøres. 8 minutter tok det før 0-2 kom, og ytterligere fire minutter senere utnyttet Eric Kitolano en feil og fikk på elegant vis sette inn 0-3.

Da kampen gikk mot slutten satt jeg og tenkte at det ikke hadde vært ufortjent om Strømmen fikk et trøstemål, men samtidig var det ganske fortjent med tre måls seiersmargin. Første ledd i oppfyllelsen av dette kom da Strømmen fikk kranglet inn en ball, AD markerte for offside, men etter en prat med hoveddommer tok ned igjen flagget. Andre del av måloppnåelsen kom da unge Tobias Hafstad fikk hamret inn 1-4 fra kloss hold. Nå lot vi som heiet på TIL regler være regler, og spillerne kunne feire Hafstad første a-lagsmål med stående applaus fra tribuna.

Etter noen minutters overtid var kampen over, Strømmen hadde fått trøstemålet sitt, TIL hadde fått tremålsmarginen sin, og jaggu fikk ikke jeg også bortetrøya til Jostein Gundersen!

 

Før feiringa var over fikk jeg også overrakt assistenttrener og spillerlogistikkansvarlige Lars Petter Andressen den usannsynlig høythengende prisen «Årets Lars Petter». Stor stas!

Fornøyd med denne LP?

Rett på veggen hjemme antar jeg. #åretslarspetter pic.twitter.com/bIw5wCVCdE

— Arne Jonny Johnsen (@ArneJJohnsen) December 13, 2020

Jeg kunne dermed glad og fornøyd, og i visshet om å ha klart å se 50 fotballkamper i 2020 hoppe i bilen, og sette kursen nordover mot mørketid og julefeiring.

Strømmen - Stjørdals-Blink 1-1

Jeg justerte litt på arbeidstida mi denne torsdagen midt i adventa, og satte kursen mot Strømmen stadion hvor det var duket for en viktig hengekamp i sluttspurten av årets OBOS-liga. Strømmen hadde tross mandagens seier ikke lenger noen mulighet til å nå opprykkskvalik, men både hjemmelaget og gjestene Stjørdals-Blink kunne med tap rote seg mer ned i nedrykkssumpa enn de likte å tenke på.

Etter jeg fant meg en plass på stadion dukket både groundhopper (og Hamkam-supporter) Mattis og NTL-er (og hjemmesupporter) Nenad opp, så i det lagene entret banen hadde det allerede blitt utvekslet noen røverhistorier.

Strømlingene startet kampen best, foran et svært glissent publikum. Det kan umulig ha vært tresifret antall personer som fikk se de gråkledde ta ledelsen etter et drøyt kvarter.

Etter målet virket det som om publikum ikke var de eneste som var fraværende. Blink-ving (og Playboymodell-bror) Joachim Olufsen var 6-7 meter inne på Strømmens banehalvdel da nytt avspark skulle tas, og tuslet slukøret tilbake på sin egen banehalvdel da en av gråtrøyene gjorde ham oppmerksom på hvor han befant seg.

Blink kom etter dette med et par OK angrep, og da et av angrepene hevet seg fra OK til knallbra, så ble det også scoring. 26 minutter spilt, 1-1.

I det sure været måtte man stadig bytte ut matchballer, som sikkert var pumpet opp innendørs i varme uten tanke på at luft trekker seg sammen i kulde. Det var dog neppe ballene som var skyld i at trønderne like før pause kom til en veritabel corner-bonanza, men nærmere enn dette kom de ikke.

Noen hadde tydeligvis tipset om at vi som hadde møtt opp på Strømmen denne torsdagsettermiddagen måtte ha noe slags diagnose, for i pausen kom iallfall et ambulansehelikopter ut av tåkeheimen. Heldigvis ble ingen tilskuere tatt med, selv om det nok for mange hadde vært det beste.

Andre omgang ble nemlig et langt gjesp. Hadde det ikke vært for at også banehopperlegende Ray Tørnkvist dukket opp med en strøm av historier og spørsmål hadde jeg nok sovnet der jeg satt. Begge lag virket klart preget av at et tap ville være ganske kritisk, mens ett poeng var til å leve med, selv om det innimellom kom noen kollisjoner som ga litt temperatur ute på kunstgresset.

Tross en liten sluttspurt fra hjemmelaget, så ble det ikke flere scoringer. Mattis kunne feire fornyet kontrakt for Hamkam, Nenad kunne feire at mulighetene til å havne på nedrykkskvalik nå kun var teoretiske, Blink-spillerne kunne feire det som kan vise seg å bli et viktig poeng foran siste serierunde, og jeg kunne haste avgårde mot innspilling av juleepisode med Pyro&Pivo.

Sandnes Ulf - Jerv 3-1

Drøye to uker etter min forrige kamp, opprykksfesten på Raufoss, var det igjen duket for utflukt, og denne gang var det endelig tid for litt vaskeekte banehopping igjen. Jeg hadde jo opprinnelig tenkt å ta turen til Sandnes for å se åpningskampen i årets OBOS-liga, Sandnes Ulf - Tromsø, i helga som innledet påsken, men ikke bare ble det umulig å reise dit da, kampen ble også avlyst. Etter en begivenhetsløs flytur hoppet jeg som på sist besøk på Jæren på buss 42, men denne gang tok jeg ikke toget videre. Etter å ha soset rundt litt i sentrum, og spist et halvt horn med ost og skinke (men uten piffi og ikke varmet, til sjokk for lokalbefolkningen), tuslet jeg opp mot stadionområdet. På veien dit fikk jeg tatt en haug med bilder til #stadionhjerte, da området rundt gamle Sandnes stadion er smekkfullt av fotballbaner av ulike slag. Til slutt fant jeg dagens åsted, ØsterHus arena, og skjønte at jeg var så tidlig ute at her fikk jeg tid å inspisere anlegget grundig på utsiden før jeg kunne gå inn. Med en knapp time igjen til avspark kunne jeg så endelig entre landets ferskeste toppfotballarena og la meg imponere av hva de har fått til.

Etter et Juventus-inspirert lysshow (Som nok hadde vært veldig mye mer imponerende om kampen ikke gikk klokka 1300) nærmet avspark seg, men ikke alt gikk så smooth som arrangøren nok hadde håpet. Speaker måtte ta presentasjon av hjemmelaget uten hjelp fra storskjermen, og han som hadde ansvaret for banen slet voldsomt med å få kontakt med de som skulle løpe ut og rydde vekk sponsorseilet fra midtsirkelen. Til slutt var uansett alt klart, og kampen kunne begynne.

Hjemmesupporterne «Gaukereiret» slet selvsagt noe med oppmøtet i forbindelse med kamptidspunktet, men var 10-12 personer som holdt et etter forholdene greit trøkk i sørenden av banen. I nordenden var elevene fra toppidrettsskolen som holder til på stadion innkalt som publikum, og her var det derimot et voldsomt liv gjennom hele kampen. Dersom ingen av setene på den kortsiden ble skadet i løpet av de nitti minuttene som ble spilt er det nesten mirakuløst.

Jerv fikk en ganske tung start på kampen, da de alt etter syv minutter måtte bytte ut en spiller, og akkurat i det jeg var begynt å tenke at nå hadde hjemmelaget styrt så mye at om de ikke scorer nå, så får de nok et baklengs imot, så blåste dommeren og pekte på straffemerket. Den tidligere Sander, FuVo og Elverum-spissen Kent Håvard Eriksen gjorde ingen feil, og det sto 1-0.

5-6 minutter senere kom så en situasjon hvor ballen aldri ble klarert, og til slutt endte ballen nok en gang i nettet bak Jerv-keeperen. Hvem målscoreren var? Kent Håvard Eriksen.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men ingen av lagene kom til noe særlig med store sjanser. Litt før pause kom et redningshelikopter i lav høyde rett over stadion, og om det var dette som inspirerte gjestene vet jeg ikke, men like etter satt reduseringen i mål etter et hjørnespark.

I pausen ble den lokale bankens ildsjelpris delt ut til en av Sandnes Ulfs bautaer, Pål Thornes, og så kunne kampen starte igjen. Tross at det etter reduseringen før pause bare var ett måls ledelse kunne det nå virke som om hjemmelagets førsteprioritet var å hindre flere baklengs, og ikke å score flere selv. Jerv fikk nå styre mye mer av det som skjedde på banen enn de hadde gjort før hvilen, uten at det genererte de helt store mulighetene.

Jeg satt med en følelse av at det nok kunne komme flere scoringer i kampen, men hvilken vei de skulle komme ville jeg ikke prøvd å spå, og i det vi entret overtid begynte jeg å undres på om dette ikke kom til å skje. Den gamle TIL-helten Christian Landu-Landu hadde blitt byttet inn på tampen, og alt rukket å sparke ned en av gjestenes spillere, da han selv plutselig ble utsatt for det samme. Å sparke ned en forsvarsspiller er for en spiller i angrep ganske ufarlig, mens for en forsvarsspiller å sparke ned noen er risikoen veldig mye høyere. Dette fikk Jerv erfare da de fikk et nytt straffespark mot seg, og de lyseblå virkelig fikk mulighet til å punktere kampen. Mens Landu-Landu lå ute bak mål og fikk behandling gjorde Kent Håvard Eriksen seg igjen klar til å skyte, men tremålsscorer ble han ikke i dag. Keeper reddet straffen, men en av lagkameratene til Eriksen stormet fram, nådde returen og hamret den i mål, så 3-1 sto det uansett.

3-1 sto seg til kampen var over tross at hjemmelaget måtte fullføre med ti mann pga skaden til Landu-Landu, så etter at «Gaukereiret» forgjeves hadde stått i mange minutter etter kamp og sunget at de ville se trener Landro danse tuslet jeg igjen ned til sentrum, konsumerte en meget god hamburger og tok bussen tilbake ut til flyplassen. Ved ankomst her så jeg at jeg kanskje kunne rukket flyet før det jeg hadde billett med, men dessverre gadd jeg ikke stresse gjennom sikkerhetskontrollen for å prøve å grine meg til å få være med dette.

Jeg sier dessverre, fordi da avgangstiden for mitt fly nærmet seg tikket det inn melding om at avgangen ville bli utsatt, og det kom melding på høytalerne om at man hadde et teknisk problem som måtte løses. Etter flere nye meldinger om "ny info om et kvarter" endte det etter en time med at vi fikk tildelt et nytt fly, og jeg kom meg dermed hjem bare halvanna time forsinka, samtidig som jeg opprettholdt tradisjonen med at fotballturer i desember ikke skal være helt problemfri. (2017, 2018, 2019).

Raufoss - Tromsø 1-1

For en dag! For en dag! For en dag! Tok for en gangs skyld denne sesongen TIL-trøya på meg før avreise til bortekamp, og kom etter en begivenhetsløs kjøretur fram til stadionet på Raufoss, som har et sponsornavn jeg kvier meg for å bruke. Med jakka godt glida igjen over trøya kunne jeg sette meg ned og vente på en kamp jeg forventa ville bli utrolig spennende. Med et eneste lite poeng til Tromsø ville opprykket være klart.

I det kampen skulle til å starte sa jeg til mine medsammensvorne at det blir vel til at de tar ledelsen tidlig, og så utligner vi på overtid. Vi flirte sammen, «Ja, det hadde vært noe!».

Som ventet startet TIL ganske bra, men de store målsjansene lot vente på seg, og i kulda på Toten begynte det etter hvert å bli tøft å sitte på tribuna. Den som bare hadde kunnet stå og hoppe og synge litt for å holde varmen. Men nei, i en sesong uten bortesupportere kan man ikke det.

Så, like før halvspilt omgang smalt det. Dessverre var det i utsida av stolpen det smalt etter et skudd fra Eric Kitolano. Raufoss kom like etter gjennom TIL-forsvaret som en varm kniv i smør. Poff, 1-0. Nei, nei, nei. Skulle «Gutan» gjøre serieinnspurten så spennende som vi hadde fryktet?

Etter baklengsmålet falt TIL litt sammen. Det trøkket vi hadde sett det første kvarteret av kampen var ikke der lenger, og veien til opprykksfest virket grusomt lang. Heldigvis klarte ikke de gulkledde å utnytte dette, tross ufine forsøk på utpsyking fra hjemmesupporterne som baserte mye av synginga si på en sang fra Bodø!

I andre omgang fortsatte det å gå trått. Heldigvis, så lenge det ikke ble flere mål for Raufoss, så levde fortsatt håpet. Det hadde fortsatt ikke blitt noen scoringer da fjerdedommer annonserte tre minutter tillegg i tiden. Alt for lite fryktet jeg.

Så, såvidt inn i tilleggstiden fikk TIL frispark i svært god posisjon. Kitolano og Ruben Yttergård Jensen sto etter hvert klare, og de fleste forventet nok en form for skudd. Plutselig løp den innfødte tromsøværingen fram. Venstrefoten hans traff ballen. Ballen så ut til å forsvinne til himmels, men plutselig begynte den å styre nedover igjen. Kunne det gå? Var det virkelig mulig? Skulle spådommen min bli virkelighet? JAAAAAAAAAA! UTLIGNING!!!!!!!

Enorme gledesscener, og så langt ut i kampen gadd verken vi få bortesupporterne som hadde kommet oss inn eller vaktmannskapene på Raufoss å bry oss om forbudet mot bortesupportere. De neste drøye to minuttene var jeg så nervøs at jeg var uendelig kvalm. Hadde det vært mer tid igjen hadde jeg antagelig kastet opp, men til slutt blåste dommeren endelig av kampen, og jeg kunne flå av meg jakka og stolt vise fram de røde og hvite stripene på trøya jeg hadde under. Tromsø Idrettslag hadde rykket opp igjen på første forsøk etter det ulykksalige nedrykket i fjor.

Tuslet etter kampen bort og mens vi ventet på spillerne kom også NRK forbi og laget et kort intervju hvor jeg fortalte om mine følelser.

Sånn ser det ut når laget ditt rykker opp til eliteserien, og det med en scoring på overtid. @MariusHelgaa https://t.co/mUEVNcPVcg pic.twitter.com/DxwuVdWwIi

— NRK Sport (@NRK_Sport) 22. november 2020

På vei tilbake til Oslo hadde vi planlagt å stoppe for en matbit på Lygnasæter, og jaggu viste det seg ikke at også spillerbussen hadde lagt inn en stopp her. Vi fikk dermed flere muligheter til å takke spillerne for en herlig sesong, og det hersket nok ingen tvil blant verken oss med hjertet i TIL eller andre gjester på kroa (Som for øvrig hadde fantastisk nivå både på mat og service) om at Tromsø nå har ett mål igjen for sesongen: Å vinne OBOS-ligaen.

Bryne - Egersund 2-1

Hadde bestemt meg for å ta turen vestover denne lørdagen, da det var en av svært få gjenstående muligheter i år for å få sett fotball på et stadion jeg ikke hadde besøkt før. Destinasjonen var Bryne på Jæren, så etter en humpete flytur til Sola, en kronglete busstur til Sandnes, en kjapp hamburger der, tog videre til Bryne, og en kort spasertur fra stasjonen fant jeg fram til et til andredivisjon å være svært flott stadion. Her skulle allerede opprykksklare Bryne møte sin nabo i sør og arge rival Egersund for et oppgjør hvor utgangspunktet var svært enkelt: Vinner Egersund får de spille opprykkskvalifisering mot Skeid, vinner de ikke får Asker eller Vard Haugesund den kvalifiseringsplassen.

Ved ankomst satte jeg meg på en benk og hørte litt på Pyro&Pivo, men før jeg visste ordet av det kom en rødkledd fyr med utallige Bryne-skjerf hengende fra livet bort og hanka tak i meg og inviterte meg inn på klubblokalet til supporterklubben «B-gjengen», hvor jeg fikk bivåne litt av hvert i minuttene inn mot kampstart. Blant annet en sent ankommende Bjørn Ege (Ja, han som en gang Bryne berget plassen brukte NRK til å gi fruen beskjed om å gå og melke kyrne, for han hadde andre ting å gjøre) som foretok en kjapp barbering før avspark! Veldig trivelig gjeng!

Når kampstart nærmet seg inntok jeg tribunen, og fikk se supportere og sponsorer hylle de som var utpekt som årets spillere for sesongen, før kampen ble sparket i gang. Hjemmelaget gikk rett i angrep, og etter ganske nøyaktig ti sekunders spill ble det blåst straffespark! Stemningen var på topp, men straffesparket ble reddet.

Dommeren må ha sett noe ureglementert, for han pekte på nytt på straffemerket. Bryne fikk en ny sjanse, og denne gang ble ballen hamret i mål. 1-0 med 1:30 på klokka.

Egersund, som visste at om de ikke vant denne kampen, så var sesongen ferdig for i år og også 2021 kom til å bli tilbragt i andredivisjon lot seg tydeligvis inspirere av den raske scoringen til hjemmelaget. Fra avspark tok det kun sekunder før ballen igjen lå i målnettet, og denne gang var det altså gjestene som hadde utlignet. 1-1, og godt under tre minutter spilt.

For en nøytral tilskuer på Jæren var jo dette en bortimot optimal start på kampen, men etter dette bestemte tydeligvis Bryne seg for at de ville ikke ha flere lag enn nødvendig fra Rogaland i neste års førstedivisjon. Alle de største mulighetene kom foran Egersund-målet, og det føltes ganske fortjent da Holtan ble tomålsscorer like før omgangen var halvspilt.

Like før pause kom så EIK til en enorm sjanse på en kontring, men ballen traff stolpen, og det sto dermed fortsatt 2-1 da lagene tuslet i garderoben.

I første omgang hadde mye av spillet foregått i motsatt ende av banen fra meg, så jeg så fram til at dersom kampbildet ikke forandret seg ville jeg få veldig mye action foran der jeg satt i andre omgang. Så feil kan man ta! Bryne hadde tydeligvis bestemt seg for at nå skulle de kontrollere dette inn, så Egersund var nesten konstant i angrep gjennom andre omgang. De få besøkene rødtrøyene hadde på «min» banehalvdel var kjappe kontringer, men ingen av dem endte med scoring.

Egersund begynte mot slutten av kampen å bli ganske desperate, mens Bryne lot til å ha funnet ut hvor terskelen for å stoppe angrep tidlig uten å få gule kort lå. Dette medførte at bortelaget i sluttminuttene i stor grad måtte basere seg på å pumpe ballen fram mot feltet på lange frispark, men Bryne red av bølge etter bølge uten å slippe inn flere mål. Da speaker kunne melde at ei heller samfylkingene i nord, Vard, vant sin kamp var det stor jubel blant hjemmesupporterne, som da kampen ble blåst av kunne feire seriegullet med rød røyk sammen med spillerne.

Jeg takket for meg og forlot stadion, for å bli plukket opp av en Viking-supporter (for anledningen i sivil) som skysset meg tilbake til flyplassen. Her var omtrent alt stengt, men jeg rakk heldigvis akkurat kiosken før den stengte, så jeg sultet iallfall ikke ihjel de tre timene jeg hadde å vente før SAS igjen tok meg østover, denne gangen på rekordtid i den sterke medvinden. (For øvrig var også hele A-laget til Viking med samme fly, og jeg fikk en strøm av «kreative» forslag på snapchat til hva jeg kunne gjøre med Tommy Høiland som var plassert et par seter foran meg i flyet. Ingen populær mann i det segmentet av fotball-Norge jeg har på snapchat kan jeg avsløre.)